Lille Blå - Torbjørn Røe Isaksen

En av AUFs aller mest populære avslutningsinnlegg i enhver skoledebatt, en fulltreffer som alltid vekker vill jubel etter tirade om alle høyresidens mest usosiale kutt, er ”det er ikke tilfeldig at hjertet ligger til venstre, og blindtarmen til høyre”.

Visstnok har denne onlineren Trond Giske som opphavsmann, og den er umiddelbart treffende, både fysiologisk og politisk. Alle vet at hjertet ligger til venstre i kroppen, og alle vet at hjertevarme er en verdi som tilhører venstresiden.

Hvorfor er det slik? Er hjertevarme forbeholdt sosialistisk orienterte politikere?

Etter Høyres dårligste valg gjennom historien er det grunn til å stille seg slike spørsmål, men like mye er det grunn til å spørre seg om hva som er veien videre? Er løsningen for en høyreside med hjertevarme å adoptere mer av sosialdemokratiets politikk? Er det virkelig umulig å være hjertevarm og samtidig opptatt av grunnleggende liberalkonservative verdier? Må vi omfavne alt i den sosialdemokratiske velferdsstaten for å vise hjertelag?
 

Høyres problem handler til en viss grad om manglende retorikk, men også om for få prinsipper, for lite nytenkning i velferdspolitikken og av og til også for lite engasjement.

I Norge har velferdsdebatten kollapset i en slik grad at det er et stort problem at det offentlige ikke er involvert, selv når tingene fungerer. En normal pyramide for samfunnet – med menneskene øverst og staten nederst – har blitt snudd på hodet. Utgangspunktet virker å være at staten har ansvaret, mens enkeltmennesker kan supplere. Denne debatten har fostret et problem som er mangfoldig: undermineringen av det personlige ansvaret både for seg selv og andre mennesker, en oppsvulmet offentlig sektor som ikke er bærekraftig, omsorgstjenester som blir sett på som varer osv. Løsningen på et slikt problem er ikke enkelt. Vi klarer ikke å bygge samfunnet på nytt, men vridningen bort fra klientsamfunnets tankegang og over til ansvarssamfunnet må begynne nå. Og den må begynne med ideene vi bygger på. Det er de som legger premissene for samfunnsdebatten, og de som former fremtiden vår på sikt. Den som taper ideene taper historien.

Skal Høyre ha en sjanse til å komme på banen i velferdsdebatten må vi også bygge en helhetlig begrunnelse for en ny sosialpolitikk (...eller...helt ny blir den ikke all den stund Bjarne Håkon Hansen sitter i AID og fører videre mye god Høyre politikk).

Skal Høyre våge å være med å forme fremtidens sosialpolitikk? Skal Høyre tørre å ta et oppgjør med Arbeiderpartiet og SV sin velferdsstat som skal omfavne alt og alle? Skal Høyre tørre å sette sitt eget stempel på fattigdomspolitikken - vekk fra synet på alle som trenger hjelp som klienter av staten?

I regjering vred vi deler av sosialpolitikken vekk fra de tradisjonelle sosialdemokratiske A4-ordningene, for eksempel ved å behovsprøve gravferdstøtten. De som har mye får mindre, de som har lite får mer. Sosiale ordninger må bli mer tilpasset den enkeltes ønsker, behov og livssituasjon. Men fortsatt lar vi venstresiden legge alt for mange av premissene i velferdspolitikken. 
 
 - Venstresidens filosofi er at store grupper med mennesker er svake og avhengige av hjelp fra det offentlige for å klare seg, enten det er innvandrere, sosialklienter eller handikappede.

 - Den sosialdemokratiske velferdsstaten gjør klienter av mennesker som kunne klart seg på egenhånd. At mennesker med lave inntekter først betaler høye skatter og avgifter, og så må gå til det offentlige for å få endene til å møtes er både umoralsk og lite samfunnsøkonomisk.

 - Et stort og uoversiktlig offentlig system gjør at de som virkelig trenger hjelp lett blir kasteballer i systemet, og må bruke mer tid på å søke om midler til sitt livsopphold enn på å komme seg på fote igjen. Å være hjelpetrengende i Norge er en heltidsjobb. Dessuten er brukertilfredsheten blant brukerne av disse tjenestene rekordlav.

