Lille Blå - Torbjørn Røe Isaksen

Kvinnen som garantert aldri blir invitert i bursdagen til Kåre Conradi, Vampus, har skrevet om denne saken. Ny Tid redaktør Martine Aurdal glemte at hun var feminist og for radikal kvotering da hun skulle ansette til blekka si:

– ..Ops…Shit ass…Av de fast ansatte journalistene i redaksjonen er det syv menn og bare to kvinner…Men på desken er det riktignok seks kvinner og fire menn, og av de nyansatte fast ansatte er det rundt 50/50. Totalt i alle stillinger åtte kvinner og 11 menn, sier Aurdal til avisen etter å ha sett på en liste over de ansatte i bladet.

Aurdal føler likevel ikke at det er et brudd på ordtaket «practise what you preach»?

– Nei, det er jo ikke så veldig stas, det… Men jeg har ikke dårlig samvittighet. Jeg ansetter først og fremst på kompetanse, deretter kjønn. Når jeg tenker etter er jeg heller for moderat enn radikal kjønnskvotering. Man må lete lenger for å finne gode kvinner, for de er ikke så flinke til å selge seg som menn er og det er flere menn som søker.

Heller ingen moral enn dobbeltmoral. Sakset fra Ukeavisen Ledelse.

Om kort tid er det valg til Kongressen i USA. Alle representantene og en tredjedel av senotorene skal velges, og det ser ut til å bli jevnt. Demokratene har vært i villrede siden den gudbenådede Bill Clinton føyk ut av Det Hvite Hus, og har fremstått mer som en pågående finn- deg- sjæl sesjon enn som et politisk parti (...hei! det er her SV har fått valgtaktikken sin fra). Republikanerne har sine egne problemer. Krigen i Irak går dårlig, og stadig flere blir kritiske til krigen mot terror.

Hva gjør de da? Jo - fanfare - henter frem HOMOKORTET!

Homokortet oppsummerer alt som den religiøse høyresiden liker. Kort oppsummert ser det slik ut:

Heterofile vs. homoer
Ekteskap vs. sodomisering og synd
Familieverdier vs. moralsk anarki

Bush junior er tilhenger av partnerskap, og er på den måten mer progressiv enn mange kristne miljøer i Norge, men når homokortet dras ut av skapet glemmes de finere nyansene. Homokortet hviler på et konkret politisk forslag om å få et forbud mot homofilt ekteskap inn i grunnloven, en politikk som i seg selv går på tvers av tradisjonell republikansk tankegang om staters rettigheter kontra den føderale regjeringen. Og som om forslagets populisme i seg selv ikke er ille nok så tar det fokus bort fra de virkelig store og viktige utfordringene USA står overfor. I bunn og grunn spiller det på samme fordommer som de fleste andre minoritetskort som misbrukes, enten det er svartingkortet, muslimkortet, degoskortet eller jødekortet (som brukes mest i den arabiske delen av verden).

-----

I natt klokken fire drar jeg avgårde til Nicaragua. Skal forsøke å få blogget om valget mellom det korrupte Liberale partiet, de korrupte Sandinistene og det virkelig opposisjonelle liberale/konservative ALN.

PS: Høyre er Fepublikanerns søsterparti, og undertegnede ville nok i amerikansk sammenheng kalt seg en moderat Republikaner. Mine favoritter finnes i den økonomisk konservative, men sosialt liberale delen av Republikanerne.

Kirsti Bergstø, leder for kommunismens siste utpost i det offisielle Norge , Sosialistisk Ungdom, skriver om krigen i Irak i en bloggpost. "Unge Høyre er på lag med okkupantene", skriver hun fordi Unge Høyre mener USA ikke bør dra fra Irak. Tja. Det er jo i hvert fall bedre enn å være på lag med selvmordsbomberne...

SU vil at USA skal dra fra Irak umiddelbart. I stedet skal FN komme og skape fred i landet - "på irakernes egne premisser". SU synes å tro at shiaer dreper sunnier, sunnier dreper shiaer og shiaer dreper shiaer utelukkende for å protestere mot USA. Som om irakiske terrorister mente den beste strategien for å straffe USA var å drepe uskyldige irakere.

For SU er det åpenbart heller ikke nok "på irakernes premisser" at en folkevalgt irakisk regjering ber amerikanske styrker om å bli.

