Lille Blå - Torbjørn Røe Isaksen

Floraen av tenketanker i USA er imponerende. American Enterprise Institute er neo- konservatismens høyborg og hjemmet til det beryktede Project for the New American Century. Heritage Foundation er trygt plassert langt ute på høyresiden, med en amerikansk konservativ profil som vil ha et friest mulig marked kombinert med "family values". Blant de mest respekterte finnes det moderate Brookings Instituttet med slagordet "Quality. Independence. Impact."

Og så har du Cato Institute. De gangene jeg har besøkt den fargerike gjengen som holder til midt i Washington DC ler de alltid godt av omverdens vansker med å plassere dem i bås. Cato er libertarianere, et amerikansk begrep som kom til fordi begrepet "liberal" i USA forbindes med tilhengere av en stor stat. Libertarianere spenner fra klassiske liberalister (tilhengere av Smith, Locke, Bastiat) til høyreanarkister (tilhengere av folk som Rothbard og David Friedman). Og innimellom finner du alt fra frihetlige hippier til striglede folk i dress og slips.

Cato er vanskelig å plassere for amerikanerne fordi de ikke er konservative eller liberale. De er rett og slett for masse frihet både i sosiale og økonomiske spørsmål. Dermed er Cato mot økt overvåkning, for lavere offentlig forbruk og skatt, mot krigen i Irak, mot krigen mot terror og mot all form for sensur. Og de gir ut mye spennende materiell. Sist ut er en rapport som spør hva USA kan lære av de nordiske landene. Jeg har ikke lest den ennå, men kommer tilbake med noen kommentarer over helgen.

Det er fristende å sammenligne den norske skolen med Terra. Vi legger inn masse penger, men får ingen gevinst ut. Norsk skole bruker så og si mest penger i verden, men vi får ikke tilsvarende kunnskapsnivå tilbake. Vi er rett og slett verdensmestere i pengebruk, men ikke i kunnskap.

Elever på fjerde trinn i den russiske føderasjon skårer høyest av deltakerlandene i PIRLS- studien, deretter følger Hong Kong på andre plass og staten Alberta i Canada som nummer tre. Norge kommer på en 35. plass av 45 land.

Et visst forbehold må tas for aldersforskjell mellom elevene, men selv om disse forbeholdene tas så scorer Norge dårligere enn våre nordiske naboland.

I Aftenposten i dag kommer det frem at elevene som er kartlagt har fulgt den gamle læreplanen L97, og direktør i Utdanningsdirektoratet, Petter Skarheim, mener at "det er først etter neste undersøkelse, som vil bli kjent i 2012, vi vil se effekten av Kunnskapsløftet". Allikevel har deler av Høyres ideer gitt uttelling, for eksempel en massiv satsning på lesing gjennom programmet "Gi rom for lesing". Det viser seg at norske elever leser mer enn i forrige undersøkelse, og at færre elever leser dårlig. Norge trekkes ned av at vi fortsatt har svært få elever som leser svært bra.

En nøkkel er å forankre Kunnskapsløftet lokalt, i hvert kommunestyre og på hver skole. Dagsavisen bringer i dag en sak fra skolene i Oslo under overskriften "Testes ofte, leser best". Det vises til at hovedstaden, med 37 prosent elever med minoritetsbakgrunn, faktisk har forbedret resultatene sine kraftig. Rektor Eva Hemstad ved Haugen skole sier det slik:

"Systematisk kartlegging av elevenes ferdigheter er avgjørende for å løfte de svakeste elevene".

Kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell mener Oslo Høyres skolebyråd bommer, og sier at vi ikke må gjøre partipolitikk av undersøkelsene. Det er åpenbart SVs nye strategi i Kunnskapsdepartementet. Etter to ørkesløse år med Øystein Djupedal skal de nå legge retorikken sin så nær Høyres som mulig, men det hjelper lite dersom ikke politikken endres. For, Solhjell, dette er faktisk partipolitikk!

Magasinet Minerva lanserte i går nye nettsider med ny desing som legger bedre til rette for oversikt, debatt og kommentarer. Særlig får debattstoffet en mer fremtredende plass. Litt av formålet med Minerva på nett er at borgerlig innstilte mennesker - enten de kaller seg sosialliberale, liberale, liberalister eller konservative - skal ha en debattarena hvor ikke de sosialdemokratiske premissene ligger til grunn.

