Hvem vil tryne hardest?
Jeg ønsker den nye regjeringen lykke til. Skulle gjerne sendt dem kake i posten alle sammen (ikke i bakhodet), men Unge Høyre må kutte budsjettene så kraftig etter det dårlige valget at vi ikke har råd til å være hyggelige med våre politiske motstandere. Alle pengene må brukes til kritikk. Jeg får heller kompensere med å smile til politiske motstandere hvis vi møtes i gangen på Stortinget.
Dagbladet klasker til med en undersøkelse om våre nye statsråder i dag.
Den viser, egentlig ikke overraskende, at vår nye utenriksminister Jonas Gahr Støre har størst forventninger i regjeringen. Sjansen er stor for at han får beholde posisjonen. Støre er en klippe. Ingen tvil. Han er kvalifisert, dyktig og tilsynelatende en turboarbeider som atpåtil skal rekke hjem før Dagsrevyen for å være sammen med familien. Dessuten er posten som utenriksminister vanskelig å dumme seg ut i, hvis man ikke da får en tsunami eller lignende i fanget. Støre kommer til å følge de brede linjene i norsk utenrikspolitikk, og da skal ikke jeg klage - i hvert fall ikke enda.
Men det kan bli verre for resten av den røde gjengen. Regjeringen har et enormt forventningspress på seg, og det betyr at fallhøyden er massiv. Her er min TOPP TI liste over hvem som kommer i trøbbel i den nye regjeringen:
Vi kan utelukke et par kandidater allerede. Fornyelsesminister Heidi Grande Røys fra SV kommer neppe i trøbbel, hennes jobb er i praksis bare å motta instrukser fra LO å sette dem ut i livet. Men, Heidi, pass deg for å kreve instrumenter i leiligheten!
Dagbladet klasker til med en undersøkelse om våre nye statsråder i dag.
Den viser, egentlig ikke overraskende, at vår nye utenriksminister Jonas Gahr Støre har størst forventninger i regjeringen. Sjansen er stor for at han får beholde posisjonen. Støre er en klippe. Ingen tvil. Han er kvalifisert, dyktig og tilsynelatende en turboarbeider som atpåtil skal rekke hjem før Dagsrevyen for å være sammen med familien. Dessuten er posten som utenriksminister vanskelig å dumme seg ut i, hvis man ikke da får en tsunami eller lignende i fanget. Støre kommer til å følge de brede linjene i norsk utenrikspolitikk, og da skal ikke jeg klage - i hvert fall ikke enda.
Men det kan bli verre for resten av den røde gjengen. Regjeringen har et enormt forventningspress på seg, og det betyr at fallhøyden er massiv. Her er min TOPP TI liste over hvem som kommer i trøbbel i den nye regjeringen:
Vi kan utelukke et par kandidater allerede. Fornyelsesminister Heidi Grande Røys fra SV kommer neppe i trøbbel, hennes jobb er i praksis bare å motta instrukser fra LO å sette dem ut i livet. Men, Heidi, pass deg for å kreve instrumenter i leiligheten!
Boblere: Alle de andre unntatt Støre.
10. Helen Bjørnøy, SV og miljø.
Den røde lillesøsteren i regjering (SV) har allerede måttet fire på krava, og mer kommer. Dessuten er det alltid vanskelig for aktivister å få makt.
9. Karita B. Orheim, Ap og likestilling
...har fått trøbbel allerede fordi Ap snakker tøft, men ikke handler deretter. Perioden som kommer vil bringe flere skuffelser, men sannsynligvis ikke uoverkommelige.
8. Terje Riis- Johansen, Sp og landbruk
Telemarking med motormunn som kommer til å merke at norsk landbruk er i omstilling, uansett hvem som sitter ved makten. WTO forhandlingene fortsetter, og utfallet blir en eller annen form for liberalisering. Spørsmålet er om Norge skal være med eller mot.
7. Odd Eriksen, Ap og næring
Hvis verktøykassa di er så full, Eriksen, så gå inn og redd Union i Skien da! Eller var det bare valgretorikk kanskje?
6. Trond Giske, Ap og kultur
Litt skuffende for Giske å bli plassert på kultur kanskje, og desto verre når han skal levere på ambisjonene. Det er et stort spenn mellom hva kulturlivet TROR de har blitt lovet, og hva politikere fra Ap mener de HAR lovet.