Men det viktigste spørsmålet er egentlig hvordan FN skal klare å skape fred i landet. Jeg vil tro at FNs personell trenger beskyttelse. Fra en hær. Med våpen. Og siden FN ikke har noen hær er det all grunn til å tro at mange av soldatene vil måtte være amerikanske. Kanskje det er derfor Kofi Annan og FN ikke har krevd at USA skal forlate Irak, men tvert i mot at de skal bli for å bygge opp landet?

"Vi har en drøm om Amerika, vi har et bilde – mange bilder – av Amerika.

Vi har begeistringen for Amerika og for det amerikanske, for kulturen, livskraften og oppfinnerkulturen som tok mennesket til månen, et prosjekt som i sin idé og gjennomføring var ekte vare, det var Born in the USA."

Indirekte minner han oss også om at USA er opposisjonens land, den eneste mektige stat gjennom historien som har gitt full frihet til å ytre kritikk mot makthaverne. Gjennom å nevne Bruce Springsteens "Born in the USA", en svært kritisk sang om fedrelandet som ironisk nok ble brukt som valgkamplåt av daværende President Ronald Reagan, minner han også om at i USA er ikke opposisjon og patriotisme motsetninger. Tvert i mot.

Jeg betaler lisensen, men har allikevel et synderegister. Burde jeg trekke meg fra politikken?

«Jeg feiler og er politiker. Derfor er jeg i avisen.»

Slik kan politikernes vær varsom-plakat oppsummeres.

Medieprofessor Sigurd Allern kaller det en arketypisk medievinkling: Misforholdet mellom offentlig dyder og private handlinger. På mange måter er det forståelig. Pressen skal avsløre dobbeltmoral, også blant politikere, men det er da vitterlig ingen hemmelighet at også politikere er mennesker?

Vi tramper i klaveret alle sammen. Vi gjør gale ting. Dummer oss ut. Er egoistiske. Korttenkte. Selvsentrerte. Eller bare i usedvanlig festlig lag hvor vi mister normale hemninger. Hey! Det er slik det er å være menneske. Ingen av oss er perfekte. Allikevel påhviler det enhver politikere et dydsmønster som ville fått de fleste disiplene i Det nye testamente til å skamme seg over sin egen utilstrekkelighet. Politikere skal være hvitere enn tanngarden til Jonas Gahr Støre. Renere enn en Blenda-vask. Streitere enn Vidar Lønn-Arnesen og mer moralske enn Mor Teresa. Politikere skal være forbilder. Problemet er bare at ingen av oss når opp til standarden. Vi oser alle av skyld og skam.

Dette er et forsvar - et kampskrift - for den utilstrekkelige politiker. For han eller hun som oser menneskelighet, med all vår svakhet, usikkerhet, dumhet og ignoranse. Dette er et forsvar for det folkelige lovbruddet. Ikke den grove, skadelige kriminaliteten. Ikke de forkastelige overgrepene. Men de små, hverdagslige lovbruddene som vi alle har vært involvert i fra tid til annen. Vi vet at de er gale - jeg vet at de er gale - men allikevel er ikke sjelen renere enn at den lille Djevelen på høyre skulder av og til får viljen sin. Mea culpa.

Først en liten liste over bekjennelser. Jeg, Torbjørn Røe Isaksen, har i løpet av mitt politiske liv helt sikkert begått følgende overtramp og/eller lovbrudd:

Jeg har gått på rødt lys.
Jeg har sneket på trikken.
Jeg har kjørt for fort. Veldig mye for fort.
Jeg har tatt med noen flasker for mye inn i landet.
Jeg har drukket noe som jeg er helt sikker på ikke serveres lovlig på barer og restauranter.
Jeg har tatt pirat-taxi, og blitt stoppet av politiet for nettopp det (... og de tok selvfølgelig den stakkars fyren som kjørte bilen, og lot oss etniske nordmenn gå fri).
Jeg har vært beruset på offentlig sted.
Jeg har røyket på et kontor hvor det ikke er lov til å røyke.
Jeg har tisset i buskene i en park...

... og jeg har sikkert gjort verre ting enn dette også. Mye av det er dumt. Mye av det angrer jeg på. Og mye av det har du også gjort. Ja, du ja. Du har bare flaks at du ikke har blitt oppdaget.

