Jakten på den gode sak
Det er to spor jeg tror er gale for Høyre - og i begge disse vurderingene tror jeg partiledelsen er med meg. Det første er jakten på enkeltsaker som skal vinne valget. Det andre er jakten på "den sterke mann". Jeg tror helt enkelt Høyres utfordringer ikke primært handler om personer. Det er, i bunn og grunn, politikk som avgjør. Jens Stoltenberg - en utmerket debattant - tapte valget i 2001, men vant i 2005. På grunn av politikk.
Jakten på gode enkeltsaker er heller ikke riktig ende å starte i. Faktisk burde ikke Høyre primært tenke på hva som vinner velgere i det hele tatt, men på hva vi mener er Norges store utfordringer og gode svar på disse. Jeg synes ikke det er noe problem at Høyre i følge mange "mangler sosial profil" fordi vi taper velgere på det - jeg synes det er et problem fordi en av politikkens viktigste oppgaver er å hjelpe dem som faller utenfor. Det er et politisk tap hvis vi ikke vinner oppslutning for våre løsninger.
Man skal ikke bla lenge i arkivene på Unge Høyres kontor før oppgjørene og debattene fra tidligere tiders valgnederlag ligger der på snart gulnede papirkopier. Unge Høyres oppgave har alltid vært å etterlyse partiets ideologiske profil; klargjøringen av partiets liberalkonservative verdier i møtet med nye tider og nye utfordringer.
Den gang som nå vil Unge Høyre gå i bresjen for et konservativt parti som klart og tydelig våger å ta et oppgjør med sosialdemokratiet, og ikke tror at veien til fremgang ligger i å la de andre definere banehalvdelen man skal spille på. Høyres politiske prosjekt må være uløselig knyttet til å gjenreise idealet om det frie, selvhjulpne og skapende mennesket, kontrasten til klient – og likhetssamfunnet.
For vi lever i et land som, tross fire års borgerlig regjering, er gjennomsyret av sosialdemokrati. Frontene står ikke lenger først og fremst mellom marked og stat, men mellom det sivile samfunn – privatlivet – og grensene for offentlig omsorg og innblanding. Høyres oppgave i et land som flyter over av olje er ikke lenger å gjenreise markedets frihet, men enkeltmennesker, lokalsamfunns og institusjoners vilje og evne til å ta ansvar. En slik oppgave gir ingen garantier for velgeroppslutning på kort sikt, men så kan man igjen spørre seg om partier som selger sjelen sin for noen prosentpoeng på en gallup virkelig vinner i det lange løp. Norge trenger et liberalkonservativt parti. Sårt. Vi må vise oss det ansvaret verdig.
God helg!
...................
- Henrik Ibsen
...får ikke sove
Så videre til Dyrskun i Seljord. Mer Stand. Flere løpesedler. Bananer med det heller corny slagordet "Ikke la Norge gå bananas. Stem Høyre". Så litt mat. Så kjøre tilbake til Grenland. Stoppe på veien og henge opp plakater. Nattaksjon i Porsgrunn og Skien. Stol på Høyre. Hundrevis av små skilt hengt opp. Var hjemme for en halv time siden.
Dette er virkelig valgkamp. Jeg får ikke sove. Har lyst til å gjøre enda mer. Snakke med enda flere. Dele ut enda flere løpesedler. Det er virkelig nå det gjelder! Det får bære eller briste, men jeg skal i hvert fall ikke være frisk og opplagt mandag kveld!
Morsomme valgsider...
- svensker på tur til Norge vil redde landet fra den rød-grønne smørja.
http://www.dobbeltmoral.com
- ikke hør på hva jeg sier, se på hva jeg gjør.
Det er nå det gjelder!
Her er mine fem beste argumenter for å stemme Høyre. Helt personlig, og totalt utenom Høyres strategi og manualer:
1. Grunnsynet. Konservatismen. Et samfunn trenger balanse mellom stat, marked og det sivile samfunn. I Norge har vi ALTFOR mye stat, og for lite plass til de to andre. Bare en slik balanse kan skape et Norge som er rustet for fremtiden.
