Lille Blå - Torbjørn Røe Isaksen

Bloggeren Kareem Amer, eller Abdul Kareem Suleiman Amer som er hans virkelige navn, risikerer 11 års fengsel for å ha begått uyrligheter "som å forlange at kvinner og menn behandles likt. Han skal ha fornærmet egypts president Mubarak og uttrykt krav om at ytringsfrihet bør respekteres. I tillegg til at han mener at islamsk ekstremisme skader det egyptiske samfunnet." (Vox Populi)

Hans far krever at sønnen dømmes i henhold til sharia-lover. Det innebærer at om han ikke innen 3 dager angrer sine uttalelser, bør han dø. Denne uretten er ingen grunn til å akseptere, og det kreves bare et tastatur for å protestere. Les mer om aksjonen som er i gang på: www.freekareem.org

Jeg har sendt følgende tekst til den egyptiske ambassaden i Oslo, for eksempel til information@egypt-embassy.no:

To the Egyptian ambassador to Norway, H. E. Mr. Waguih Hanafi

I, the undersigned, are deeply concerned for 22-year-old Egyptian blogger and former law student Abdul Kareem Nabeel Suleiman (better known by his Internet pseudonym, Kareem Amer), who faces up to nine years in prison if convicted for personal opinions he expressed on his Weblog ( http://karam903.blogspot.com/ ).

As you are probably aware, Mr. Amer has been arrested twice, and is currently detained and charged with “spreading information and malicious rumors that disrupt public security”, “defaming the president of Egypt”, “incitement to overthrow the regime based upon hatred and contempt”, “incitement to hate ‘Islam’ and to breach public peace standards”, and “highlighting inappropriate issues that harm the reputation of Egypt and spreading these publicly”.

The interrogation process has allegedly involved certain irregularities by the Public Prosecutor's Office, according to the human rights lawyer of The Arabic Network for Human Rights Information who represented Kareem Amer before the Prosecutor. The observed irregularities include the illegal attendance of three interrogators, their laughing at Kareem Amer while interrogating him, and their addressing unwarranted questions to him, such as “Do you fast during Ramadan?”, and “Do you practice prayer?”.

The Public Prosecutor informed Kareem Amer that if he did not abandon his views, even though personal, he may be imprisoned. Nevertheless, Mr. Amer insisted on his right to freedom of expression, and was consequently detained pending investigation. His detention was renewed four times before his trial opened in an Alexandria court in January 25, 2007. The trial was adjourned to February 1, 2007, during which the judge is expected to rule on the case.

Mr. Amer's detention is considered a violation of his right to hold opinions without interference, which is stipulated in the Egyptian constitution.

Moreover, Egypt has been a signatory to the International Covenant on Civil and Political Rights (ICCPR) since 1982. Article 19 of the ICCPR states that:

Article 19 (1): “Everyone shall have the right to hold opinions without interference.”

Article 19 (2): “Everyone shall have the right to freedom of expression; this right shall include freedom to seek, receive and impart information and ideas of all kinds, regardless of frontiers, either orally, in writing or in print, in the form of art, or through any other media of his choice.”

Furthermore, Articles 18 and 19 of the Universal Declaration of Human Rights (UNDHR), adopted by the UN General Assembly on 10 December 1948, state that:

Article 18: "Everyone has the right to freedom of thought, conscience and religion; this right includes freedom to change religion or belief, the freedom to manifest religion or belief in worship, observance, practice, and teaching either alone or in community with others and in public or private."

Article 19: "Everyone has the right to freedom of opinion and expression; this right includes freedom to hold opinions without interference and to seek, receive and impart information and ideas through any media and regardless of frontiers."

Because the rights to freedom of thought and freedom of expression are basic human rights that should never be undermined, and in light of the aforementioned international law articles:

We, the undersigned individuals, call upon the Egyptian government to honor its commitments to the ICCPR and the UNDHR;

We appeal to the Egyptian government to immediately drop charges against Kareem Amer for his personal online writings;

We urge the Egyptian government to release Kareem Amer without delay, protect him against more harassment, and guarantee his right to freedom of expression; and

We appeal to the Egyptian government to amend Egyptian laws that contradict the individual’s right to free expression under international law.

Sincerely,

Hva er egentlig konsekvenser av å føre en politikk som ikke er "nyliberal", i følge venstresidens ordbruk? Det vil si ikke respekterer eiendomsretten, ikke har fri valutakurs, ikke har fri prisfastsettelse og ikke oppmuntrer til investeringer fra utlandet?

Zimbabwe! Are Slettan har en strålende kommentar på NA24:

"Det merkelige er at Mugabe ikke i større grad hyldes også av dem utenfor Zimbabwe som protesterer mot det de beskriver som nyliberalisme presset frem av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, IMF. For Mugabe har i mange år nesten konsekvent sagt og gjort det stikk motsatte av det disse organisasjonene har anbefalt, en linje som gjerne oppsummeres som «Washington consensus».

(...) Det finnes knapt det området hvor ikke Mugabe har gått stikk motsatt vei av det som er anbefalt av IMF og Pengefondet. Og han har hatt 27 år på seg ved makten til å realisere politikken sin.

Resultatet er så entydig katastrofalt at det egentlig er forståelig at svært få trekker frem Mugabe som alternativ til nyliberalismens angivelige herjinger."

I en by fylt med hjertevarme, men naive, Demokrater fra overklassen måtte det en røff arbeiderklassegutt med Republikansk partibok til for å rydde opp i gatene. Etter 11. september ble Rudy Giuliani hele USAs borgermester, og nå vil han (sannsynligvis) forsøke å bli Commander in Chief.

Ligger an:

Rudy er den desiderte favoritten hvis man spør alle amerikanske velgere. Han slår Hillary på meningsmålingene, og han slår John McCain. Blant Republikanske velgere er han også enormt populær, og ligger foran McCain på de fleste målinger. Spørsmålet for Rudy er om de velgerne som faktisk stemmer på valgdagen vil støtte ham, og da særlig det såkalte religiøse høyre.

Fordeler:

Rudy er New Yorker, og en tøff sådan. Han snakker rett fra levra, er ærlig og direkte. En deilig kontrast til mange av de innøvde og polerte politikerne i USA. Under hans oppsyn gikk New York City fra å være et høl til å bli en av verdens tryggeste storbyer.

I tillegg ble Rudy helten etter 11. september. Mens Det Hvite Hus nølte, tok Rudy på seg frakken og dro umiddelbart ned til området for å koordinere innsatsen.

Ulemper:

Rudy Giuliani er et menneske, og det er ikke alltid like populært hos den sneversynte, "familievennlige" delen av det Republikanske partiet som helst vil ha kandidatene sine blendahvite, superhetero, homofiendtlige og alltid like forelsket i kona. 

Rudy har bodd med homofile kamerater, han har vært gift tre ganger og hadde en skitten skilsmisse fra sin forrige kone. Han har stilt opp i drag og tafset på Donald Trump. I tillegg er han tilhenger av selvbestemt abort, for partnerskap for homofile (men mot homofilt ekteskap) og for våpenkontroll. Disse standpunktene gjør at mange tror USAs borgermester ikke vil overleve møtet med Republikanske kjernetropper.   

Siste nytt:

Rudy har ennå ikke annonsert sitt kandidatur.

Bakgrunn:

Vokste opp i et typisk arbeiderklassehjem i Brooklyn, NYC. Katolikk. Bygde opp ryktet sitt som tøff advokat i det offentlige før han stilte til valg som borgermester i 1989, og tapte. Vant så valget i 1993.

Pluss:

Rudy stiller til valg som en sterk leder, og på resultatene han oppnådde i New York. Noen Republikanere forsøker å stemple ham som venstrevridd, men det er lite som tyder på det. Rudy ble blant annet kjent for streng budsjettdisiplin, og for å ha kastet ut Arafat fra en konsert i New York. "Maybe we should wake people up to the way this terrorist is being romanticized", sa han den gang.