Veien til toppen er kort for politikere som synder. Du kan ha levd et helt liv som tapet på grupperommet, like usynlig for samfunnet utenfor som kaffeflekken under pulten på ordførerens kontor. Men så en dag gjør du noe dumt. Du kjører bilen din dagen etter en fest, eller trykker gassen litt for hardt i bånn på vei hjem fra budsjettbehandlingen. Plutselig er du partitopp! Og plutselig blir du, som aldri har blitt ringt opp av avisene, ettertraktet for alle og enhver. «Partitopp tatt i fartskontroll!» På noen minutter - og på en eneste synd - har avisene plassert deg i politikkens toppdivisjon. Det finnes nemlig bare to sikre måter å komme seg til topps på i norsk politikk: Enten hete Gerhardsen/Stoltenberg til etternavn, eller dumme deg loddrett ut. Sannsynligvis heter den eneste personen i norsk politikk som aldri har gjort noe galt Kåre Willoch, men det er da heller ikke så rart når han kryper til køys klokken halv ti hver kveld. Den som sover synder ikke.

Det finnes noen grenser for hvem jeg ville hatt på en valgliste, men skal politikken være representativ må vi også ha plass til de som dummer seg ut. Til råkjørerne, de som tar med en ekstra flaske, blir litt for fulle eller eier strippeklubber.

Ingen av oss er perfekte, heller ikke de av oss som velger å bruke fritiden vår på politikk. Selvfølgelig skal vi hele tiden strebe mot det umulige idealet, men like uunngåelig som sommer blir til vinter, så kommer vi til å snuble underveis. Og da kommer pressen til å være der for å dekke bildet av trynet som treffer fortauet.

Den norske regjeringen fyller et år i dag. Hurra for dem. Jeg mener det. Hurra for dem. Ingen annen regjering har så til de grader motbevist at en flertallsregjering vil skape ro og orden i norsk politikk som nettopp denne sosialistiske regjeringen. I stedet har kampen og kjeftingen flyttet seg noen kvartaler bort til regjeringsblokkene.

Samtidig har regjeringen vridd politikken i sin retning på mange områder. Noen forsøker å bygge en myte om at denne regjeringen ikke får til noe. Det er ikke sant, selv om SV spiser kameler til lunsj hver bidige fredag. Regjeringen vrir politikken i sosialistisk retning på flere områder. De har gjennomført en mer sosialistisk skattepolitikk med smålige økninger for vanlige folk, en sosialistisk konkurransepolitikk hvor de sterke får ta seg til rette på bekostning av forbrukerne, en sosialistisk energipolitikk som nekter å bygge ut nye kilder, en sosialistisk velferdspolitikk med mer penger uten reformer, en sosialistisk forskningspolitikk med massive kutt, en sosialistisk politikk for høyere utdanning med massive kutt osv.

Forskjellen mellom partienes valgløfter og hva de får til er som mellom fortennene til Kurt, men regjeringen tar Norge i sosialistisk retning.

Samtidig legger de borgerlige i Sverige frem sitt første budsjett. Som flere av oss har forsøkt å si hele tiden lovet aldri Nye Moderaterna å bli et sosialdemokratisk parti. Tvert i mot. Men de lovet å satse på offentlig velferd og gi skattelette til vanlige folk og de som skaper arbeidsplasser. Budsjettet har økninger på områder som helse og politi, samtidig som skatten for vanlige folk kuttes.

Miljøbevegelsen raser. Sosialistisk Ungdom krever at SV vurderer å trekke seg fra regjeringen. Alle kommentatorer mener at miljøpartiet SV er dødt og begravet, men er det virkelig slik?

Jeg er ingen ekspert på energipolitikk, men jeg blir ofte slått av kortsiktigheten i den norske miljødebatten. Alt for ofte synes jeg perspektivet blir snevert og nasjonalt. Gasskraftverket på Mongstad er et godt eksempel. For ville det vært bedre for miljøet om Statoil måtte avlyse hele prosjektet? Nei. Gasskraft er for det første en av de reneste formene for fosilt brensel vi har. For det andre har CO2 injeseringsteknologien stort potensiale. Den kan være en nøkkel til å løse klimautfordringene vi står overfor. Hvis SVs alternativ i realiteten var dette: Enten stå på kravet og risikere at Mongstad- prosjektet aldri ble realisert, eller gå med på et kompromiss med rensing etter fire år, er det ikke da åpenlyst hva som er best for miljøet?