2. Fri og rettferdig verdenshandel. Globalisering er bra! Handel er bedre!
3. Alle de små teite reglene vi har i Norge, som at 7Eleven får ta blodpris for dopapir på søndager fordi ingen andre har lov til å holde åpent.
4. Det er ikke politikernes penger i utgangspunktet. Jeg er for skatt for å betale for felles goder, men ingen politikere gir skattelette - verken til millionæren eller vaskedamen. De lar folk få beholde mer av pengene de har tjent selv! Skattelette er å overføre makt fra staten til enkeltmenneskene.
5. Grenser for politikk. Jeg er lei av politikere som tror at mer styring er starten og slutten på enhver diskusjon og ethvert problem. Det finnes færre slike politikere i Høyre enn i noe annet parti.
Jeg hviler ikke før siste stemme er avlagt. Søvn er for sosialdemokrater.
...og moroa fortsetter
http://oslo.hoyre.no/Saker/Artikkel/2005/1125902077.05
Unge Høyres nettspill
http://www.individ.no/valgkampspill05/
Sosialistene lover. Vi leverer.
Pressemelding fra Norsk Studentunion 01/09-05
Støtten til studentene har stått stille de siste årene, mens prisstigningen har vært jevn. Dette har ført til at studentene har fått mindre og mindre kjøpekraft hvert år.
For ytterlige kommentarer og informasjon, kontakt Jørn A. Henriksen, leder i Norsk studentunion på tlf. 22 04 49 53, mobiltlf. 95 79 25 56.
Revolusjon vs. reform
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/valg2005/article447671.ece
Underveis fikk jeg tekstmeldinger fra høyrefolk som nærmest gikk i spasmisk transe av å se Clemet traktere pekestokken mot det sosialistiske alternativet. Trond Giske kom også greit ut av det hele, selv om det ble litt pinlig da han ikke kunne si hvilken skole han henviste til i historien sin om den stakkars 10 - åringen (og her kommer dagens avsløring fra det politiske liv: det skjer av og til at politikere opererer med historier fra virkeligheten som har en litt løs tilknytning til nettopp denne).
MEN det jeg egentlig ville skrive om i dag var kampen mellom RV og SV. Mellom de revolusjonære og de reformistiske. Jeg har tidligere brukt mye tid på å kjefte på Sosialitisk Ungdom for deres dogmatiske marxisme, men i samme åndedrag må det nevnes at moderpartiet i dag fremstår som en blass utgave av Arbeiderpartiet. Kristin Halvorsen og Øystein Djupedahl fremstår som bedre sosialdemokrater enn store, røde bror. Hittil har SV brukt mesteparten av valgkampen på å avlyse sitt eget partiprogram, og måtte på gårsdagens folkemøte finne seg i at Trond Giske nærmest kanselerte mesteparten av partiets skolepolitikk på direkten.
Enter RV.
Både i Oslo og Hordalan kjemper kommunistene om mandat. Og de kjemper hardt. Og de kjemper ved å gi SV rette venstre slag hele tiden. Alle avvik fra den rette venstrelære blir behørig straffet. SV blir minnet om sin støtte til NATOS bombing på Balkan, at de støttet noen av styrkene til Afghanistan, at de skal i regjering med Ap osv. osv. SV får allerede merke noen av problematikken som ligger i forsøket på å oppnå makt: Den ideelle verden er sjelden oppnåelig. Kompromiss følges av kompromiss (et faktum som ofte er like ubehagelig for oss ungdomspolitikere). RV som parti driver etter rent vaktbikkjeprinsipp, og må derfor sjelden underlegges den samme testen. Der SV nå må finne seg i at løftene deres granskes, og regnskap etterlyses, er det ingen som tar RVs politikk så på alvor.
