Lille Blå - Torbjørn Røe Isaksen

Ai, ai, ai, her var det mange godbiter. Godt å se at selv om bloggen har vært dårlig oppdatert siste uken så er det liv.

Slagordet Heller Død enn Røe er selvfølgelig fengende, men det har allerede blitt brukt i et personangrep i Bergens Tidende. Et ganske morsomt personangrep også.

Noen er rett på sak, som Runars: Fri hasj, flat skatt. Mens andre har satset på lengre poesi. Banan gir oss denne reglen om kapitalismen:

Kapitalismen og den usynlige hånd:
alt skal på gli
som i 1929

1929 var som kjent da børsen kollapset i USA, og verden oppdaget at fascismen kunne være et fint sted å samle seg når det liberale markedet sviktet.

Et mer harry innslag kommer fra Hermod Arne Ramfjord: 
 

For gratis kondomer:

du kan glemme lausunge
selv med lett pengepunge

Men til slutt stod jeg igjen med to forslag:

Kommunisme
- Heller lik enn rik

Slagordet er poengtert, kort og fengende. Og det gir en klar indikasjon på hva kommunismen ønsker å være. Bort med de rike, inn med de like.

Allikevel er nok kommunismens gårsdagens ideologi. Seierherrens slagord er ikke bare aktuelt og i tiden, men har den lille snerten som de beste slagordene har. Anders har levert dette:

Islamisme:
~Allah skal med~

OG ER ÅRETS VINNER!

...seierherren må sende meg adressen på epost torbjorn@hoyre.no eller legge den igjen på bloggen.
Bloggen tar en liten pause i juleferien, men er tilbake 2. januar. Hold det ekte. GOD JUL!

Denne artikkelen er en forkortet utgave av mitt bidrag til angologien "FRIHET" som er en del av Culcoms serie om verdier i det nye Norge. Boken har også blitt omtalt i Aftenposten.

Artikkelen kan vel også oppfattes som et apropos til min kronikk i gårsdagens Dagbladet.
Ytringsfriheten skaper kontinuerlige dilemmaer - og ytringene som kommer kan være stygge, forferdelige og groteske. Derfor har ytringsfriheten ofte få forsvarere, og blant politikerne mener stadig flere at deres viktigste rolle er å være debattanter. Det er selvfølgelig bra, men statens viktigste oppgave er å beskytte noen grunnleggende rettigheter for den enkelte. "Forutsetningen for ekte frihet er at den kan misbrukes."

//////

Kan et samfunn som elsker likheten og dyrker enigheten også elske friheten? Eller enda mer presist, kan et samfunn som frykter brytninger elske friheten også når den er stygg, uregjerlig og ypper til konflikt?

Vi frykter friheten. Hvorfor? Fordi å dyrke friheten er det motsatte av å dyrke menneskelig perfeksjon. Jo visst kan vi ha idealer. Om mennesker som bruker friheten sin med måte, til beste for andre mennesker, til å gjøre verden bedre. Men friheten, den rene friheten, sikrer intet slik resultat. Den sikrer faktisk intet resultat i det hele tatt. Frihet betyr å godta menneskets imperfeksjon. Å godta våre valg, våre lyter, vår kvaler, våre feilsteg, våre svik og i bunn og grunn vår sårbarhet. Det beste vi kan håpe på når mennesker får frihet er at de velger det som er rett. Men uten mulighet til å velge det som er galt, er den ingenting verdt. Derfor frykter vi friheten. Fordi den dreper de store håpsprosjektene. Visjonene om at et eller annet sted der fremme, så nært at vi nesten kan se det, så ligger den fantastiske nye verden. Uten sult, fattigdom, svik og ondskap. Uten motsetninger, kamp, krig og urettferdighet. Og med frihet. Ekte frihet. Som bare er god, kjærlig og barmhjertig - "den evige fred", som Immanuel Kant skrev om. I et annet øyeblikk var han kanskje mer ærlig mot seg selv og verden, "Als so krumme Holze, als woraus der Mensch gemacht ist, kann nichts ganz Gerades gezimmert werden."