I går var det politisk debatt om statsbudsjettet på et fullt Betong på Chateau Neuf i Oslo, Studentersamfundets storstue. Debatten var artig den. Mimir greiet ikke ut om Maos vidunderlige velferdspolitikk, men måtte tisse under avslutningsinnlegget sitt for åttende debatt på rad (ja, man lurer nesten på om Mimir later som om han skal på do å tisse fordi han tror det er tøft...). Martin Henriksen var skeptisk til å skattelegge børsen. Sosialistisk Ungdom disset kristelige organisasjoner som driver veldedig arbeid, og ga dermed et ballespark til både Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen.

Men verst av alt var det sørgelige og patetiske forsøket på å forklare kuttene for høyere utdanning og forskning. Denne regjeringen har hatt mer penger å fordele enn noen annen regjering i norsk historie. 40 milliarder i økte skatteinntekter. 12 milliarder helt friske midler.

"Vi kan velge hva vi synes er viktigst, og satse på det", sa Kristin Halvorsen.

Det var åpenbart ikke høyere utdanning og forskning - budsjettets store taper etter å ha fått økninger hvert år med borgerlig regjering. Årets kutt er på 58 millioner bare for Universitetet i Oslo.

”Verre enn forventet”, skriver studentavisen i Bergen. De forventet åpenbart ikke at regjeringen skulle innfri alle løfter, men at det skulle bli et så stort kutt tok dem på senga.

”Dette budsjettet er historisk dårlig for forskning og høyere utdanning”, sier Kolbjørn Hagen, leder i Forskerforbundet i samme artikkel.
 

Budsjettet for forskning og høyere utdanning er skandaløst. Det er oppsiktsvekkende dårlig. Det er et soleklart løftebrudd, og det er pinlig. Ikke minst for Sosialistisk Venstreparti som fortsatt har frekkhet nok til å gå rundt å kalle seg et ”utdanningsparti”.  Denne regjeringen lovte å bruke de store pengene på de store oppgavene. I stedet kutter de store penger til de aller største oppgavene. De lovte å ikke gi mer til de som hadde mest fra før – de tenkte åpenbart  på kakser som studenter, stipendiater, forskere og høyskolelærere – Norges nye overklasse som velter seg i luksus og overdådighet.

Kunnskapsministeren burde unnskylde seg. For:
 - 275 millioner i rene kutt til institusjonene
 - nullsatsningen på kunnskap
 - løftebrudd om studieboliger
 - at det opprettes 0 - NULL - nye stipendiater neste år

Sosialistisk Ungdom er åpenbart så flaue over regjeringens politikk at deres eneste svar er at "vi skal være med å demonstrere". Hei, sosialister!! Vi trenger ikke enda et parti på plenen utenfor Stortinget. Vi trenger noen som faktisk benytter seg av makten de har. Kanskje det er på tide å ta litt ansvar for egen politikk, ungsosialister?

Djupedal skylder forskningsfondet 15 milliarder etter et dramatisk kutt i fjor. I dagens papirutgave av Dagbladet kommer Djupedal med det som må være Norgeshistoriens mest patetiske unnskyldning. Først legger han skylden for kuttet sitt på næringslivet, så spør Dagbladet:  

"Bondevik- regjeringen foreslo i sitt siste budsjett en økning på 39 milliarder (til forskning)?"

"Det var et forslag de fremmet fordi de visste at de ikke ville få flertall for det. Slike ting har jeg gjort på Stortinget i 12 år."

Måtte dette bli Djupedals aller siste budsjett!

Les mer om politikk og samfunn på www.minerva.as

Trond Giske har blitt kalt premiereløv, kynisk, karrierejeger, uten ryggrad, festminister osv. osv. Men han gjør av og til noe rett også. Hans hardhendte og kraftige håndtering av Nobels Fredssenter er ikke bare riktig, den fortjener applaus og honnør! Stiftelsen mottar 17 millioner i statsstøtte, og ser ut til å ha spekulert i at bevilgningene skulle øke. Økonomistyringen virker under enhver kritikk.

