Lille Blå - Torbjørn Røe Isaksen

Vampus nye svirrebror, Mumir fra Rød Ungdom, kjefter på Unge Høyres miljøengasjement etter en tale jeg holdt for Unge Høyres landsstyre. Ungkommunistenes leder forstår ikke at Unge Høyre kan være for både fri markedsøkonomi og ta hensyn til miljøet samtidig. Nå har vel aldri kommunistiske land med planøkonomi ligget i forkant når det gjelder hensynet til miljøet, men siden Mimur er tilhenger av en slags kommunisme som aldri har eksistert før, så skal jeg ikke holde akkkurat det mot ham.

Mitt utgangspunkt er ganske enkelt. Vi har to enorme utfordringer. Vi skal løfte millioner av mennesker ut av fattigdom, og vi skal gjøre det på en måte som ikke ødelegger miljøet. Med andre ord skal vi tillate millioner, ja egentlig milliarder, av mennesker å bruke mer energi samtidig som vi skal forhindre konsekvensene av det forskerne mener er menneskeskapte klimaendringer.

For å løfte mennesker ut av fattigdom finnes det ingen sikrere metode enn markedsøkonomien. Ikke som en vidundermedisin som løser alle problemer, men som en forutsetning for vekst og velferd. Samtidig har Mrimir rett i at markedsøkonomien alene sannsynligvis ikke vil ha instrumentene for å løse miljøutfordringene. Det finnes gode argumenter for at markedets evne til å allokere ressurser dit de er mest lønnsomme, og forholdet mellom tilbud og etterspørsel som gjør at varer som det blir mindre av også stiger i pris, gjør at vi bruker verdens ressurser mer effektivt. Men vi har dårlig tid, og vi kan ikke vente på at oljen, gassen og kullet blir mangelvare. 

Vi trenger også politisk styring. Ja, du leste riktig. Vi trenger også politisk styring. Men slik styring kan aldri erstatte dynamikken i det frie markedet. På økonomispråket er statens oppgave å hindre negative eksternaliteter. I bunn og grunn betyr det at staten må sette noen felles rammer for å hindre forurensing fordi hver og en av oss ikke vil ha mulighet til å gjøre det selv. Det betyr også at bedrifter som kanskje vil ha en egeninteresse av å forurense faktisk må møte enten kvotesystemer, avgifter eller regelrette forbud fra staten. Men slike virkemidler har best effekt hvis de samtidig oppmuntrer de fantastiske markedskreftene til å frembringe nye løsninger, eller forbedre de gamle.

Det finnes noen som vil bruke miljøutfordringene i et korstog mot kapitalismen. Jeg vil i stedet bruke kapitalismen for å hindre miljøødeleggelser.

Det finnes storkapital og STORKAPITAL. På ONS (oljemessen) i Stavanger møtes de alle sammen, inkludert beslutningstagere og politikere. Til og med kammeratene i Sosialistisk Ungdom er på plass for å la seg informere (...og motta mer eller mindre diskret propaganda) fra energibedriftene.

Gass, olje, vind, bølger, salt, hydrogen...alle energialternativer diskuteres. De fleste er enige om at energi er en av nøklene til velstand i en verden hvor 2 milliarder mennesker ikke en gang er koblet til strømnettet. Men et alternativ nevnes knapt. Atomkraft. Men atomkraft er miljøvennlig og har null utslipp, i tillegg kan ny teknologi gjøre den enda sikrere enn tidligere.

Verden har et skrikende energibehov, og det vokser stadig. Av de tilgjengelige energikildene går det et skarpt skille mellom de som er miljøskadelige, og de som er miljøvennlige. Dette skillet er i all hovedsak økonomisk. Det lønner seg nemlig ikke i stor nok grad å bygge vindmølleparker og solenergistasjoner til at man kan forvente utviklingsland vil enten kjøpe denne rene energien, eller bygge den selv – i hvert fall foreløpig. Alternativet til at de får sine økte energibehov dekket er at de dømmes til å bli sittende fast i en levestandard vi aldri ville akseptert at noen hadde, dersom det skjedde innenfor Norges grenser. Eller at de satser på ekstremt miljøskadelige fosile brensler.

Med gjenbruk av spaltbart materiale og innføring av avansert teknologi som omdanner fertilt uran og thorium til spaltbare materialer, fremstår disse i prinsippet som en nesten ubegrenset ressursbase.

I Norge, spesielt i Telemark (Norges beste fylke), finnes ca 15 % av verdens thoriumforekomster. Så vidt jeg husker, kjenner vi allerede til nok thoriumforekomster til å dekke behovet i mangfoldige år.

Kjerneenergi dekker omkring en fjerdedel av kraftforbruket innenfor OECD, der ca. 360 kjernekraftverk er i drift. De fleste av disse anleggene vil fortsatt være i drift inn i dette århundre. Det meste av veksten i energi- og kraftbehovet forventes å skje utenfor OECD-området, og utbyggingen av nye kjernekraftverk vil i økende grad skje her. OECD-landene vil ha en viktig oppgave overfor disse landene med henblikk på teknologioverføring, teknisk bistand og samarbeid innenfor kjerneenergiområdet, i tråd med målsettingen for en bærekraftig utvikling. I Frankrike, produserer kjernekraft ca 70% av el-behovet, CO2 utslippet falt med 60% fra 1980 til 1992, SO2 med 70%, NOX, med 60% og støv og partikler med 86%.

Poenget med atomkraft er altså at energiproduksjonen ikke forurenser overhodet – verken til naturen eller klima.  Tre normalt store kraftverk vil dekke det norske forbruket av strøm.

Kjernekraftteknologien utvikles raskt. Nå er det snakk om gjenbruk av det
såkalte avfallet i nye reaktorer. Avfallet kan også brukes til å fremstille
edelmetaller.

Thoriumkraftverk, som Unge Høyres Landsmøte vedtok at de er for i juni, illusterer at teknologien utvikler seg raskt. Poenget med thoriumteknologien er at nedsmelting av kjernen er fysisk umulig (altså ingen ny Tsjernobyl...) og at halveringstiden er veldig lav (dvs at avfallet er radioaktivt i veldig kort tid, i motsetning til avfallet fra uran-teknologien som er radioaktivt i mange tusen år). Dermed vil de to viktigste argumentene mot atomkraft være løst.

Dette er gode og klare argumenter som Norge bør vurdere seriøst. Atomkraft bør ikke lenger være et energitabu.