 - Universelle A4- ordninger som forsøker å gjøre alt for alle, bidrar til at de som virkelig trenger hjelp ofte faller utenfor. Den sosialdemokratiske velferdsstaten smører tynt utover hele befolkningen i stedet for å sette inn støtet der det virkelig gjelder.

“Av egen kraft” har vært Unge Høyres visjon for velferdspolitikken. Grunntanken er motstykket til sosialdemokratiets “svake grupper”. Hvert enkelt menneske - uavhengig av livssituasjon og inntekt - har en iboende kraft til å kunne realisere sine egne muligheter på sine egne premisser. “Av egen kraft” betyr at fokuset for all politikk må være å gi den enkelte verktøy til å kunne skape og forme sitt eget liv selv.
 

En slik visjon må bety at politikken må legges om.

 - Målet er at flest mulig skal få klare seg selv, uten innblanding fra det offentlige.

 - Politikkens rolle må være sterk, men begrenset. Dersom det offentlige forsøker å gjøre alt for alle, vil den ikke klare å hjelpe dem som virkelig trenger det.

 -  Det er aldri for sent å få en ny sjanse. En god sosialpolitikk gir folk sjansen til å klare seg så mye som mulig selv, og nøyer seg ikke med å tilby en tilværelse som passive mottakere av støtte fra det offentlige. 

I realiteten er debatten om fattig - Norge mer en debatt om forskjells- Norge. Den sistnevnte debatten er ganske uinteressant i verdens rikeste land. Det viktigste er ikke å straffe dem som gjør det bra, men å løfte dem som har det dårlig. Derfor må vi avvise sosialistenes rikmannsdebatt, og vi må begynne med et kritisk blikk på statistikkene.

Mediene slår opp overskrifter som  ”Dramatisk økning i antall fattige i Norge”, og debattprogrammene drar frem vitner som skal konfrontere politikerne i beste tabloide og sosialpornografiske stil (og, merk, det er ikke vitnene - men mediene - som er problemet). Vi har blant annet kunnet lese at antallet fattige personer i Norge har økt dramatisk i løpet av årene fra 2001 til 2003. Med hele 25 %. Tallene er fra SSB, men undersøkelsen tar utgangspunkt i et noe omstridt fattigdomsbegrep.

Undersøkelsen fra SSB beregner nemlig ikke hvor mange flere som ligger under den statlige fattigdomsgrensen på 88 900 kroner i året for en enslig, eller 195 800 kroner i året for et par med ett barn. Undersøkelsen viser derimot bare hvor mange personer i en populasjon som har en årsinntekt som er lavere enn 50 % av populasjonens medianinntekt. Forvirret? Les videre.

Det er egentlig ikke noe vanskeligere enn at så lenge medianinntekten* i Norge øker, altså jo mer penger den "gjennomsnittlige"  familien har å rutte med i året, jo flere vil da risikere å havne under den samme medianinntekten! Det betyr imidlertid ikke at de som ligger under medianinntekten har blitt fattigere på kroner og øre, tvert i mot så kan de ha fått flere kroner og ører å rutte med i reelle verdier, men altså ikke like mye som de som har fått mest. Hvis sykepleieren har fått 20 000 kroner mer i året, mens den fattige har fått 10 000 kroner mer i året kan det allikevel bli "flere fattige" i Norge. Det har blitt færre med dårlig råd, men ulikhetene øker.

Et stort paradoks med denne måten å regne på, er at man i praksis aldri vil få bukt med fattigdommen! I et samfunn med økonomisk vekst vil det alltid være mennesker som havner under 50 % av medianinntekten, uten at det er noe godt mål på at de er fattige av den grunn. 

Det er ikke noe problem i seg selv at noen blir rikere enn andre. Utfordringen er å hjelpe dem som forblir fattige, og å gjøre det skikkelig. Den beste veien ut av fattigdom er kunnskap og arbeid. Alle fortjener å få en sjanse i Norge. Alle.