Lille Blå - Torbjørn Røe Isaksen

MINERVAS nye nettsider er lansert med mediekritikk, faste spaltiser og artikler. Lag et bokmerke for www.minerva.as først som sist, og skriv gjerne litt om det på bloggen din om du har lyst til å hjelpe.

Da Minervas kvartalskrift så dagens lys i 1957, med den unge magister Lars Roar Langslet som redaktør, var det i en periode med tilsynelatende ideologisk avspenning. Før de venstreradikales taktfaste rop om diktatorer i andre verdensdeler og før den revitaliserte liberalismen for alvor gjorde sitt inntog. Minervas kvartalskrift skulle, i følge Langslet selv, gi den borgelige siden noe den sjelden hadde hatt: Intellektuell prestisje. Tidsskriftet skulle være åpent og søkende, men samtidig klart plantet i en liberalkonservativ tradisjon med brodden både mot det sosialdemokratiske massesamfunnet og en enkel næringslivsliberalisme som i sin karikerte versjon ikke klarte å se forskjell på moral og etikk og kroner og øre. Minervas kvartalskrift skulle ikke drive med snever partipolitisk propaganda, men være minst like opptatt av det poeten T. S. Elliot kalte ”the pre- political area”.

Dagens Minerva vil bygge videre på denne arven, men samtidig vil vi undersøke hva som preger vår tid – hvilke politiske spørsmål som er relevante for dagens konservatisme. Tidsskriftet blir aldri en kommersiell suksess, men har ambisjoner om å være med å forme samfunnsdebatten i Norge.

Mange har forståelig nok blitt provosert over mitt relativt spissformulerte brev til verdens fattige land, skrevet i affekt etter kuppet i Thailand som jeg tror kan bli langt farligere enn media i dag rapporterer. Jeg synes selvfølgelig debatt om vår tids desidert viktigste spørsmål er bra, men føler allikevel et behov for å minne om at UH ikke bare driver med profesjonell spissformulering. Vi har i mange år jobbet målbevisst med en bredere utviklingspolitikk som ikke bare har frihandel som eneste løsning, men også kamp for menneskerettighetene og fornuftig bistand. Før Høyres landsmøte tok vi også opp spørsmålet i Vårt Land. Forslagene våre var basert på denne resolusjonen som ble vedtatt  med noen små endringer:

Verden sett fra Høyre

Det er ikke bare urettferdig at milliarder av mennesker lever i nød og fattigdom, det er moralsk uakseptabelt i en verden som har alle muligheter til å gjøre fattigdommen til historie.

De siste 50 årene har verdens velstand vokst mer enn de foregående 500 årene til sammen. Kapitalisme, menneskerettigheter og demokrati vinner frem på alle kontinenter. Hundrevis av millioner av mennesker har fått bedre liv og større muligheter takket være denne utviklingen.

Allikevel blir altfor mange hengende igjen i sult, fattigdom, undertrykkelse eller diktatur.

Globaliseringen har gitt oss muligheter som tidligere generasjoner bare kunne drømme om både i den rike og den fattige delen av verden. Utfordringen nå er å ta mulighetene i bruk. Dagens regjering vrir utviklingen i gal retning. Proteksjonisme og sosialisme har aldri gjort livene bedre for fattige mennesker i verden.

Høyre mener at det viktigste instrumentet for å redusere fattigdom og nå de andre tusenårsmålene er å åpne for en fri og rettferdig verdenshandel. Norge må gå i bresjen. Markeder må åpnes, og handelsbarrierer bygges ned. Høyre vil at Norge skal gå foran i WTO med krav om at i-land kraftig reduserer, og på sikt fjerner skadelige subsidier på landbruksvarer. Alle konkurransevridende eksportsubsidier må fjernes umiddelbart.

