Lille Blå - Torbjørn Røe Isaksen

En sosialistisk blogger ville sikkert begynt med å skryte av alle svarene på "Torbjørns fantastiske kapitalistiske giveaway!". Dere hadde alle noe å bidra med, fint at dere deltok, kreativt osv. osv.

Men som enhver har fått med seg er vi i Høyre opptatt av å dyrke VINNERE rått og hemningsløst. Derfor ikke noe slikt. Samtidig er det jo jul, og vi mykner jo alle litt i denne høytiden. Steinhjertene begynner å banke, og selv den slemmeste aksjespekulant smiler pent til tiggeren på gata før han svarer at han ikke har småpenger...selv den mest revolusjonære sosialist slutter å fråde, tar på seg sin fineste lusekofte og spiser julemiddag med familien - selv om det er helt forjævlig småborgerlig.

Siden det er jul har jeg besluttet å gi ut hele 14 DVDer i stedet for de annonserte 10. De som ikke vinner - eller TAPER som det heter på høyrespråket - bør absolutt vurdere å kjøpe filmen hos Civita.

Først litt om reglene i konkurransen. Juryen bestod av meg. Kriteriene svarene ble bedømt etter var like fluktuerende som oppslutningen til SV i regjering. Noen vinner fordi de var morsomme, noen fordi de trenger en DVD og noen fordi jeg synes synd på dem. Jeg har selvfølgelig tatt hensyn til følgende minoritetskriterier som jeg lånte fra Oslo Arbeiderpartis kontor i forrige uke:

 - kjønn (særlig kvinne)
 - innvandrer (ikke - vestlig)
 - same (må ha på samedrakt)
 - landsdel (særlig Nord Norge)
 - handikapp (helst noe synlig, som rullestol)
 - alder (ung og vital/gammel og sint)
 - sosial status (arbeider er bra, arbeidsledig og sint er enda bedre)
 - yrke (det er selvfølgelig best å ikke jobbe, men MÅ du absolutt er industri, landbruk og APs kontorer fint)
 - sutreevne
 - inntekt (lav, eller veldig ustabil)
 - nettverk (diskvalifisert om du pleier omgang med rike, vellykkede mennesker)

Med andre ord: Finn Bergesen og hvite menn med dress midt i sin beste alder som bidrar positivt til nasjonalregnskapet, kan bare drite i å vinne.

Min favoritt var Per Christian fra Ålesund:

"1) Jeg fulgte med på valgkampen, og syntes at Høyre tabbet seg veldig ut med å kalle det rød-grønne alternativet "sosialister", i tillegg til at Unge Høyre's reklame ga folk førsteinntrykket "Vi er en gjeng rikmannsgutter som har dyre biler og vil feste når vi vil -- akkurat som fremstilt av SV". Derfor må jeg hjernevaskes til å tro at Høyre er toppers med å se filmen -- og bli hjernevasket.

2) Etter å ha sett filmen, skal jeg legge den i sekken til, tja, f.eks. Audun Lysbakken, for så å rope og peke når han har en gjeng med SV- og SU-ere rundt seg. Så kan jeg endelig få oppservere en rettsak slik den foregår i sosialistiske stater.

Siden jeg ikke får gratis skolebøker i år heller. (Men en fyr i AUF, som besøkte skolen min ulovlig, sa at det stod i statsbudsjettet at de skulle finne ut hva det koster, så da ville vi få de neste skoleår. Yeah right...)"

Her er andre vinnere - i uprioritert rekkefølge:

Kristin Salbuvik fordi Moss og Østfold Unge Høyre er skikkelig på beina igjen.

S. Slettevold fordi Ane Dahl Torp synes det er greit. Respekt.

Tor Fredrik Thobru fordi Porsgrunn - Norges beste by - trenger flere folk som skjønner kapitalismen.