Kulturministerens budskap om "ikke en krone mer" er helt riktig medisin. Jeg skulle bare ønske han var like tøff på andre felt også...

Mandag morgen. Strålende høstvær. To store kopper kaffe. Dagens andre snus. Livet er ikke så verst.

Allikevel har verden i dag blitt farligere, eller i det minste har det blitt tydeligere hvorfor vi bør være bekymret. Verdens siste eremitt-stalinistdiktator (uff, nå kommer vel Mimir til å mene at jeg er unyansert i min fordømmelse av diktaturet..) sprengte i natt sin første atombombe. En av verdens verste diktatorer har nå kjernevåpen. Kall ham en del av "ondskapens akse", gal eller kynisk og manipulerende; uansett er utfordringen massiv.

Nord Korea har i stor grad har lykkes med sin internasjonale utpressingsstrategi, og at dagens prøvesprengning illustrerer nok en gang hvor labil verdenssituasjonen etter den kalde krigen er. Dagens prøvesprengning viser også hvor farlig et unyansert og sort- hvitt bilde av verden kan være. Det finnes de som gjerne vil redusere motsetningene i verden til en kamp mellom Vesten og Islam. Et slikt bilde kan i verste fall være med på å ta fokus bort fra andre store trusler, blant annet Nord Korea.

Hva bør verden gjøre? Fordømmelsen av Nord Korea er massiv, men det holder ikke så lenge regimet fortsatt får lov til å bruke trusler til å fremforhandle politiske konsesjoner. Militærmakt mot Nord Korea er utelukket, men forhandlingsbordet har sannsynligvis utspilt sin rolle som kamparena. Her må det tøffe politiske og diplomatiske virkemidler til, og verden bør heller ikke utelukket militære aksjoner dersom situasjonen eskalerer.

Dagens sprengning bør også være et varsko for alle dem som tror regimet i Iran kan behandles med silkehansker.

Aldri har Norge vært fattigere, mørkere og verre stilt enn akkurat i dag. 6. oktober 2006 kommer organisasjoner, næringsliv, lobbyister og politikere til å sende Det Store Snufset ut over Norges land. Vi vil få høre om hvordan Norge på så og si ingen områder ligger spesielt langt foran et gjennomsnittlig u- land, og hvordan den siste som forlater landet like godt kan slukke lyset.

Dagens ritual bærer først og fremst  vitne om hvordan en enorm offentlig sektor virker inn på vårt kollektive sjelsliv. I Norge tar Staten mye av kaken vi baker i fellesskap. Ressurser prioriteres bort fra enkeltpersoner, familier, bedrifter og nærmiljø, og havner i stedet inn i statskassen slik at Kristin Halvorsen og hennes hjelpere kan fordele det som milde nådegaver utover landet.

Et slikt perspektiv er viktig å ha med seg, både fordi det peker på et av våre største problemer i Norge – myten om at mer politikk og mer politisk styring så og si alltid er godt – og fordi det gir en bedre innfallsvinkel til å kritisere statsbudsjettet enn Det Store Snufset. Jeg tar på ingen måte Thorbjørn Jagland til inntekt for Høyres politikk, men for bare noen dager siden minnet han om noe vesentlig i norsk politikk:

"Kampen om budsjettmidlene blir ofte en kamp mellom dem som er godt organisert, dem som tilhører grupper som er sterke fra før og som derfor kan fakturere sine krav over statsbudsjettet. Men noen tilhører ikke en slik gruppe. De blir lett glemt og marginalisert."

Den sosialdemokratiske, statsfinansierte solidariteten blir lett en interessekamp, en alles kamp mot alle. Det blir som den østerrikske filosofen F. A. Hayek i sin tid minnet om: 

“(…) mange liberale sosialister tror på den tragiske illusjonen at hvis de fratar enkeltmennesker makt og gir den til politikken så vil de derved avskaffe selve makten.”

Sannheten er selvfølgelig at makten bare forskyves over til politikkens lukkede rom, et poeng Unge Høyre tidligere har skrevet om i boken “Velferd etter velferdsstaten” som kan lastes ned her.

Men det er grunn til å kritisere store deler av budsjettet. Kristin Halvorsen har all grunn til å smile. Aldri før har en finansminister hatt så mye penger å dele ut til gode formål, og siden hun tilsynelatende ikke lenger bryr seg om løftet sitt om å gå av dersom det ikke blir full barnehagedekning innen utgangen av 2007, kan hun se frem til enda noen statsbudsjetter hvor nye milliarder skal fordeles.