5. Åslaug Haga, Sp og kommunal
Vi blir ikke med i EU denne perioden, så på den måten kan jo Haga juble hele veien til neste årsmøte i Bondelaget, men vi kommer til å trenge fortsatt omstilling i offentlig sektor. Og uansett hvor mange milliarder Senterpartiet klarer å presse ut av budsjettet vil ikke det hjelpe hvis det velferdssystemene våre egentlig trenger er reform. Kommuneopprør i løpet av perioden? Oh yeah.
4. Bjarne H. Hansen, Ap og arbeid/sosial
Jeg liker Bjarne Håkon, i sin forrige statsrådpost kjent som pølse- Hansen, nå kjent som sosial- Bjarne. Han er dyktig, engasjert og mener at arbeidslinja er den viktigste veien ut av fattigdom. Men han har med seg et SV som tror at høyere utbetalinger er den eneste resepten for å løse fattigutfordringene, og de klarer ikke engang å bli enige om hvem som er fattige... Regjeringen har store ambisjoner, men kan risikere å tryne hvis SV får gjennom mer av sin politikk. Dumt for Hansen, og dumt for de som sliter i Norge.
3. Øystein Djupedal, Sv og kunnskap
I valgkampen måtte SV avlyse all sin skolepolitikk. Ap viste at de egentlig ikke hadde noen skolepolitikk. Djupedal kommer til å bruke det neste året på å undergrave kunnskap i skolen, og lage flere friskoler for de rikeste. Så tror jeg han blir borte. Usynlig. Helt til den dagen Kristin Halvorsen må gå av fordi vi ikke har full barnehagedekning.
2. Jens Stoltenberg, Ap og statsminister.
Jens er en formidal politiker. En dyktig debattant. Og faktisk ikke alltid på villspor i politikken heller. Han har appell hos noen av mine mest utdannede venner, og derfor er det mange som misliker ham sterkt i hans eget parti. Han er for vestkant, for direktør, for lite arbeider... Jens fra 2001 kan raskt komme tilbake denne perioden. Sosialøkonomen som ikke klarer å snakke med vanlige folk. Etter en strålende valgkamp er fallhøyden enorm. Sosialøkonomi 4 life! Eller?
1. Kristin Halvorsen, SV og finans.
Jeg beundrer Kristin Halvorsen for å ville ta på seg finansdepartementet. Jobben hennes blir å si nei, være ansvarlig og holde de andre statsrådene i tømmene. Sjansen er også tilstede for at denne gamblingen vil lønne seg til slutt, at SV fremstår som et sosialistisk og ansvarlig parti - som dermed detroniserer det fremste argumentet alle har mot "utgiftspartiet" SV. Men, og det er to viktige men, Kristin Halvorsens uformelle stil som politiker kan passe dårlig i et slikt departement. Man kan ikke "ta for mye Møllers tran" om økonomien går til helsike. Dessuten har store deler av SVs organisasjon problemer med å forstå at partiet nå er i regjering. Følg episodene av Hotell SV daglig i den utmerkede avisen Klassekampa.
10. Helen Bjørnøy, SV og miljø.
Den røde lillesøsteren i regjering (SV) har allerede måttet fire på krava, og mer kommer. Dessuten er det alltid vanskelig for aktivister å få makt.
9. Karita B. Orheim, Ap og likestilling
...har fått trøbbel allerede fordi Ap snakker tøft, men ikke handler deretter. Perioden som kommer vil bringe flere skuffelser, men sannsynligvis ikke uoverkommelige.
8. Terje Riis- Johansen, Sp og landbruk
Telemarking med motormunn som kommer til å merke at norsk landbruk er i omstilling, uansett hvem som sitter ved makten. WTO forhandlingene fortsetter, og utfallet blir en eller annen form for liberalisering. Spørsmålet er om Norge skal være med eller mot.
7. Odd Eriksen, Ap og næring
Hvis verktøykassa di er så full, Eriksen, så gå inn og redd Union i Skien da! Eller var det bare valgretorikk kanskje?
