Lille Blå - Torbjørn Røe Isaksen

For eventuelle sosialistiske lesere av bloggen (Mina...) gjør jeg oppmerksom på at dialogen mellom Bush og Cheney i saken om Emmyprisen er oppdiktet (og det av andre enn meg selv).

I virkelighetens verden ville dialogen sikkert gått noe ala dette:

Cheney: Damn. Did you hear the socialist party got into government in Norway. What are we going to do? Bomb them?

Bush: Don't worry your headdick. I just got word that they're still sending F16 planes to Afghanistan, even though some of them call it "making war against the poorest country in the world".

Cheney: So they're a part of our coalition war against the poor people in the world now?

Bush: HELL YEAH! And they're even giving out tax cuts for the rich, drilling for more oil AND demanding that welfare recipients sign strict contracts.

Cheney: God damn.

Bush: Yeah. I think I might call that Kristin Halvorsen. She'd make a pretty good advisor. Anyone who can change that fast has to be even smoother than slick willy Clinton.

Cheney: Let's get lunch.

Bush: mmmmmmmmmmmmmmm...lunch.

I Høyesterett står nå slaget om pornosladden. Personlig har jeg ikke sett en slik på mange år, ikke siden vi hadde prøveabonnement på TV1000 og en nyskjerrig drittunge snek seg inn i TV stua for å myse på skjermen etter at mamma og pappa hadde lagt seg.

Nå håper jeg sladden forsvinner. Hvorfor?

1. Den er formyndersk. Loven skal beskytte mennesker mot skade og misbruk, både fysisk og psykisk, men den trenger ikke å beskytte normale mennesker mot normal sex. Noen hevder at sladden gavner samfunnsmoralen. Personlig har jeg alltid lurt på hvor mye moral et samfunn egentlig har hvis bare statens sensur hindrer befolkningen fra å se porno.
2. Sladden er utdatert. I dagens informasjonssamfunn er det umulig å styre mediekanalene til folk slik som i gamle dager, i hvert fall gjennom statlig sensur. Hundretusenmillioner timer med porno er tilgjengelig via et tastetrykk. Den digitale hverdagen gjør at sladden ikke blir annet en puritanernes siste, men akk så naive, skanse mot en verden hvor det eneste som står mellom et menneske og allverdens porno er god oppdragelse, dannelse og en porsjon moral.
3. Sladden sløver. Gjennom at staten tar ansvaret for oss slipper vi å ta ansvaret selv.

Jeg håper sladdens tid er forbi. I likhet med Ytringsfrihetskommisjonen, og hedersmannen Francis Sejerstedt, mener jeg ytringsfriheten bør seire - ikke sensuren.

Skuespillerinne Anneke von der Lippe, som spilte  Høyres helseminister i serien "Ved kongens bord", mener det ligger storpolitikk bak at hun ikke vant en Emmy for sin rolle. I stedet stakk en kineser av med prisen.

"Hun var den jeg trodde minst på, men Kina har enorme pengekrefter i dette spillet, og folk snakker allerede om at seieren er politisk. Hvem er det som nettopp har vært i Kina, for eksempel, sa von der Lippe og insinuerte at George Bushs besøk i Kina også teller i spillet rundt Emmy-nominasjonene.", het det i Dvaskavisen. (...ja, og hvem f... forstår egentlig hva de kineserne sier uansett?!)

Det må ha vært dramatiske timer i Det Hvite Hus.

Dick Cheney: President, looks like that Anneke von der Lippe from that socialist, pacifist country of Norway is going to snatch the Emmy-award right in front of the Chinese. That won't look good in Beijing.

GW Bush: What the hell - put CIA on it - bribe and threaten those motherfuckers - cant risk jeopardizing our relations with the communist Chinese and ruin our trade balance even further , just because of that brilliant actor Anneke von der Lippe.

Dick Cheney: What kind of a name is von der Lippe anyway - sounds like nazi-Germany to me

GW bush: You know what to do!

Dick Cheney: Yes sir, Mr. President

Endelig en skuespillerinne som tør å reise seg å si det som det er!

Audun Lysbakken ble i helgen valgt til ny nestleder i Sosialistisk Venstreparti. Lysbakken er en flink fyr. Oppegående, dyktig og mye mindre tabloid og utleverende enn andre medlemmer av SVs unge garde (ingen nevnt, ingen glemt). Men det overrasker meg allikevel at en selverklært revolusjonær marxist velges til nestleder uten at noen stiller kritiske spørsmål. Da Lars Ohly i Vänstern ble outet som kommunist braket helsike løs for SVs svenske søsterparti etter avsløringene på SVTs Uppdrag Granskning. Ohly måtte gjøre retrett.

Audun Lysbakken tilhører venstrefløyen i SV.  Å tilhøre i venstrefløyen i SV er ikke å være litt mer for fordeling, litt mer mot imperialisme eller litt mindre villig til å ta jobb i regjeringsapparatet. Når Audun Lysbakken nå velges til nestleder i Sosialistisk Venstreparti representerer det et vesentlig gjennomslag for en marxistisk fløy som først vant hegemoniet etter en bitter kamp i Sosialistisk Ungdom i 2000 - hvor blant annet den mer moderate Inga Marte Thorkildsen tapte valget mot revolusjonære Kari – Anne Moe. Klassekampen avslørte i en spalte forleden at Kristin Halvorsen for alvor så for seg et brudd mellom moderpartiet og ungdomsorganisasjonen etter landsmøtet.