Norge er i dag det landet i verden som gir mest bistand per innbygger. Slik bør det også fortsette å være, men ikke uten at vi er sikre på at bistandsmidlene hjelper dem som trenger det mest. For å sikre en bred støtte til bistandspolitikken må det norske folk være sikre på at deres penger ikke går til korrupte regimer eller land som bryter menneskerettighetene. Avsløringer om organisasjoner og mottakerland som underslår midler ment for de fattigste i verden svekker norsk bistandspolitikk, og slike handlinger må slås hardt ned på. Misbruk av bistandsmidler skjer blant annet fordi støtten kanaliseres på feil måte. Høyre mener at Norge i mye mindre grad må gi direkte budsjettstøtte til mottakerland. I regimer med manglende demokrati kan det lede til korrupsjon, og oppleves som en direkte støtte til sittende regimer uten tilstrekkelig demokratisk forankring.  Høyre mener Norge i større grad må gi prosjektstøtte slik at pengene ikke nødvendigvis går gjennom et lands regjering

Likevel er det viktig å samarbeide med styresmaktene i de land der det er mulig, da disse er avhengige av å bygge opp den nødvendige kompetansen for  å skape strukturer som leder frem til et velfungerende samfunn. En større andel av bistanden bør gå gjennom multilaterale programmer og gjennom organisasjoner med kompetanse og erfaring fra de aktuelle land. For at man skal nå Tusenårsmålene er det viktig at giverlandene koordinerer arbeidet slik at man sikrer at hjelp til de som trenger det mest. Norge bør også i fremtiden konsentrere sin innsats om afrikanske land sør for Sahara.

Høyre mener Norge bør fortsette å prioritere utdanning og helse i mottagerland. Bekjempelse av HIV/ AIDS er sentralt i dette. Enkle, forebyggende tiltak mot sykdommer som malaria og enkle sykdommer må prioriteres. Et viktig tiltak for å forhindre sykdom er tilgang på rent vann, norsk bistand bør ha som mål å sikre denne tilgangen. Høyre ser positivt på at private aktører bidrar til å gi befolkningen tilgang til rent vann.

Et stort problem for mange av de fattigste landene er mangel på privat investering. Dette skyldes blant annet dårlig infrastruktur, og svake institusjonelle beskyttelser av eiendomsretten. Norge bør bidra til å bygge den nødvendige infrastrukturen som må til, for eksempel ved å bistå slik at man får systemer for beskyttelse av den private eiendomsretten samt bistand rettet mot bygging av infrastruktur.

All bistand har i seg en fare for å klientifisere både land og enkeltmennesker. Norsk bistand bør i mye større grad ta sikte på å hjelpe enkeltmennesker til å klare seg selv. Derfor ønsker Høyre en større satsing på mikrokreditt og hjelp til selvhjelp.

Målrettet bistand er nødvendig for å forhindre humanitære katastrofer, og bidrar til å bekjempe sykdommer og akutt nød og fattigdom. Høyre mener bistanden må innrettes slik at den er mest mulig effektiv. Det bør være en forutsetning at demokrati og menneskerettigheter er lovfestet praksis i de land som mottar norsk støtte. Hvis en katastrofe oppstår må hensynet til sivilbefolkningen veie tyngre enn dette kravet.

Høyre støtter opprettelsen av et internasjonalt nødhjelpsfond til bruk ved akutte katastrofer. Dette fondet må finansieres gjennom statsbudsjetter og ikke som følge av ekstra skatter på for eksempel flytrafikk eller valuta.

Handel:

· At Norge skal spille en pådriverrolle for friere verdenshandel i WTO. De rike landene må snarest mulig åpne sine markeder for varer fra den 3. verden.
· At Norge skal være en pådriver i WTO for liberalisering av verdenshandelen, også handelen med tjenester – men at dette ikke skal komme før den vestlige verden har gitt betydelige konsesjoner til u- landenes krav om å åpne vestlige markeder.
· Gi ensidig tollfri adgang til flere enn dagens MUL – land. I første omgang bør de neste 20 landene på UNDPs HDI liste få tollfri adgang til norske markeder.
· Gjennomgå regelverket for å fjerne ikke-tollmessige barrierer som hindrer import fra 3. verden.
· Redusere tollbarrierer og kvitte seg med egne konkurransevridende subsidier

Bistand:

· Styrke innsatsen for å bygge opp eiendomsrettigheter i den 3. verden
· Opprettholde norsk bistandsnivå, men ha en total gjennomgang av alle Norges bidrag for å sikre at pengene brukes best mulig.
· Bruke mer av Norges bistandsmidler gjennom multilaterale organisasjoner som FN, og til elementære helse – og utviklingsprogrammer.
· Vurdere å bruke bistandsmidler på private bedrifters mikrokredittprosjekter.
· Konsentrere bistanden om få land og innenfor områdene helse og utdanning.
· Ha en sterkere satsing på mikrokreditt.
· Satse på infra- og samfunnstrukturer som oppmuntrer til investeringer.
· Respektere landenes selvstyre, men holde fast på at markedsøkonomi, demokrati og handel er den sikreste veien til økt velstand.

