KONG GUNNAR
Takk for gode tider (blant annet dette):
The International Carl Ivar Hagen Day
(applaus)
Om innvandrere og hunder
"Dagbladet: Frykter du ikke at noen kan reagere på at du sammenligner innvandrere med hunder?
Diplomaten aka. Christoffersen: Nei, hvis du ser nøye etter, så ser du at jeg også sammenligner med barn..."
Ja vel ja. Da er jo saken biff!
Hasj på polet
Logikken er slett ikke ille. For vil ikke egentlig hasjen være vanskeligere tilgjengelig hvis den ble omsatt i lovlige og strengt regulerte former på polet, enn dagens situasjon hvor det i praksis er fri flyt selv om det er forbudt?
Men jeg tror forslaget allikevel er galt. Både fordi jeg ikke vil at Norge skal bli et mekka for hasjturister fra hele verden, og fordi vi i stedet burde fokusere på tiltak som kan sikre at vi holder nyrekrutteringen nede samtidig som vi gir narkomane et mer verdig liv. Tiltak som renhetstesting, sprøyterom og flere behandlingsplasser.
Men vi trenger en åpen og fordomsfri debatt om virkemidlene i norsk narkotikapolitikk, en debatt som ikke reduseres til en skyttergravskrig om legalisering eller ikke.
Rike barn rømmer
Det burde ikke komme som et sjokk. Det har alltid vært slik at de rikeste kan stemme med beina, eller kjøpe seg ut av systemer de ikke er fornøyd med, enten det er skolene, helsevesenet eller skattesystemet. De som blir sittende igjen er alle dem som ikke kan kjøpe seg et bedre tilbud. For dem er det eneste valget det offentlige, dessverre.
Oppgjøret
Oppgjøret kommer noen uker, måneder eller år etter at man har trådt tilbake fra sin posisjon. Oppgjøret tar karakter av en åpenhjertig innrømmelse kombinert med refs. Det er som om den politiske masken faller, og sannheten endelig kan komme frem. Det merkelige er selvfølgelig at Oppgjøret stort sett består i å bekrefte kritikk som man tidligere har avvist.
I det siste har flere markante sosialdemokrater og sosialister tatt Oppgjøret.
I dag er Karita Bekkemellem ute og kritiserer maktstrukturen og maktkampen i Arbeiderpartiet. Hun hevder seg utsatt for gjentatte drittpakker, og gir skryt til Carl I. Hagen for hans personalpolitikk.
Avgått kunnskapsminister Øystein Kåre Djupedal tok et klassisk Oppgjør i sin avskjedstale. Etter å ha brukt to år på å kutte i høyere utdanning og forskning kom han ut av skapet som kutt- motstander, og la skylden for nedskjæringene på resten av regjeringen.
Men det største oppgjøret nylig har Gerd- Liv Valla stått for. Hennes bredside mot Jens Stoltenberg har vi vel knapt sett makten til i Norge de siste 10 årene.
Det eneste som mangler i Oppgjøret er selvkritikk. Etterpåklokskap passer liksom ikke inn i politikken.
Åpne grenser
"We attract a lot of the wrong people, if you know what I mean", svarte Fremskrittspartiets Per Willy Amundsen, men sa seg samtidig enig i Legrains hovedpoeng: At et fritt, dynamisk marked bør ha en åpen dør for arbeidsinnvandrere fra verden rundt.
Arbeidsinnvandring er bra. Det gavner økonomien og det gavner dem som kommer hit. Dessuten er en av de mest fundamentale menneskerettighetene å kunne søke lykken, også over landegrensene. Stengte grenser er ikke et tegn på fremskritt, men på konflikt og tilbakegang. Et av de største problemene i det som kalles norsk innvandringsdebatt er at vi har sauset sammen alle som kommer til landet. Vi diskuterer flyktninger, asylsøkere, familiegjenforening og arbeidsinnvandring som om det var akkurat det samme, mens det vi egentlig burde gjøre er å lukke alle sprekkene som folk kan snike seg gjennom, og i stedet åpne hovedporten for dem som søker et bedre liv.
Samtidig ser jeg en svakhet med Legrains økonomisk liberale innfallsvinkel. Han undervurderer grovt kulturelle faktorer. Mennesker er ikke bare arbeidstakere eller økonomiske aktører. De er bærere av normer, verdier og en kultur. Homo economicus eksisterer simpelthen ikke. Det betyr at et samfunn som ønsker forskjellige kulturer velkommen også må være trygg på sine egne, grunnleggende verdier. Møtet med andre kan styrke de liberale verdiene, men bare hvis vi selv velger å forsvare dem.
I bunn og grunn har Legrain et utrolig viktig budskap i en verden hvor fornuft og fremmedfrykt, saklig debatt og fobi aldri ligger langt fra hverandre: Verden går videre fordi mennesker er forskjellige, og dette mangfoldet må vi dyrke. Den kanskje mektigste nasjonen noen sinne i menneskets historie ønsker fortsatt folk fra hele verden velkommen med ordene:
Your huddled masses yearning to breathe free,
The wretched refuse of your teeming shore.
Send these, the homeless, tempest-tossed, to me:
I lift my lamp beside the golden door.
Vær så god, her er galgen!
Det er mulig Fremskrittspartiet og Venstre skulle ønske at det var annerledes, men sannheten er at de borgerlige partiene må henge sammen, eller bli hengt hver for seg. Den mest elementære grunnen er at det ikke er flertall for noe annet alternativ fordi både Venstre og Frp har sagt at de ikke vil støtte henholdsvis en regjering hvor de ikke sitter eller en regjering hvor Frp er med. Det er utgangspunktet. Bom basta.