I følge tidligere skriverier og bidrag er Audun Lysbakken blant annet tilhenger av:

1. Revolusjon i Norge (ikke med makt, men den kan forsvares med makt)
2. Å oppheve privat eiendomsrett. Kapitalistene fratas sine eiendeler.
3. Planøkonomi
4. Å hindre at kapitalistene igjen kan få eiendommen sin tilbake.
5. Å forby lønnsarbeid.

...for å nevne noe. I motsetning til Ohly som måtte foreta en retrett, har Lysbakken aldri tatt avstand fra eller trukket tilbake noen av sine tidligere meninger. Etter min mening er slike standpunkter, med hensikt eller ei, en oppskrift på veien til et autoritært samfunn gjennom å undergrave rettsikkerheten, lovverket og maktbalansen.

Noen sitater: 

”I nordmenns bevissthet står myten om motsetningen mellom revolusjon og folkestyre sterkt.”

”For det andre betyr våre paroler at vi må ha en revolusjonær sosialisme. […] Sosialisme forutsetter et maktskifte, at arbeiderklassen tar makten over arbeidsplassene og samfunnets ressurser fra eierklassen. Et slikt maktskifte kan ikke vedtas, det må skapes gjennom massemobilisering.”

”Det finnes ingen motsetning mellom sosialisme og folkestyre, og revolusjonen er det nødvendige steget over fra den pengestyrte kapitalismen til den folkestyrte sosialismen.”

”At arbeidsfolk, det store flertallet av menneskene i landet vårt , erobrer makten over de sektorer av samfunnet som i dag ikke er underlagt demokratisk styring, det vil være det vikelige folkestyrets første praktiske skritt. Men så viser jo erfaringene at borgerskapet i gitte situasjoner vil forsøke å sette de demokratiske rettighetene våre til side for å forsvare privilegiene sine. Hva gjør vi da? Spørsmålet om den fysiske makten til å påtvinge ande ens egen vilje kommer raskt på dagsorden når kampen står om statsmakten. Det burde egentlig være et enkelt spørsmål. At de som blir angrepet har rett til å forsvare seg er et demokratisk standpunkt.”

(Fra en artikkel Lysbakken skrev i Manifest 02 sitt studiehefte)

"Den viktigste forutsetningen for sosialisme er at den private eiendomsrettene til produksjonsmidlene oppheves. Det betyr at kapitalistene fratas sine firma, sine kontorer og sine fabrikker.”

"Den sosialistiske økonomien må kunne styre ressursene og produktene dit det er mest behov for dem, vi må skape en behovsstyrt økonomi. Motsetningen til å satse på det blinde markedet er bevisst planlegging. Forutsetningen for å lage en slik planøkonomi er at man er i stand til å avgjøre hvilke behov som til enhver tid er viktigst."

"Men hvordan skal faren for gjeninnføring av kapitalismen, kontrarevolusjon, møtes? […] …ideer om et come-back for kapitalismen vil være til stede hos enkelte. På grunn av dette vil, igjen i følge Marx, også sosialismen trenge en stat. Det skal ikke være det samme autoritære maktapparatet som i dag, men like fullt et maktapparat som står parat til å forsvare arbeiderklassens interesser."

"Å gjeninnføre kapitalistiske eiendomsformer vil være forbudt og straffbart. Å befeste sosialismen med slik makt vil være nødvendig for å forhindre at den blir ødelagt, innefra eller utenfra."

"Menneskenes frigjøring er avhengig av at kapitalismen blir avskaffet"

"Arbeiderpartiet har i praksis blitt et borgerlig parti"

"Hvis velferdsstaten og en viss økonomisk utjevning skal reddes, må kompromiss nå erstattes av klassekamp i Norge"

"En fascistisk stat og en sosialdemokratisk stat har likevel til felles at de verner om de kapitalistiske produksjonsforholdene"

"I et sosialistisk samfunn skal ingen kunne tjene penger på andres arbeid"

"Den private eiendomsretten over produksjonsmidlene må oppheves"

"Kapitalistenes eiendom skal konfiskeres og overlates til fellesskapet"

"Gjennom en planstyring av økonomien skal ressursene styres dit de trengs"

"Sitatene er hentet fra Sosialistisk Ungdoms prinsipprogram som ble vedtatt på landsmøtet i 2000. Referert i Dagsavisen)

Dette innlegget vil utvilsomt fremkalle sutring om at jeg ikke tar "Frps velgere alvorlig nok", "ser på dem som annenrangs" osv. Slikt tull må Frpere legge av seg! Jeg har i denne bloggen kritisert sosialister, sosialdemokrater og radikalere tusen ganger - og ingen av dem sutrer over at jeg ikke tar "SVs velgere på alvor".