Hvem vinner kampen på ytterste venstre fløy? Slik det ser ut har det Magnus Marsdal og Bendik Wold kalte "den store lemenmarsjen" allerede begynt. Taperne er de ekstreme og radikale miljøene i Sosialistisk Ungdom. Revolusjonen i Norge er avlyst. Grundig avlyst. I en debatt hos stiftelsen Manifest for et halvt år siden sa jeg at grunnen til at SV blir store er nettopp fordi de venster ryggen til de mest radikale miljøene. Det utsagnet må modifiseres i dag. SV blir store fordi de vender ryggen til de marxistiske og radikale miljøene, men opplever nå det samme som alle partier gjør når de beveger seg mot sentrum - et rene ideologisk alternativ dukker opp på flanken, og den kan være tøff å forsvare.
Fortsatt fremgang?
Mange spør meg hvorfor Høyre har slagordet fortsatt fremgang. Betyr det at vi er fornøyde med alt slik det er i Norge? Nei. Det betyr at vi er stolte av hva vi har fått til, men langtfra fornøyde. Vi vil mer! Det er jo nettopp derfor vi vil ha 4 år til. Det er verdt å minne om at Arbeiderpartiet hadde det soleklare ansvaret for resultatene for fire år siden.
La meg gi noen eksempler.
De siste årene har vi satset på kunnskap i skolen, etterutdanning for lærere og krav for opptak til lærerutdanningen. Men skolen må bli enda bedre!
De siste fire årene har vi kuttet sykehuskøene med 60 000 mennesker, men de må enda lengre ned.
De siste fire årene har vi kuttet køene i ungdomspsykiatrien med nesten en tredjedel, men de må videre ned! Ungdom venter fortsatt for lenge i kø.
De siste fire årene har vi, som første regjering, lagt frem en egen plan for å bekjempe fattigdommen i Norge, og brukt over 3 milliarder kroner på det. Ap hadde ingen slik plan. Men det er fortsatt for mange som faller utenfor.
De siste fire årene har vi redusert skattene for de som skaper arbeidsplasser, og for vanlige folk. Men fortsatt har vi for høye skatter, og for mange teite avgifter i Norge.
I morgen blir det Telemark hele dagen. Blir godt å få en dag i heimfylket.
...og debattene fortsetter
Morro var det også på NRKs folkemøte her om dagen. Debatten ble litt vel heseblesende, og både Gry og jeg var veldig gira på forhånd. Men jeg tror poengene kom godt frem: LO gir 13 millioner til Ap, samtidig får de politisk makt og nærmest vetorett tilbake. Etterhvert innser jo alle at dette er et problem - unntatt AP og LO! Noen kommenterte etterpå at Gry og jeg så veldig sinte ut på hverandre. Gry og jeg er totalt uenige om det meste i politikken (faktisk er jo hun ofte uenig med Arbeiderpartiet også om det meste i politikken), men vi har en veldig god tone oss i mellom. Hun er rett og slett en veldig hyggelig person - selv om hun er sosialist. Det var dagens skryt.
Litt kjeft til debattanten fra AUF på Skien og Klosterskogen videregående skole i dag (Pål et eller annet...). Han brukte siste innlegget sitt på å snakke om arbeidsledighet, og sa at det var 120 000 ledige i Norge. Et par ting:
- For det første gikk ledigheten opp når Ap satt i regjering. NÅ GÅR DEN NED!
- For det andre har vi ALDRI hatt flere arbeidsledige enn når Ap styrte på 90 - tallet.
- For det tredje har AUF selv laget en brosjyre som sier at det er litt over 90 000 ledige i Norge (jeg har den rett ved siden av meg her). Litt dumt å prøve å bløffe med tall når ditt eget parti skriver noe helt annet, kanskje? Jeg skjønner godt fristelsen til å slenge på 30 000 ledige til, men det blir altså ikke mer sant av den grunn.
Første skoledebatt
I dag braket det løs. I Telemark, mitt eget hjemfylke, åpnet skoledebattene med Porsgrunn og Bamble videregående skole. Skoledebatter er kanskje valgkampen i sin mest spissede form. Retorikken og debattene er knallharde, og salen gir klart beskjed om hva de liker og ikke liker.