Alle stortingsmålinger i år har vist akkurat det samme. FrP og Høyre har bare hatt flertall på en eneste meningsmåling av rundt 1200 som er tatt opp de siste 20 årene. Sammen med Venstre har partiene bare hatt flertall et fåtalls ganger, og på de fleste målingene har KrF en sentral nøkkelposisjon.
Et et rent Høyre-FrP samarbeid er urealistisk, uansett hvor mye man drømmer om det eller ønsker det! Det er også en grov strategisk bommert. Sentrumspartiene har kommet for å bli, og i motsetning til Carl I. Hagen ønsker jeg dem lykke til (med unntak av Senterpartiet). Sentrumspartiene, særlig Kristelig Folkeparti, kan samarbeide både til høyre og venstre i den økonomiske politikken. Riktignok vil sentrumspartiene alltid være skeptiske til å bli dratt for langt mot høyresiden, samtidig støtes særlig KrF bort når Ap tramper på verdistandpunktene deres. Men i rosenes leir er de omsider i ferd med å skifte toneleie og taktikk: Aps mål er en klar todeling av norsk politikk med en «høyreside» bestående av FrP og Høyre, mot de andre fra SV til KrFf. På sikt vil det låse både Høyre og FrP i en mindretallsposisjon, og sikre at ingen av partiene får regjeringsmakt i overskuelig fremtid.
EN STRATEGI FOR Å SKVISE SENTRUM ER EN GAVEPAKKE TIL SOSIALDEMOKRATIET!
Men kan partiene samarbeide om politikk? Når man hører på Buldre- Sponheim og Sure- Siv så virker det ikke slik. Men jeg tror det er fullt mulig. Og, nok en gang, det er nødvendig.
Borgerlige partier tar utgangspunktet i enkeltmennesket. De er skeptiske til overdreven politisk styring, og forsøker å finne løsninger som gir valgfrihet og mer makt til enkeltpersoner og familier. Det handler om å sette grenser for politikk, og denne tanken står uttrykt i alle opposisjonspartienes programmer.
Forskjellene mellom opposisjonspartiene er ikke mye større enn mellom posisjonspartiene. Historisk står SV og Arbeiderpartiet for to ganske forskjellige versjoner av sosialismen, den ene med røtter i industrisamfunnet og klassekamp, den andre med røtter i en kulturell radikalisme. Senterpartiets historiske røtter er plantet i helt andre bed enn Arbeiderpartiets, både som storbøndenes parti og som landsbygdas parti mot sosialdemokratiske rasjonaliseringsfremstøt. Likevel finner de sammen, og det er sannsynligvis en kombinasjon av tre faktorer som alltid må finnes i et samarbeid: En felles trussel, et felles politisk prosjekt og til slutt pragmatisk samarbeid.
Regjeringen som sitter har ikke vært venstreradikal i ordets rette forstand. Den representerer ingen retur til sosialdemokratiets gullalder, og heller ingen radikale brudd med de lange linjene i norsk politikk. Men den er sosialistisk. Dens viktigste politiske mantra er å styrke «fellesskapet», og i sosialdemokratisk tradisjon betyr det staten og offentlig sektor. Denne statsfetisjismen kolliderer med viktige deler av borgerlig tradisjon og får en rekke politiske utslag som opposisjonen samlet er mot. Regjeringen prioriterer kortsiktig utgiftsvekst fremfor investeringer i fremtiden, som kutt i forskning og høyere utdanning. Regjeringen har tilsynelatende allergi mot private løsninger, og nedprioriterer frivillig arbeid. Regjeringen øker skatter og avgifter for vanlige folk, selv i en tid med rekordinntekter på statsbudsjettet. Alt i alt sentraliserer denne regjeringen mer makt i politikken, i stedet for å spre den til enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn. En borgerlig kritikk må rettes mot at regjeringen setter likhetstegn mellom fellesskap og offentlig sektor.
I en slik kritikk vil betoningen variere. Fremskrittspartiet vil fokusere på enkeltmennesker som tynges ned av avgifter og reguleringer, Kristelig Folkeparti på verdifellesskap og familier som presses inn i sosialdemokratiets firkantede løsninger, Venstre på lokalsamfunn som overstyres av staten, og Høyre på næringslivet eller mangelen på valgfrihet i velferdsordningene. Men det går en felles linje mellom standpunktene: De offentlige A4-ordningene styrkes på bekostning av enkeltmennesker og frivillige fellesskap. Og her er vi ved en avgjørende kjerne, en spire, for et borgerlig politisk prosjekt: Å gradvis snu samfunnets pyramide og gi mer frihet og ansvar til institusjoner og enkeltmennesker utenfor politikken.
Det første steget mot samarbeid må være å rydde unna gammel mistro. Regjeringssamarbeid kan ikke simpelthen vedtas. Det må vokse frem. Hvis vi skal bygge et reelt alternativ til de rød-grønne er det umulig å velge mellom både-og. Det er enten-eller. Vinn eller forsvinn.
Dritt fra DC
Takk, Øystein
Bilde fra www.sv.noMye tyder på at kunnskapsminister Øystein Djupedal i dag går av som statsråd. Jeg vil benytte denne anledningen til å si takk!
Takk for at du, den gang du ble konfrontert med at jenter lærer matte for dårlig, foreslo å innføre tøydukker i skolen.
Takk for at du kuttet i høyere utdanning. Takk for at du opprettet null - 0 - stipendiatstillinger i fjor. Takk for at du dramatisk reduserte forskningsbevilgningene. Takk for at du innførte skattefinansierte skolebøker for en tredel av elevene. Takk for eplet. Takk for at du opphøyet "O du som metter liten fugl" til en protestvise i skolen. Takk for at du ga oss hvileskjæret.