En av de viktigste skillelinjene i vårt mediesamfunn, hvor 10 – sekunders budskap og TV debatter dominerer politikken, er mellom partier som tenker langsiktig og helhetlig og de som tenker kortsiktig, stykkevis og delt; mellom de som ser på politikk i generasjonsperspektiv, og de som bukker under for øyeblikkstyranniet. Sett i et slikt lys blir de store forskjellene mellom et konservativt parti og et populistisk protestparti tydelige.

Høyres hovedmotstander i norsk politikk vil fortsatt være Arbeiderpartiet. Ikke fordi det mangler partier som er mer ytterliggående, mer radikale eller mer uansvarlige, men fordi norsk politikk trenger to langsiktige, helhetlige alternativer. Forskjellene på et konservativt parti, med sin fokus på frihet, personlig ansvar og muligheter, og et sosialdemokratisk parti, med sin fokus på systemer, offentlige ordninger og ensrettede løsninger, innebærer en grunnleggende ideologisk forskjell i politikken. Høyres viktigste prosjekt må være å gjenreise et helhetlig alternativ til Arbeiderpartiet, og synliggjøre en politikk for mer ansvar og frihet for alle. Det blir ikke lett, men ambisjonen kan ikke være noe mindre.

Samtidig vil en finpussing av partiets konservative profil også ha en annen klar brodd, mot et populistisk og kortsiktig Fremskrittsparti. Ingen partier kan leve på å resirkulere sine gamle studiesirkler, men det kan være en fordel å hente inspirasjon og innsikt i det som har vært skrevet før. I 1987, da høyrebølgen var i ferd med å ebbe ut, skrev Lars Roar Langslet:

Noe har forandret seg siden 1987. Den gang var Fremskrittspartiet et liberalistisk protestparti med klare løsninger til høyre for Høyre. Det gjorde den politiske grensedragningen enklere. I dag er Frp et parti både til høyre og venstre for partiet - et utgiftsparti som vil øke de offentlige utbetalingene, samtidig som de lover skatteletter, men vil ha mer statlig kapital inn i næringslivet. Denne forvirringen har fått mange til å tro at det er naturlig for Høyre og Frp å nærme seg hverandre. De har etter min mening ikke tittet nøye nok.

I politisk enkeltsaker er avstanden mellom de to partiene stor. En liberal innvandringspolitikk basert på rettstatsprinsippene, eller en politikk basert på mistro og negative fordommer? En kulturpolitikk basert på kvalitet og vilje til å satse også på det flertallet ikke liker, eller en politikk for utflatning, ren kommersialisme og dyrking av minste felles multiplum? En politikk for lokalt selvstyre og levende nærmiljø, eller mer statlig styring og sentralisering? En prinsippstyrt og liberal friskolepolitikk for alle, eller en politikk med forbud mot muslimske friskoler? En kriminalpolitikk basert på personvern og trygghet, eller bare på flere politimetoder?

Men Fremskrittspartiets største problem er deres knefall for øyeblikktyranniets inntreden i politikken, representert gjennom generasjonsegoismen som partiet forfekter. Kortsiktigheten og jakten på prosentoppslutning blir tilsynelatende aldri veid opp mot helhetsinteresser og neste generasjons behov.

I juni 2004 stilte Carl I. Hagen følgende spørsmål i Stortingets spontante spørretime (DN 03.06.04):

At Fremskrittspartiet i praksis vil innføre en gammelsosialistisk priskontroll på bensin er en sak, men dette sitatet – som oppsummerer så mye av partiets politikk – fremkaller lite annet enn ubehag hos meg. Det vitner om en manglende forståelse for langsiktighet, ansvarlighet og måtehold.

Som konservativ er tanken om et generasjonsregnskap en bærebjelke i min politiske overbevisning. Vi som lever nå har ikke alene eiendomsrett til Norges ressurser. Vi skal forvalte dem også på vegne av neste generasjon. Vi har allerede brukt over halvparten av oljeinntektene våre, og hvert eneste år pumper vi titalls milliarder inn i statskassen. I Norge har de fleste sluttet å tenke på hva vi skal leve av om 40 år, og har blikket stivt rettet mot hva vi kan forbruke de neste 4 årene. Å ville bruke mer oljepenger gir kanskje høyere oppslutning på kort sikt, men det ligger milevis unna Høyres ideologiske utgangspunkt. Broen mellom konservatisme og populisme blir ikke lett å bygge.

PS: VOTE VAMPUS!

Få land rammes av like mange myter og halvsannheter som USA. Særlig etter at George W. Bush tok over for den mer karismatiske (og eurofile) Bill Clinton, har landet fått hard medfart. Mannen er jo en dum cowboy fra Texas! Han lyver og villeder både sitt eget folk og verden. Amerikanere flest er feite naut som ikke bryr seg om verden utenfor.

Det er kanskje ikke overraskende at jeg er en lidenskapelig USA- tilhenger, på godt og vondt. Det mest slående med landet i vest er nemlig ikke ensrettingen, men det fantastiske mangfoldet. I løpet av mine besøk i USA har jeg vært både på Republikansk landsmøte og på garasjekonsert med anarkistiske kommunister.

I det siste har flere forsøkt å nyansere og korrigere bildet av USA i norsk media.

Dag Herbjørnsrud og Stian Bromark ga for en stund siden ut boken "Frykten for Amerika" som abslutt er verdt å lese.