Jeg var ganske fornøyd med begge debattene, men bare ganske. Sosialistene var godt samkjørte (og klarte å skjule mye av uenighetene sine godt), og jeg var ikke flink nok til å utfordre dem direkte i skolepolitikken eller skattepolitikken. I tillegg møtte de med gode debattanter. Kjetil Leira fra AUF er både en svært hyggelig fyr, og en veldig dyktig debattant. Han er kanskje min favorittmotstander, bortsett fra når han får litt overtaket - og det kan jo skje av og til. Audun Herning fra Sosialistisk Ungdom er heller ingen novise. Jeg liker godt å diskutere med ham fordi de ideologiske forskjellene blir så klare. Sosialisme vs. Høyre. Det er slik det skal være. I de neste debattene skal jeg bli enda flinkere til å utfordre dem på konkret politikk. Mye av tiden gikk med til å kjefte på KrFs homopolitikk. I og for seg ikke noe galt med deg, jeg er også uenig med Krfs syn på adopsjon og ekteskap for homofile; men det er liksom litt poengløst så lenge man vet at nesten alle de andre partiene (unntatt Frp og et litt tvilende Senterpartiet) er uenige med Krf.
Det morsomste i dag var at Lov å lykkes budskapet virket å slå godt an. At problemet i Norge ikke er for mange rike, men for mange fattige, var tydeligvis noe mange var enige i. Jeg tror det blir mer av slikt fremover. Det er tross alt en av de virkelige testene på om du er en frihetselsker eller ikke: tillater du folk å leve sine liv, og gjøre det bra hvis de klarer? Eller mener du at flest mulig bør bli likest mulig? Sosialisme eller Høyre igjen.
Du er budskapet
I syvende etasje på Høyres Hus står det en bok som heter "You are the message". Det er en typisk pretensiøs, amerikansk selvhjelpsbok som har masse floskler og store ord om hvordan man kommuniserer med andre mennesker. Allikevel er poenget interessant, særlig med tanke på norsk valgkamp.
Det slo meg i dag igjen da jeg leste det strålende innlegget til Torgrim Eggen i Bergens Tidende:
http://www.bt.no/meninger/article392241&OpointData=f0891565c7cf00a8029af2185eaca46cJmlk
X3NpdGU9OTM2JmlkX2FydGljbGU9MTY3Nzg4Jmxhbmc9bm8
Eggen mener at politikerne er verdensmestere i å ta på seg "nå ble jeg lei meg" masken. Carl I. Hagen er blant de beste i klassen. Jan Peteresen likeså. Jens Stoltenberg er ikke stort bedre med sin konstante, og tydelig innøvde, avvisning av enhver kritikk som svartmaling. I den sammenhengen blir Kristin Halvorsen og Erna Solberg befriende, begge har en avslappet, uformell innstilling til både ros og kritikk - selv om Halvorsens "jeg tok for mye Møllers tran" kanskje passer bedre for en opposisjonspolitiker enn for en som har ambisjoner om statsrådspost.
Vi som driver med politikk blir i stadig større grad en del av budskapet selv. Hvem vi er, hvordan vi uttaler oss, hvor vi kommer fra, hvordan vi kler oss, hva vi liker osv. blir en integrert del av hva vi sier. Bare tenk på hvordan Åse Kleveland, elegant kledt i drakt, så helt malplassert ut da hun besøkte dårlige stilte bygårder i Oslo sist valgkamp. Politikere skal ta seg ut, ikke bare høres bra ut. På samme måte som mange av SVs politikere vil være nøye med å være korrekt antrukket for å virke seriøse, vil RVs politikere vise sitt opprør ved å ikke være det (Erling Folkvord nektet konsekvent å ta på slips da han satt på Stortinget) og Frps folk vil stille i åpen skjorte når de er ute og møter folket. På samme måte var pressen ekstra interessert da Unge Høyre valgte en leder som både var jente og brukte olajakke. Bunnplanken var selvfølgelig at Ine er en fantastisk dyktig, engasjert og ideologisk bevisst politiker, men person spiller en rolle i vår mediedominerte hverdag. Jeg selv er ikke sen med å påpeke at jeg er vokst opp i rekkehus i Porsgrunn med to lærerforeldre. Det forandrer selvsagt ikke noe av Høyres politikk (som er svært bra både for lærerbarn og folk i rekkehus), men det bryter med det stereotype bildet mange har av Unge Høyre. Når politikere bruker seg selv for å få frem positive ting, må vi også regne med at det brukes negativt.