Sist, men ikke minst, takk for skolevalgresultatet til Unge Høyre i 2007. Øystein Kåre Djupedal. Vi kommer til å savne deg.
Solheim ny miljøvernminister...ikke så verst
Erik Solheims nye post kan være godt nytt, både for miljøet og for SV. Til SVer å være er Erik Solheim relativt moderne og pragmatisk, kanskje derfor er han også dypt mislikt - ja nesten hatet - i store deler av partiet. Som bistandsminister førte han en praktisk og udogmatisk politikk som slett ikke var ille. Han gjorde noen store tabber som å vri mer av bistanden over til lugubre regimer i Latin Amerika (en ideologisk prioritering som kledte ham dårlig) og stoppe flere vannprosjekter i internasjonal regi fordi private aktører var involvert (og mot fagråd fra sine egne rådgivere). Han og regjeringen har også gjort Norge til, om mulig, en enda verre aktør i de internasjonale handelsforhandlingene. Fortsatt er solidariteten med oss selv sterkere enn med produsenter i fattige land.
Men han har også satt fokus på handelenes viktige rolle i utviklingspolitikken, invitert til en kritisk debatt om bistand og sist, og aller gledeligst, åpnet for at enda flere fattige land skal få tollfri adgang til norske markeder.
Hvis Erik Solheim som miljøvernminister forfølger noen av de samme tankerekkene lover det godt for et mulig klimaforlik som kombinerer tro på markedet med den nødvendige prisingen av klimagasser som vi trenger.
Big Brother
Knullegutt fikk millioner
Gratulerer med dagen, Jens, Kristin og Åslaug!
På onsdag fyller regjeringen to år. Hurra for dem! Regjeringen som kom til makten gjennom tidenes løftegalopp bruker nå mesteparten av tiden sin på å diskutere hvilke av løftene som skal brytes. La oss ta en tur ned "memory lane"...
Ikke full barnehagedekning.
2005:
"[Barnefamiliene] skal få 1000 kr billigere barnehageplass, de skal få småbarnstillegget i barnetrygden tilbake og de skal få lenger foreldre permisjon og alle skal få barnehageplass."
Hill-Marta Solberg på TV2s folkemøte 31.8.2005.
"Makspris i barnehagen skal innføres fra 1.1.2006, og vi skal ha full barnehagedekning innen utgangen av 2007. Og innen utgangen av 2008 så må vi ha en garanti i Norge som er sånn at man får barnehageplass tre måneder etter at man har søkt. [...] For meg er det så viktig at du er kvitt meg hvis vi ikke får til dette"
Kristin Halvorsen i ?Utspørringen? på TV2 15.8.2005.
Soria Moria:
"Regjeringen vil sikre full barnehagedekning", og "Regjeringen vil [at en..] maksimalpris på 1750 kroner (2005-kroner) innføres når full barnehagedekning er nådd"
2007:
"Det har lenge vært klart at Regjeringen ikke klarer løftet om full barnehagedekning i løpet av dette året. Nå bekrefter kilder i regjeringspartiene at Regjeringen bryter enda ett barnehageløfte. Prisen blir ikke satt ned fra nyttår, slik Regjeringen lover i Soria Moria-erklæringen."
Aftenposten 27.9.2007.
For øvrig hadde 42 prosent av kommunene en lavere pris for foreldre med lav inntekt i 2004, mens det i 2007 bare var 23 kommuner som hadde inntektsgradering. (Kommunal Rapport 28.9.2007).
Ikke fjernet fattigdommen (...ikke i nærheten en gang)
2005:
"Dette er jo ikke vanskelig [å bekjempe fattigdommen], dette handler om politisk vilje."
Kristin Halvorsen på TV2s folkemøte 24.8.2005.
Soria Moria:
"Vi vil avskaffe fattigdom ved å styrke de offentlige sikkerhetsnettene og ved å gi ledige mulighet til å komme tilbake til aktivt arbeid."
2007:
"Nei. Vi når ikke Soria Moria-erklæringens mål om å utrydde fattigdommen i Norge."
Kristin Halvorsen til Dagbladet 5.6.2007.
Ikke flere lærere.
2005:
"Og hvis vi vinner dette valget - da skal beskjeden gå til skole- Norge med en gang: Det er slutt på kutt! Nå skal pila gå oppover. Det skal ansettes flere lærere og det skal være mulig å få til en praktisk og spennende undervisning, for det er det unger lærer av."
Kristin Halvorsen, TV2s folkemøte 07.09.2005.
Soria Moria:
"Regjeringen vil at det skal ansettes flere lærere i skolen [..] og "Regjeringen vil prioritere økt lærertetthet".
2007:
"I skoleåret som begynte høsten 2005 var gjennomsnittlig gruppestørrelse på barnetrinnet 13,5 elever. Året etter var tallene de samme. Også på ungdomstrinnet var gruppestørrelsen lik både før og etter at de rødgrønne overtok," og "Men tallene viser faktisk at gruppestørrelsen i disse få SV-styrte kommunene ligger høyere enn gjennomsnittlig gruppestørrelse."
Aftenposten 29.8.2007.
Ikke spesielt varm skolemat.
2005:
"Stortinget behandler akkurat i disse dager et forslag om skolemåltid fra SV. Det legges opp til forsøk og gradvis innføring sånn at det kan bli skolemåltid for alle elever fra 1-10 klasse mot slutten av neste periode - dvs. 2009."
Kristin Halvorsen i nettprat på Aftenposten.no 6.6.2005.
Soria Moria:
"Regjeringen vil innføre en ordning med frukt og grønt i skolen og legge til rette for forsøksordninger med skolemat."