Jan Arild Snoen har i nettutgaven av Journalisten skrevet om mytene rundt Bush og krigen i Irak, og tar i siste nummer av Samtiden til motmæle mot norsk presses ensidige og monotone bilde av USA. Artikkelen til Hans Erik Næss i samme utgave anbefales også.

Til slutt må jeg tute mitt eget horn og nevne mitt essay i siste utgave av Morgenbladet som belyser fenomenet neokonservatisme fra en litt annen synsvinkel enn den ofte venstredominerte pressen.

GATS avtalen er ingen garanti for himmelrikets ankomst, men når motstanderne av avtalen fremstiller den som veien til helvete bruker de bløff, halvsannheter og retorikk.

Handel med tjenester er den raskest voksende delen av verdenshandelen. Som på andre handelsområder mener jeg at fri og rettferdig handel er avgjørende både for Norge og de fattige landene. India - hjemlandet til en enorm andel av verdens fattige - sin storeksport av IT relaterte tjenester viser hvor viktig det er med et felles regelverk, og hvor store muligheter det gir også en del utviklingsland.

I går deltok jeg i en debatt på Chateau Neuf i Oslo. I invitasjonen hadde PRESS som arrangerte debatten, skrevet: ” Bør Norge trekke krav som vi har stilt u-land angående liberalisering av tjenestesektorer som angår vann, helse og utdanning?” Det er en retorisk PRESS variant av spørsmålet ”Har du sluttet å slå din kone.” Det er umulig å svare ja eller nei, for spørsmålet er - som Kåre Willoch pleide å si, galt stillet.

Det er et par fakta om GATS avtalen som blir borte i venstresidens "imperialisme og kapitalisme" retorikk:

Innenfor GATS avtalen bestemmer land selv hvor mye de vil åpne sine markeder, og de har full reservasjonsrett på ethvert område de vil – slik Norge for eksempel har reservert seg for helsesektoren. Dette gjøres gjennom såkalte bindingslister. (mer info hos UD) Hovedpoenget i GATS er, enkelt forklart, at land som har åpnet en del av tjenestehandelen sin for utenlandske aktører skal gi like vilkår til disse og egne, nasjonale aktører.

GATS avtalen inneholder INGEN – jeg gjentar – INGEN krav om privatisering eller konkurranseutsetting. Størrelsen og utstrekningen på offentlig sektor bestemmer landene selv. Vi fortsatt holde oss med verdens største offentlig sektor.

Det burde også være beroligende for Numedal kommune og Hedmark fylkeskommune som har erklært seg som GATS – frie soner.  De kan fortsatt organisere sine offentlige tjenester så dårlig og ineffektivt som de bare ønsker.

Handel med tjenester er viktig for å spre kunnskap og dele kompetanse – begge deler har av avgjørende betydning for 3. verden. La meg ta to eksempler: vann og utdanning.

Skal land i Afrika som har store ungdomsgrupper klare og gi dem utdannelse og muligheter er de sannsynligvis avhengig av å kunne trekke på lærdommer og erfaringer fra dem som har godt utviklede systemer fra før. Da er det god politikk å slippe utdanningskrefter utenfra.

Mer enn en milliard mennesker i verden mangler tilgang til rent, trygt drikkevann. 12 millioner mennesker dør hvert eneste år som et resultat, og millioner rammes av sykdommer direkte forårsaket av mangelen på rent vann. De fleste som rammes bor i fattige land hvor vanndistribusjonen oftest er eid og styrt av offentlige tilbydere – 97 prosent av all vanndistribusjon i fattige land er offentlig.

Skal vi privatisere all distribusjon av vann? Nei. Bør vi la private også slippe til? Ja. Skal vi klare å oppnå målet om å gi alle mennesker tilgang til rent vann er vi avhengig av at private og offentlige spiller på lag.

Argumentene mot private vannleverandører holder ikke mål.

For det første: Motstanderne av ethvert privat engasjement i vannlevering– og utbygging begynner ofte med et slags prinsippielt argument om at vann er en menneskerett. Jeg er enig i at ethvert menneske på jorden bør ha tilgang til rent vann, men det betyr jo ikke at bare staten kan bidra. Mat er vel også en menneskerett, men jeg har enda til gode å høre noen ta til orde for at all matproduksjon og distribusjon MÅ være offentlig.

For det andre: Motstanderne av privat engasjement snakker ofte om å være mot ”et marked” for vannlevering. Men markeder oppstår ikke fordi selskaper får etablere seg. Markeder oppstår så og si ethvert sted hvor mennesker møtes og samhandler. Mange av verdens aller fattigste tvinges til å kjøpe vannet sitt på kanne fra lokale vannhandlere. Da kan prisen blir så mye som tolv ganger "markedsprisen" et privat selskap ville tatt for å levere varen i rør. The Economist har i sin store Water Survey argumentert heftig for hvorfor vann bør underlegges markedsmekanismer, samtidig som man sikrer de fattigste tilgang.