Friheten kan båndlegges, dempes, modereres - men den kan også brukes til manipulasjon, svik og ondskap. Den kan misbrukes, men er likefullt frihet. En forenklet liberal frihetsfilosofi har alltid forsøkt å unngå dette problemet ved å postulere menneskets iboende godhet. Som Rousseau som ville tilbakevise et kjernepunkt i den kristne troen, ideen om arvesynden. I følge kristen teologi førte syndefallet til at menneskeslekten bærer med seg synden fra fødselen av. Vi mennesker er av natur disponert for både godt og ondt. Men Rousseau skiftet fokus fra menneskets sjel til samfunnet rundt: "Mennesket er født fritt, men det ligger overalt i lenker"! Trekkene er de samme som i senere tiders utopier, fra marxismen til sosialdemokratiets teknokratiske vitenskapelighet.

Konservative har i stedet sett innover til "mørkets hjerte" i menneskets indre. Peter Viereck oppsummerer det godt:

"The liberal sees outer, removable institutions as the ultimate source of evil; sees man's social task as creating a world in which evil will disappear. His tools for this task are progress and enlightenment. The conservative sees the inner unremovable nature of man as the ultimate source of evil (...)"

Vi frykter friheten samtidig som vi hyller friheten. Kanskje fordi den i hodene våre er så umiddelbart knyttet til noe positivt. Kanskje fordi tanken på overformynderi vekker vemmelse i oss, selv i sosialdemokratiet. Kanskje fordi vi tviholder på at begrepet alltid skal fylles med et positivt innhold, uansett hvor uvillig det er. Vi bredder ut friheten, strekker den, og hvis innholdet ikke gir ønsket resultat, så fyller vi simpelthen på med noe nytt. Slik får friheten preg av en universalløsning, botemiddelet for alle kjente og ukjente lidelser i samfunnet. På kort sikt sikrer det at friheten alltid fremstår som god, men nettopp fordi kjernen i friheten er usikkerhet - valget mellom godt og ondt - gjør det at vi frykter den ekte friheten desto mer.

En frihet som alltid er god blir konsekvensløs og tom.

"Civilization is sterilization"

"In fact', said Mustapha Mond, 'you're claiming the right to be unhappy.'
'All right then,' said the Savage defiantly, 'I'm claiming the right to be unhappy.'
'Not to mention the right to grow old and ugly and impotent; the right to have syphilis and cancer; the right to have too little to eat; the right to be lousy; the right to live in constant apprehension of what may happen tomorrow; the right to catch typhoid; the right to be tortured by unspeakable pains of every kind.' There was a long silence.
'I claim them all,' said the Savage at last. Mustapha Mond shrugged his shoulders. 'You're welcome,' he said."

Utdraget er fra Aldous Huxleys bok "Brave New World". Som alle gode science fiction bøker er den først og fremst en satire over sin egen samtid. De viktigste angrepene retter Huxley mot det borgerlige samfunnet og kapitalismen. Truslene er alle som søker lykken gjennom konformismen. Jeg kjenner ikke Huxleys innerste tanker, men jeg kan se for meg hvordan den amerikanske og europeiske middelklassens fremvekst ? hvordan vi alle flyttet inn i passe store hus, med passe store biler og søkte passe mye spenning i hverdagen, stod for ham som et slags velorganisert mareritt. I Huxleys bok er Fordismen den bærende ideologien, oppkalt etter grunnleggeren av General Motors samlebåndprinsipp. Den nye verden er knirkefri, uten propper i systemet som forstyrrer velstanden og lykken. I den vidunderlige nye verden kan enhver sorg kan slukkes med en dose Soma, det kunstige stoffet som gjør mennesker lykkelige. Livet er rent, ordentlig og planlagt. Og folk er lykkelige. Kunstig lykkelige, men er det virkelig mulig å kjenne forskjellen? Det er bare i de barbariske territoriene at folk lever med sykdom og forfall. De blir gamle og stygge, har sex nærmest som dyr. Det er villmannen som frykter friheten mest, fordi han forstår hva den betyr. Allikevel vil han ha den! "(...) I don?t want comfort. I want God, I want poetry, I want real danger, I want freedom, I want goodness. I want sin." Friheten og lidelsen går hånd i hånd.