6. Trond Giske, Ap og kultur
Litt skuffende for Giske å bli plassert på kultur kanskje, og desto verre når han skal levere på ambisjonene. Det er et stort spenn mellom hva kulturlivet TROR de har blitt lovet, og hva politikere fra Ap mener de HAR lovet.
5. Åslaug Haga, Sp og kommunal
Vi blir ikke med i EU denne perioden, så på den måten kan jo Haga juble hele veien til neste årsmøte i Bondelaget, men vi kommer til å trenge fortsatt omstilling i offentlig sektor. Og uansett hvor mange milliarder Senterpartiet klarer å presse ut av budsjettet vil ikke det hjelpe hvis det velferdssystemene våre egentlig trenger er reform. Kommuneopprør i løpet av perioden? Oh yeah.
4. Bjarne H. Hansen, Ap og arbeid/sosial
Jeg liker Bjarne Håkon, i sin forrige statsrådpost kjent som pølse- Hansen, nå kjent som sosial- Bjarne. Han er dyktig, engasjert og mener at arbeidslinja er den viktigste veien ut av fattigdom. Men han har med seg et SV som tror at høyere utbetalinger er den eneste resepten for å løse fattigutfordringene, og de klarer ikke engang å bli enige om hvem som er fattige... Regjeringen har store ambisjoner, men kan risikere å tryne hvis SV får gjennom mer av sin politikk. Dumt for Hansen, og dumt for de som sliter i Norge.
3. Øystein Djupedal, Sv og kunnskap
I valgkampen måtte SV avlyse all sin skolepolitikk. Ap viste at de egentlig ikke hadde noen skolepolitikk. Djupedal kommer til å bruke det neste året på å undergrave kunnskap i skolen, og lage flere friskoler for de rikeste. Så tror jeg han blir borte. Usynlig. Helt til den dagen Kristin Halvorsen må gå av fordi vi ikke har full barnehagedekning.
2. Jens Stoltenberg, Ap og statsminister.
Jens er en formidal politiker. En dyktig debattant. Og faktisk ikke alltid på villspor i politikken heller. Han har appell hos noen av mine mest utdannede venner, og derfor er det mange som misliker ham sterkt i hans eget parti. Han er for vestkant, for direktør, for lite arbeider... Jens fra 2001 kan raskt komme tilbake denne perioden. Sosialøkonomen som ikke klarer å snakke med vanlige folk. Etter en strålende valgkamp er fallhøyden enorm. Sosialøkonomi 4 life! Eller?
1. Kristin Halvorsen, SV og finans.
Jeg beundrer Kristin Halvorsen for å ville ta på seg finansdepartementet. Jobben hennes blir å si nei, være ansvarlig og holde de andre statsrådene i tømmene. Sjansen er også tilstede for at denne gamblingen vil lønne seg til slutt, at SV fremstår som et sosialistisk og ansvarlig parti - som dermed detroniserer det fremste argumentet alle har mot "utgiftspartiet" SV. Men, og det er to viktige men, Kristin Halvorsens uformelle stil som politiker kan passe dårlig i et slikt departement. Man kan ikke "ta for mye Møllers tran" om økonomien går til helsike. Dessuten har store deler av SVs organisasjon problemer med å forstå at partiet nå er i regjering. Følg episodene av Hotell SV daglig i den utmerkede avisen Klassekampa.
Kvoteringsfarsen
Det politisk korrekte kravet om nøyaktig kjønnsrepresentasjon i alle styrer, utvalg og organer er i ferd med å bli en farse.
Ikke aner jeg hva Høyres daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen hadde tatt før han lanserte sitt 40 prosent kvoteringsforslag i media, men jeg vet at Gabrielsen er avholdsmann så man kan neppe skylde på noe slikt. Gabrielsen beredte grunnen for det som er i ferd med å bli en likestillingsfarse, og at få reagerte så sterkt på kvoteringsforslaget som de dyktige unge jentene i min egen organisasjon. På Høyres landsmøte i vår fikk Høyres ledelse passet sitt påskrevet av den ene dyktige jenta etter den andre.