For det tredje: Det er ofte vi som ønsker flere private aktører velkommen som må forsvare vårt standpunkt. Antagelsen fra venstresiden synes å være at offentlig styring garanterer rent vann. Det kunne ikke vært mer feil. Like ofte betyr offentlig styring korrupsjon, nedslitte ledninger, dårlig vedlikehold eller – i verste fall for de aller fattigste – ikke tilgang til vann i det hele tatt. Det finnes eksempler på mislykket privat engasjement i vanndistribusjon, men når 1 milliard mennesker mangler vann verden over og 97 prosent av vanndistribusjonen er offentlig, er det neppe vi som ønsker å endre systemet som burde få de mest kritiske spørsmålene.

Denne kronikken står i Dagbladet i dag, signert undertegnede og Marianne Groth.

I Frankrike har man bygget en Berlinmur rundt arbeidsmarkedet. De som rammes hardest er unge med minoritetsbakgrunn uten fullført utdannelse og arbeidserfaring.

Markedsliberalismen hadde skylden. Det mente Frankrike daværende president François Mitterrand om opptøyene i Los Angeles i 1992. Noe slikt kunne aldri skje i det landet med ”verdens beste sosiale sikkerhetsnett”. Så feil kan man ta. Sjansen er også stor for at Frankrike enorme arbeidsledighet, spesielt blant unge og minoriteter, skyldes for lite marked og for mye stat.

13 år etter Mitterrands uttalelser om Los Angeles fremstår Frankrike som Europas syke mann. Landet er så nær en krise det går an å komme. ”The winter of discontent” kan bli en like treffende beskrivelse på de neste månedene i Frankrike, som de var for Storbritannias vinter av uro og nedgang i 1978- 79. Arbeidsledigheten er høy, veksten er for lav og protesten mot de etablerte kreftene økende. Mange norske kommentatorer har riktig påpekt at arbeidsledigheten er stor, men få har sett sammenhengen med sykdomstegnene i fransk økonomi. Kommentatorer og akademikere behandler økonomien og arbeidsledigheten nærmest som to atskilte fenomener som har lite med hverandre å gjøre. Sannheten er at arbeidsledigheten er Frankrikes største sosiale problem, og den blir ikke lavere dersom ikke noe drastisk gjøres med fransk økonomi.

En svak økonomi og et gjennomregulert arbeidsliv rammer direkte ungdom i drabantbyene. Som tidsskriftet The Economist påpeker: ”The biggest lesson of the French riots is that more jobs are needed”. Det er verdt å lytte til, selv om tidsskriftet er anglo – saksisk, og dermed en representant for ”den nye kommunismen” i følge president Jacques Chirac. Vi benekter ikke Frankrikes elitisme, feilslåtte integrering eller dårlige boforhold for mange av sine minoriteter. Vi vil heller ikke på noen måte forsvare brenning av skoler og vold mot politi og uskyldige tredjepersoner som et middel for politisk ytring, men vi hevder at den håpløsheten og isolasjonen som finnes i de franske drabantbyene langt på vei er skapt av et arbeidsmarked som beskytter de som allerede er innenfor på bekostning av de som er utenfor.

Den franske modellen

Franske politikere har en lang tradisjon for å la seg presse av aggressive fagforeninger som er mer opptatt av å beskytte sine egne medlemmer enn av å hjelpe dem uten arbeid. Allikevel er ikke det gjennomregulerte arbeidslivet et resultat av ond vilje. Veien til arbeid blokkeres av velmenende sosialdemokrater, sosialister og gammeldagse gaullister som i sin iver etter å beskytte arbeideren bygger skyhøye barrierer rundt arbeidsmarkedet. Ved å gjøre det nesten umulig å si opp folk, og dessuten forbudt å ansette noen til mindre enn 61% av medianlønnen, har den franske staten rett og slett stengt ungdom uten jobberfaring, folk med lav eller ingen utdannelse, og ikke minst de med språkproblemer, ute fra jobbmarkedet. Derfor knaker den franske sosiale modellen i sammenføyningene. Veien til helvete er – som det sies – brolagt med gode intensjoner.
 
Ungdom som dropper ut av skolen er ikke de ideelle arbeidstagerne for de fleste jobber. Likevel har de gode muligheter til å få seg en jobb i mange vestlige land, fordi de godtar lønninger som ligger godt under det man ville betalt for bedre utdannet arbeidskraft. Noen jobber krever jo faktisk ikke videregående utdannelse, som for eksempel det å sitte i kassa i en butikk eller å gå med posten.

For de som begynner i slike jobber til lav lønn kan arbeidet være en mulighet til å skaffe seg erfaring og opplæring som gjør det mulig for dem å få en bedre betalt jobb senere. Andre blir inspirert til å gå tilbake til skolen etter å ha jobbet noen år. Noen forsetter hele livet i lavt betalte jobber – de har likevel den verdigheten det gir å leve av egen inntekt, de har en arbeidsplass der det er bruk for dem, og et arbeidsmiljø rundt seg.