Menneskerettigheter:

· Underlegge alle mottakere av norsk bistand strenge krav til demokrati og menneskerettigheter.
· Ha mer utstrakt bruk av frys i midler når land systematisk krenker grunnleggende menneskerettigheter.
· Aktivt støtte opposisjonen i alle udemokratiske diktaturer.
Sette kampen for menneskerettigheter foran norske næringsinteresser.

God helg!

Mitt forsøk på en bredere analyse av Nye Moderaterna og utviklingen hos de britiske Toryene. Står også i dagens Morrabla (men muligens bare i papirutgaven).

Det nye høyre?

Det er ikke høyresiden som har forandret seg. Det er virkeligheten. Derfor måtte David Cameron foreta et politisk modermord for å ha sjanse til å bli Storbritannias neste statsminister.

Fredrik Reinfelt løfter armene i triumf. Moderaterna har vunnet valget, og han skal bli statsminister. Den lavmælte, beskjedne partilederen med de klare, brune øynene, som bare ti år tidligere var persona non grata i sentrale partikretser etter et hissig angrep på Carl Bildt og partiets ledelse, opplever sin største triumf. Han smiler ikke. Hoverer ikke. Sier klart og tydelig inn i mikrofonen ”Det svenske folket har valgt en ny regjering fra Alliansen”. Men midt i valgvaken for partiets historiske bragd er det murring. Flere personer sier til pressen, anynymt, at Reinfelt har ødelagt partiet. Han har lagt det ideologiske korstoget på hyllen, og gjort Moderaterna om til en lightutgave av sosialdemokratene. Det liberalistiske høyremiljøet i Sverige omfavner Reinfelt av politisk nødvendighet, ikke av kjærlighet.

På de Britiske øyer får Tony Blair dagling juling i pressen, og The Conservatives ser sine beste meningsmålinger siden 1992. Likhetene mellom David Cameron og Fredrik Reinfelt er slående. Begge er unge og friske. Begge slåss mot sosialdemokratiske statsministerere som har sittet lenge. Begge har reformulert hva som er oppgavene og rollen til et konservativt parti. Begge blir beskyldt eller hyllet for å ha lagt partiene sine mot sentrum.

Er det en politisk omlegging? Et kynisk PR stunt? En borgerlig trojansk hest? Er det nye høyre, eller ”same shit, new wrapping”? Etter min mening handler både Nye Moderaterna og ”nye” Conservatives om noe mer enn politisk markedsføring. Det er et reelt linjeskifte som har sin parallell i den tredje vei i sosialdemokratiet fra begynnelsen av 90- tallet. Det er ikke høyresidens ideer som har endret seg. Det er virkeligheten, og gamle partier dør med sine politiske dogmer.

Det britiske spøkelset

Det svever et spøkelse over britisk politikk. En kjøpmannsdatter som med sin aggressivitet, besluttsomhet og politiske dristighet ruver i britisk moderne historie. Hun fikk en politisk revolusjon oppkalt etter seg, men endte opp med å bli henrettet av sine egne uten at de dermed klarte å hjemme liket. Sårene etter det bitre oppgjøret har fortsatt ikke grodd, og hennes politiske bødler sendte partiet ut i en identitetskrise som de første nå ser slutten på.

Tory – partiets utvikling er ubønnhørlig knyttet til historien om Margareth Thatcher, og historien om Margareth Thatcher er ubønnhørlig knyttet til høyrebølgens vekst og fall.