Nå blusser debatten om kvotering opp igjen. Denne gangen som en farse. På mange måter er det fortjent at Arbeiderpartiets rigide og håpløse krav om kjønnspolitisk millimeterrettferdighet kommer tilbake for å bite dem i rumpa, men kritikken mot en regjering som har 9 kvinnelige statsråder, og et flertall kvinnelige rådgivere og statssekretærer, er ikke annet enn latterlig. Men Arbeiderpartiet har selv laget redet sitt, og man kan ikke forvente noe annet enn kritikk når man skiter i det.
Høyre og Fremskrittspartiet har færre kvinnelige enn mannlige velgere. Det er en utfordring. Jeg er for at styrer og utvalg skal ha en bred og jevn representasjon, rett og slett fordi mennesker med like bakgrunn ofte tenker likt, mens kreativitet og nytenkning blomstrer der hvor forskjellene også gjør det. Jeg er for å drive aktivt arbeid og rekruttering for å få andre enn hvite menn i 40 - årene til å søke på stillinger og ta på seg verv. Jeg mener store deler av næringslivet er både sneversynt, gammeldags og sjåvinistisk når de ikke bruker dyktige kvinner i styrene sine.
Men like muligheter betyr ikke nøyaktig lik representasjon i absolutt alle råd, utvalg og organer. Tvert i mot bryter en slik tanke med selve grunnforutsetningen som ideen om like muligheter er bygget på: banen skal være mest mulig lik for alle, vi skal gi både kvinne og mann, svart og hvit, en så god verktøykasse som mulig, men så er det opp til dine egne evner, talenter og interesser å avgjøre hva du vil bruke verktøyene til. Matematisk millimeterrettferdighet er i bunn og grunn urettferdig fordi det ikke er dine evner og talenter som avgjør, men hvilke ytre kjennetegn du har.
Jeg er mot tryne - demokratiet, hvor de ytre kjennetegnene dine betyr mer enn hva du står for og hvilke ideer du representerer. Ikke misforstå. Ethvert parti bør ha representanter fra både de unge og gamle, minoriteter og majoriteter, homofile og heterofile, bygd og land - men det kan ikke være det avgjørende kriteriet for rekruttering. Jeg er en relativt ung mann fra Telemark som nå er bosatt i Oslo. Jeg har ikke barn og tar høyere utdannelse. Allikevel vil jeg mye heller ha en 56 år gammel høyredame og tobarnsmor fra Vadsø, med folkeskole og fisketråler, enn en urban 26 år gammel statsviter og sosialist fra Oslo. Hvorfor? Fordi ideene og verdiene betyr mer for meg enn hvilke ytre kjennetegn en person har.
Nå vil den nye likestillingsministeren ha tvungen kjønnskvotering for enda flere bedrifter, og tvangsoppløse dem som ikke klarer å føye seg. Høyre begikk en kraftig bommert i regjering. Heldigvis er det aldri for sent å snu. Men det er nok for sent å ha æren i behold.
Sjekk forresten ut underskriftskampanjen til Troms Unge Høyre: http://lan.lavvu.net/underskrift/index.php
Ekte kjærlighet koster
"Ta kjærligheten på alvor, Karita", sier May Helen Molvær Grimstad fra Kristelig Folkeparti i dagens VG.
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=108647
Hva snakker hun om? Å gi penger til TV aksjonen? Å la homofile få lov til å gifte seg? Å gjøre det lettere å ta med kona si fra utlandet inn i Norge?
Nei. Kristelig Folkepartis eminente politiker snakker om å gi penger fra staten til et samlivskurs for førstegangsforeldre. Kursene får nærmere 10 millioner kroner over statsbudsjettet, og nå frykter KrFeren at Karita B. O. skal kutte i kursene.
Er det virkelig slik at politikerne må gi penger over statsbudsjettet for å "ta noe på alvor"? Er virkelig vår nye ministers forhold til kjærlighet avhengig av at hun punger ut statlige penger slik at kommunalt ansatte helsesøstere og sosionomer kan lære nye foreldre "å være glad i hverandre"? Ja, hvor mye koster egentlig kjærligheten over statsbudsjettet? Og hvis jeg foreslår at samlivskurs egentlig ikke er noe det offentlige burde drive med i det hele tatt - er jeg da kjærlighetsløs?