Debatten som får æren av å åpne nye Minerva er om Hijab, konkret om Hege Storhaugs forslag om forbud mot hijab i det offentlige rom:

"Å være den som kommer bærende med forslag om restriksjoner i folks liv, er ikke behagelig. særlig ikke når man selv er en frihetselskende person", skriver Storhaug i sitt debattinnlegg.

"Det skal særdeles tungtveiende grunner til for å forby ytringer, også i denne delen av det offentlige rommet. Hijab, davidstjerner og kors er på riktig side av denne streken.", skriver skribent Jan Arild Snoen i sitt innlegg.
 
Undertegnede er enig med Snoen. Men jeg vil også hevde at han i sitt innlegg undervurderer en klar tendens, nemlig hijab som kulturell identitetsmarkør. Dette er ikke nødvendigvis synonymt med en politisk støtte til politisk islam, men er mer å oppfatte som en understrekning av egen tilhørighet som en kontrast til Vesten. Det kan være mange meninger om hvorvidt Vesten skal gjøre som Gregers i Vildanden, å gå med den ideale fordring i baklommen. Jeg mener Vesten skal det. Men i virkelighetens verden betyr ikke det at alle mennesker umiddelbart vil oppdage at "vi" har rett. Det fører til kulturelle motreaksjoner, og en av dem er en økende bruk av hijab. I et liberalt samfunn er det noe vi må tillate, selv om vi aner undertrykkelsen bak.

DU KAN LESE HELE SAKEN HOS NORGES BESTE LOKALAVIS, PORSGRUNNS DAGBLAD!
Bildet er lånt derfra, og saken er laget av journalist Ellen Esborg.

torbjorn.ungehoyre.no kan i dag bringe en ekslusiv nyhet. Du har hørt om de privat kapitalkreftene, du har lest om deres hjerteløse hjerjing, du har blitt fortalt historiene om deres grådighet og kynisme.

HER ER DE! Torill Lia Hansen, Elin Sundby og Anita Jacobsen fra Porsgrunn.

I følge Porsgrunns Dagblad satser trioen på å bistå eldre med renhold, innkjøp, matlaging, i tillegg til å være følge til dem som ønsker det. Og de vil gjøre det gjennom en privat bedrift, som et supplement til kommunens tjenester.

? Vi ser frem til å ha tid til å gjøre det kunden vil, sier Elin Sundby. Alt fra vindusvask til hårstell og dekking av bord er innenfor arbeidsområdet.

I dagens Dagbladet bekreftes den gode trenden for Høyre på meningsmålingene. Hvorfor? Jeg tror to grunner er spesielt viktige.

For det første at Høyre er samarbeidspartiet. Alle forstår at det er vanskelig å bygge et borgerlig samarbeid, men Høyre har de siste årene vært krystallklare på at vi ønsker et samarbeid med de andre borgerlige partiene KrF, Venstre og Frp. Jeg tror også velgerne ser at de borgerlige partiene må samarbeide dersom Norge skal få en annen regjering. Ingen konstellasjoner har flertall alene. Alle må på en eller annen måte med.

For det andre at regjeringen i stadig større grad avslører et stort skille mellom retorikk og handling. De har lovet mye, men følger ikke opp.

Men hvis den gode utviklingen skal fortsette må Høyre fortsette å være et helhetlig og klart alternativ til den rød- grønne regjeringen.

Rapporten fra sidemålsforsøket i Oslo har kommet, og mye tyder på at de svakeste ble bedre i hovedmålet sitt, melder Dagsavisen. Mållaget har relevante innvendinger, blant annet at elevene i forsøket ble fulgt opp bedre enn en vanlig skoleklasse. Jeg har ikke lest rapporten så jeg vet ikke hvor mye dette kan ha spilt inn. Det mest oppsiktsvekkende ved rapporten er kanskje at flere av elevene fikk et mer positivt syn på nynorsk etter forsøket:

«Det kan se ut til at forsøket har lyktes i å gi elevene et mer nyansert syn på hva nynorskopplæringen kan omfatte, og at forståelsen av den nynorske målformens kulturelle verdi er styrket», skriver forskerne.