I alle britiske hjem finnes en tekjele som piper når vannet koker. Temperaturen har steget gradvis, men først i det avgjørende øyeblikket kommer det skjærende pipet som varsler at vannet er ferdig. Slik hadde også stemningen i det konservative partiet nådd kokepunkter på slutten av 70- tallet. Den konservative statsministeren Edward Heath hadde noen år tidligere foretatt sin berømte ”U- turn”, og brutt med partiprogrammets klare motstand mot priskontroll og fortsettelse av den sosialdemokratiske reguleringsstaten. Det er en vanlig oppfatning at Thatchers lederskap var et slags elitært kupp. Det stemmer ikke. Hennes lederskap var basert på en dypt forankret misnøye i partiorganisasjonen og parlamentsgruppen. Det hadde kokt lenge, og med Thatcher nådde opprøret kokepunktet. De konservative krigerne fikk god hjelp av tidsånden. Det siste tiåret hadde pendelen dreiet bort fra Keynsianisme og styringsiver, og samtidig opplevde mange sosialdemokratiske partier en ny radikalisering som gjorde at mange følte sine livsmønstre og hverdagsliv truet. Thatcher benyttet sjansen til å gjennomføre dype reformer av det britiske samfunnet. ”And to those who want to turn back I say: U- turn if you want to. The Lady’s not for turning.” Høyrebølgen og den blå revolusjonen var landet i Europa.

Et tu, Tory

Ti år senere blir Margareth Thatcher brutalt henrettet av sine egne. Offisielt trekker hun seg, men ingen er i tvil. Jernladyen har falt for et dolkestøt fra egne rekker. Hun har brakt det konservative partiet gjennom ti år med seire, ikke minst takket være et sosialistisk Labour som skremmer vettet av den britiske middelklassen. Men tidene har forandret seg. Muren har falt. Den kalde krigen er over. Markedsøkonomien har seiret. Det er som om hele det politiske landskapet har beveget seg et hakk til høyre som følge av det ideologiske jordskjelvet. I Storbritannia klamrer en spak John Major seg fortsatt til makten (...og kan delvis takke The Sun for det. Avisen produserer på valgdagen sin legendariske førsteside: ”If Labour Wins the Election: Will the last one to leave the country please turn of the lights). Men noe er i ferd med å skje.

”Bill Clinton and Al Gore. They don’t think they way the old Democrats used to.”, fortalte valgreklamen. Bare i amerikanske valgfilmer kan kandidatene smile så bredt, være i så klare farger og hilse på så mange vanlige arbeidsfolk på en gang. Året var 1992. Reagan- revolusjonen humpet videre med George Bush senior, men fremstod som utdatert og stivnet. Folket ville ha noe nytt. ”Change versus more of the same”, skrev valgstrategen James Carville på en stor plakat i Clintons hovedkvarter, men han hadde det forrige presidentvalget friskt i minne. Liberale Michael Dukakis representerte også noe nytt, men fikk grisebank av Bush den eldre under valget. Demokratene kunne ikke skylde på kommunikasjon. Amerikanerne ville ikke ha politikken deres. I 1992 ble verden introdusert for et nytt fenomen: prefiks- partiet. Clinton var ikke lenger Demokrat. Han var en Ny Demokrat.  Han ville ikke ha ”tax and spend” politikk. Han ville gjøre slutt på ”welfare as we know it”. Han var for dødsstraff, og han var ikke en sofaradikaler som ikke forstod problemene i det virkelige Amerika.

Politisk bli ny

Politiske ”bli ny” programmer er ingenting nytt. På midten av 70- tallet la Høyre bevisst en strategi for å bygge ned motsetningene til fagbevegelsen, og markere seg selv som den vanlige manns forsvarer mot et radikalisert sosialdemokrati. Ti år senere svarte Arbeiderpartiet med en dyptpløyende moderniseringsprosess som la grunnlaget for et revitalisert og styringsdyktig parti gjennom hele 90- tallet. Politiske partier lever ikke i glassboller, og det ligger i deres natur å ville søke makt og vinne valg.

I 1997 gjorde Tony Blair det samme i Storbritannia. Han skapte Nye Labour, og fremstod som så sentraumsvennlig at Margareth Thatcher kalte ham ”my finest achievement”. Verken for Clinton eller Blair var bli ny operasjonen rene politiske PR- øvelser. Det var nødvendige justeringer for å tilpasse partiene og deres ideer til en ny tid, og selvfølgelig for å gjøre dem valgbare.