Så tidlig i prosessen handler mye om hvilken kandidat man instinktivt liker, og Rudy har for meg mange av de viktigste trekkene. Han er liberal i mange sosiale spørsmål, samtidig som han er tøff i økonomisk politikk. I utenrikspolitikken regnes han som relativt liberal i innvandringspolitikken og som tøff i kampen mot terror.

Minus:

Han har ikke lagt frem et politisk program. Kan det være grunn til å frykte at han vil ofre enda flere sivile friheter i kampen mot terror?

Alt i alt:

Rudy rocker, men har ikke lagt frem en politisk platform. Det er et minus. I likhet med John McCain er han ikke populær hos det religiøse høyre, men han kan allikevel bli valgt fordi Republikanerne innser at de trenger en sterk kandidat for å beholde Det Hvite Hus. A, med en liten minus for usikkerhet.

I morgen:  Republikanernes kandidat fra den mest liberale staten i landet som nå forsøker å re-brande seg selv som en sosialkonservativ.

Jeg er i San Franscisco, hovedstaden for det som i USA kalles "liberals" og hjembyen til Nancy Pelosi som er Speaker of the House. Men i dag har USAs øyne vært rettet mot en liten by i Illionois. Springfield er fødebyen til nasjonalhelten Abraham Lincoln, men i dag gjestet den nye kongen byen. Barack Obama lanserte sitt kandidatur herfra. Og for en kandidat!

Han har karismaen til Clinton (bare sjekk talen hans til Demokratenes forrige landsmøte, han har en historie som kan matche John McCain (moren er hvit, faren er en tidligere geitebonde fra Kenya, han tilbrakte store deler av oppveksten hos sine hvite besteforeldre i Kansas og ble den første svarte redaktøren av jusstidsskriftet på Harvard) og allerede omtaler flere på grasroten ham som den nye John F. Kennedy. Men selv om det veives med palmeblader nå betyr det ikke at Barack vil unngå korsfestelse... mye kan skje frem til primærvalgene i januar.

Ligger an:

Pressen er i ekstase, men foreløpig er det mange amerikanere som ikke kjenner Obama (22 prosent, i følge Time). Men foreløpig er det ingen tvil om at Demokratene har to valg: Barack eller Hillary... men det kan endre seg raskt.

Fordeler:

Hans fantastiske karisma og hans utrolige amerikanske historie. Obama har dessuten en deilig eim av friskhet over seg. Han er kort sagt den amerikanske drømmen personifisert.

Obama har hele tiden vært mot krigen i Irak. En stor fordel i primærvalget.

Ulemper:

Obama står overfor en formidabel motstander - Hillary. Jeg har avslørt at jeg er hemmelig forelsker i dama til Bill tidligere på denne bloggen. Litt overraskende ligger hun foreløpig langt bedre an blant afro- amerikanske velgere enn Obama - en konsekvens kanskje av Bill Clintons enorme popularitet blant svarte amerikanere. Obama får dessuten overraskende kritikk fra deler av det svarte USA fordi han ikke er afro- amerikaner som dem, men sønn av en hvit kvinne og en afrikansk innvandrer. Han kjenner ikke "vår historie", sier de. Slående nok hørte jeg på TV i går at Obama er mest populær blant Demokrater som har høy inntekt...

Det viktigste er allikevel at Obama er et relativt ubeskrevet blad. Ingen vet hva han egentlig står for politisk, annet enn den klare motstanden mot krigen i Irak. Karisma er en fordel, men holder ikke i lengden når den harde politiske hverdagen setter inn.

Siste nytt:

Obama tilbrakte deler av oppveksten i Indonesia, og nå forsøker noen å sette ut rykter om at han gikk på en radikal muslimsk skole.

Bakgrunn:

Se talen hans. Han forteller den bedre og vakrere enn noen andre kunne gjort.

Pluss:

Jeg kjenner ikke Obamas politiske program. Jeg kjenner ikke hans standpunkter om handel, internasjonalt samarbeid eller avgjørende amerikanske spørsmål. Foreløpig forsøker han, som så mange andre, å plassere seg i sentrum som en slags pragmatisk og moderat Demokrat. Men etterhvert som kampanjen utfolder seg vil vi finne ut hvor han står. Vil han for eksempel velge å alliere seg med proteksjonistene og John Edwards? Vil han, som Clinton, være en klar tilhenger av globalisering og handel? Vil han klare å gjenreise USAs rykte i verden, samtidig som han er klar og tydelig på at USA har en rolle som den viktigste nasjonen i den frie verden?

Minus:

Jeg deler ikke Obamas syn på Irak. At han vil trekke ut troppene i 2008 er selvfølgelig populært her borte, men ikke nødvendigvis en god løsning for Irak.

Alt i alt:

Barack Obama er en imponerende politiker, og en skikkelig støkke for alle oss som elsker å se politisk retorikk og karisma møte hverandre. Han er ung, dynamisk og bringer en forfriskende ny impuls inn i et amerikansk politisk landskap som virker størknet i gamle konfliktlinjer. Men fremtiden er usikker. Han får definitivt en A for form, men ikke mer enn en B alt i alt.

I morgen skal jeg skrive om kandidaten som jeg håper skal møte enten Hillary eller Obama i kampen om Det Hvite Hus. Hele USAs borgermester.

Beklager, alle hardcore fans av Senator Joe Biden i Norge, men etter alle solemerker er han et naut. Kanskje ikke et stort naut, men likefullt et naut.

Ligger an:

Dårlig. Biden lanserte sitt kandidatur, og brukte resten av dagen på å unnskylde sine kommentarer om Barack Obama til et fanatisk politisk korrekt amerikansk pressekorps:

"I mean, you got the first mainstream African-American who is articulate and bright and clean and a nice-looking guy, ... I mean, that's a storybook, man."

Fordeler:

Han har lang erfaring fra justis- og utenrikspolitikken, og regnes som en moderat Demokrat i krigen mot terror.

Ulemper:

Han er mest kjent for tre ting:
1. Å elske lyden av sin egen stemme
2. At han stjal deler av talen til Neil Kinnock (engelsk Labour leder) sist han stilte som presidentkandidat
3. Uttalelser som i beste fall fremstår som klossete og ugjennomtenkte.

Alt i alt:

...tror ikke det. D.

Jeg er i El Paso, Texas, bare ti minutter unna Mexico. Hver eneste dag komme hundrevis, kanskje tusenvis, av mennesker over grensen fra sør for å søke lykken i nord. USA er en nasjon av immigranter, men 9-11, utflytting av tradisjonelle arbeidsplasser og en slags kulturell usikkerhet er i ferd med å skape en reaksjon mot den ulovlige immigrasjonen. Tom Tancredo forsøker å bli President ved å surfe på denne bølgen.

Ligger an:

For å si det med Conan O`Brian: "Tom Tancredo can't afford to pay the staffers at his campaign...at least they'll get good, high paying positions in the Tancredo administration". Ha ha ha...

Fordeler:

Mange kommentatorer mener Tancredo kan bli kandidaten den Republikanske høyresiden leter etter, og kamp mot ulovlig immigrasjon er populært blant mange.

Ulemper:

Han er ukjent, og historien viser at svært få en- saks- kandidater klarer å nå opp. Dessuten vil Tancredo ha problemer med å bli valgt i et land hvor partiene er avhengige av å få støtte også fra minoritetsgrupper.

Bakgrunn:

Medlem i huset fra Colorado. Les mer på Wiki.

Pluss:

Jeg kjenner svært lite til Tom T., men han skal ha pluss i boken for å ha vært en aktiv pådriver for å presse regimet i Sudan til å stoppe mordene i Darfur.

Minus:

Noe må gjøres med USAs ulovlige immigrasjon, men det er viktig å innse den grunnleggende årsaken: USA er et rikt, kapitalistisk land. Mexico er et fattig land som fortsatt sliter med arven fra PRIs årelange styre. Så lenge løftet om et bedre liv bare er noen få mil unna vil mennesker forsøke å komme dit.

Alt i alt:

Tom T. kan løfte kampen mot ulovlig immigrasjon opp på den politiske dagsorden, men hans løsninger er for strenge og vil i verste fall skade både USAs økonomi og hindre mennesker utenfor deres "pursuit of happiness". D.