Men i Frankrike er det ikke slik. Der har ikke bedriftene råd til å la noen få en sjanse, for hvis det viser seg at de ikke passer i jobben, er det umulig å bli kvitt dem igjen, og man må betale en relativt høy minstelønn uansett hvor lite den ansatte bidrar.  Hører du til en gruppe som har rykte på seg for å være lite effektiv arbeidskraft eller vanskelig å lære opp, som for eksempel ungdom med ufullført skolegang, eldre med en lang ledighetshistorie eller innvandrere med språkproblemer, blir du ikke ansatt. Det spiller ingen rolle hvor flink du er eller hvor mye du har å gi av innsats. Bedriften tør bare ansette noen de føler seg sikre på vil passe i jobben, en veltilpasset, helfransk søker med utdannelsen i orden og helst med arbeidserfaring.

Det er åpenbart for alle at det franske arbeidsmarkedet ikke fungerer. Arbeidsledigheten har bitt seg fast på rundt 10% for hele befolkningen, og ungdomsledigheten på over 20% er blant de høyeste i Europa og nesten dobbelt så høy som i USA. I noen av de innvandrertette bydelene ligger sannsynligvis ungdomsledigheten på det dobbelte av dette igjen. En hel generasjon har blitt robbet for sine fremtidsutsikter og veien til et bedre liv. Å åpne opp arbeidsmarkedet blir smertefullt og kommer til å kreve politisk mot, men i bunn og grunn har ikke franske politikere noe valg. Den franske modellen kan enten råtne innenfra eller reformeres.

Vi får neppe franske tilstander i Norge med det første, men vi er i ferd med å returnere til en mer fransk modell for arbeidsmarkedet. Regjeringens innstramninger i arbeidsmiljøloven er et klart skritt i fransk retning. Problemet er ikke de gode intensjonene – å beskytte arbeidstagerne – men de dårlige konsekvensene: ved å gi mer til dem som allerede har arbeid risikerer man å stenge flere ute. Muren rammer særlig unge og minoriteter.

Når Jens Stoltenberg i valgkampen sa at ”Europa ser til Norge” har han til en viss grad rett. Men når han legger til at det er vårt godt utbygde system for offentlig velferd Europa misunner oss, tar han feil. Det moderate høyre – og venstrekrefter i Europa ser i Norge er såkalt ”flexicurity”; kombinasjonen av et relativt fleksibelt, åpent og moderne arbeidsmarked med noen grunnleggende velferdsordninger som sikrer hjelp og støtte til dem som faller utenfor. Det er nettopp fordi vi har færre reguleringer og mindre statlig kontroll at politikere i rigide Frankrike og gjennomregulerte Tyskland ser til Norge.

Det skriver "Jokke", sentralstyremedlem i Rød Ungdom på deres hjemmesider. Revolusjonsromantikken lever. Klassestat og klassesnut er fortsatt fiendene. Eneste problemet er at jeg egentlig ikke blir redd. Jeg synes nesten det er litt søtt.

I Frankrike og den 3. verden ser vi tydelig hvordan dårlig økonomi skaper sosiale problemer. Løsningen er ikke mer styring, regulering og sosialisme - men åpne markeder, friere handel og liberalisering.

Frankrike er ikke ukjent med voldelige og ulovlige aksjoner. Tvert i mot. Fra 14. juli 1789 og til i dag er det nesten fristende å si at ulovligheter og hærverk har vært den foretrukne måten for franske dissidenter å markere seg på. I årevis har franske bønder arrangert traktorblokkader når de føler sine særinteresser truet, og franske fagforeninger har en lang tradisjon for å bruke ulovligheter for å presse politiske myndigheter. Bonden José Bové ble en helt for den radikale anti – globaliseringsbevegelsen da han vandaliserte en McDonalds restaurant for noen år tilbake. Sett fra et slikt perspektiv viser gatedemonstrantene gjennom hver bil de brenner at de har forstått hvordan den politiske dagsorden settes og vinnes i Frankrike. Problemet er bare at demonstrantene ikke er gode, hvite franskmenn – og de har ingen klar politisk agenda, bare frustrasjon og sinne rettet mot et ansiktsløst system. Mange av problemene bunner ut i en gjennomregulert økonomi ute av stand til å skape arbeid og fremtidsmuligheter, slik også svenske Johan Norberg har kommentert.

Den norske debatten om opptøyene i Frankrike har vært seg selv lik – teoritung med en aldri så liten venstrevri. Ungdommen blir enten fremstilt som ofre for den franske integrasjonspolitikken, eller som desperate stemmer som søker lyttere i storsamfunnet ved å brenne biler og vandalisere privat eiendom. Påfallende få har kommentert sammenhengen mellom Frankrikes mest prekære problem, og frustrasjonen mange føler i forstedene: Arbeidsledigheten forårsaket av en økonomi på tomgang, og et arbeidsmarked som beskytter de som allerede er innenfor, mens den effektivt hindrer nye ansettelser og sosial mobilitet. Frankrike har blant de høyeste ungdomsledighetene i Europa, og trenger desperat mer liberalisering!

Mer liberalisering trengs også for verdens fattige land. Et nytt notat fra Open Europa argumenterer for å både fjerne handelsbarrierer inn mot Vesten, og mellom fattige land. Friere handel er mer rettferdig handel, og kan løfte millioner av mennesker ut av fattigdom.

PS: All kritikk i denne artikkelen rammer også antikverte, sentralistiske og elitiske franske gaullister, altså representanter for høyrepartiet. Overdreven tro på statlig styring finnes over hele det politiske spekteret...