2007:
"Ingen elever har sett så mye som en drue, selv om de rødgrønne gjennom to valgkamper har profilert seg på frisk frukt til alle skolebarn fra 2007. Jeg vil gå så langt som å si at det er et svik mot elevene, sier en harm rektor Olav Smedsrud ved Heddal ungdomsskole."
Varden 28.8.2007.
Kutt i forskningen.
2005:
"Norsk forskning skal komme opp i 3% av BNP innen 2010."
Arbeiderpartiets program for 2005-09.
"[...] en ny Regjering der SV inngår skal i løpet av fire år ha doblet vår forskningsinnsats."
Øystein Djupedal til SVs landsmøte 2005.
Soria Moria:
"Regjeringen vil øke forskningsinnsatsen til 3 prosent av BNP innen 2010."
2007:
"Etter to år med hvileskjær hadde vi forventet en langt djervere satsning enn dette, sier leder Christl Kvam i Akademikerne. De mener budsjettet fører Norge enda lenger vekk fra målet om 3 prosent av BNP på forskning. Akademikerne er også misfornøyde med antallet stipendiatstillinger i høyere utdanning og bevilgningene til vitenskapelig utstyr."
NTB 5.10.2007.
Fortsatt tomme svømmebassenger.
2005:
"Vi skal fylle opp!"
Annonsekampanje fra Arbeiderpartiet viser et tomt basseng.
2007:
"VGs ordførerundersøkelse viser at mange Ap-ordførere sliter med å oppfylle det store bassengløftet fra 2005. I kommuner med Ap-ordfører står 54 prosent av de bassengene som sto tomme i 2005 også tomme nå, viser VGs rundspørring blant 319 av Norges 431 ordførere."
VG 1.9.2007.
...gratulerer med dagen!
Rasisme er dårlig økonomi
Den amerikanske økonomen Gary Becker er kanskje mest kjent for sin bruk av økonomiske teorier på ikke- økonomiske områder. Han har blant annet skrevet om hvorfor rasediskriminering på sikt er ulønnsomt. Becker kan være lett å karikere som en typisk nyliberalistisk økonom som tror at alle verdier i samfunnet kan måles i kroner og øre, og at økonomisk logikk kan brukes på alle problemstillinger. I realiteten er han mer avansert, og har bidrat til en revolusjon av økonomisk tankegang basert på et ganske enkelt prinsipp. Folk er stort sett rasjonelle. Gary Becker er kontroversiell, strekker ofte strikken litt langt, men har er alltid underholdende.
Denne kronikken er skrevet for reisemagasinet "Travel", og er inspirert av Beckers tanker, samt bøkene til økonomen Richard Florida.
Whites only?
Den mørkhudede gjesten som avvises i døren på et av Oslos utesteder kan være en av dine kunder.
En utdannet og kjøpesterk middelklasse sprenger seg frem i stadig flere tradisjonelt fattige land. De er fremtidens turister.
Ingenting er vel mer politisk korrekt enn å være mot fremmedfrykt og rasisme. Hjelpeste meg. Det finnes ikke grenser for hvor mye toleranse vi nordmenn er i stand til å predike, og hvor prektige og forståelsesfulle vi ønsker å være i møtet med andre kulturer og folkeslag. La meg derfor understreke først; det er ingen grunn til å la snillismen ta overhånd. Også her i landet må vi tørre å stille krav, og kreve at folk som kommer til landet vårt ? enten som gjester eller for å bo her fast ? oppfører seg skikkelig. Dette pålegget, som hjemme hos mine foreldre bare omtales som ?normal høflighet?, gjelder for øvrig også nordmenn på ferie i utlandet. Drita fulle nordmenn som hoier etter estlandske jenter, eller sovner ved tapasbaren i Madrid, er ikke noe å trakte etter, for å si det mildt.
Like selvfølgelig som at vi skal stille krav til dem som kommer til landet bør det være at vi er konsekvente i kampen mot fremmedfrykt og rasisme. Og her kommer gulroten. Som på mange andre områder i livet kan det faktisk også lønne seg å gjøre det riktige. Nå bør ikke lommeboken bestemme over etikken, men det skader jo ikke akkurat at det å jobbe for et tolerant og åpent samfunn også kan synes på bunnlinjen i det lange løp.
La meg forklare. De fleste kjenner etter hvert teoriene til den amerikanske akademikeren Richard Florida. I sine bøker ?Rise of the Creative Class? og ?The Flight of the Creative Class? peker han på at verdens mest nyskapende og dynamiske regioner også er de religionene som har størst kulturelle toleranse, både overfor mennesker og kulturuttrykk. De har rett og slett åpne samfunn som godtar og dyrker forskjeller og mangfold. Florida operer med målestokker som "Bohemindeksen?, ?Homseindeksen? og ?Mangfoldsindeksen?. Så langt så greit. Men hvor kommer pengene inn? Den glupe turistoperatør har sikkert innsett poengene nå. Det er to av dem, tror jeg, selv om jeg uttaler meg som lekmann uten praktisk erfaring fra reise- og opplevelsesbransjen.
For det første må Norge bredde sin appell. I hvert fall hvis turistnæringen skal vokse. Vi kan ikke, enkelt forklart, bare overleve på aldrende tyskere og japanere. Vi må også tiltrekke oss besøkende som vil ha eventyr, spenning og kultur; i tillegg til vår vakre natur. Første delen av jobben er selvfølgelig å markedsføre oss som et land for flere enn de som vil lene seg tilbake å se midnattsolen. Jeg var i New Zealand for noen år siden, et land som geografisk ligner svært mye på Norge. Det slo meg i hvor stor grad landet, som også har et relativt høyt kostnadsnivå, hadde klart å markedsføre seg direkte til spenningssøkende turister som likte å gå utenfor de mest opptråkkede stiene. Norge har gjort mange hederlige, enkeltvise forsøk på det samme; men foreløpig har i hvert fall ikke jeg sett noen overordnet satsning.