G. Qvale fordi han visstnok ikke har fått en t - skjorte etter å ha gjort narr av Kristin Halvorsen (hei, alle som gjør narr av Kristin H. kan ikke få t - skjorte; da ville vi ikke kunne brukt tiden på annet)

Mina fordi hun er ung, glup og idealistisk, og Commanding Heights faktisk inviterer til refleksjon også.

Margrethe Nergaard fordi man alltid burde sette familien over seg selv. En konservativ dyd!

Bjørn Theisen fordi Christian foreslo han. Og enhver som blir foreslått av andre er enten en kødd som har store muskler og truer med bank, eller en likandes kar. Uansett skader ikke en DVD.

HSF på NHH fordi de trenger å lære at kapitalismen har sjel, og ikke kan fanges av kalde kalkulatorer og regnestykker.

Kristoffer Gustavsen fordi han er ung og bor i Oslo så vi sparer porto.

Liv Auestad fordi hun er kvinne og bor et sted jeg aldri har hørt om - ergo fyller hun distriktskvoten.

Ole Gaasø og Jon Kaarbø fordi det ikke finnes noe bedre enn å være 14 år og nyskjerrig på hva som er riktig og galt.

Christian Sønsteby fordi jeg er født i Ålesund.

Filmene er sendt i posten. GOD JUL!

Han er religiøs fundamentalist.
Han tror dommedag kommer innen to år.
Han benekter jødeutryddelsene.
Han mener Israel må ødelegges.
...og han kan snart lede et land med atomvåpen.

Møt Irans radigale president Mahmoud Ahmadinejad. Denne uken har han nok en gang tatt til orde for å utslette Israel. Han møter sterke fordømmelser fra det internasjonale samfunnet, også fra Super Jonas i Norge. I verste fall risikerer han at FN vedtar en skikkelig streng resolusjon, og sender enda noen flere inspektører til landet.

Dagens ledelse i Iran er fundamentalistisk søppel - milevis unna de reformorienterte moderate som styrte landet i forrige periode, om enn med vekslende hell. Studentene som tidligere har demonstrert for demokrati og menneskerettigheter er skremt til taushet. Mye av opposisjonspressen er stengt, og skribentene arrestert.

I Norge er det selvfølgelig ikke politisk korrekt nok å kritisere radigale i Iran. Skal noen kjeftes på og boikottes av sosialistene må det bli Israel og USA. Som i Trøndelag hvor fylkestinget nå har vedtatt å boikotte jødenes hjemland. Jeg er ingen stor fan av Ariel Sharon, og mener Israel har utført en rekke gale handlinger i sin kamp mot både palestinsk terror og palestinsk motstand; men det skjer også positive ting på Israelsk side. Tilbaketrekningen fra deler av de okkuperte områdene, Sharons brudd med de mest høyreradigale ekstremistene i sitt eget parti og Peres overgang til Sharons nye "sentrumsparti". Men kjenner jeg sosialistene rett så betyr alt det lite. USA og Israel bærer i sosialistenes verden med seg en type arvesynd: Alt de gjør er galt. Uansett. Hva kan man gjøre? Personlig skal jeg spise Jaffa appelsiner til krampa tar meg denne julen.

Personlig har jeg vært litt lei av oppgjørene med gamle AKP (m-l)ere. Ikke fordi ideologien de stod for ikke var forkastelig, men fordi det kan bidra til å tilsløre en del av dagens politiske motsetninger å fortsette oppgjøret med en gruppe totalitære tenkere som holdt hoff på 70- tallet. Dagens ekstreme venstreside er ikke AKP, og tar i utgangspunktet avstand fra angrep på demokratiet (selv om de etter min mening leder an mot det autoritære samfunn ved å undergrave rettsstat, eiendomsrett og maktbalanse, og har altfor lett for å flørte med diktatorer som Fidel Castro).