Jeg har tidligere vist til Thomas Friedmans intelligente kommentar om den sekteriske volden i Irak.

I don't get it. How can Muslims blow up other Muslims on their most holy day of the year in mosques! and there is barely a peep of protest in the Muslim world, let alone a million Muslim march? Yet Danish cartoons or a papal speech lead to violent protests. If Muslims butchering Muslims in Sudan, Iraq, Egypt, Pakistan and Jordan produces little communal reaction, while cartoons and papal remarks produce mass protests, what does Islam stand for today? It is not an insult to ask that question."

Den svenske bloggeren og globaliseringstilhengeren Johan Norberg er blant de mange som blir frustrert: "Do you also get the impression that the world just goes mad sometimes, when you witness sectarian aggression?", spør han på sin blogg.

Men så viser han til en utrolig vakker sak fra bloggen til Michael Yon om reåpningen av den katolske kirken i Bagdad.

"LTC Stephen Michael at St John?s. LTC Michael told me today that when al Qaeda came to Dora, they began harassing Christians first, charging them ?rent.? It was the local Muslims, according to LTC Michael, who first came to him for help to protect the Christians in his area. (...) Real Muslims here are quick to say that al Qaeda members are not true Muslims. From charging ?rent,? al Qaeda?s harassment escalated to killing Christians, and also Muslims. Untold thousands of Christians and Muslims fled Baghdad in the wake of the darkness of civil war.  Most of the Christians are gone now; having fled to Syria, Jordan or Northern Iraq."

Virkeligheten kan være stygg og brutal, men også uendelig vakker.
(PS: Jeg kjenner ikke hjemmesiden til Yon fra før, og må selvfølgelig ta et forbehold på grunn av det)

Vi har de siste 10 årene sett en dramatisk økning i antallet unge sosialhjelpsmottagere. Da gi jeg blanke i hvor stor gjennomsnittsformuen i Facebook- nettverket til rikmannsbarna er. Min jobb som politiker er ikke å kutte i toppen, men å være med å løfte i bunn, skriver jeg i min kommentar hos E24.

Valget i Danmark er over, og resultatet er klart. VK - regjeringen med Anders Fogh Rasmussen i spissen har fått fornyet tillitt, Dansk Folkeparti er fortsatt støtteparti og Ny Alliance karret seg så vidt over sperregrensen. På venstresiden har den venstreradikale Enhedslisten med sin svært kontroversielle muslimske toppkandidat Asmaa Abdol- Hamid gått på trynet, Radikale Venstre (ligner på norske Venstre) har gått kraftig tilbake, SF har gått klart frem, men sannsynligvis på bekostning av Socialdemokratene som gjør nok et elendig valg. Helle Thorning-Schmidt ble ikke trodd av velgerne. Derimot ble hun trodd av norsk presse. 

I en sak på nettavisen Minerva skriver Svein Thore Martinsen det slik:

"VGs Harald Berg Sævereid gikk enda lenger og var nesegrus i omtalen av hennes ?retoriske dyktighet og politiske eleganse?. Men han stoppet slett ikke der, for Sævereid ga henne også æren for ?å ha brakt Socialdemokraterne tilbake i teten i dansk politikk? (Hvilken tet er det snakk om?). "

Han spekulerer i om den skeive dekningen skyldes journalistenes preferanse for venstresidens politikere, eller om den skyldes et behov for å skape nyheter ved å gi inntrykk av at valget er jevnere enn det er. Notisen overfor kan tyde på at svaret enten er politiske preferanser, eller enda verre! Norske journalister foretrekker Socialdemokratene fordi deres leder ser bedre ut enn de borgerlige politikerne. Journalistene er altså mannsjåvinister og venstreradikale. Men vi står igjen med et alvorlig spørsmål: i hvor stor grad klarer norske journalister å presentere nyheter på en klar, forståelig og objektiv måte? Har vi journalister som i stedet for å analysere og tolke nyhetene pakker dem inn i sine egne politiske verdensoppfatninger? Eller skyldes det rett og slett manglende kunnskap og latskap?