Et slikt fokus kan være ubehagelig. De fleste av oss setter nok fortsatt mest pris på å få oppmerksomhet på grunn av politikken og standpunktene vi innehar. Allikevel kan vi desverre ikke velge helt selv.
Når vi som driver med politikk blir spurt om å utlevere mer av våre personligheter blir vi også i større grad skyteskiver. Det er på en måte en gi- og ta situasjon. Man kan ikke velge å bare fremheve det positive ved sin personlighet eller person, og så forvente at media eller motstandere skal la det negative ligge. For å si det med tabloidpressen: Er vi med på bryllupet skal vi også dekke skilsmissen. Det stiller nye krav til politikere. Vi må lære å sette grenser og si nei av og til. Det som er synd er at mange gode folk på denne måten blir jaget ut av politikken. Hvis vi ikke lenger har plass til den private, trauste, politiske debattanten - men alt reduseres til person og profil - har vi tapt noe vesentlig.
Et forsvar for politikerne...
For oss som elsker politikk så er valgkampen omtrent som VM i fotball. Debattene, utspillene, analysene, dynamikken, lagoppstilling, toppoppgjørene - og så finalen. Det er høydepunktet. Vi har fulgt med på de utenlandske kampene, men nå er det endelig på tide med oppgjøret her hjemme.
Valgkamp er merkelige saker. Jeg får en slags sitring i kroppen. Føler meg full av energi selv om jeg legger meg klokken ett og står opp klokken seks. Hver dag er som en berg - og dalbane. Først en dårlig nyhet, så en god, så en dårlig en. Jeg får et sug i magen hver gang meningsmålingene butter i mot, og jeg får et sug i magen hver gang meningsmålingene går riktig vei. Bak hver politiker sitter et lag med engasjerte, idealistiske mennesker. Kommunister, sosialister, senterpartister, sosialdemokrater, liberale, kristendemokrater og populister. I løpet av valget tror vi alle fullt og helt på vårt eget budskap. All intern debatt fordunster, all skyts rettes inn mot motstanderen. De andre. Sosialistene eller Høyre. De som vil styre alt for deg, eller de som vil gi mer skattelette til de rike. Valgkamp er retoriske skyttergraver, raske replikker og angrep og forsvar mot motstanderens mediastrategi 24 timer i døgnet.
Det er det samme i alle partier. Partiledelsen har sitt første møte, gjerne på telefon, tidlig på morgenen - rundt syv. Så samles rådgivere for å gå gjennom dagens pressebilde. I Høyre samles Høyres Hus, Unge Høyre, stortingsgruppen og regjering. Hva skal følges opp? Hva skal vi la gå forbi? Hva skal vi si om eller til motstanderne i dag? Hvilke saker vil vi ha på dagsorden? Hvordan skal vi få dem opp dit?
Valgkamp kan lett virke kynisk og klinisk. Media og politikken forer hverandre med saker og formuleringer, en evig runddans rundt den politisk gullkalven. Men, og her er mitt forsvar for politikerne, i bunn og grunn sitter det skikkelige mennesker bak, mennesker med drømmer og visjoner og idealisme - enten de er rådgivere i Sosialistisk Venstreparti, ledere i AUF, plakatklistrere for SU, skoledebattanter for Unge Høyre, statsråder eller økonomiske rådgivere...De (jada, vi, jeg ber jo på en måte for min syke mor her) er ryggraden i det norske demokratiet. Kanskje ikke perfekt, men det er det beste vi har, og det er verdt å kjempe for.
Valgkampen er her! Nyt den!