Samtidig er det like lite trolig at vi blir ferdig med AKP (m-l) som at vi blir ferdige med Nasjonal Samling og krigen. Parallellene er slående. Brytningstid i Norge og verden førte en rekke tilsynelatende normale mennesker inn i totalitære og autoritære bevegelser villige til å bruke drap og undertrykkelse for å nå sine politiske mål, raserenhet eller klasserenhet.

Bare historien reddet AKPs disipler fra samme skjebne som landssvikerne, noe blant annet Professor Bernt Hagtvet - en av Norges fremste eksperter på totalitære bevegelser - påpekte i sin bredt anlagte artikkel "Det unnvikende oppgjøret" for to år siden.  

Snart kommer filmen om Gymnaslærer Pedersen, basert på Dag Solstads klassiske roman. På Absolutt Underholdning i går ble skuespillerinne Ane Dahl Torp intervjuet om filmen.

"Hvordan ble folk så hjernevasket?", spør reporteren.

Ane Dahl Torp svarer:

”Ja, du kan si hjernevaska, men jeg er litt opptatt av en annen side ved det, og det er at...eh...du kan si hva du vil om prosjektet deres, at det var absurd eller at det var ensretta eller hjernevasking...men de jobbet jo for noe som var større enn seg selv, og langt unna dagens parole som er ”fordi jeg fortjener det””.

Årets stjerneskudd i Cannes ser noe vakkert ved idealismen i AKP, men er ikke på vakt overfor det elementet av relativisering som ligger i utsagnet sitt. AKP kjempet for noe større enn seg selv - diktatur. "Fordi jeg fortjener det" er sant nok et upassende slagord for mennesker som hyllet Stalin, Pol Pot, Mao og massemord, men er det noe positivt? Det var mange på 70- tallet som kjempet for noe større enn seg selv - folk i Unge Høyre, sosialister, sosialdemokrater, liberale - og de gjorde det uten å støtte diktatur og drap. Det er ikke uten grunn at de mest hatske angrepene på AKP kommer fra folk som selv var aktive på venstresiden på denne tiden.

Nazistene kjempet også for noe større enn seg selv. Det er ingen formildende omstendighet. Som Hagtvet sier: "Kan man tenke seg å gjøre en komedie av folk som har trådt feil på den andre siden, for eksempel en nazihirdgutts villfarelser?".

Gymnaslærer Pedersen ønskes velkommen. Som en advarsel mot fanatismen, ikke som en hyllest til idealismen.

Stadig flere unge dør av overdoser i Norge.

http://www.nrk.no/nyheter/innenriks/5306116.html

I dette innlegget skal jeg forsøke å kutte klisjeene. Alle kjenner dem. Den narkomane taperen. Tiggeren. Vi har, tross alt, mye medfølelse i landet. Det vi ikke har er en ruspolitikk som hjelper en av samfunnets aller mest utsatte grupper: misbrukerne. Vi tviholder på en nulltoleransefilosofi som kanskje skaper godt materiale for holdningskampanjer, men som også bidrar til et dårligere liv for rusmisbrukerne. Et eksempel er hvor vanskelig det er å få metadon og subutex behandling. Selv om stadig flere unge dør av overdose, opprettholdes strenge aldersgrenser for hvem som kan få metadonbehandling.

I Norge som i andre land fører vi krigen mot narkotika. Narkotikaen vinner, og død, lidelse og menneskelig tragedie følger i fotsporene. Det er på tide med en ny narkotikapolitikk. Oslo har tidligere blitt omtalt som Europas narkohovedstad og det er i dag anslått å være 12.000-14.000 heroinmisbrukere på landsbasis. Årlig dør det like mange av narkotikarelaterte årsaker i Norge, som hva det gjør i trafikken.