Andre delen av jobben er å tilby de som besøker oss spennende tilbud også etter at dagens runde med rafting er overstått. Ja, kanskje er Norge avhengig av å bli et slags ?Ekstremsportvekå? på Voss i større versjon? Festivalen kombinerer slående vakker natur, djerv ekstremsport og kulturtilbud og festival på kvelden. Basehopping og George Clinton? Ja takk.
Et Norge preget av fremmedfrykt og skepsis til nye mennesker og kulturer, blir et mindre behagelig sted å være. Særlig for turister som vil dra utenfor de oppsatte løypene, og vekk fra de profesjonelle turguidene. Den nyrike, indiske IT- millionæren som avvises i døren på et utested på grunn av hudfargen sin kan være din kunde. Og han kommer ikke til å snakke pent om Norge som reisemål til vennene sine.
En annen ?minoritet? illustrerer poenget godt. Den svenske tenketanken Timbro påpekte i en rapport kalt ?Pink power? for noen år siden hvor kjøpesterke de homofile er som gruppe. Selvfølgelig finnes det enorme variasjoner, og kategoriseringen som ?gruppe? kan virke urettferdig. Men poenget gjenstår. Mange homofile har penger å bruke, og mange bruker dem på å reise. At så og si hver eneste reisebok inkluderer guidetips også for homofile, er vel også et tegn på dette. Noen land vil ha store problemer med å tiltrekke seg homofile. Land hvor fordommer er utbredte, og som for eksempel ikke ser med blide øyne på at to gutter leier et dobbeltrom sammen ? eller åpenlyst viser mer kjærlighet enn hva som sømmer seg for to menn.
Som et av de mest liberale landene i verden er Norge et optimalt reisemål, i hvert fall i dette henseende. (Våre ulemper er vel heller prisnivået og skattenivået). På samme måte vil nye kundegrupper i voksende økonomier som India, Kina, Brasil og så videre søke til land hvor de blir godt tatt i mot.
Den andre grunnen er kanskje mindre relevant for turist- og opplevelsesnæringen, men desto mer relevant for Norge som land. Vårt store problem i årene som kommer blir mangelen på kompetent arbeidskraft. Vi deltar rett og slett i det internasjonale racet for å tiltrekke oss de beste hodene, og foreløpig er det trygt å si at vi bare gjør det sånn tålelig bra. Glupe unge mennesker, være det IT ingeniører fra Vietnam eller bioteknologer fra Ghana, velger heller å dra ?over there? enn til lille, kalde Norge. Problemstillingen med mangel på arbeidskraft er vel heller ikke ukjent for reiselivet, og kan bli større i årene som kommer. Blant annet viste en rapport fra Telemark nylig at færre studenter ønsker seg sommerjobb. De vil helle feriere selv.
Mye kan gjøres for å tiltrekke oss arbeidskraft. Vi kan gjøre byråkratiet enklere, sørge for at skattenivået ikke rammer de som tjener litt mer enn normalen urimelig hardt og drive aktiv rekruttering til bransjene som skriker etter folk. Men i bunn og grunn ligger forutsetningen at vi som samfunn må ta godt i mot dem som kommer hit, enten det er for tre måneder eller for tre år. Uansett hvor du kommer fra må du føle at det norske samfunnet er mulig å leve i også etter at arbeidsdagen er ferdig. Den mørkhudede som blir avvist i døren på et utested, eller ikke får seg leilighet, kan være den ansatte du har lett med lys og lykter etter.
Den som sover godt har god samvittighet, sies det. I så tilfelle er det ingen ting som er bedre enn å sove godt, og å vite at du har god samvittighet og samtidig har bidratt til inntjening på lengre sikt.
La Lenin få bli
Lenin er selve symbolet på den russiske revolusjonen i 1917, men nå mener sentrale kilder i Kreml at han må flyttes under jorden. Tiden for revolusjon i Russland er forbi. Det er ikke rart at Kreml mener dette. Makthaverne har nemlig en lei tendens til å stemple alle som ikke støtter Putin som oppviglere, og i likhet med Kina er "stabilitet" ofte et kodeord for autoritært styre.
Lenin burde ikke flyttes. Han bør få bli. I stedet bør Russland ta et oppgjør med sin egen fortid, blant annet ved å be folk i Østblokklandene om unnskyldning. Lenin bør få ligge, men som en del av en større utstilling som forteller hva tankene til denne mannen førte til for millioner av mennesker i Europa.
Romney and Giuliani Spar as New Guy Looks On
Bare noen timer til flyet går fra Moskva, men i dag må jeg skrive to ord om den Republikanske kandidatdebatten i går. New York Times oppsummerer det i en fantastisk overskrift: Romney and Giuliani Spar as New Guy Looks On.
Nykommer Fred Thompson er foreløpig mest kjent i Norge for å ha en pen kone (søk etter Facebook-gruppen og du forstår hva jeg mener). Han er skuespiller og ligger nå like bak Giuliani på meningsmålingene. Hvorfor? Hvorfor i all verden? Ikke bare mangler han politikk, men han fremstår som klossete og usikker i debattene. Han svarer på alle spørsmål med banale generaliseringer. Det er ikke uvant i amerikansk politikk. Mitt Romney ble spurt om hva den største utfordringen for amerikansk økonomi er fremover. Han svarte "optimisme". Blæææh. Greit at de vil ligne på Ronald Reagan, men han hadde stil! Han hadde snert. Og han hørtes ut som om han stod midt oppe i en kamp mellom godt og ond når han snakket om optimisme og fremtiden. Romney høres bare glatt ut, og Thompsom er enda verre. Romney ser i hvert fall selvsikker ut. Thompsom ser ut som om han står naken på en motorvei.