Det er ikke første gang norske medier har bommet grovt i sin dekning av utenlandske valg. Minervas mediekritiker, Jan Arild Snoen, skrev flere artikler om hvordan norske medier nærmest konsekvent underrapporterte om den store støtten til Sarkozy tidligere i år. Han har også skrevet om hvordan norske medier nærmest finner opp meningsmålinger om oppslutningen til President Bush.

Poenget med denne kritikken er IKKE at norske journalister burde ha et mer liberalt eller konservativt perspektiv på verden rundt seg. Poenget er at jobben deres er å forklare hvorfor ting skjer, hvorfor et folk velger som de gjør, hvilke strømninger som dominerer og hvilke som er på vikende front. Det er en oppgave de åpenbart svikter i dag. Om litt over et år er det valg i USA. Norske medier må benytte sjansen allerede nå til å forsøke å unngå nok en pinlig affære dersom Hillary Clinton ikke velges til president.

En nøkkel, i følge BBC, kan være George Bush sin kontroversielle "surge", altså økningen i antallet tropper på bakken i Bagdad. En vanlig kritikk mot invasjonen, også fra neo- konservative som David Frum (som nylig besøkte Norge og snakket med Minerva), har vært at Det Hvite Hus litt forenklet blandet sammen to strategier for krig.

Den såkalte Powell - doktrinen, oppkalt etter tidligere Chief of Staff og utenriksminister Collin Powell, tolkes ofte som en advarsel mot å involvere seg i nasjonsbygging. Det grunnleggende prinsippet er at USA må slå til mot sine fiender med overveldende kraft for å redusere amerikanske tap og sikre en rask seier. Powell er også kjent for sitt prinsipp om å ha en klar Exit- strategi, en arv etter den bitre krigen i Vietnam.

Rumsfeld - doktrinen har et annet utgangspunkt. USAs tidligere forsvarsminister så for seg en ny type krig hvor massivt luftbombardement og svært sofistikert krigsteknologi skulle slå ut fienden uten at USA behøvde å bruke en stor mengde soldater.

Problemet, hevder kritikere som Frum, som nå er tilknyttet Rudy Giuliani sin kampanje, er at Bush- administrasjonen kombinerte de to perspektivene. Dermed endte man opp med en okkupasjon hvor USAs styrke på bakken simpelthen ikke var adekvat. Økningen i tropper vil i så fall bøte på dette.

BBC påpeker også at amerikanske styrker nå jobber etter en ny strategi. Mens de tidligere gikk raskt inn for å rydde et område, og så trakk seg ut; bygger de i dag permanente baser i rene områder for å hindre opprørere å komme tilbake. I tillegg har de fått drahjelp av lokale krefter som har samlet seg mot al-Qaeda. Nedgangen i den sekteriske volden svekker også behovet for Shia- militser.

Samtidig er det fortsatt grunn til bekymring, advarer BBC. Ingen vet hvordan gruppene som nå bekjemper al-Qaeda vil oppføre seg i fremtiden, det irakiske parlamentet er fortsatt ute av stand til å implementere en plan for nasjonsbygging og tilliten til den irakiske hæren og det irakiske politiet er nærmest ikke- eksisterende i store deler av befolkningen. Undertegnede tør i hvert fall ikke spå noe om fremtiden. Men det kan være at vi noen år fra nå av vil se at vitnemål som dette, fra en innbygger i det Sunni- dominerte området Dora sør i Bagdad, representerte starten på lysere tider i Irak:

"The Islamic State in Iraq (the umbrella name adopted by al-Qaeda groups) used to control most of the area like a phantom presence. I know Shia shopkeepers who were shot dead in their shops. They put up notices warning people to wear strict Islamic dress. Everybody was frightened. When we called the police to report bodies on the street, they said it was a no-go area and they couldn't come. Now, the Islamic State elements have disappeared. Shops have reopened. My daughter can walk to school without wearing a headscarf. Some Shias who fled have come back. And most important of all, we haven't heard of anybody being killed since July."

"They could compete for strangest bedfellows in 2008", skriver NYT. Rudy Giuliani har fått en av stjernene på den kristen - konservative høyresiden, Pat Robertson, sin støtte.