...det kan bare lillebror
Unge Venstre har laget en egen rap til Lars Sponheim. http://www.bt.no/innenriks/stortingsvalget/article391199
Rapmessig er den det reneste søppel. Noe av det teiteste jeg har hørt siden rap på norsk handlet om pizzafyll og godteposer. Men den er morsom. På slutten av siste vers sier UV at de skal knuse Unge Høyre fiffen... Vi sitter riktignok i samme regjering, og har ført samme politikk de siste fire årene, men slik er det med Venstre. Jeg har alltid ment at partiet må skaffe seg flere fiender, og det er da bare søtt at lillebror forsøker å yppe seg. Godt valg! Venstre over sperregrensen - VIVA SPONHEIM!
Fred, frihet og alt gratis
Hvis hun hadde vært rapper i Gatas Parlament, maoist og blottet for enhver realistisk sans, så kunne jeg kanskje smilt lettere oppgitt; Gerd Liv Valla er riktignok en tidligere diktatordyrker og kommunist, men er først og fremst leder av Norges største fagforening. I forrige uke var hun på Utøya, og hadde tydeligvis drukket en kasse Møllers Tran eller sterkere saker, for hun klarte en bragd så og si ingen har prestert før: Hun fikk AUF til å være skeptiske til økt pengebruk! Det i seg selv gjør henne kvalifisert til en plass på sosialistenes skrullingliste.
Gerd Liv Valla foreslo intet mindre enn at all høyere utdanning i Norge skulle bli gratis. Ikke bare nei til skolepenger, men nei til studielån i det hele tatt. La staten betale kalaset, sa LO lederen. Etter slike taler lurer jeg på om hun har funnet det berømte pengetreet mine foreldre hevdet at aldri eksisterte, eller på om de nå har fått skjenkeløyve på den tidligere alkoholfrie Utøya.
Hvorfor ikke gratis høyere utdanning? La meg gi 3 grunner på kjappen (og det finnes tusen andre):
1. Det ideologiske: Samfunnet kan tjene på at jeg tar høyere utdanning, men jeg tjener i høyeste grad på det selv også. Det er en investering i min fremtid. Hvis ikke måtte jo utdanningsvalget mitt utelukkende bli diktert av samfunnets behov. Det er bare rett og rimelig at jeg også bærer litt av den økonomiske byrden for min egen utdannelse.
2. Det økonomiske: Hvis alt er "gratis", det vil si skattefinansiert, går jeg glipp av et gode dersom jeg velger bort høyere utdanning. Jeg har alt å tjene på å slappe av noen år på statens regning, uansett om jeg trenger det eller ikke.
3. Rettferdigheten: Det er både dumt og urettferdig å bruke mange milliarder kroner på å betale studielånet til folk som har god råd fra før, eller til folk som kommer til å tjene godt senere i livet.
...
There's no such thing as a free lunch!
Milton Friedman, Nobelprisvinner i økonomi, er kanskje mest kjent for et sitat: "There's no such thing as a free lunch."
Hva betyr det? Jo, at ingenting egentlig er gratis. Noen må betale, og i de aller fleste tilfeller er det du selv som betaler prisen. Du betaler prisen for offentlige goder gjennom skatter og avgifter (og mange av disse er verdt å betale for, eks. skole og helse). Du betaler prisen for en proteksjonistisk landbrukspolitikk gjennom høyere matvarepriser. Du betaler prisen for monopoler gjennom høyere priser på tjenesten osv. osv.
I valgkampen glemmer særlig sosialistiske partier dette. Noen må betale! Det finnes ikke noe som er gratis - i hvert fall ikke når politikerne lover å "gi" deg det. Senest i dag er Jens Stoltenberg ute og lover "gratis" - det vil si skattefinansiert - skolemat til alle elever: "http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/article432035.ece
Valgfleskgaloppen er i gang. AUF kommer til å gjenta sitt (minst) ti år gamle paradenummer å love skattefinansierte skolebøker (hvorfor har de ikke gjennomført dette verken i regjering eller i noe fylke hvor de har hatt makten?), Senterungdommen lover å ta deg hjem for en 50- lapp, Sosialistisk Ungdom lover gratis buss, både AUF og SU har tidligere sagt at bind og tamponger burde være gratis, SV har lovet mobiltelefon til alle elever i skolen... Politiske Messiaser, som kan få goder til å dukke opp fra intet uten at noen må betale, har jeg liten tro på.