Identitetskrise

Etter New Labour gikk de konservative inn i ti år med kollektiv terapi og selvpining. De manglet glød, ledelse og ikke minst fornyelse. Toryene registrerte kanskje at verden hadde endret seg siden 80- tallet, men de tok ikke konsekvensen av at kampen mellom markedsøkonomien og styringsøkonomien i stor grad var vunnet. En stor fløy av Thatchers gamle krigere ledet an i kampen for en ny radikalisering av partiet langs de gamle linjer, ute av stand til å forstå at gårsdagens kamper ikke kunne bli morgendagens kriger. Partiet byttet ledere som andre bytter sokker, og opplevde den historiske ironien at de selv ble like lite valgbare som Labour var på 80- tallet. Toryene ble kjent som ”the nasty party”. Desperasjonen drev dem ut i en endeløs jakt på nye, populære saker, og endte med en av de skitneste valgkampene i partiets historie når de i 2004 gjorde motstand mot innvandring til sin største hovedsak.

Pussig nok var det nettopp den overdrevne fokusen på strategi og taktikk som førte til tap etter tap. Ved å stirre seg blinde på meningsmålinger og lete med lys og lykter etter nye enkeltsaker ble de ute av stand til å se at roten til problemet lå langt dypere: Toryene var ikke lenger på lag med sin samtid. Deres eneste bastioner lå på den engelske landsbygda, i byene var de nærmest utradert.

Toryene forsøkte seg med ”same shit, new wrapping”, og resultatet ble en katastrofe. Å revitalisere et parti krever mer enn en ny kommunikasjonsplatform. Velgerne kan kanskje være trege, men de er sjelden idioter.

Vis, ikke fortell

Tony Blair forstod at politikkens første lov er ”vis, ikke fortell”. Velgerne må se at du er annerledes, føle at du representerer noe nytt. New Labour var en ideologisk, politisk og retorisk omlegging. Blair brukte hele tiden partiets historie som slegge for å slå inn gamle vegger. Han malte bildet av et Labour som alltid hadde svart på tidens utfordringer, fra fabrikklover på begynnelsen av århundret til ”homes fit for heroes” etter andre verdenskrig. Nå har vi nye utfordringer, og da kan vi ikke holde fast på gårsdagens politiske løsninger. Nye problemer. Nye Labour.

Kanskje er David Cameron Tony Blairs ”finest achievement”. Han følger i hvert fall Tony Blairs oppskrift med imponerende klarhet, selvfølgelig med en konservativ vri. Som alltid er shit og wrapping vanskelig å skille. Det er sannsynligvis ingen overdrivelse å hevde at valget av miljø som første hovedsak ikke bare er gjort av idealistiske grunner. Storbritannia ligger an til å oppfylle sine Kyotoforpliktelser takket være jernladyens hardhendte håndtering av kullverkene, men saken har større signaleffekt enn som så. Ved å velge miljø som første hovedsak viser David Cameron at han er en ”different kind of conservative”, at han ikke tenker på samme måte som de gamle Toryene. Han tvinger velgerne til å revurdere sine oppfatninger av partiet, og tar første steget på den lange veien mot å bygge ned fordommene som har gjort dem uvalgbare i så mange år.

One Nation

Men Camerons viktigste reposisjonering var et klart modermord.

Da det thatcheristiske godstoget rullet gjennom partiet fikk Margareth Thatcher mange strategiske allierte, men ikke like mange venner. Thatcher representerer bare en av mange tradisjoner hos de konservative.

En nøkkeltradisjon har sitt opphav i statsminister Benjamin Disraeli (1804 – 1881). Den konservative statslederen utvidet stemmeretten, innførte sosiale goder og fabrikklover, og håpet på denne måten å beskytte det etablerte samfunnet mot den fremadstormende arbeidsklassen. Filosofien fikk navnet ”One Nation”, et smått paternalistisk program basert på tanken om interesseharmoni i stedet for klassekamp. Arbeiderklassen skulle få sitt, reformene skulle være gradvise og hele folket skulle føle seg som borgere i det store, britiske imperiet. Kontrasten til Thatcher er total. Hennes ideologiske kamp var riktig i sin tid, men i velgerklimaet på 2000 tallet hadde den mistet sin potens. Toryene hadde drept Ladyen. Nå måtte også arven henne begraves.