Dette er definitivt et scoop for Rudys kampanje. Hans største aber i nominasjonen så langt har vært de liberale standpunktene på områder som abort, våpenkontroll og homofile. Nå sier Robertson fra om at Rudys andre kvaliteter er viktigere enn hans syn på sosiale spørsmål.

I dag, 8. november, for 50 år siden ble Minervas Kvartalsskrift lansert med en redaktørtrio bestående av idéhistoriestudenten Lars Roar Langslet og filologistudentene Kjell Hanssen og Knut Bøckman.

Andre sentrale skikkelser i det som ble kjent som "Minerva-kretsen" var sosiologistudenten Tore Lindbekk, historiestudentene Gudmund Stang og Francis Sejersted, medisinerstudenten Egil Alnæs og en periode teologistudenten Inge Lønning.

I spaltene fant man tekster fra noen av tidens ledende intellektuelle, som Hans Skjervheim, T.S. Eliot, Jon Elster, Reinhold Niebuhr og Christopher Dawson. Kretsen ville se forbi den rene økonomiske politikken og Arbeiderpartiets statsstyrte sosiale ingeniørkunst, til et bredere bilde av mennesket - som åndsvesen.

De ville forbi det kunstige skillet mellom individ og fellesskap, og motsetningen mellom orden og frihet. Kanskje virket det da, som nå, som om politikken var delt opp i bare to fløyer som i praksis delte det samme utgangspunkt: Enten mennesket som produsent i et marked, eller mennesket som konsument av private tjenester. (...)

I de senere år har flere samfunnsdebattanter etterlyst Minerva-kretsens konservatisme i den offentlige debatten, i frustrasjon over de yngre generasjoners "nyliberalisme" og "høyreradikalisme". Vi er enige med kritikerne i noe, men de begår en fatal tabbe. De synes å bygge på en implisitt antagelse om at gårsdagens løsninger også kan bli morgendagens, og dermed en idé om at fortiden ikke bare skal inspirere, men dirigere.  Men det holder ikke å drive botslesning av gamle utgaver av Minerva for å løfte konservative debatter opp på dagsordenenen. Ideer må leve, og for å puste må de slippes fri. De kan ikke puttes på norgesglass, konserveres i 40 år, isoleres fra all åndelig og materiell utvikling, og så tas frem igjen ved en passende anledning. Ideer må settes inn i sin tid! Som Lars Roar Langslet sier det: "Enhver tid må tenke gjennom de konservative problemstillingene på ny, fordi samfunnet og premissene for debatten forandres".

Les hele kronikken hos Aftenposten. Les også MINERVA PÅ NETT.  

Britiske psykologer mener vi alle trenger en klem om dagen, minst. Det åpner for å nok en gang lenke til denne snutten.

Det er også verdt å minne om nøyaktig hvorfor NATO er tilstede i Afghanistan. Intervensjonen var nemlig ikke resultatet av en imperialistisk plan, eller noen annen kreativ forklaring man har klart å koke opp på venstresidens debattmøter. 11. september 2001. Denne dagen forstod de vestlige samfunn med USA i spissen at de stod overfor en ny trussel som hadde vokst frem i skyggen av den kalde krigen: Den radikale islam. Nesten 3000 mennesker døde i angrepet på et av verdens mest åpne samfunn. Fordømmelsen var unison. Likeså var kravet om at det barbariske religiøse styret i Afghanistan skulle gi fra seg gjerningsmennene. Talibanstyret nektet, og NATO gikk til angrep. NATOs grunnprinsipp, at et angrep på en er et angrep på alle, gjelder i like stor grad om angriperne er terrorister beskyttet av en røverstat. Både ?Enduring Freedom? og ISAF- styrkene hadde og har soleklare FN- mandater. Når det er opportunt, som før invasjonen av Irak, synes venstresiden av FN- mandat er et svært viktig poeng. Men prinsippet gjelder åpenbart bare når det tjener deres egne interesser.