Jeg er i Lincoln, Nebraska. En rød stat med et overveldende Republikansk flertall. Folk her tror på Gud, frihet og landbruk, men er vennlige og åpne, selv om verden utenfor ikke alltid føles like relevant. Men selv her har W. Bush og krigen mot Irak mistet støtte. Selv midt i The Heartland.

Hvem skal redde Republikanerne?

Han er Republikanermanna fra himmelen, og en av mine personlige favoritter i amerikansk politikk. John McCain har uten tvil den beste historien i amerikansk politikk. Wikipedia oppsummerer den konsist:

"On October 26, 1967, McCain's A-4 Skyhawk was shot down by an anti-aircraft missile, landing in Truc Bach Lake. He broke both arms and a leg after ejecting from his plane. After he regained consciousness, a mob gathered around him, spit on him, kicked him and stripped him of his clothing. He was then tortured by Vietnamese soldiers, who bayonetted him in his left foot and groin. His shoulder was crushed by a rifle butt.

He was then transported to the Hoa Lo Prison, also known as the Hanoi Hilton.[6]

Once McCain arrived at the Hanoi Hilton, he was placed in a cell and interrogated daily. When McCain refused to provide any information to his captors, he was beaten until he lost consciousness.[7]

When the North Vietnamese discovered his father was the Commander-in-Chief, Pacific Command, (CINCPAC), commander of all U.S. forces in Vietnam, he was offered a chance to return home. McCain turned down the offer of repatriation.[8]"

Ligger an:

Mc er en av de absolutte favorittene. Han er kjent blant folk, og populær også blant Demokrater og de sentrale uavhengige velgerne.

Fordeler:

Hans fantastiske innsats i Vietnam gjør at hans karakter er hevet over enhver tvil. I tillegg er han kjent for å snakke rett fra levra, og kalte til og med bussen sin i 2000 primærvalgene for "The Straight Talk Express". McCain kaller seg selv en Reagan- Republikaner, men har samtidig opptrådd tilstrekkelig uavhengig til at han kan konkurrere om uavhengige velgere.

Ulemper:

Mr. Mc er tildels upopulær på den religiøse høyresiden, en av kjernegruppene til Republikanerne. Da han han stilte i primærvalgene i 2000 gjorde han et poeng av å distansere seg fra de mest ytterliggående delene av partiet. Han ble slått av Bush som tok i bruk ekstremt skitne triks, blant annet satte kampanjen ut rykter om at Mc hadde en svart barn utenfor ekteskap (han har adoptert en datter fra Asia...). 

I primærvalgene er partienes kjernevelgere viktige, og det kan bety at Mc er i trøbbel. I tillegg kan alderen hans være en ulempe, særlig om Demokratene velger en ung og dynamisk kandidat som Obama Barak.

McCain står fullt og helt bak Bush i krigen mot terror. Han støtter flere tropper i Irak. Ingen schläger blant velgerne for tiden.

Siste nytt:

Sov du under State of the Union, John? Og betyr det at du er for gammel til å bli valgt?

Bakgrunn:

Senator fra Arizona og veteran i Vietnam. Tok over etter høyresidens helt Barry Goldwater, og må nok kunne sies å følge i hans fotsport i en rekke politiske saker (særlig den eldre, mer libertarianske Goldwater).

Pluss:

McCain er en av mine favoritter. Han er en Reagan Republikaner, men samtidig moderat og villig til å søke kompromisser med Demokratene. Noen eksempler på saker hvor jeg mener ryggmargen hans er god: 

 - Anerkjenner menneskeskapte klimaendringer som en stor utfordring som må løses, og var en av de første Republikanerne til å gjøre det. 
 - Introduserte lovgivning for å sikre at USA ikke torturerte og mishandlet fanger. 
 - Støtter en relativt liberal, men rettferdig, politikk for immigrasjon til USA.
 - Stabil tilhenger av friere handel. 
 - For at USA skal engasjere seg sterkt i verden, men med en viss ydmykhet. 

...i tillegg stemte han mot grunnlovstillegget som skulle forby homofilt ekteskap fordi han mente at det burde bestemmes i statene på lik linje med annen ekteskapslovgivning. Han stemte mot et forslag om homofilt ekteskap i Arizona, men er en klar føderalist. Mao. bør liberale stater få lov til å innføre liberale lover uten at sentrale myndigheter blander seg inn. 
 
Minus:

Jeg er uenig i hans syn på såkalte "term limits", og synes han burde vært klar i sin fordømmelse også av Israels brudd på menneskerettighetene. Men ingen er perfekt. Et støtte spørsmål er om McCain har tilstrekkelig støtte i sitt eget parti til å bli en sterk president. Man kan av og til mistenke ham for å oppsøke kontroverser, og det er ingen god egenskap for en president.

Alt i alt:

John McCain har ikke sagt at han stiller. Enda. Men jeg håper det skjer. USA har prøvd Bush sin "compassionate conservatism". Kanskje er det på tide med en dose "common sense conservatism". Her blir det en A -.

"Steady leadership in times of change", var slagordet til George W. Bush under forrige valg. Nå er Presidenten nesten like upopulær som Richard Nixon etter Watergate, men fortsatt er det noen som vil bære fakkelen etter W videre. Representant Duncan Hunter. Ikke hørt om ham sier du? Vel, det har ikke amerikanerne heller. Hunter har blitt kalt "de konservatives konservative" kandidat. Hans platform består av tre hovedsaker, alle med utgangspunkt i amerikanernes økende utrygghet i en farlig verden: Hard linje mot ulovlige immigranter, kamp mot land som stjeler amerikanske arbeidsplasser og et sterkt militære.

Ligger an:

Dårlig. Selv om Hunter har lang fartstid i Representantenes Hus mangler han en nasjonal profil, og få regner med at han vil klare å markere seg mot de sterkere Republikanske kandidatene som McCain og Rudy G.

Fordeler:

Mange kommentatorer mener at Republikanerne mangler en virkelig konservativ kandidat, og dette kan være Hunters sjanse. Dessuten er det ikke gitt at W politikk vil være like upopulær ved neste korsvei - for eksempel hvis USA opplever et nytt angrep eller vinden snur i Irak. Det er også verdt å huske at et stort flertall av Republikanerne fortsatt støtter krigen i Irak.

I primærvalgene er det stort sett partiets kjerne som stemmer, og i det Republikanske partiet er denne kjernen religiøs og opptatt av gays, guns og abortion. Hunter kan bli deres kandidat.

Ulemper:

Ingen vet hvem han er, og han driver i tillegg kampanje på spørsmål som er svært kontroversielle innen partiet, som krigen i Irak og kampen mot illegal innvandring. Det gjør ham til en polariserende kandidat.

Siste nytt:

I et "prøvevalg" slår Hunter favoritten McCain.

Bakgrunn:

Født og oppvokst i California. Far var sterk tilhenger av både Goldwater og Nixon. Innvalgt til Huset takket være Reagans sterke valg i 1980, og har sittet der helt siden. Dekorert fra Vietnam og utdannet advokat.

Pluss:

Dette er ikke min kandidat, helt enkelt. Men han har i det minste gjort et ærlig forsøk på å rydde opp i USAs rotete system for immigranter...

Minus:

Hunter representerer det verste innen det Republikanske partiet. Den viktigste saken hans er immigrasjon, og han er sterkt uenig med W som har foreslått en plan som kombinerer strengere sikkerhet ved grensen med et nytt program for gjestearbeidere. Hunter vil stenge den amerikanske grensen, rett og slett. I tillegg er det all grunn til å tro at han er skeptisk til frihandel (eller "unfair trade practices", som han sier selv) og vil ha få betenkeligheter med å underminere sivile rettigheter og friheter enda mer i kampen mot terror.

Alt i alt:

No way, hose. Karakter D.