”There is no such thing as a society”. Uttalelsen er klassisk Maggie Thatcher. At den er revet ut av sin sammenheng, og neppe representativ for hennes filosofi, har mindre å si. Den har blitt stående som selve kjennetegnet på ”The nasty party”. Nettopp derfor er det så sentralt når David Cameron sier: ”We believe there is such a thing as a society, it’s just more than the state”. Gjennom denne uttalelsen legger han et ideologisk fundament for sitt konservative prosjekt. Han snur ryggen til 80- tallet, og tegner opp det nye ideologiske skillet: Ikke mellom de som tror på fellesskapet og de som tror på markedet, men mellom de som tror på fellesskapet og de som bare tror på staten. I partiets nye prinsipprogram maner Cameron til en ansvarsrevolusjon. Bedrifter, familier og enkeltmennesker kan ikke lenger bare se til staten for støtte og hjelp, men skal sammen med staten skape et bedre samfunn. I Camerons ”One Nation” har plass til en aktiv stat som gir borgerne muligheter, et fritt marked som skaper nye arbeidsplasser og det sivile samfunn som havnet i glemmeboken under 80-tallets kamp mellom stat og marked. Hans konservative parti har en ny kommunikasjonsplatform, men de har også et nytt virkelighetsbilde.

Brokete bilde

Det er vanskelig å generalisere ut fra utviklingen i både Sverige og Storbritannia. Det politisk bildet i Europa er brokete og forvirrende for tiden. Vi har alle blitt skuffet. Både venstresiden som ventet en radikal bølge etter Vestens kriger, og høyresiden som trodde at den høye ledigheten og de stivnede velferdsstatene endelig skulle gi et mandat til forandring. I stedet ender kampene på kontinentet uavgjort. Sosialdemokratene tar Spania og Italia. Høyresiden tar Sverige og Storbritannia, sistnevnte i hvert fall på meningsmålingene. I Sentral- og Østeuropa dominerer andre kamper og ideer. I alle land ligger populismen på lur, enten den har høyre- eller venstresidens innpakning. Utfordringene for de store, moderate partiene til høyre og venstre er å igjen beskrive en virkelighet som folk kjenner seg igjen i, og finne politiske løsninger som er relevante for deres hverdag. Gårsdagens løsninger er for lengst utdaterte. Det forstår Tony Blair. Det forstår David Cameron. Det forstår Fredrik Reinfelt. Det forstod ikke Göran Persson.

Det er nå Fredrik Reinfelts politisk hverdag starter. På mange måter er det nå det avsløres om han har et mandat for endring, eller bare kom til makten fordi svenskene ville ha noe nytt. Velgerne vil forvente endringer, men vil slå ned på radikale snuoperasjoner. Samtidig vil liberalistene i hans eget parti, de som knurret allerede valgnatten, være utålmodige. Reinfelt har, i likhet med Cameron nå og Thatcher i sin tid, bygget en valgallianse. Partiet har lært seg sin nye kommunikasjonsplatform. Det gjenstår å se om den ideologiske reorienteringen har slått rot.

Visste du at jødene styrer verden gjennom ZOG (Zionist Occupational Government)?
Visste du at månelandingen var fabrikkert av USAs regjering?
Visste du at Sovjet ikke egentlig har fallt, men bare venter på å vise sitt sanne ansikt igjen?
Visste du at frimurerne styrer alt du ser?
Visste du at de skjuler UFOer på en militærbase i USA?
Og, som nyeste tilskudd, visste du at amerikanerne selv var ansvarlige for 11. september?

Visste du at 100 prosent av dette etter alle solemerker er pur idioti?

Den kramperadikale avisen Diplo (norske Le Monde) har i flere utgaver forsøkt å så tvil om "den offisielle" historien bak 11. september, og i dag har sannelig Dvaskbladet gitt plass til en kronikk om samme tema. Den heter "Ekstreme synspunkter"  og er en eneste lang oppvisning i enten:
A. Paranoia
B. Tungt og uheldig narkotikamisbruk
C. Ekstremisme

Det sier litt om hvor langt hatet mot USA og Bush har gått når en kronikk i en av Norges største aviser for alvor hevder at den amerikanske regjeringen står bak den største terroraksjonen på amerikansk jord. Resten av argumentet lar jeg The Best Page In The Universe ta seg av. Eller så kan du lese mer seriøs propaganda fra imperialist-fasciststaten USA.