Hva så med situasjonen på bakken i Afghanistan? Et land der livet stort sett har vært fattigslig og hardt, er selvfølgelig fortsatt milevis unna både et stabilt demokrati og et fungerende velferdssystem. Befolkningen er utålmodige, men gir allikevel klart uttrykk for at de støtter både President Karzai og NATOs nærvær i meningsmålinger. Situasjonen er altså svært annerledes enn i Irak, hvor de utenlandske soldatene er tildels svært upopulære.  Talibangeriljaen, som nå ruster til ny kamp mot troppene og regjeringen, har minimal støtte i befolkningen. Det kan kanskje være vanskelig å forstå for venstresiden, men for det afghanske folket er situasjonen i dag sannsynligvis bedre enn da de religiøse tyrannene styrte.

Å trekke alle soldatene tilbake, umiddelbart, vil kanskje være minste motstands vei. Det vil i hvert fall være mest behagelig for både Norge og NATO på kort sikt. Men hva med befolkningen? Skal vi igjen la Talibans styrker rulle innover landet? Igjen la slørene dras ned foran ansiktene til Kabuls kvinner? Overlate fattigfolket til seg selv, og aldri mer skjenke dem en tanke annet enn i solidaritetsdemonstrasjoner foran Stortinget hvor vi paraderer vår omtenksomhet for verden, og ignorerer det faktum at vår feighet er skyld i av menn igjen blir steinet fordi de ikke tilhører den rette tro, og at jentebarn nektes den mest grunnleggende utdanning? Nei. Noen er åpenbart en del av problemet, men det er ikke NATO.

(basert på en tidligere kronikk)

Fremskrittspartiets justispolitiske talsmann, Jan Arild Ellingsen, fremmer et modig forslag etter dommen over Bahadir Mirzaolimov for drapene i Overhalla.

Fredag ble Mirzaolimov dømt til 21 års fengsel for drap på sju år gamle Cicilie Watnan Lian og Anne Grete Vollum.

Vollum var gravid i niende måned med tvillinger, men Mirzaolimov ble ikke dømt for å ha drept dem. Fosterdrap var heller ikke en del av tiltalen. Grunnen til dette er at dagens lovverk ikke regner ufødte barn som liv.

- To ufødte barn - men likevel barn - døde som følge av drapet som mor er utsatt for. Utfordringen i Norge er at vi ikke har strafferammer som tar opp i seg den type problemstillinger, sier Ellingsen i Bergestuen Direkte på Kanal 24 (fra Nettavisen).

Jeg tror de fleste vil være enige med Ellingsen i denne saken, men norsk lovverk åpner ikke for straff av fosterdrap fordi det vil komme i konflikt med en annen lov, nemlig abortloven. Forutsetningen for abortloven er, i følge kritikerne, nettopp at et foster ikke regnes som et liv. I USA har spørsmål som dette blitt helt sentrale i abortkampen. Det jeg vil kalle ekstreme abortforkjempere er livredde for at loven skal gi det ufødte liv en selvstendig verdi i straffeutmålinger fordi det kan oppfattes som om abort er problematisk.

Jeg er tilhenger av selvbestemt abort frem til 12. uke. Alternativet er verre. Abort bør være lovlig, trygt og siste utvei. Men det er vel ingen grunn til å late som om abort ikke er problematisk? Og denne saken setter prinsippet på spissen: Hvis jeg sparker en kvinne i magen slik at hun mister sitt ufødte barn, bør ikke også det ufødte liv telle med i straffeutmålingen? Men hva da hvis kvinnen selv velger å fjerne barnet? Skal lovverket da si at det er greit?

Abortdiskusjonen er et etisk minefelt som alt for lenge har blitt redusert til en ja- eller nei diskusjon. Spørsmålet er ikke om det ufødte liv skal få samme rettsvern som et født menneske, men om ikke også det ufødte liv har krav på å bli anerkjent som i det minste en part. Om dette synet i prinsippet står i motsetning til dagens selvbestemte abort så er det en motsetning vi kan leve med. Ellingsens forslag er modig. Og riktig.

ÅH! Se nå skal det endelig bli barnehageplass til alle! Hurra! Hurra! Hurra! Alle hjerter gleder seg. Den nye kunnskapsministeren, Bård Vegard Solhjell, lover barnehageplass til alle i 2009. Rettigheten skal lovfestes.

Ja, og når en SVer lover noe så holder de ord.