For to år siden ble George H. Bush gjenvalgt som President i USA, til norsk venstresides store irritasjon, og resten av verdens avmålte undrig. Men nå er racet for å finne en etterfølger i gang. For første gang på lenge (siden Lyndon Johnsen?) finnes det ingen selvskreven arvtager til Det Hvite Hus. Dick Cheney har gjentatte ganger sagt at han ikke kommer til å stille, og om han gjorde det ville han enten ikke bli valgt eller dø av helseproblemer etter kort tid, for å sette det litt på spissen. Derfor bobler det allerede i det politiske USA. Om rundt et år står primærvalgene for døren. Det er prosessen hvor amerikanerne velger hvem som skal bli sitt partis presidentkandidat. Nå dukker nye kandidater opp hver eneste dag.

Jeg er på reise i USA for tiden. I dag ankom jeg en kald New York City. Mens jeg skriver dette, like over midnatt, har Fox News en gjennomgang av kandidatene. "Fair and balanced". Men kandidaten som skal velges blir leder for verdens eneste supermakt, og det får konsekvenser også for Norge og verden. Så hvem er best sett med norske, liberalkonservative øyne? De neste dagene skal jeg gjennomgå alle kandidatene som foreløpig har dukket opp og gi dem en høyst subjektiv vurdering. I dag - the leader of the pack. Hillary Rodham Clinton.

Ligger an:

...til å vinne nominasjonen. Hillary er den alle andre kandidater må forholde seg til. Senatoren fra New York har så og si 100 prosent navnegjenkjennelse, og ingen amerikaner forholder seg likegyldig til henne. Selv med afro-amerikanske Obama Barak i racet så ligger Hillary best an blant svarte velgere.

Fordeler:

Alle kjenner Hillary, og hun gjorde seg bemerket som en aktiv førstedame under Clinton- årene. Årene fra 92 til 2000 ga USA en enestående økonomisk vekst. Jobbene var trygge og landet gikk fremover. En republikaner ga Hillary enda et poeng: Hun kommer til å vinne fordi hun har USAs beste politiske rådgiver, hennes mann.

Hillary har de siste årene i Senatet forsøkt å vise seg frem som en moderat Demokrat, og blant annet støttet Bush krig mot terror og innvasjonen i Irak.

Symtomatisk for hennes kampanje er slagordet "Hillary for President". USA har tross alt valgt en Clinton før...

Ulemper:

Den amerikanske høyresiden hater henne som pesten. Nei, verre enn pesten. På alle målinger deler folket seg i to, hun er enten hatet eller elsket. Det kan bety at hun får problemer med å vinne over uavhengige. I tillegg hjelper det neppe at hennes ektemann puttet en sigar inn i underlivet på en dame, og sitt eget underliv inn et annet sted, mens Hillary stod igjen som en forsmådd hustru.

Siste nytt:

Overraskelse! Hillary kan ikke synge.

Bakgrunn:

De av bloggens lesere som er sekterisk opptatt av høyresidens historie vil kjenne hjertet hoppe av glede over å høre at Hillary i sin tid var en Goldwater-girl. Hennes far var konservativ og støttet den libertarianske kandidaten. Hillary selv var Republikaner til langt uti collegeårene.

Pluss:

Hillary er ingen aktivist på venstresiden (lenger). I dag fremstår hun som en moderat Demokrat og en del av den såkalte Clintonske fløyen i det Demokratiske partiet. Hun er sannsynligvis en tilhenger av frihandel som sin mann, og har vist stor modenhet i utenrikspolitikken ved å ikke kaste seg på de populistiske kravene om å trekke ut amerikanske soldater umiddelbart.

Hillary er heller ingen "tax and spend" politiker, men må regnes som en relativt næringslivsvennlig Demokrat som er opptatt av å balansere budsjettet. Hun får også pluss for å være liberal i sosiale spørsmål, for eksempel homofiles rettigheter.

I utenrikspolitikken må HIllary regnes som en pragmatisk idealist som ikke vil være redd for å bruke militærmakt når det trengs, men samtidig være varsom med å spre de amerikanske styrkene for tynt utover.

Minus:

Presset fra den liberale (dvs. venstrevridde) fløyen i partiet kan bli stor, og sjansene for at Hillary må bevege seg til venstre i spørsmål som frihandel og skatt for å glede partiet i primærvalget er stor.

Hillarys store prosjekt er universelt helsestell for alle. Det fungerer selvfølgelig i Europa, men spørsmålet er om det lar seg gjøre å bygge opp et slikt massivt byråkratisk apparat i USA uten å ødelegge de beste delene av det amerikanske helsevesenet. 

Hvis Demokratene styrer Kongressen kan HIllary bli presset til å strekke ut de amerikanske styrkene fra Irak, og dermed overlate landet totalt til anarki og kaos.

Alt i alt:

Jeg liker dama. Jeg innrømmer det. Bill var sin generasjons dyktigste politiker (foruten Tony Blair), og førte på mange måter en politikk norsk høyreside burde like. En god B til Hillary. Hun må fortsatt klare å presentere seg som en bredere politiker, legge flere konkrete forslag på bordet og komme seg skikkelig ut av sin manns skygge.

Om kort tid er det valg til Kongressen i USA. Alle representantene og en tredjedel av senotorene skal velges, og det ser ut til å bli jevnt. Demokratene har vært i villrede siden den gudbenådede Bill Clinton føyk ut av Det Hvite Hus, og har fremstått mer som en pågående finn- deg- sjæl sesjon enn som et politisk parti (...hei! det er her SV har fått valgtaktikken sin fra). Republikanerne har sine egne problemer. Krigen i Irak går dårlig, og stadig flere blir kritiske til krigen mot terror.

Hva gjør de da? Jo - fanfare - henter frem HOMOKORTET!

Homokortet oppsummerer alt som den religiøse høyresiden liker. Kort oppsummert ser det slik ut:

Heterofile vs. homoer
Ekteskap vs. sodomisering og synd
Familieverdier vs. moralsk anarki

Bush junior er tilhenger av partnerskap, og er på den måten mer progressiv enn mange kristne miljøer i Norge, men når homokortet dras ut av skapet glemmes de finere nyansene. Homokortet hviler på et konkret politisk forslag om å få et forbud mot homofilt ekteskap inn i grunnloven, en politikk som i seg selv går på tvers av tradisjonell republikansk tankegang om staters rettigheter kontra den føderale regjeringen. Og som om forslagets populisme i seg selv ikke er ille nok så tar det fokus bort fra de virkelig store og viktige utfordringene USA står overfor. I bunn og grunn spiller det på samme fordommer som de fleste andre minoritetskort som misbrukes, enten det er svartingkortet, muslimkortet, degoskortet eller jødekortet (som brukes mest i den arabiske delen av verden).

-----

I natt klokken fire drar jeg avgårde til Nicaragua. Skal forsøke å få blogget om valget mellom det korrupte Liberale partiet, de korrupte Sandinistene og det virkelig opposisjonelle liberale/konservative ALN.

PS: Høyre er Fepublikanerns søsterparti, og undertegnede ville nok i amerikansk sammenheng kalt seg en moderat Republikaner. Mine favoritter finnes i den økonomisk konservative, men sosialt liberale delen av Republikanerne.

"Vi har en drøm om Amerika, vi har et bilde – mange bilder – av Amerika.

Vi har begeistringen for Amerika og for det amerikanske, for kulturen, livskraften og oppfinnerkulturen som tok mennesket til månen, et prosjekt som i sin idé og gjennomføring var ekte vare, det var Born in the USA."

Indirekte minner han oss også om at USA er opposisjonens land, den eneste mektige stat gjennom historien som har gitt full frihet til å ytre kritikk mot makthaverne. Gjennom å nevne Bruce Springsteens "Born in the USA", en svært kritisk sang om fedrelandet som ironisk nok ble brukt som valgkamplåt av daværende President Ronald Reagan, minner han også om at i USA er ikke opposisjon og patriotisme motsetninger. Tvert i mot.