De fleste narkotikamisbrukere dør ikke direkte av sitt misbruk, men av øvrige plager som følger av selve misbruket. Den generelle helsetilstanden til misbrukerne er i de fleste tilfeller svært dårlig, selv om der er blitt iverksatt tiltak for å heve deres generelle helsetilstand. Denne dårlige helsetilstanden kombinert med stor sirkulasjon av forurenset narkotika, utgjør en omfattende trussel mot misbrukernes liv.

Jeg er usigelig skuffet over at mitt eget parti holder fast på motstanden mot sprøyterom. Ikke fordi sprøyterom er en løsning i seg selv, men fordi dogmatikken i verste fall tar liv. Dagens politikk fungerer ikke, og vi nekter å tenke nytt.

Hva kan vi gjøre? Jeg har ingen fasitt, men her er en liten start:

· Ettervernet rundt rusmisbrukere må styrkes betraktelig.

· Kostnader knyttet til rusmisbrukere påføres den folkeregistrerte kommunen.

· Narkomane i fengsel skal ha lik rett på rehabiliteringstiltak som narkomane utenfor fengsel.

· Det hovedanliggende målet i norsk narkotikapolitikk må være å redusere overdosedødsfallene og redusere den unødige og umenneskelige lidelsen de narkomane i dag opplever, fremfor å straffe dem som allerede er misbrukere. Det betyr blant annet at Norge må vurdere å innføre renhetstesting av narkotiske stoffer.

Først av alt: beklager at jeg ikke har oppdatert på en stund! Jeg gjør mitt beste for å oppdatere bloggen så ofte jeg kan (til glede for både politiske fiender og motstandere - les kommentarer under forrige blogg). Dessverre har jeg vært i USA en uke, og fikk ikke mulighet til å gjøre det derfra. Turen var et spennende møte med amerikanske tenketanker på høyresiden. Oppegående og svært Bush kritiske...men mer om det senere.

Gamle Marx fikk på en måte rett. Arbeiderne tok kontroll over produksjonsmidlene. I fremtidens arbeidsliv vil alle bli mer avhengige av det de har i toppen - fra IT konsulenten til vaktmesteren. Produksjonsmidlene blir umulig å skille fra arbeiderne selv, og arbeiderne selv vanskeligere å skille fra arbeidsgiverne.

Ingenting er som det en gang var, men det har det heller aldri vært. Allikevel kan vi se tendenser og trender. Vi kommer fortsatt til å måtte arbeide, men vi kommer til å bytte arbeidsgiver oftere. Vi kommer fortsatt til å ha kroppsarbeidere i Norge, men de blir færre og bedre utdannede enn tidligere. Vi kommer til å få flere som jobber med IT; sannsynligvis ikke som konsulenter, men fordi IT integreres i alle typer jobber. Fra regnskapsføreren til vaktmesteren som har et datastyrt system som viser hvilke lyspærer som må skiftes. Det nye arbeidslivet kommer gradvis. Det blir mer fleksibelt og mindre rigid, mer individuelt og mindre kollektivt.

Fremtidens arbeidsmarked kommer fortsatt til å bestå av bibliotekarer, elektrikere, lærere, aksjemeglere og industriarbeidere. Men hverdagen deres kan komme til å endre seg.

For noen tiår tilbake var Aker brygge et industriområde der arbeiderne stemplet seg inn klokken 07.00 og gikk klokken 15.00. Alle som en, med unntak av direktøren som hadde større grad av frihet til å arbeide når det passet best. I dag kjenner de fleste Aker Brygge som en moderne bydel i Oslo med et mangfold av serveringssteder og et vel av shoppingsmuligheter. De gamle anleggshallene huser også flere viktige bank og finansinstitusjoner med flere hundre ansatte.  Tidene forandret seg, og mens det tidligere var tradisjonelle kjeledressarbeidere som dominerte Aker Brygge,  er det i dag hovedsakelig servitører, butikkmedarbeidere og siviløkonomer.