I en samfunnsdebatt hvor bare kroner og øre over statsbudsjettet signaliserer empati og handlingskraft, kan man få slike utfall. Ta kjærligheten på alvor. Be staten holde seg unna.
PS: På http://www.sv.no/nyheter/nyheter/dbaFile96303.html stiller SVs nye fornyelsesrådgiver spørsmålet "Hva om du bare kunne ringe fra en Nokia mobiltelefon?" for å illustrere problemet med Microsofts store markedsmakt. Helt enig med ham der, men hva om du bare kunne ringe MED TELENOR - ELLER GAMLE TELEVERKET - slik SV egentlig vil...?
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=108647
Hva snakker hun om? Å gi penger til TV aksjonen? Å la homofile få lov til å gifte seg? Å gjøre det lettere å ta med kona si fra utlandet inn i Norge?
Nei. Kristelig Folkepartis eminente politiker snakker om å gi penger fra staten til et samlivskurs for førstegangsforeldre. Kursene får nærmere 10 millioner kroner over statsbudsjettet, og nå frykter KrFeren at Karita B. O. skal kutte i kursene.
Er det virkelig slik at politikerne må gi penger over statsbudsjettet for å "ta noe på alvor"? Er virkelig vår nye ministers forhold til kjærlighet avhengig av at hun punger ut statlige penger slik at kommunalt ansatte helsesøstere og sosionomer kan lære nye foreldre "å være glad i hverandre"? Ja, hvor mye koster egentlig kjærligheten over statsbudsjettet? Og hvis jeg foreslår at samlivskurs egentlig ikke er noe det offentlige burde drive med i det hele tatt - er jeg da kjærlighetsløs?
I en samfunnsdebatt hvor bare kroner og øre over statsbudsjettet signaliserer empati og handlingskraft, kan man få slike utfall. Ta kjærligheten på alvor. Be staten holde seg unna.
PS: På http://www.sv.no/nyheter/nyheter/dbaFile96303.html stiller SVs nye fornyelsesrådgiver spørsmålet "Hva om du bare kunne ringe fra en Nokia mobiltelefon?" for å illustrere problemet med Microsofts store markedsmakt. Helt enig med ham der, men hva om du bare kunne ringe MED TELENOR - ELLER GAMLE TELEVERKET - slik SV egentlig vil...?
Heller død enn direktør!
Heller død enn direktør!
Burde direktører være utelukket fra å sitte i en sosialistisk regjering?
Burde direktører være utelukket fra å sitte i en sosialistisk regjering?
I følge den såkalte venstresiden i Arbeiderpartiet burde de det. Saken viser til det fulle den splittelsen som i virkeligheten eksisterer i Norges største parti, men som midlertidig ble skjøvet under teppet i kampen mot en felles fiende under valget. Litt forenklet tror jeg konflikten går langs to skillelinjer, hvorav den siste er viktigst.
For det første er den et sosiokulturelt skille. Det er mange som har påpekt at Arbeiderpartiet knapt har hatt en arbeider på topplan siden Gro Harlem Brundtland ble statsminister for over 20 år siden. Jens Stoltenberg og kretsen rundt ham representerer på mange måter denne utdannede, moderate og pragmatiske delen av den norske arbeiderbevegelsen. Politisk har han mer til felles med Tony Blair og hans tredje vei enn med deler av de reaksjonære kreftene i LO. Samtidig må ikke det skillet overvurderes. Heller ikke blant motstanderne på venstresiden er den klassiske arbeiderandelen spesielt høy.
For det andre er det en politisk forskjell. Jens Stoltenberg sitt forsøk på å modernisere Arbeiderpartiet i 2000 mislyktes, og før dette valget fikk venstresiden i partiet økt selvtillitt. Men kampen er ikke over. I realiteten dreier det seg om i hvor stor grad Arbeiderpartiet skal være et "ekte" sosialdemokratisk parti (dvs. tro mot sine gamle dogmer), eller et moderne, sosialliberalt, sosialdemokratisk parti som setter endring i høysetet. Tony Blair og Gordon Brown etterlyste et "renewed New Labour" på sitt landsmøte for noen uker siden. Det er all grunn til å tro at Stoltenberg, og hans forhatte krets av direktører, tenker på samme måte.