Mange har forståelig nok blitt provosert over mitt relativt spissformulerte brev til verdens fattige land, skrevet i affekt etter kuppet i Thailand som jeg tror kan bli langt farligere enn media i dag rapporterer. Jeg synes selvfølgelig debatt om vår tids desidert viktigste spørsmål er bra, men føler allikevel et behov for å minne om at UH ikke bare driver med profesjonell spissformulering. Vi har i mange år jobbet målbevisst med en bredere utviklingspolitikk som ikke bare har frihandel som eneste løsning, men også kamp for menneskerettighetene og fornuftig bistand. Før Høyres landsmøte tok vi også opp spørsmålet i Vårt Land. Forslagene våre var basert på denne resolusjonen som ble vedtatt  med noen små endringer:

Verden sett fra Høyre

Det er ikke bare urettferdig at milliarder av mennesker lever i nød og fattigdom, det er moralsk uakseptabelt i en verden som har alle muligheter til å gjøre fattigdommen til historie.

De siste 50 årene har verdens velstand vokst mer enn de foregående 500 årene til sammen. Kapitalisme, menneskerettigheter og demokrati vinner frem på alle kontinenter. Hundrevis av millioner av mennesker har fått bedre liv og større muligheter takket være denne utviklingen.

Allikevel blir altfor mange hengende igjen i sult, fattigdom, undertrykkelse eller diktatur.

Globaliseringen har gitt oss muligheter som tidligere generasjoner bare kunne drømme om både i den rike og den fattige delen av verden. Utfordringen nå er å ta mulighetene i bruk. Dagens regjering vrir utviklingen i gal retning. Proteksjonisme og sosialisme har aldri gjort livene bedre for fattige mennesker i verden.

Høyre mener at det viktigste instrumentet for å redusere fattigdom og nå de andre tusenårsmålene er å åpne for en fri og rettferdig verdenshandel. Norge må gå i bresjen. Markeder må åpnes, og handelsbarrierer bygges ned. Høyre vil at Norge skal gå foran i WTO med krav om at i-land kraftig reduserer, og på sikt fjerner skadelige subsidier på landbruksvarer. Alle konkurransevridende eksportsubsidier må fjernes umiddelbart.

Norge er i dag det landet i verden som gir mest bistand per innbygger. Slik bør det også fortsette å være, men ikke uten at vi er sikre på at bistandsmidlene hjelper dem som trenger det mest. For å sikre en bred støtte til bistandspolitikken må det norske folk være sikre på at deres penger ikke går til korrupte regimer eller land som bryter menneskerettighetene. Avsløringer om organisasjoner og mottakerland som underslår midler ment for de fattigste i verden svekker norsk bistandspolitikk, og slike handlinger må slås hardt ned på. Misbruk av bistandsmidler skjer blant annet fordi støtten kanaliseres på feil måte. Høyre mener at Norge i mye mindre grad må gi direkte budsjettstøtte til mottakerland. I regimer med manglende demokrati kan det lede til korrupsjon, og oppleves som en direkte støtte til sittende regimer uten tilstrekkelig demokratisk forankring.  Høyre mener Norge i større grad må gi prosjektstøtte slik at pengene ikke nødvendigvis går gjennom et lands regjering

Likevel er det viktig å samarbeide med styresmaktene i de land der det er mulig, da disse er avhengige av å bygge opp den nødvendige kompetansen for  å skape strukturer som leder frem til et velfungerende samfunn. En større andel av bistanden bør gå gjennom multilaterale programmer og gjennom organisasjoner med kompetanse og erfaring fra de aktuelle land. For at man skal nå Tusenårsmålene er det viktig at giverlandene koordinerer arbeidet slik at man sikrer at hjelp til de som trenger det mest. Norge bør også i fremtiden konsentrere sin innsats om afrikanske land sør for Sahara.

Høyre mener Norge bør fortsette å prioritere utdanning og helse i mottagerland. Bekjempelse av HIV/ AIDS er sentralt i dette. Enkle, forebyggende tiltak mot sykdommer som malaria og enkle sykdommer må prioriteres. Et viktig tiltak for å forhindre sykdom er tilgang på rent vann, norsk bistand bør ha som mål å sikre denne tilgangen. Høyre ser positivt på at private aktører bidrar til å gi befolkningen tilgang til rent vann.

Et stort problem for mange av de fattigste landene er mangel på privat investering. Dette skyldes blant annet dårlig infrastruktur, og svake institusjonelle beskyttelser av eiendomsretten. Norge bør bidra til å bygge den nødvendige infrastrukturen som må til, for eksempel ved å bistå slik at man får systemer for beskyttelse av den private eiendomsretten samt bistand rettet mot bygging av infrastruktur.

All bistand har i seg en fare for å klientifisere både land og enkeltmennesker. Norsk bistand bør i mye større grad ta sikte på å hjelpe enkeltmennesker til å klare seg selv. Derfor ønsker Høyre en større satsing på mikrokreditt og hjelp til selvhjelp.

Målrettet bistand er nødvendig for å forhindre humanitære katastrofer, og bidrar til å bekjempe sykdommer og akutt nød og fattigdom. Høyre mener bistanden må innrettes slik at den er mest mulig effektiv. Det bør være en forutsetning at demokrati og menneskerettigheter er lovfestet praksis i de land som mottar norsk støtte. Hvis en katastrofe oppstår må hensynet til sivilbefolkningen veie tyngre enn dette kravet.

Høyre støtter opprettelsen av et internasjonalt nødhjelpsfond til bruk ved akutte katastrofer. Dette fondet må finansieres gjennom statsbudsjetter og ikke som følge av ekstra skatter på for eksempel flytrafikk eller valuta.

Handel:

· At Norge skal spille en pådriverrolle for friere verdenshandel i WTO. De rike landene må snarest mulig åpne sine markeder for varer fra den 3. verden.
· At Norge skal være en pådriver i WTO for liberalisering av verdenshandelen, også handelen med tjenester – men at dette ikke skal komme før den vestlige verden har gitt betydelige konsesjoner til u- landenes krav om å åpne vestlige markeder.
· Gi ensidig tollfri adgang til flere enn dagens MUL – land. I første omgang bør de neste 20 landene på UNDPs HDI liste få tollfri adgang til norske markeder.
· Gjennomgå regelverket for å fjerne ikke-tollmessige barrierer som hindrer import fra 3. verden.
· Redusere tollbarrierer og kvitte seg med egne konkurransevridende subsidier

Bistand:

· Styrke innsatsen for å bygge opp eiendomsrettigheter i den 3. verden
· Opprettholde norsk bistandsnivå, men ha en total gjennomgang av alle Norges bidrag for å sikre at pengene brukes best mulig.
· Bruke mer av Norges bistandsmidler gjennom multilaterale organisasjoner som FN, og til elementære helse – og utviklingsprogrammer.
· Vurdere å bruke bistandsmidler på private bedrifters mikrokredittprosjekter.
· Konsentrere bistanden om få land og innenfor områdene helse og utdanning.
· Ha en sterkere satsing på mikrokreditt.
· Satse på infra- og samfunnstrukturer som oppmuntrer til investeringer.
· Respektere landenes selvstyre, men holde fast på at markedsøkonomi, demokrati og handel er den sikreste veien til økt velstand.

Menneskerettigheter:

· Underlegge alle mottakere av norsk bistand strenge krav til demokrati og menneskerettigheter.
· Ha mer utstrakt bruk av frys i midler når land systematisk krenker grunnleggende menneskerettigheter.
· Aktivt støtte opposisjonen i alle udemokratiske diktaturer.
Sette kampen for menneskerettigheter foran norske næringsinteresser.

Mitt forsøk på en bredere analyse av Nye Moderaterna og utviklingen hos de britiske Toryene. Står også i dagens Morrabla (men muligens bare i papirutgaven).

Det nye høyre?

Det er ikke høyresiden som har forandret seg. Det er virkeligheten. Derfor måtte David Cameron foreta et politisk modermord for å ha sjanse til å bli Storbritannias neste statsminister.

Fredrik Reinfelt løfter armene i triumf. Moderaterna har vunnet valget, og han skal bli statsminister. Den lavmælte, beskjedne partilederen med de klare, brune øynene, som bare ti år tidligere var persona non grata i sentrale partikretser etter et hissig angrep på Carl Bildt og partiets ledelse, opplever sin største triumf. Han smiler ikke. Hoverer ikke. Sier klart og tydelig inn i mikrofonen ”Det svenske folket har valgt en ny regjering fra Alliansen”. Men midt i valgvaken for partiets historiske bragd er det murring. Flere personer sier til pressen, anynymt, at Reinfelt har ødelagt partiet. Han har lagt det ideologiske korstoget på hyllen, og gjort Moderaterna om til en lightutgave av sosialdemokratene. Det liberalistiske høyremiljøet i Sverige omfavner Reinfelt av politisk nødvendighet, ikke av kjærlighet.