Utviklingen av Aker Brygge sier noe om den generelle utviklingen i samfunnet, og dermed også hvordan arbeidsmarkedet har endret seg gjennom de siste tiårene.  Industri og arbeidskraftsintensiv virksomhet er i større og større grad erstattet av tjenesteytende sektor og kunnskapsbedrifter. Samtidig har skillelinjene mellom manuelt arbeid og kunnskapsarbeid blitt stadig mer uklart etter hvert som ny teknologi har gjort sitt inntog. Kunnskapsrevolusjonen er ikke lenger en sær interesse for de få, men preger hverdagen til alle arbeidstakere, akkurat som mekaniseringen i sin tid forandret hverdagen til alle fra syersken til bonden.

Vaktmesteren vil bruke IT til å holde orden på de elektriske anleggene i bygget han styrer. Læreren vil bruke IT som et oppslags - og læringsverktøy, og multimedial undervisning vil sprenge seg frem. Bibliotekarene er allerede IT eksperter på sitt område nå som Norge er samlet til et digitalt bokrike. Sykepleieren bruker teknologien til å holde orden på pasienter og resepter. Listen går videre og videre.

Mens man tidligere anså den stereotype arbeider for å være en person i kjeledress, er arbeidstrekket  i dag like gjerne blå skjorte og rutet slips. En overvekt av befolkningen har høyere utdanning, og de fleste har forlatt fortidens gullklokkedrøm for lang og tro tjeneste til fordel for en variert yrkeskarriere med flere arbeidsgivere. Felles arbeidstider er for mange erstattet av fleksitid der den enkelte selv arbeider når det passer best i forhold til individuelle ønsker.  De gamle dagene hvor man hadde en arbeidsgiver for livet er ikke minst i ferd med å forandre seg fordi flere private firmaer nå konkurrerer om arbeidskraften på områder som tidligere lå under offentlig kontroll. En dyktig renovasjonsarbeider er ikke lenger nødvendigvis ansatt i kommunen, men kan velge mellom flere private leverandører å jobbe for. Dette gir den enkelte arbeidstaker økt makt. I et land som har mangel på arbeidskraft som en av sine store utfordringer, er det arbeidstakerne som sitter med flest jokere i ermet.

Det virker som om enkelte politikere og deler av fagbevegelsen fortsatt henger igjen, og i bare begrenset grad har innsett at samfunn og arbeidsliv har endret seg radikalt fra tiden da alle arbeidstakerne fulgte det samme mønsteret. Den tradisjonelle konfliktlinjen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker fremholdes som argument for å tviholde på reguleringer som skal beskytte den enkelte arbeidstaker mot muligheten  til å føre lokale og individuelle forhandlinger om viktige arbeidsforhold. Sterkest ser vi dette i de sosialistiske partienes motstand mot oppmykning av regelverket for midlertidige ansettelser, utvidet adgang til frivillig overtid og lovfesting av fleksitid der hvor dette er mulig uten vesentlig ulempe for bedriften.

Den tradisjonelle konfliktlinjen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er mer en myte enn et faktum. Bruken av opsjoner og økningen i antallet privatpersoner som eier aksjer, tyder begge deler på en trend hvor de gamle skillelinjene utviskes. Det bør derfor åpnes for større grad av valgfrihet for den enkelte medarbeider i forhold til forhandling av individuelle arbeidsforhold.  Enkelte personer ønsker periodevis å jobbe svært mye, og i andre deler av året ta det mer rolig. Andre ønsker ikke å være fast ansatt, men trives best med større grad av tidsbegrensede engasjement hos flere ulike arbeidsgivere. Det er både bakstreversk og formyndersk at politikere gjennom lovvedtak skal sette ned foten for disse og lignende arbeidstilfeller, og dermed begrense muligheten for lokale tilpasninger ut fra bedriften og de ansattes ønsker. Fellesskapet skal sørge for at de overordnede rammene rundt arbeidslivet er anstendige. Resten må være opp til arbeidsgiver og arbeidstaker selv.