Jens Stoltenberg burde benytte seg av de enorme menneskelige ressursene han har til rådighet. En mann som Jonas Gahr Støre er kanskje moderat, moderne, og dårlig skikket til å forvalte et partis dogmer og ideologiske renhet, men samtidig en lederskikkelse og fornyer av dimensjoner. Stoltenberg burde gi blaffen i partiets radikale venstreside å sette sammen et hoff av dyktige mennesker, uavhengig av bakgrunn og arbeidssituasjon.
Den konservative bokhyllen
Leser boken "The Conservative Bookshelf" for tiden. Chilton Williamson Jr sin guide til konservatismens historie, og indirekte hans voldsomme oppgjør med de neokonservative kreftene som han mener har kapret det republikanske partiet i USA. Hans konservatisme er basert på en tanke om en absolutt plan for mennesket, og en slags gudommelig gitt verdensorden. Brodden rettes først og fremst mot "de liberale" som i amerikansk sammenheng betyr de verdiliberale som fortsatt vil ha en stor velferdsstat.
Boken er spennende lesning, og har kommentarer til noen av de største konservative tenkerne i historien fra Edmund Burke til Hayek og Oakshot. Samtidig viser mange av bidragene av paleokonservatismen (i motsetning til varianten med neo foran) stort sett alltid har fungert som en reaksjon på ytre begivenheter. Konservatismen har balansert ut den ekstreme liberalismen, den ekstreme sosialismen og kommunismen. I følge Williamson er dette konservatismens historiske rolle. Men hva da med et konservativt parti som ikke møter trusselen fra ekstremismen? Må det ligge i dvale og vente til den bestående samfunnsorden nok en gang rystes i sine grunnvoller? Det mest interessante med Williamson er hans voldsomme motstand mot store deler av Bush sin politikk, fra krigen i Irak (nasjonsbygging basert på rene idealistiske papirmodeller - svært lite konservativt) og The Patriot Act med sin voldsomme ekspansjon av statens makt. Store deler av boken er god lesning, andre deler mener jeg er mindre relevante for tiden vi lever i - som det enorme fokuset på nasjonal storhet og samling. Konservatismen som tankesett hviler på et enormt imponerende intellektuelt byggverk, og er langtfra den konsekvensløse og tankeløse pragmatikken som mange konservative vil ha den til å være. Tvert i mot er pragmatikken - om noe - et resultat av grundige overveininger, menneske - og samfunnssyn. Boken anbefales, som en kort innføring eller et debattinnlegg fra en artikulert representant for den opprinnelige konservatismen.
Boken er spennende lesning, og har kommentarer til noen av de største konservative tenkerne i historien fra Edmund Burke til Hayek og Oakshot. Samtidig viser mange av bidragene av paleokonservatismen (i motsetning til varianten med neo foran) stort sett alltid har fungert som en reaksjon på ytre begivenheter. Konservatismen har balansert ut den ekstreme liberalismen, den ekstreme sosialismen og kommunismen. I følge Williamson er dette konservatismens historiske rolle. Men hva da med et konservativt parti som ikke møter trusselen fra ekstremismen? Må det ligge i dvale og vente til den bestående samfunnsorden nok en gang rystes i sine grunnvoller? Det mest interessante med Williamson er hans voldsomme motstand mot store deler av Bush sin politikk, fra krigen i Irak (nasjonsbygging basert på rene idealistiske papirmodeller - svært lite konservativt) og The Patriot Act med sin voldsomme ekspansjon av statens makt. Store deler av boken er god lesning, andre deler mener jeg er mindre relevante for tiden vi lever i - som det enorme fokuset på nasjonal storhet og samling. Konservatismen som tankesett hviler på et enormt imponerende intellektuelt byggverk, og er langtfra den konsekvensløse og tankeløse pragmatikken som mange konservative vil ha den til å være. Tvert i mot er pragmatikken - om noe - et resultat av grundige overveininger, menneske - og samfunnssyn. Boken anbefales, som en kort innføring eller et debattinnlegg fra en artikulert representant for den opprinnelige konservatismen.
Snakkeklubben FN
John Bolton, USAs nye FN ambassadoer (dere vet, han med barten), har sagt flere ganger at FN er en internasjonal prateklubb uten evne til aa gjennomfoere noenting.