På de Britiske øyer får Tony Blair dagling juling i pressen, og The Conservatives ser sine beste meningsmålinger siden 1992. Likhetene mellom David Cameron og Fredrik Reinfelt er slående. Begge er unge og friske. Begge slåss mot sosialdemokratiske statsministerere som har sittet lenge. Begge har reformulert hva som er oppgavene og rollen til et konservativt parti. Begge blir beskyldt eller hyllet for å ha lagt partiene sine mot sentrum.

Er det en politisk omlegging? Et kynisk PR stunt? En borgerlig trojansk hest? Er det nye høyre, eller ”same shit, new wrapping”? Etter min mening handler både Nye Moderaterna og ”nye” Conservatives om noe mer enn politisk markedsføring. Det er et reelt linjeskifte som har sin parallell i den tredje vei i sosialdemokratiet fra begynnelsen av 90- tallet. Det er ikke høyresidens ideer som har endret seg. Det er virkeligheten, og gamle partier dør med sine politiske dogmer.

Det britiske spøkelset

Det svever et spøkelse over britisk politikk. En kjøpmannsdatter som med sin aggressivitet, besluttsomhet og politiske dristighet ruver i britisk moderne historie. Hun fikk en politisk revolusjon oppkalt etter seg, men endte opp med å bli henrettet av sine egne uten at de dermed klarte å hjemme liket. Sårene etter det bitre oppgjøret har fortsatt ikke grodd, og hennes politiske bødler sendte partiet ut i en identitetskrise som de første nå ser slutten på.

Tory – partiets utvikling er ubønnhørlig knyttet til historien om Margareth Thatcher, og historien om Margareth Thatcher er ubønnhørlig knyttet til høyrebølgens vekst og fall.

I alle britiske hjem finnes en tekjele som piper når vannet koker. Temperaturen har steget gradvis, men først i det avgjørende øyeblikket kommer det skjærende pipet som varsler at vannet er ferdig. Slik hadde også stemningen i det konservative partiet nådd kokepunkter på slutten av 70- tallet. Den konservative statsministeren Edward Heath hadde noen år tidligere foretatt sin berømte ”U- turn”, og brutt med partiprogrammets klare motstand mot priskontroll og fortsettelse av den sosialdemokratiske reguleringsstaten. Det er en vanlig oppfatning at Thatchers lederskap var et slags elitært kupp. Det stemmer ikke. Hennes lederskap var basert på en dypt forankret misnøye i partiorganisasjonen og parlamentsgruppen. Det hadde kokt lenge, og med Thatcher nådde opprøret kokepunktet. De konservative krigerne fikk god hjelp av tidsånden. Det siste tiåret hadde pendelen dreiet bort fra Keynsianisme og styringsiver, og samtidig opplevde mange sosialdemokratiske partier en ny radikalisering som gjorde at mange følte sine livsmønstre og hverdagsliv truet. Thatcher benyttet sjansen til å gjennomføre dype reformer av det britiske samfunnet. ”And to those who want to turn back I say: U- turn if you want to. The Lady’s not for turning.” Høyrebølgen og den blå revolusjonen var landet i Europa.

Et tu, Tory

Ti år senere blir Margareth Thatcher brutalt henrettet av sine egne. Offisielt trekker hun seg, men ingen er i tvil. Jernladyen har falt for et dolkestøt fra egne rekker. Hun har brakt det konservative partiet gjennom ti år med seire, ikke minst takket være et sosialistisk Labour som skremmer vettet av den britiske middelklassen. Men tidene har forandret seg. Muren har falt. Den kalde krigen er over. Markedsøkonomien har seiret. Det er som om hele det politiske landskapet har beveget seg et hakk til høyre som følge av det ideologiske jordskjelvet. I Storbritannia klamrer en spak John Major seg fortsatt til makten (...og kan delvis takke The Sun for det. Avisen produserer på valgdagen sin legendariske førsteside: ”If Labour Wins the Election: Will the last one to leave the country please turn of the lights). Men noe er i ferd med å skje.

”Bill Clinton and Al Gore. They don’t think they way the old Democrats used to.”, fortalte valgreklamen. Bare i amerikanske valgfilmer kan kandidatene smile så bredt, være i så klare farger og hilse på så mange vanlige arbeidsfolk på en gang. Året var 1992. Reagan- revolusjonen humpet videre med George Bush senior, men fremstod som utdatert og stivnet. Folket ville ha noe nytt. ”Change versus more of the same”, skrev valgstrategen James Carville på en stor plakat i Clintons hovedkvarter, men han hadde det forrige presidentvalget friskt i minne. Liberale Michael Dukakis representerte også noe nytt, men fikk grisebank av Bush den eldre under valget. Demokratene kunne ikke skylde på kommunikasjon. Amerikanerne ville ikke ha politikken deres. I 1992 ble verden introdusert for et nytt fenomen: prefiks- partiet. Clinton var ikke lenger Demokrat. Han var en Ny Demokrat.  Han ville ikke ha ”tax and spend” politikk. Han ville gjøre slutt på ”welfare as we know it”. Han var for dødsstraff, og han var ikke en sofaradikaler som ikke forstod problemene i det virkelige Amerika.

Politisk bli ny

Politiske ”bli ny” programmer er ingenting nytt. På midten av 70- tallet la Høyre bevisst en strategi for å bygge ned motsetningene til fagbevegelsen, og markere seg selv som den vanlige manns forsvarer mot et radikalisert sosialdemokrati. Ti år senere svarte Arbeiderpartiet med en dyptpløyende moderniseringsprosess som la grunnlaget for et revitalisert og styringsdyktig parti gjennom hele 90- tallet. Politiske partier lever ikke i glassboller, og det ligger i deres natur å ville søke makt og vinne valg.

I 1997 gjorde Tony Blair det samme i Storbritannia. Han skapte Nye Labour, og fremstod som så sentraumsvennlig at Margareth Thatcher kalte ham ”my finest achievement”. Verken for Clinton eller Blair var bli ny operasjonen rene politiske PR- øvelser. Det var nødvendige justeringer for å tilpasse partiene og deres ideer til en ny tid, og selvfølgelig for å gjøre dem valgbare.

Identitetskrise

Etter New Labour gikk de konservative inn i ti år med kollektiv terapi og selvpining. De manglet glød, ledelse og ikke minst fornyelse. Toryene registrerte kanskje at verden hadde endret seg siden 80- tallet, men de tok ikke konsekvensen av at kampen mellom markedsøkonomien og styringsøkonomien i stor grad var vunnet. En stor fløy av Thatchers gamle krigere ledet an i kampen for en ny radikalisering av partiet langs de gamle linjer, ute av stand til å forstå at gårsdagens kamper ikke kunne bli morgendagens kriger. Partiet byttet ledere som andre bytter sokker, og opplevde den historiske ironien at de selv ble like lite valgbare som Labour var på 80- tallet. Toryene ble kjent som ”the nasty party”. Desperasjonen drev dem ut i en endeløs jakt på nye, populære saker, og endte med en av de skitneste valgkampene i partiets historie når de i 2004 gjorde motstand mot innvandring til sin største hovedsak.

Pussig nok var det nettopp den overdrevne fokusen på strategi og taktikk som førte til tap etter tap. Ved å stirre seg blinde på meningsmålinger og lete med lys og lykter etter nye enkeltsaker ble de ute av stand til å se at roten til problemet lå langt dypere: Toryene var ikke lenger på lag med sin samtid. Deres eneste bastioner lå på den engelske landsbygda, i byene var de nærmest utradert.

Toryene forsøkte seg med ”same shit, new wrapping”, og resultatet ble en katastrofe. Å revitalisere et parti krever mer enn en ny kommunikasjonsplatform. Velgerne kan kanskje være trege, men de er sjelden idioter.