Min favoritt, John McCain, leverte enda en god debatt, men ble satt litt i skyggen. Høydepunktet var det dessverre værhanen Mitt Romney som kom med. "You know, this debate is a lot like Law and Order. It has a growing cast. It seems to go on for ever. And Fred Thompson comes in at the end".
Putin- Jugend
Bilde fra bloggen Lindrig Huliganism som handler om Russland. Er de en russisk versjon av Hitler- Jugend? Fanatiske, unge idealister som er villige til å ty til vold og overgrep for å bekjempe sine fiender? Eller er de bare en ungdomsorganisasjon som arrangerer sommerleirer, bekjemper Russlands mange nynazister og fascister, og søtt nok ga landets president et gedigent bursdagskort da han fyllte 55 år i går?
På demonstrasjonen i går var flere representanter for opposisjonen bekymret. Som jeg skrev var det et par tusen politifolk og militære på stedet, og i Russland er ikke det nødvendigvis et godt tegn. Men aller mest bekymret var folk for "Nashi". De hadde blitt sett i store mengder rundt på t- banestasjoner i Moskva. Kledd i rødt, med russiske flagg like høyt hevet som hodene sine.
Jeg så dem på t- banestasjonen. Alltid kledd i rødt. Alltid med et russisk flagg. Men først på kvelden fikk jeg virkelig tatt en titt på Nashi, direkte oversatt "Våre". Utenfor den estiske ambassaden, rett i nærheten av et av Moskvas populære utesteder, hadde fire- fem ungdommer satt opp et telt. De sultestreiket på syvende dagen. Ironisk nok tatt Russlands egne synder i betraktning, mot brudd på menneskerettighetene i Russland. Det baltiske landet behandler ikke sin russiske minoritet slik det burde. Ungdommene var pent kledd. Slitne, men blide i den kalde Moskva- natten. Var dette bøllene jeg hadde lest om? De som bare måneder tidligere nesten hadde banket opp ansatte på den estiske ambassaden? Som spredte frykt i opposisjonsmiljøer på grunn av sin bøllete og voldelige oppførsel?
Som flere ganger tidligere på turen innså jeg at det finnes to Russland. Den åpne, glorete, relativt demokratiske siden. Og den mørke, autoritære og voldelige siden. En artikkel hos ABC nyheter forteller en annen historie en håndfullen med ungdom denne kalde høstkvelden:
- Fienden provoserer og manipulerer oss. Vi må være klar til å kjempe, skyte hvis vi må, og beskytte vedtakene regjeringa vår tar, sa psykologistudenten Matiash til magasinet Newsweek da de besøkte Nashis treningsleir. Unge Matiash er ikke alene om å ville gi alt for å beskytte Moder Russland og den sittende regjeringa.
Som så mange andre vil han hindre en Oransjerevolusjon i Russland.
Nashi er bare enda en brikke i et bilde som ennå ikke er ferdig. Motivet kommer til å fortelle om Russland er på vei mot diktaturet nok en gang, eller om demokratiet bare møter noen humper på veien. Jeg vet ikke, men får en dårlig følelse. Kombinasjonen av uniformerte ungdommer, våpentrening og nulltoleranse for sine motstandere har sjelden ført til noe godt i historien.
Les Amnesty sine sider om Russland her.
Blant italienske skinker i Moskva
Den russiske bastardvarianten av kapitalisme og autoritært styre er en blandet velsignelse. Under sosialismen var velsignelsene svært begrenset, for å si det forsiktig. Like utenfor byen i dag kjørte vi forbi et varmekraftverk som pumper varmluft rundt i Moskvas bygårder. Det ble bygget under kommunismen, og i god sosialistisk tradisjon slått av og på på faste datoer. Ble det bitende kaldt før varmen kom på så frøs folk. Hvis sommeren kom tidlig så stod alle vinduer i byen på vidt gap. En annen historie jeg fikk høre illustrerer hvor absurd situasjonen var under kommunismen. To norske turister forsøkte å få bord på en av de mange gigantrestaurantene med flere hundre plasser som var i offentlig drift. De kunne se at restaurantene var nærmest tomme, men fikk hver gang beskjed om at det var fullt. I stedet for å ta i mot gjester ville de ansatte ha maten selv. Butikkene var tomme, og folk måtte greie seg som best de kunne. Restaurantene var styrt av planøkonomiske prinsipper og fikk ressurser tilpasset et visst antall gjester, uansett om de var der eller ikke.
Men, altså, BP. Fra denne stasjonen dro vi ut i den kalde og regnfulle Moskvahøsten til Anna Politkovskajas grav. Et titalls mennesker hadde samlet seg til en rolig minnestund. For ett år siden ble hun skutt.
I sentrum hadde den splittede opposisjonen samlet seg til en større markering. Opposisjonen er en brokete forsamling som inkluderer alle fra høyrekreftene i Union of Right Forces til den nasjonalistiske og nærmest fascistiske gruppen Nasjonal Bolsjevikene. De samles i skyggen av President Putin som har nesten 80 prosent støtte på meningsmålingene (se hvordan han kan beholde makten hos NRK), og de vet at sjansen for å få endring er minimal så lenge alle TV- kanalene er direktene eller indirekte kontrollert av Kreml. Dessuten går økonomien godt i Russland. Oljeprisen er høy og Russland er stabilt. Folk husker så altfor godt de kaotiske 90- årene under Yeltsin, og de liberale reformene - ofte overilte og kun til gavn for en liten overklasse - som sammen med arven fra kommunismen og nedgang i verdenøkonomien skapte kaos og dårligere kår. Opposisjonen er dessuten selv splittet, og flere fraksjoner konkurrerer med hverandre. Dermed marginaliserer de seg selv enda mer.