SV mot SV. Det kunne vært en film av Woody Allen, men norsk politikk er ikke like elegant. Faktisk ligner den mer og mer på Hotell Cæsar. Ingen aner lenger hvem som er venner med hvem, selv om de er i samme familie. Først fikk vi farsen om at SV ikke klarte å nominere en eneste minoritet til regjeringsapparatet - og så fulgte striden om representanten Chaudry fra Oslo. Haner riktignok minoritet, men også på "høyrefløyen" (!) i partiet. Det holder ikke. Dessuten kommer han fra Oslo. Det holder heller ikke, uansett hvor lite hvit du er i huden. Og er det ikke egentlig så mange pakistanere at de er en majoritet innenfor minoritetene? Striden gikk lenge i Klassekampa Det SV egentlig trengte var en representant fra en mikrominoritet, for eksempel en fra Tobago. Personen MÅ være kvinne, og MÅ være fra distriktene; helst et sted litt eksotisk, for eksempel Skjåk. Hun MÅ være ihuga kommunist og hate imperialisme. Hvis hun i tillegg er lesbisk og i rullestol så snakker vi minoritetsjackpot!

I dag demonstrerte SV mot seg selv. Med stortingsrepresentanter og det hele. Sosialistisk Ungdom , Rød Ungdom og resten av the usual suspects demonstrerte mot, som Audun Herning (leder SU) sa: Å sende bombebly mot et av verdens fattigste land. Oversatt til ikke - kommunistisk norsk betyr det å sende tre F16 fly for å beskytte de norske soldatene som deltar i fredsbevarende operasjoner.

Regjeringen har få venner i slike saker blant ungdomspartiene AUF og SU, med et hederlig unntak for Gry Larsen selvfølgelig. Hun får betalt av regjeringen nå.

Men - Jonas og Gry - dere har en venn i Unge Høyre! Vi vil støtte dere når dere tar internasjonalt ansvar og står sammen med våre allierte. Jonas - you've got a friend in us!

Og Gry. Du kan regne med oss også hvis AUF blir for ubehagelig. Hvis de begynner å ta opp igjen en del av de gamle presseutspillene dine...bare ring! Vi deler gjerne ut løpesedler for en ansvarlig utenrikspolitikk av den typen Høyre og Arbeiderpartiet alltid har stått for sammen - og som SU, AUF og de andre på venstresiden har vært mot.

Bilvrakene i Paris gater lukter fortsatt svidd gummi. Opptøyene sprer seg. Til og med Bjarne Håkon Hansen må rykke ut og si at "franske tilstander er usannsynlig i Norge". I pressen beskrives gjerningsmennene - og opptøyene som nå har et liv på samvittigheten - som forsøk på å bli hørt. På nettet samles en uhellig allianse av nasjonalistiske konservative og rettighetsliberalister i en analyse som i beste fall må få stempelet kollektivistisk.

Som Mark Steyn skriver i Daily Telegraph:

"The first country formally to embrace "multiculturalism" - to the extent of giving it a cabinet post - was Canada, where it was sold as a form of benign cultural cross-pollination: the best of all worlds. But just as often it gives us the worst of all worlds. More than three years ago, I wrote about the "tournante" or "take your turn" - the gang rape that's become an adolescent rite of passage in the Muslim quarters of French cities - and similar phenomena throughout the West: "Multiculturalism means that the worst attributes of Muslim culture - the subjugation of women - combine with the worst attributes of Western culture - licence and self-gratification. Tattooed, pierced Pakistani skinhead gangs swaggering down the streets of northern England areas are as much a product of multiculturalism as the turban-wearing Sikh Mountie in the vice-regal escort." Islamofascism itself is what it says: a fusion of Islamic identity with old-school European totalitarianism. But, whether in turbans or gangsta threads, just as Communism was in its day, so Islam is today's ideology of choice for the world's disaffected."

Per Sandberg kunne ikke sagt det bedre...eller verre.

Jeg tror at kultur former mennesker. Men jeg tror ikke på kulturdeterminisme, og jeg tror få kulturer er så monolitiske som den islamfiendtlige høyresiden skal ha det til. Sagt på en folkelig måte: Alle muslimer er ikke terrorister. Faktisk så er ikke de fleste muslimer terrorister en gang. Angrepene på islam - ikke bare den fascistiske utgaven, men alle former for religionsutøvelse, er lite annet enn vulgærkollektivisme satt i system. I møtet med islam legger man bort sin liberale arv, og glemmer at enkeltmennesker også er bærere av fri vilje og et selvstendig moralsk ansvar.

Opptøyene i Paris har noe å lære oss, men kanskje noe annet enn det mediene vil.

Mennesker må ta ansvar for sine egne handlinger, og hærverk og drap skal straffes. Uansett. Forklaringer kan kaste lys over et handlingsmønster, men aldri fungere som unnskyldninger. Samtidig kan det hende at opptøyene i Paris sier noe om både det politiske systemet, kultursynet vårt og den europeiske velferdsmodellen.

De massive europeiske velferdsstatene er bygget en tro om at maktforhold mellom mennesker forsvinner dersom de underlegges offentlig kontroll. Utbytting kan bare foregå i privat sektor. Offentlig sektor styres av andre, og bedre verdier. Men sannheten er at maktkamp bare kan tøyles, og bindes gjennom forutsigbare regler, aldri forsvinne.