Samtidig har den sosialistiske regjeringen stått i spissen for tidenes løftegalopp i norsk politikk. Derfor blir mageplasket desto større.

Prisen på barnehager øker. Et brudd med den planøkonomiske barnehagemodellen, men også et klart løftebrudd.

Fattigdommen avskaffes ikke. Ei heller fattigdom. Strømprisene sørger for det.

2/3 av elever i videregående skole må fortsatt kjøpe bøkene sine selv, og den tredjedelen som får bøker får ikke solgt sine videre til neste år (for øvrig er jeg fortsatt mot skattefinansierte skolebøker til alle).

Veiene vil ikke få noen høy prioritering, og det blir ikke 1 % av BNP til bistand.

Realiseringen av målet om 3 % av BNP til forskning ligger i det blå, og skolematen er for lengst avlyst. Det blir ikke bredbånd til alle, og skattene øker.

Alt dette er med på å skape politikerforakt. På mange av områdene er jeg grunnleggende uenig med sosialistene, men de har allikevel en forpliktelse til å oppfylle løftene sine. Jeg vil ha en politikk som er ærlig og redelig, ikke stor i kjeften og uten innhold.

Hovedproblemet til regjeringen er at den ikke investerer i fremtiden, verken i mennesker eller arbeidsplasser. Det er all grunn til å tro at budsjettet inneholder kraftige kutt i høyere utdanning, samtidig som forskningsinnsatsen relativt sett reduseres etter at Djupedal kuttet den også i fjor. Jeg vil ikke delta i hylekoret, men jeg koster på meg to små snufs: Et for politikerne i regjeringen som skaper politikerforakt ved å ikke holde det de lover, og et annet for manglende investeringer i fremtiden.

The horror. The horror.

Les flere politiske kommentarer på www.minerva.as

Mannen med verdens beste jobb, New York Times utenrikskorrespondent Thomas Friedman, har skrevet en artig og intelligent kommentar om vestens forhold til islam. I en tankevekkende passasje skriver han:

"As someone who has lived in the Muslim world, enjoyed the friendship of many Muslims there and seen the compassionate side of Islam in action, I have to admit I am confused as to what Islam stands for today.

Why? On the first day of Ramadan last year a Sunni Muslim suicide bomber blew up a Shiite mosque in Hilla, Iraq, in the middle of a memorial service, killing 25 worshippers. This year on the first day of Ramadan, a Sunni suicide bomber in Baghdad killed 35 people who were lining up in a Shiite neighborhood to buy fuel. The same day, the severed heads of nine murdered Iraqi police officers and soldiers were found north of Baghdad.

I don't get it. How can Muslims blow up other Muslims on their most holy day of the year in mosques! and there is barely a peep of protest in the Muslim world, let alone a million Muslim march? Yet Danish cartoons or a papal speech lead to violent protests. If Muslims butchering Muslims in Sudan, Iraq, Egypt, Pakistan and Jordan produces little communal reaction, while cartoons and papal remarks produce mass protests, what does Islam stand for today? It is not an insult to ask that question."

Friedman er amerikansk liberaler, internasjonalist og slett ingen representant for intoleranse eller fremmedfrykt. Han har skapt seg et internasjonalt ry som en varm, men kritisk, forsvarer av globaliseringen gjennom bøkene "The Lexus and the olive tree" og "The world is flat". I den pågående debatten representerer han en stemme som altfor sjeldent høres: Den som er både klar og klartenkt.

Norge er et godt land å bo i, men Arbeiderpartiets eneste gjenværende ideolog, Thorbjørn Jagland, pekte på en av våre utfordringer under trontaledebatten i går:

"Kampen om budsjettmidlene blir ofte en kamp mellom dem som er godt organisert, dem som tilhører grupper som er sterke fra før og som derfor kan fakturere sine krav over statsbudsjettet. Men noen tilhører ikke en slik gruppe. De blir lett glemt og marginalisert."