Huxleys satire er selvfølgelig en spissformulering. Men frykten for friheten er reell, og Huxleys viktigste oppdrag synes å være å vise at den like vel er å foretrekke fremfor det knirkefrie samfunnet.

"I was cured all right"

"There was nothing I hated more than to see a filthy old drunkie, a-howling away at the filthy songs of his fathers and going blurp blurp in between as if it were a filthy old orchestra in his stinking rotten guts. I could never stand to see anyone like that, especially when they were old like this one was."

Alexander DeLarges fortellerstemme geleider oss gjennom Stanley Cubricks film "A Clockwork Orange" basert på romanen til Anthony Burgess. I scenen går Alex og hans tre druger til angrep på en gammel alkoholiker. Kameraet viker ikke unna, men fanger inn sparkene og slagene. Mishandlingen er så grov at man får dårlig smak i munnen, og den er totalt umotivert. For Alex er volden en glede i seg selv, en sadistisk utfoldelse som på en eller annen måte tilfredsstiller en dyp trang i hans indre. Etter orgier av vold og sex går den pervertert dannede Alex hjem til seg selv for å høre på Beethoven. "It had been a wonderful evening and what I needed now, to give it the perfect ending, was a little of the Ludwig Van. "

Etter en særdeles grov mishandling av en kvinne, blir Alex innhentet av lovens lange arm. Det smått autoritære samfunnet Alex lever i gir ham ikke bare straff, men behandling gjennom den såkalte "Ludovico Technique", åpenbart sterkt influert av den psykologiske retningen behaviorisme som baserer seg på at alle ting som organismer gjør "inkludert handle, tenke og føle" kan og bør sees på som atferd. Ole Michael Bjørndal forteller i en artikkel:

"Alex får plass i eksperimentet, som går ut på at han får et serum for så å bli låst fast, og tvunget til å se scener med eksplisitt vold. Etter hvert som behandlingen skrider frem, får han en følelse av sterkere og sterkere kvalme når han ser vold. Tilslutt skriker han ut at han har lært at vold er galt, eller som han sier selv; "it?s wrong because of society?. Han er nå moden for å vises frem som et vellykket resultat av metoden."

Barbaren er kurert, og kunne uten problemer glidd inn i Huxleys vidunderlige nye verden. Uten å spolere verken filmen eller boken, holder det å slå fast at resultatene problematiseres. Alex har riktignok blitt hamret inn i samfunnets konformitet, men er han fortsatt et menneske? Boken stiller det kjetterske spørsmålet, som vi også kjenner igjen fra Huxley, om ikke friheten til å velge også forutsetter friheten til å velge galt? Forfatterens røst er fengselspresten når han sier: ?Godhet må velges. Når et menneske ikke lenger kan velge så opphører han å være et menneske?. For uten "valg og fri vilje" er han bare "a clockwork orange", en determinert mekanisme. Presten unnskylder ikke Alex´ valg, på ingen måte. Han mener gale handlinger må få konsekvenser, men implisitt forsvarer han nettopp muligheten til å kunne velge i moralsk forstand som elementært for mennesket. Burgess kjenner frykten for friheten, men mener samfunnet blir et dårligere sted uten.

Konservative har fryktet friheten fordi de har innsett at dens gode og dårlige sider må eksistere side om side. Friheten kan modereres, men den kan aldri klinisk renses for muligheten til å misbrukes. Så sant ikke menneskets frihet og valg utelukkende styres av samfunnets strukturer - av "outer removable institutiones", og så sant mørket i menneskets indre - "the inner unremovable nature of man", spiller en rolle i våre valg, så vil friheten ubønnhørlig bety å godta også våre svakheter. Å godta menneskets skrøpelighet, og at selv om verden kan bli bedre så vil den aldri bli ferdig.

Friheten er ikke alltid vakker. Noen synes det er en deprimerende tanke. Muligens. Men det er den beste vi har.