Jeg deltar naa som en av 60 ungdomsdelegater fra hele verden. Maalet vaart er aa sette ungdomssaker paa dagsorden i FNs 3. komite som arbeider med sosiale spoersmaal.
Man blir raskt slaatt av Boltons poeng her borte. FN er en snakkeklubb. Selv blant ungdomsdelegatene, som tar stolthet i aa vaere annerledes, unge og opproerske, degenerer enhver samtale raskt til debatter om detaljer. Paa kveldsmoete i gaar brukte vi nesten en time paa aa avgjoere moetetidspunktet for dagen i dag. Jeg trodde jeg skulle kjede meg i hjel. Bolton har rett. FN er en snakkeklubb, et slags internasjonalt politisk talkshow hvor ledere og byraakrater faar fremfoere eviglange monologer om allverdens gode intensjoner.
Men, det er en annen ting som slaar meg her borte ogsaa. Her moetes mennesker fra 191 forskjellige land. Mennesker med forskjellige kulturell bakgrunn, religion, hudfarge og verdisystem. Det er fascinerende aa se hvordan delegatene snakker sammen. Den diplomatiske tonen kan virke treg og gammeldags, men den er utviklet gjennom mange hundre aar. Kanskje er den eneste maaten aa faa saa mange forskjellige mennesker til aa virke sammen paa nettopp aa ha en saa streng og formell institusjonell ramme rundt dem. Hele FNs natur som snakkeklubb er nettopp noe av det som gjoer at det internasjonale systemet fungerer. Her balanseres interesser, ambisjoner tones ned, fiendeskap erstattes av dialog og samarbeid...Jada, det gaar tregt, og moetene kan foeles som aa loepe 1000 meter i sirup; men det er prisen aa betale for internasjonalt samarbeid. Raske loesninger er enkelt. Vi kunne latt verdens eneste supermakt dominere alt alene. Det er en daarlig loesning.
FN maa reformeres. Grundig og noye. Men et organ som skal samle mangfoldige interesser kan aldri ha handlekraft som sitt eneste maal. Faktisk er dialogen og prosessene et maal i seg selv.
Jeg deltar naa som en av 60 ungdomsdelegater fra hele verden. Maalet vaart er aa sette ungdomssaker paa dagsorden i FNs 3. komite som arbeider med sosiale spoersmaal.
Man blir raskt slaatt av Boltons poeng her borte. FN er en snakkeklubb. Selv blant ungdomsdelegatene, som tar stolthet i aa vaere annerledes, unge og opproerske, degenerer enhver samtale raskt til debatter om detaljer. Paa kveldsmoete i gaar brukte vi nesten en time paa aa avgjoere moetetidspunktet for dagen i dag. Jeg trodde jeg skulle kjede meg i hjel. Bolton har rett. FN er en snakkeklubb, et slags internasjonalt politisk talkshow hvor ledere og byraakrater faar fremfoere eviglange monologer om allverdens gode intensjoner.
Men, det er en annen ting som slaar meg her borte ogsaa. Her moetes mennesker fra 191 forskjellige land. Mennesker med forskjellige kulturell bakgrunn, religion, hudfarge og verdisystem. Det er fascinerende aa se hvordan delegatene snakker sammen. Den diplomatiske tonen kan virke treg og gammeldags, men den er utviklet gjennom mange hundre aar. Kanskje er den eneste maaten aa faa saa mange forskjellige mennesker til aa virke sammen paa nettopp aa ha en saa streng og formell institusjonell ramme rundt dem. Hele FNs natur som snakkeklubb er nettopp noe av det som gjoer at det internasjonale systemet fungerer. Her balanseres interesser, ambisjoner tones ned, fiendeskap erstattes av dialog og samarbeid...Jada, det gaar tregt, og moetene kan foeles som aa loepe 1000 meter i sirup; men det er prisen aa betale for internasjonalt samarbeid. Raske loesninger er enkelt. Vi kunne latt verdens eneste supermakt dominere alt alene. Det er en daarlig loesning.
FN maa reformeres. Grundig og noye. Men et organ som skal samle mangfoldige interesser kan aldri ha handlekraft som sitt eneste maal. Faktisk er dialogen og prosessene et maal i seg selv.