I serien "Men hva med alle de gode tingene Hitler gjorde?" har vi i dag kommet til Rød Ungdoms leder som gjentatte ganger har gjort haltende forsøk på å skille ideologien sin fra sin blodrøde fortid. I innlegget "Verre enn Hitler?" plumper han i den apologetiske dammen med begge beina.

"Det er greit at det skjedde kjipe ting i Maos Kina og Lenins Sovjet (...)", skriver han, og jeg må gni meg i øynene for å faktisk tro hva jeg leser. "Kjipe ting"?! Det er greit at det skjedde kjipe ting i konsentrasjonsleirene, men - hei!, folkens - vi må jo ikke glemme at Weimar-republikken var veldig kaotisk og at motorveiene faktisk ble bedre...

"Den interessante konklusjonen etter å lese biografiene er at offentligheten i verden i dag fasktisk er mye snillere med Hitler enn den er med Mao eller Lenin. Hitler annerkjennes i alle fall å være en dyktig retoriker og folketaler og gis æren for byggingen av autobahn i de aller fleste biografiene om han. Det er dessuten på moten å avsløre at heller ikke nazismen kan forklares med Hitlers ondskap. I Mao og Lenins tilfelle unnes ingen miskunn. De to skildres som djevler og langt verre enn mannen med den lille barten. Og en slik historiefortelling er både latterlig dum og politisk helt på tryne. (sic.)"

Personlig har jeg ikke lest noen av biografiene, så den litteraturfaglige kranglingen får forlagene ta seg av. Men det er ingen grunn til å bli indignert over at to despoter (Lenin og Mao) kalles nettopp det. Mordere er mordere, uansett hvor stor økningen i BNP blir. Det har noen på venstresiden forstått, som Snorre som skriver i en kommentar på bloggen:

"Sukk. Dette blir som Pål Steigans "På den himmelske freds plass", der han relativiserer Røde Khmer og sier at kritikken er overdrevet. Hvilken rolle spiller det egentlig? Om vi mener alvor med at "å være sosialist er å være den mest konsekvente demokraten", så holder det vel ikke å peke til velstandsøkning og velferdsstat under kommunistiske regimer?"

Egentlig er politisk film en vederstyggelighet. Politisk kunst er en vederstyggelighet. I sin rene form betyr det at kunsten underordnes et politisk budskap, stort sett med et kvalitetstap som følge. Men god film, som har ambisjoner om å gjøre mer enn å underholde, kan og bør selvfølgelig ha en mening, og denne meningen kan også ha en politisk eller ideologisk slagside.

I helgen så jeg to svært gode filmer. "Little Miss Sunshine", en amerikansk roadmovie-komedie som kretser rundt en skjønnshetskonkurranse for barn (spy!!), og Robert Altmans nye "A Prairie Home Companion" om siste kvelden for et radiounderholdningsprogram i Midtvesten. Sistnevnte er et ode til et Amerika som er i ferd med å forsvinne, og har klare politiske undertoner som holder frem det vi kan kalle en folkelig konservatisme som kontrast til storsamfunnet, storkapitalen og moderniseringen. Altman vil at vi skal føle nostalgi, og han spiller bevisst på en lengsel tilbake til en verden som sakte men sikkert forsvinner. Absolutt verdt å se.

Her er noen andre "politiske" filmer som jeg liker

Braveheart. "Freeeedoooom!"
V for Vendetta. Tegneserien er visstnok et oppgjør med Tory- partiets mer autoritære sider, men filmen er en lymfespark til fascismen i alle sine former.
Dead Poets Society. Filmen er vel neppe politisk i ordets rette forstand, men budskapet fra Walt Whitmans dikt gjør den til et kraftig forsvar for individualisme mot konformiteten.
Citizen Kane. Orson Welles mesterverk, også kalt verdens beste film. Om hvordan makt korrumperer, og penger ikke gjør et menneske lykkelig.  
Doctor Zhivago. Om en film fortjener betegnelsen episk så er det denne. Filmen fra 1965 vever sammen kritikk av kommunismens umenneskelighet med en tragisk kjærlighetshistorie.
Schindler`s liste. En "må-se" fra Speilberg.
A Clockwork Orange. Har vår verden noen sinne sett så kaotisk, grotesk og rotete ut som i Stanley Kubricks film? Samtidig stiller filmen det høyst relevante spørsmålet om hva et samfunn kan tillate seg for å renske ut sine uønskede elementer.