Vis, ikke fortell

Tony Blair forstod at politikkens første lov er ”vis, ikke fortell”. Velgerne må se at du er annerledes, føle at du representerer noe nytt. New Labour var en ideologisk, politisk og retorisk omlegging. Blair brukte hele tiden partiets historie som slegge for å slå inn gamle vegger. Han malte bildet av et Labour som alltid hadde svart på tidens utfordringer, fra fabrikklover på begynnelsen av århundret til ”homes fit for heroes” etter andre verdenskrig. Nå har vi nye utfordringer, og da kan vi ikke holde fast på gårsdagens politiske løsninger. Nye problemer. Nye Labour.

Kanskje er David Cameron Tony Blairs ”finest achievement”. Han følger i hvert fall Tony Blairs oppskrift med imponerende klarhet, selvfølgelig med en konservativ vri. Som alltid er shit og wrapping vanskelig å skille. Det er sannsynligvis ingen overdrivelse å hevde at valget av miljø som første hovedsak ikke bare er gjort av idealistiske grunner. Storbritannia ligger an til å oppfylle sine Kyotoforpliktelser takket være jernladyens hardhendte håndtering av kullverkene, men saken har større signaleffekt enn som så. Ved å velge miljø som første hovedsak viser David Cameron at han er en ”different kind of conservative”, at han ikke tenker på samme måte som de gamle Toryene. Han tvinger velgerne til å revurdere sine oppfatninger av partiet, og tar første steget på den lange veien mot å bygge ned fordommene som har gjort dem uvalgbare i så mange år.

One Nation

Men Camerons viktigste reposisjonering var et klart modermord.

Da det thatcheristiske godstoget rullet gjennom partiet fikk Margareth Thatcher mange strategiske allierte, men ikke like mange venner. Thatcher representerer bare en av mange tradisjoner hos de konservative.

En nøkkeltradisjon har sitt opphav i statsminister Benjamin Disraeli (1804 – 1881). Den konservative statslederen utvidet stemmeretten, innførte sosiale goder og fabrikklover, og håpet på denne måten å beskytte det etablerte samfunnet mot den fremadstormende arbeidsklassen. Filosofien fikk navnet ”One Nation”, et smått paternalistisk program basert på tanken om interesseharmoni i stedet for klassekamp. Arbeiderklassen skulle få sitt, reformene skulle være gradvise og hele folket skulle føle seg som borgere i det store, britiske imperiet. Kontrasten til Thatcher er total. Hennes ideologiske kamp var riktig i sin tid, men i velgerklimaet på 2000 tallet hadde den mistet sin potens. Toryene hadde drept Ladyen. Nå måtte også arven henne begraves.

”There is no such thing as a society”. Uttalelsen er klassisk Maggie Thatcher. At den er revet ut av sin sammenheng, og neppe representativ for hennes filosofi, har mindre å si. Den har blitt stående som selve kjennetegnet på ”The nasty party”. Nettopp derfor er det så sentralt når David Cameron sier: ”We believe there is such a thing as a society, it’s just more than the state”. Gjennom denne uttalelsen legger han et ideologisk fundament for sitt konservative prosjekt. Han snur ryggen til 80- tallet, og tegner opp det nye ideologiske skillet: Ikke mellom de som tror på fellesskapet og de som tror på markedet, men mellom de som tror på fellesskapet og de som bare tror på staten. I partiets nye prinsipprogram maner Cameron til en ansvarsrevolusjon. Bedrifter, familier og enkeltmennesker kan ikke lenger bare se til staten for støtte og hjelp, men skal sammen med staten skape et bedre samfunn. I Camerons ”One Nation” har plass til en aktiv stat som gir borgerne muligheter, et fritt marked som skaper nye arbeidsplasser og det sivile samfunn som havnet i glemmeboken under 80-tallets kamp mellom stat og marked. Hans konservative parti har en ny kommunikasjonsplatform, men de har også et nytt virkelighetsbilde.

Brokete bilde

Det er vanskelig å generalisere ut fra utviklingen i både Sverige og Storbritannia. Det politisk bildet i Europa er brokete og forvirrende for tiden. Vi har alle blitt skuffet. Både venstresiden som ventet en radikal bølge etter Vestens kriger, og høyresiden som trodde at den høye ledigheten og de stivnede velferdsstatene endelig skulle gi et mandat til forandring. I stedet ender kampene på kontinentet uavgjort. Sosialdemokratene tar Spania og Italia. Høyresiden tar Sverige og Storbritannia, sistnevnte i hvert fall på meningsmålingene. I Sentral- og Østeuropa dominerer andre kamper og ideer. I alle land ligger populismen på lur, enten den har høyre- eller venstresidens innpakning. Utfordringene for de store, moderate partiene til høyre og venstre er å igjen beskrive en virkelighet som folk kjenner seg igjen i, og finne politiske løsninger som er relevante for deres hverdag. Gårsdagens løsninger er for lengst utdaterte. Det forstår Tony Blair. Det forstår David Cameron. Det forstår Fredrik Reinfelt. Det forstod ikke Göran Persson.

Det er nå Fredrik Reinfelts politisk hverdag starter. På mange måter er det nå det avsløres om han har et mandat for endring, eller bare kom til makten fordi svenskene ville ha noe nytt. Velgerne vil forvente endringer, men vil slå ned på radikale snuoperasjoner. Samtidig vil liberalistene i hans eget parti, de som knurret allerede valgnatten, være utålmodige. Reinfelt har, i likhet med Cameron nå og Thatcher i sin tid, bygget en valgallianse. Partiet har lært seg sin nye kommunikasjonsplatform. Det gjenstår å se om den ideologiske reorienteringen har slått rot.

Hurra for Hallgeir!

Når SVs Hallgeir H. Langeland kaller irakiske politifolk som trenes opp i Norge for ”quislinger” er det ikke første gang han støtter voldsmenn og diktatorer. At politifolkene som trenes opp i Norge har FNs velsignelse, ser Langeland helt bort fra. At den irakiske regjeringen også er lovlig valgt, og har FNs velsignelse, ignorerer han også totalt.

Ikke så rart. Sosialistisk Venstrepartis Hallgeir Langeland har et mildt sagt frynsete rykte i forhold til voldsbruk og forherligelse av undertrykkelse.

Rollen som opposisjonell på Cuba består av et liv inn og ut av fengsel. Landet har ingenting som ligner på et fungerende demokrati, pressefrihet eller ytringsfrihet. Tidligere har myndighetene også arrestert og fengslet homofile. Men diktatoren Fidel Castro bør allikevel få Nobels Fredspris, mener SVs stortingsrepresentant Hallgeir Langeland. I 2001 og 2002 lanserte han forslaget i offentligheten, og i 2003 leverte han inn et formelt forslag til komiteen om å gi diktatoren prisen for fredsarbeid. Begrunnelsen gir han i klartekst i et intervju på NRK 17.oktober 2003: "Jeg ønsker å flytte oppmerksomheten bort fra den manglende ytringsfriheten på Cuba og over til menneskerettigheter som mat, skole og helsevesen". Hvorfor skal folket ytre seg? De har jo brød å spise, sier Langeland i praksis – som en sosialistisk utgave av Frankrikes dekadente dronning.

Skal virkelig slike ekstremister få innflytelse på norsk utenrikspolitikk? De eneste som vil tjene på det er verdens sosialistiske diktatorer.

Foreløpig er dette sosialistenes utenrikspolitikk:

Ungdomspartiene AUF og Sosialistisk Ungdom sier en ting.
Sosialistisk Venstreparti sier en annen ting.
Thorbjørn Jagland sier enda en annen ting
– og Jens Stoltenberg sier ingenting.

Er det virkelig mulig å ha tre utenrikspolitikker på samme tid?

Kan vi både ha og ikke ha soldater i Afghanistan?
Kan vi både bevare og bryte båndene over Atlanterhavet?
Kan vi både være for og mot fri og rettferdig verdenshandel?
Kan vi både være for og mot en offensiv Europapolitikk?