Rundt demonstrasjonen stod representantene for makten. Politifolk og soldater. Til sammen nesten dobbelt så mange som de rundt 500 demonstrantene som hadde samlet seg i Moskva. En påminnelse om at Putin holder øye med sine fiender, og kanskje en advarsel om at mørkere tider er på vei?
Du kan lese en fremstilling av verdensøkonomien og liberaliseringen i Russland på nettsiden til PBS sin TV- serie Commanding Heights.
From Russia with Love
Frem til onsdag blogger jeg fra Russland...with love.
Jeg er i Moskva, i hjertet av Russland. I byen hvor Ivan den Grusomme lot bygge verdens vakreste katedral, hvor Peter den Store henrettet utro tjenere, som Napoleon så brenne og Hitler kom bare få mil unna å erobre. Hvor Stalin kommanderte utrenskningene som sendte millioner av kosakker til Sibir og hvor Putin i dag troner på toppen. Russlands President som nå vil gjøre comeback som statsminister. Han vil representere partiet Forent Russland, et av to Kreml-vennlige partier som støtter ham. Så, etter noen år, spekulerer kritikere i Vesten, vil han kunne komme tilbake som President uten å bryte grunnloven.
Så hva er galt? Hvorfor kan ikke en populær statsleder, med over 80 prosent på meningsmålingene, få fortsette dersom folket vil ha ham? Til og med innenfor grunnlovens fastsatte grenser? Er det ikke bare Vesten, med all sin demokratiske imperialisme, som ikke forstår det russiske folks higen etter den gode tsar? En sterk leder som kan vise styrke utad, og fremme enhet innad?
Sannsynligvis ikke. Selv om Putin er massivt populær er det liten tvil om at det russiske demokratiet de siste årene har gått i gal retning - kanskje viktigst av alt fordi demokratiet forutsetter mer enn frie valg. Det forutsetter en fri og reell opposisjon, frie medier og uavhengige institusjoner - krefter som har blitt svekket i Russland. Men Putin har fått orden på Russland, sier folket, og hvem er da vi fra Vesten til å dømme?
Men er det virkelig noen motsetning? "The Russian people are readier for democracy than Putin will allow", skriver tidsskriftet The Economist.
Jeg skal være her frem til onsdag. For å se, prate med folk og lære. Dyppe tåen i vannet, så og si. Søndag deltar jeg på en markering for å minnes den drepte journalisten Anna Politkovskaja. Jeg har ingen illusjoner om å lære dette enorme og spennende landet å kjenne, men jeg håper å få møte noen mennesker som kan gi meg litt innsikt.
Systemet er problemet
Den rød-grønne regjeringen har et budsjett som er 50 milliarder større enn Samarbeidsregjeringen av Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Dagens budsjett kommer til å bli omtrent like spennende som å se maling tørke. Det blir mer til det meste, men ikke så mye at økonomien går helt over styr. Slikt har man lært seg i Finansdepartementet, også Sosialistisk Venstreparti.
Alle de små og store gode og dårlige nyhetene, fra økning til alternativ energi til økning av snusavgiften, bidrar til å tilsløre en avgjørende problemstilling.
50 milliarder kroner ekstra over statsbudsjettet.
Allikevel klarer ikke regjeringen å levere på utdanning og forskning. Fortsatt kommer tusenvis av barn til å gå ut av skolen uten å kunne lese og skrive. Flere kommer til å bli uføretrygdede neste år. Flere støtes ut av arbeidslivet, selv om norsk økonomi går så det suser. Fattigdomssatsningen er ikke- eksisterende. Regjeringen bryter sine egne barnehageløfter. Sykehusene kommer fortsatt til å gå med dramatisk underskudd, og altfor mange pasienter kommer fortsatt til å måtte vente i kø.
...og fortsatt later vi som om problemet i Norge er en mangel på penger. Det er ikke sant. Systemet er problemet, og hvis vi fortsetter å pøse penger inn i byråkratiske, ineffektive og urettferdige systemer - uten å reformere - så kan vi sikkert pynte på tallene, men vi kommer aldri til å løse utfordringene.
Mission Possible
Hva er det han gjør, den Eton- utdannede overklassegutten som leder Toryene, Englands konservative parti? Ved innledningen til kongressen var partiet nederlagsdømt. Labour ledet med 11 prosentpoeng på noen meningsmålinger, og den tidligere så nitriste og upopulære Gordon Brown var plutselig blitt til hele UKs redningsmann. Han hadde til og med invitert Margareth Thatcher på te i downing- street, og forsikret høyresidens evige førstedame om at han - som henne - var en "conviction politician". Toryene kranglet så sløyfer og sherryglass fløy veggimellom. Høyrefløyen krevde økt fokus på skatter, innvandring og bekjempelse av kriminalitet. Fløyen til Cameron sa at det var nettopp denne strategien som har kostet partiet tre strake valgtap på rad.
The Sun, Englands største tabloid, eid av den mektige Rupert Murdoch, startet Tory- uken med overskriften "MISSION IMPOSSIBLE" over et stort bilde av David Cameron. Avisen er ikke ukjent med politisk agitasjon. Tidligere backet The Sun de konservative, og da John Major stod i fare for å tape sin majoritet slo avisen til med en av tidenes mest legendariske førstesider: "If Labour wins the election - will the last one to leave the country please turn of the light?"