De enorme politisk - byråkratiske apparatene ligger også åpne for maktmisbruk, og påvrirkning for dem som har flest ressurser til å sette bak sine politiske krav. De ressurssvake vil dermed oppleve et slags utenforskap, de får ikke plass i verken den offentlige debatten, i det politiske systemet eller den formelle økonomien. Dette forsterkes igjen av Frankrikes (og Europas) assimileringspolitikk hvor man så og si har skapt fattige byområder for immigrantene, og vært med på å bryte opp deres tradisjonelle fellesskap og kultur. I USA gjorde man mye av det samme da man brøt opp svarte, tette nabolag etter krigen - og skapte ghettoområder utenfor bykjernene, "the projects". Andre minoritetsgrupper enn de svarte i USA har også opplevd diskriminering, men har i mange tilfeller kunnet oppveie storsamfunnets urettferdighet ved å danne små, tette lokalsamfunn på egenhånd. Slike samfunn har kunnet veie opp nedbrytningstendensene fra storsamfunnet, og tillatt en gradvis integrering i stedet for en naiv tro på at mennesker som legger bak seg sin egen kultur og sine egne verdier kan "bli som oss" over natten. Det multikulturelle samfunnet kan ikke fungere hvis kulturell identitet - folks ankerfeste - skal utviskes. Det kan heller ikke fungere om ikke noen felles verdier - frihet, ansvar, lov og orden - opprettholdes. Det er verdier som finnes i de fleste kulturer. Som Tony Blair sier om kriminalitet: "It’s about the loss of a value which is a necessary part of any strong community; proper behaviour."

En siste mulig lekse fra Frankrike. Landets økonomiske politikk er en anakronisme. Den franske modellen har spilt fallitt. Ikke fordi de mangler sosiale tilbud, men fordi de er i ferd med å knekke den økonomiske ryggraden til å bære dem. I et land hvor arbeidsledigheten har bitt seg fast på over 10 prosent er det ikke de ressurssterke, hvite i trygge leiligheter som rammes hardest - men de fattigste og mest utstøtte.

I den engelske debatten er det ikke Steyn som representerer meg, men Tony Blair. Som han sa i sin fantastiske tale til partiets landsmøte: "People who come to work and make their lives here make Britain not weaker but stronger."

DAGENS BOMBE:

Bombe.

Spørsmålet er hvordan i all verden de skal klare seg resten av perioden når ingenting skal økes?

I realiteten er debatten om fattig - Norge mer en debatt om forskjells- Norge. Den sistnevnte debatten er ganske uinteressant i verdens rikeste land. Det viktigste er ikke å straffe dem som gjør det bra, men å løfte dem som har det dårlig. Derfor må vi avvise sosialistenes rikmannsdebatt, og vi må begynne med et kritisk blikk på statistikkene.

Mediene slår opp overskrifter som  ”Dramatisk økning i antall fattige i Norge”, og debattprogrammene drar frem vitner som skal konfrontere politikerne i beste tabloide og sosialpornografiske stil (og, merk, det er ikke vitnene - men mediene - som er problemet). Vi har blant annet kunnet lese at antallet fattige personer i Norge har økt dramatisk i løpet av årene fra 2001 til 2003. Med hele 25 %. Tallene er fra SSB, men undersøkelsen tar utgangspunkt i et noe omstridt fattigdomsbegrep.

Undersøkelsen fra SSB beregner nemlig ikke hvor mange flere som ligger under den statlige fattigdomsgrensen på 88 900 kroner i året for en enslig, eller 195 800 kroner i året for et par med ett barn. Undersøkelsen viser derimot bare hvor mange personer i en populasjon som har en årsinntekt som er lavere enn 50 % av populasjonens medianinntekt. Forvirret? Les videre.

Det er egentlig ikke noe vanskeligere enn at så lenge medianinntekten* i Norge øker, altså jo mer penger den "gjennomsnittlige"  familien har å rutte med i året, jo flere vil da risikere å havne under den samme medianinntekten! Det betyr imidlertid ikke at de som ligger under medianinntekten har blitt fattigere på kroner og øre, tvert i mot så kan de ha fått flere kroner og ører å rutte med i reelle verdier, men altså ikke like mye som de som har fått mest. Hvis sykepleieren har fått 20 000 kroner mer i året, mens den fattige har fått 10 000 kroner mer i året kan det allikevel bli "flere fattige" i Norge. Det har blitt færre med dårlig råd, men ulikhetene øker.

Et stort paradoks med denne måten å regne på, er at man i praksis aldri vil få bukt med fattigdommen! I et samfunn med økonomisk vekst vil det alltid være mennesker som havner under 50 % av medianinntekten, uten at det er noe godt mål på at de er fattige av den grunn. 

Det er ikke noe problem i seg selv at noen blir rikere enn andre. Utfordringen er å hjelpe dem som forblir fattige, og å gjøre det skikkelig. Den beste veien ut av fattigdom er kunnskap og arbeid. Alle fortjener å få en sjanse i Norge. Alle.