I Dagsavisen 3. august uttalte AUFs leder Gry Larsen følgende:
”Norge må avslutte sin deltakelse i den amerikanskledede operasjonen i Afghanistan. De norske spesialstyrkene som har reist til Afghanistan for tredje gang må snarest hentes hjem.”

Hun har støtte fra SV og langt inn i Arbeiderpartiet.

Thorbjørn Jagland svarer følgende – i samme avis!:
”Det er viktigere enn noensinne å stå bak vedtaket om at norske spesialstyrker skal delta i Afghanistan. Ett skifte av standpunkt kan oppfattes som at politikerne etterkommer terroristenes krav.”

Jaglands sitat er verdt å gjenta: Et skifte av standpunkt kan oppfattes som at politikerne etterkommer terroristenes krav. Debatten er ikke mindre enn oppsiktsvekkende.

Bare to dager senere går den samme Thorbjørn Jagland ut med sterk kritikk av Sosialistisk Venstrepartis utenrikspolitikk i Dagsavisen. Hva skal man tro?

Hensikten er åpenlys.

Ungsosialistene i AUF og Sosialistisk Ungdom ser det som opportunt å bygge opp troverdighet på krigsmotstand og anti – amerikansk retorikk foran kampen om de unge velgerne. De vil melke de siste restene av oppslutning ut av anti – krigsbevegelsen og demonstrasjonene mot invasjonen i Irak (som for øvrig alle partier på Stortinget, utenom Frp, var mot). Velgergruppen de appellerer til er ung, radikal, idealistisk og urban. Derfor legger AUF sin utenrikspolitikk tett opp til SVs.

Samtidig er Arbeiderpartiet livredde for at den såkalte Arne Olav – velgeren skal forsvinne over til sentrum – høyre. Denne velgeren, mann i sin beste alder, er opptatt av utenrikspolitisk stabilitet, forankring i internasjonale fora og de transatlantiske båndene. Arne – Olav velgeren ser med forakt på SVs forsøk på å redusere norsk utenrikspolitikk til en serie aktivistiske markeringer, og finner trygghet i Høyre og Aps tradisjonelle enighet om de store utenrikspolitiske linjene. For å betrygge Arne Olav sender Ap Thorbjørn Jagland på banen. Aps utenrikspolitikk ligger fast, forsikrer han, SV og Sp vil ikke få innflytelse. ” SV står helt alene i forhold til sin politikk.”.

Hvis vi blander inn Senterpartiets dypt reaksjonære syn på internasjonal handel, som blant annet førte til at partiet som eneste på Stortinget stemte mot å gi tollfri adgang til norske markeder for MUL – landene, blir farsen komplett.

En av dem må bløffe. Men hvem? Det er rett og slett ikke troverdig at Sosialistisk Venstreparti og venstrefløyen i Ap ikke skal få gjennomslag i verken utenrikspolitikken, energipolitikken, miljøpolitikken, europapolitikken, den økonomiske politikken eller skolepolitikken. Like lite troverdig er det å føre en valgkamp hvor unge velgere får servert et utenriksbudskap, mens godt voksne velgere får servert et annet. Utenrikspolitikk kan ikke være som Kinderegg. Det er ikke mulig å få tre ting på en gang. En av partene bløffer. Det er på tide vi får vite hvem.

I skrivende stund har nok en gang eksplosjoner sendt skjelvinger gjennom verdensbyen London, og i  "fredens by" i Egypt har nesten hundre turister mistet livet. Terrorangrepet i London har plutselig blitt til det media kaller en terrorbølge. Mennesker over hele verden kjenner den umiskjennelige følelsen av usikkerhet som terroren bringer. Ikke nødvendigvis frykt, men usikkerhet. Knugende, listende, lammende usikkerhet.

"Why do they hate us so much?", stod det på en amerikansk plakat etter 11. september 2001, en dag som vil leve i skam gjennom historien. Svarene er mange, og kompliserte, men en kjerne fremstår allikevel som vanskelig å benekte: de radikale og voldelige delene av terrorismen, enten de har røtter i islam eller ikke, sikter seg på mange måter inn mot hjertet i de vestlige, åpne demokratiene: åpenheten, toleransen og maktspredningen. Samfunn som våre, fredelige som de er tross våre interne uenigheter, baserer seg på nettopp slike verdier i bunn; og slike verdier forutsetter en grunnleggende trygghet hos folk. Et åpent samfunn er umulig uten vissheten om at sjansen er liten for at naboen din vil sprenge seg i fillebiter og ta deg og familien din med.

Noen sier at vi må "forstå" terroristene. Vi må forstå at mange i den muslimske verden føler seg tilsidesatt, låst utenfor det gode selskap. Vi må forstå at de er sinte på USA og Vesten. Vi må forstå at de tyr til terror i mangel på bedre våpen. Sludder. Vi kan forklare. Vi kan analysere. Vi kan forstå, hvis det betyr å rasjonelt betrakte grunnene til at terror kan oppstå. Men vi kan aldri "forstå" terror som rammer blindt. Vi kan aldri "forstå" terror som rammer uskyldige og sivile. I det øyeblikket vi forstår oss blinde, mister vi også den grunnleggende ondskapen og uretten av syne.

Vi må kjempe for det åpne og liberale samfunnet, med all vår kraft. Vi må stå sammen, hvite og svarte, muslimer og kristne, jøder og palestinere, mot dem som forsøker å ødelegge de felles verdiene vi alle setter så høyt.

I et intervju med Dagbladet ble jeg spurt om jeg var villig til å dø for en politisk sak. Det er et nærmest umulig spørsmål å stille en gutt fra Porsgrunn i Telemark i Norge i år 2005, men hvis man først skal ta en runde med seg selv tror jeg dette er det nærmeste jeg kommer: Noen verdier må man være villig til å dø for, ellers blir man bare drept for dem.

Jeg er for ung til å huske Berlinmurens fall veldig klart. Jeg husker noen fragmenter, noen flimrende bilder som har lagret seg lengst bak i hjernebarken. Årene 1989 - 91 var viktige for meg. Jeg fra barneskolen til ungdomsskolen, og min politiske interesse ble vekket for alvor. Fra novemberdagen i 1989 husker jeg et TV bilde av en Øst - tysker som stormet mot muren og hogg løs på den med en liten hammer. Raseriet hans var blandet med glede, og tårer strømmet nedover kinnene hans. Det forhatte symbolet for kommunisme, undertrykkelse og fattigdom skulle knuses. Folket bak jernteppet vant sin frihet.

Nå skjer det samme igjen over hele verden. På et foredrag for Europeisk Ungdom sitt landsmøte i helgen sa Thorbjørn Jagland (faktisk en av de norske politikerne jeg beundrer mest!) at virkningene av murens fall først kommer for en dag nå. Historien jobber sakte, og det kan være vanskelig å forstå nøyaktig hva som skjer når det skjer. Tilsynelatende frigjorde Sovjets kollaps Øst Europa, mens det erstattet kommunismen i Rusland og omegn med et slags autoritært styre kombinert med friere markeder. Samtidig kan mye tyde på at demokratiets frø også ble sådd. Etter å ha ligget i tørr jord i mange år har de nå endelig fått vann. Bevegelser for demokrati, menneskerettigheter og frihet blomstrer opp i Georgia, Ukraina og Moldova. Gamle autoritære herskere byttes ut med demokrater.

Kanskje skjer noe av det samme også i Midtøsten. Libanesere reiser seg til en fredelig kamp mot det syriske overherredømmet, og i Irak har millioner av mennesker fått stemme for aller første gang. Jeg vet ikke - og så ærlig må jeg være - om demokratiet i Irak er et første steg på veien mot en ny og fredeligere periode for landet, eller bare et intermesso - et lite pust av fremgang - i et land som fortsatt er preget av vold og terror. Det som står helt klart for meg er hva som er vårt moralske ansvar. Vi kan aldri støtte dem som jobber mot friheten og demokratiet, enten de sitter ved makten, okkuperer et land eller kaller seg "opprørere". I Irak betyr det at opprørerne må nedkjempes, og at USA fortsatt må ha som mål å overlate styret av Irak til irakerne selv så raskt som mulig.