I dag slår The Sun til med "MISSION POSSIBLE". Med et stort, rødt kryss over prefikset. Camerons tale får bare skryt i den mildt sagt folkelige avisen. Hva gjorde han?
Talen han holdt, som jeg var så heldig å få bivåne, var egentlig svært lite oppsiktsvekkende. Cameron snakket om politikk. Han la frem detaljerte, politiske forslag - og forklarte nærmest pedagogisk hvordan de skulle gjøre livet for vanlige briter bedre. Den manglet tung politisk skyts og slagkraftig retorikk av den typen vi ofte forbinder med engelsk politikk. Cameron holdt talen uten manus og uten talerstol, med bare fire håndskrevne ark til hjelp (ja, dette er sannsynligvis en gimmick, men det virket). Han skrøt av sine medarbeidere, og demoniserte ikke sine motstandere. Budskapet var klart. Labour handler om brutte løfter, "spin" og show. De konservative - og Cameron selv - står for ærlighet, redelighet og sunn fornuft. Labour står for fortiden. Toryene for fremtiden.
Men det er ikke talen alene som kanskje kan ha snudd valgvinden. Min påstand er at Cameron har hatt en plan hele tiden. Og planen er ikke bare et PR- stunt, selv om markedsføring også har spilt en rolle. Det er en ideologisk nyorientering basert på tankegods som alltid har eksistert i partiet. Jeg har tidligere skrevet om dette i Morgenbladet (ikke tilgjengelig på nett). En del av essayet kan gjentas i dag:
"(...) Politiske "bli ny" programmer er ingenting nytt. På midten av 70- tallet la Høyre bevisst en strategi for å bygge ned motsetningene til fagbevegelsen, og markere seg selv som den vanlige manns forsvarer mot et radikalisert sosialdemokrati. Ti år senere svarte Arbeiderpartiet med en dyptpløyende moderniseringsprosess som la grunnlaget for et revitalisert og styringsdyktig parti gjennom hele 90- tallet. Politiske partier lever ikke i glassboller, og det ligger i deres natur å ville søke makt og vinne valg.(...)
Kanskje er David Cameron Tony Blairs ?finest achievement?. Han følger i hvert fall Tony Blairs oppskrift med imponerende klarhet, selvfølgelig med en konservativ vri. Som alltid er shit og wrapping vanskelig å skille. Det er sannsynligvis ingen overdrivelse å hevde at valget av miljø som første hovedsak ikke bare er gjort av idealistiske grunner. Storbritannia ligger an til å oppfylle sine Kyotoforpliktelser takket være jernladyens hardhendte håndtering av kullverkene, men saken har større signaleffekt enn som så. Ved å velge miljø som første hovedsak viser David Cameron at han er en "different kind of conservative", at han ikke tenker på samme måte som de gamle Toryene. Han tvinger velgerne til å revurdere sine oppfatninger av partiet, og tar første steget på den lange veien mot å bygge ned fordommene som har gjort dem uvalgbare i så mange år.
Men Camerons viktigste reposisjonering var et klart modermord. Da det thatcheristiske godstoget rullet gjennom partiet fikk Margareth Thatcher mange strategiske allierte, men ikke like mange venner. Thatcher representerer bare en av mange tradisjoner hos de konservative.
En nøkkeltradisjon har sitt opphav i statsminister Benjamin Disraeli (1804 ? 1881). Den konservative statslederen utvidet stemmeretten, innførte sosiale goder og fabrikklover, og håpet på denne måten å beskytte det etablerte samfunnet mot den fremadstormende arbeidsklassen. Filosofien fikk navnet "One Nation", et smått paternalistisk program basert på tanken om interesseharmoni i stedet for klassekamp. Arbeiderklassen skulle få sitt, reformene skulle være gradvise og hele folket skulle føle seg som borgere i det store, britiske imperiet. Kontrasten til Thatcher er total. Hennes ideologiske kamp var riktig i sin tid, men i velgerklimaet på 2000 tallet hadde den mistet sin potens. Toryene hadde drept Ladyen. Nå måtte også arven henne begraves.
"There is no such thing as a society". Uttalelsen er klassisk Maggie Thatcher. At den er revet ut av sin sammenheng, og neppe representativ for hennes filosofi, har mindre å si. Den har blitt stående som selve kjennetegnet på "The nasty party". Nettopp derfor er det så sentralt når David Cameron sier: "We believe there is such a thing as a society, it's just more than the state". Gjennom denne uttalelsen legger han et ideologisk fundament for sitt konservative prosjekt. Han snur ryggen til 80- tallet, og tegner opp det nye ideologiske skillet: Ikke mellom de som tror på fellesskapet og de som tror på markedet, men mellom de som tror på fellesskapet og de som bare tror på staten. I partiets nye prinsipprogram maner Cameron til en ansvarsrevolusjon. Bedrifter, familier og enkeltmennesker kan ikke lenger bare se til staten for støtte og hjelp, men skal sammen med staten skape et bedre samfunn. I Camerons "One Nation" har plass til en aktiv stat som gir borgerne muligheter, et fritt marked som skaper nye arbeidsplasser og det sivile samfunn som havnet i glemmeboken under 80-tallets kamp mellom stat og marked. Hans konservative parti har en ny kommunikasjonsplatform, men de har også et nytt virkelighetsbilde."
Fortsatt er det Brown som er favoritt i det mulige valget i Storbritannia, men etter denne uken har Toryene gjort hans posisjon langt mer usikker.
Centre for social justice
Conservatives
Det er et spennende moete, og jeg kommer tilbake med mer etterhvert.