PS: Forøvrig gir jeg blanke f... i hvor Carl I. Hagen kaster søpla sihttp://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/article432093.ece
Snakk om søplesak.
On the road again
Unge Høyres sommertur 2005 er i gang. Sjekk bilder av bussen på http://www.ungehoyre.no/
Etterhvert skal TV2 Nettavisen også få i gang en egen mobilblogg for meg hvor jeg skal legge ut oppdateringer underveis. Den blir neppe like pop som mobilbloggen til Aylar, men så har jeg heller ikke så mye å strutte med. Kanskje er det like greit at politikk er litt kjedelige enn glanourmodellbransjen. Ronald Reagan sa en gang at politikk er verdens nest eldste yrke, men at det ligner voldsomt på verdens eldste...
I Porsgrunn i går stod mamma og pappa og ventet når vi kom til Rådhusplassen. Med post, selvfølgelig. De har alltid med seg post når vi møtes. Og når jeg ringer er første tema på plakaten alltid post. Post. Post. Post. En samtale forløper omtrent slik:
Meg: Hei. Det er Torbjørn.
Pappa: Hei.
Meg: Ja, så jeg skal holde appell på Høryes valgkampåpning da, sammen med Erna Solberg og Per Kristian Foss og sånn. Kommer flere hundre mennesker.
Pappa: (stillhet)
Meg: Blir sikkert utrolig spennende...
Pappa: Du... det har kommet noe post til deg fra banken her. (og så kommer en lang, detaljert og nitidig beskrivelse av alt som har skjedd og skal skje med brevet før det kommer frem til meg).
Vi overnattet i Kragerø og dro videre til Arendal i dag. Litt dårlig vær, men¨målet vårt er å komme i kontakt med folk uansett. Reiseplanen kan du lese mer om på www.ungehoyre.no
Hagen for Stoltenberg?
Carl I. Hagens utspill i dag om at Frp ikke vil støtte en regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister presser frem et vesentlig spørsmål: Vil Frp da støtte en sosialistisk regjering i stedet?
Fremskrittspartiet har støttet regjeringen i 3 av 4 statsbudsjetter, og hatt stort gjennomslag i norsk politikk de siste fire årene. Allikevel er Hagen nå lei - av Kjell Magne Bondevik. Allikevel er det selvfølgelig ikke slik at Hagen kan bestemme hvem som skal lede en regjering, eller et annet parti. Dessuten har vi en ordning i Norge hvor regjeringen fortsetter helt til den får et negativt flertall mot seg i folket (negativ parlamentarisme). Det betyr i praksis at hvis ikke det parlamentariske grunnlaget forandrer seg blir Bondevik sittende. Å felle regjeringen - med Høyre - blir i praksis en stemme for å innsette Stoltenberg og sosialistene.
Dagens utspill, som reduserer politikk til et spørsmål om personer, er en avsporing av debatten. Det hadde vært like meningsløst om Høyre skulle nektet å ha budsjettforlik med Frp så lenge Hagen var partileder. I praksis - gjennom dette - gjør Hagen nok en gang sitt ytterste for å støte vekk de han ellers hevder han ønsker som sine venner.
Regjeringen som sitter, med Høyre som medlem, har gjort svært mye bra. Å si nei til regjeringens leder er å varsle mistillitt, og dermed legge veien åpen for sosialistene. Hagen har gjort det før. I 1986 felte han Willochs regjering og innsatte Arbeiderpartiet i stedet. Man skulle tro at han hadde lært av sine feil. En stemme til Frp kan nå risikere å bli en stemme til det sosialistiske alternativet - det er vel neppe hva Hagen hadde lyst til å oppnå?
