Lille Blå - Torbjørn Røe Isaksen

I dagens meningsmåling fra Vårt Land går Høyre frem med to prosentpoeng. Det kan være en god nyhet! Men media er som kjent flokkdyr. De har en tendens til å bestemme seg for hvilket skjema valgkampen passer inn i, og så gjøre det til en selvoppfyllende profeti. Det krever hardt arbeid å bryte denne sirkelen, men det er mulig.

Se forøvrig denne utmerkede kommentaren i Dagbladet.

Rød Ungdom mener ordførerens skattesnylteri og dødsmarkene i Kambodsja kan sammenlignes.



Bilde fra: http://www.wilsonsalmanac.com/images1/ngor_haing1.jpg

Se på bildet. Det er fra filmen "The Killing Fields" om dødsmarkene i Kambodsja hvor den kommunistiske diktatoren Pol Pot og hans Røde Khmer drepte mellom 1,7 og 2,3 millioner mennesker. For å spare plass ble de henrettede lagt i massegraver. For å spare kuler ble de ofte drept med hammere, økser, spader eller spisse bambuspinner.

Rød Ungdoms leder forsøker på bloggen sin å være morsom. Han foreslår følgende løfte før skolevalgene:

"Jeg, Mimir Kristjansson, lover å la stakkars Per Ditlev-Simonsen i fred og konsentere meg om Fabian Stang og rumpa hans dersom du, Torbjørn Røe Isaksen, kan love meg at ingen fra Unge Høyre i en eneste skoledebatt i valgkampen 2007 kommer til å falle for fristelsen til å snakke om RVs politikk anno 1975 (f.eks. Kina, Pol-Pot, proletariatets diktatur)."

At han beskylder meg for å late som om skattesnyteri er en bagatell er en ting. Jeg har kalt ordførerens handlinger kriminelle og forkastelige. Men å sammenligne det å snyte 150 000 kroner på skatten med massedrap på 1,7 millioner mennesker? Et massedrap som hadde sine naive apologeter i AKP som i dag er en del av Rød Ungdoms moderparti Rødt (se samleside om Hagtvet sin kritikk her), det er bare forkastelig. Skattesnyteri er ingen bagatell. Men å sammenligne en av de verste drapsregimene i verdens historie med en konto i Sveits, er å bagatellisere 1,7 millioner menneskers død. Rød Ungdom burde skamme seg. Dagens unge kommunister har ikke et direkte ansvar for hva deres forgjengere gjorde, men man burde forvente at de har et mer respektfullt forhold til ofrene for sin egen ideologi - et tankesett som gjennom historien alltid har endt opp som i Kambodsja.

Andre del av serien "Folk og fe som faktisk stiller til valg i år - og som ikke har konto i Sveits". I dag Caroline Brucker, ungdomskandidat i Hurum. Unge Høyre har over 500 kandidater under 26 år over hele landet.

Caroline er spesielt opptatt av skolepolitikk, og du kan lese mer om henne her.

"I et moderne samfunn er et omfattende offentlig ansvar for ? og finansiering
av - fellesoppgaver et uttrykk for solidaritet." Arbeiderpartiets politiske program

For sosialdemokratiet er fellesskap synonymt med offentlig sektor. 

Samfunnet består av en myriade av små og store fellesskap. Arbeiderpartiets "fellesskap" er derimot synonymt med offentlig sektor, og en tilsnikelse av begrepet. 

Hvis sosialdemokratiet har rett i sin analyse så har vi aldri tidligere i historien hatt mer fellesskap i Norge enn akkurat nå. For aldri før har en større del av pengene våre gått gjennom statskassen. Aldri før har vi hatt så mange ansatte i offentlig sektor. Aldri før har vi hatt så stort tilbud av offentlige tjenester. Det er et paradoks at samtidig som offentlig sektor vokser som aldri før, føler stadig flere mennesker at samfunnet har blitt kaldere og at folk bryr seg mindre om hverandre. Kanskje er det fordi vi i så stor grad har delegert medfølelsen til politiske myndigheter, mens vi selv har tatt ansvar for å kreve noe tilbake?

Valget i høst står mellom mer fellesskap eller mer egoisme. Noe slikt er venstresidens valgkampbudskap. I fellesskapet står vi sammen, løfter i flokk og løser felles utfordringer. Egoisme er å stå alene, tenke på seg selv og ikke se lenger enn sin egen nesetipp. Men sosialdemokratiets fellesskap er en slags ideologisk gjøkunge. Gjøken legger ikke egg i eget rede, men i andres. Etter kort tid tar gjøkens eget avkom over styringen, og skubber de andre ungene ut av redet. Slik har også sosialdemokratiets felleskapsbegrep fungert. Det finnes nemlig bare fellesskapet i sosialdemokratisk terminologi. I bestemt form, entall. FelleskapET. Og dette fellesskapet er synonymt med offentlig sektor.

Når offentlig sektor øker sin makt og innflytelse er det ikke bare på bekostning av markedet, men på bekostning av andre fellesskap i samfunnet. Hvis politikerne øker skatten med en krone så dreier det seg ikke om en overføring fra egoistene til fellesskapet, men en overføring fra de små fellesskapene til det store ? enten kronen blir borte fra familiens budsjetter, fra bedriftens budsjetter, fra organisasjonens budsjetter eller fra nærmiljøets budsjetter. Monopoliseringen av fellesskapet får absurde utslag. Når offentlig sektor driver en skole, betaler lærerne og bestemmer pensum så kalles det ?fellesskap?. Hvis en gruppe foreldre selv går sammen og starter en friskole for sine barn, selv tar styringen, deltar i dugnad og former skolehverdagen, så kalles det ?privatisering? eller markedskrefter. Men hvorfor er det fellesskap når det offentlige bestemmer, men markedskrefter når foreldre selv tar styringen?

Nærheten og solidariteten som venstresiden etterlyser kan vanskelig vedtas ved lov eller betales over et budsjett ? uansett hvor mye man kaller det fellesskap. I bunn og grunn kan den bare skapes og vedlikeholdes av de hundretusenvis med små fellesskap som samfunnet består av. Det har sosialdemokratiet aldri forstått.

At de våger, tenker jeg av og til. At de våger å stemple valgfrihet for de eldre som kynisk og kaldt. Kalle det "privatisering" når eldre mennesker får et minstemål av innflytelse over sin egen hverdag.

Sosialistiske partier tråler land og strand rundt for å finne feil i kommuner som har kombinert kvalitet med valgfrihet, eller som har latt alle gode krefter slippe til for å skape en best mulig eldreomsorg (ja...det betyr at lønnen til de ansatte kanskje kommer fra et privat firma, men at kommunen betaler regningen). Kanskje de burde konsentrert seg mer om å rydde opp i sine egne kommuner? I går leste jeg en horribel sak i Moss Avis.

"En 99 år gammel kvinne og hennes familie søkte om sykehjemsplass 2. januar i år, men det tok over et halvt år før søknaden ble besvart av Moss kommune.(...) Hun bor alene i egen leilighet i Moss sentrum, og datteren skriver at moren lenge har klart seg med trygghetsalarm og praktisk bistand de siste årene. Siden november 2006 har morens helse imidlertid blitt gradvis forverret, men søknaden om sykehjemsplass ble først besvart 23. juli i år. Da med beskjed om at svar ikke kunne ventes før om noen uker, på grunn av stor saksmengde ved forvaltningskontoret. Ifølge datteren har det i mellomtiden også oppstått flere uheldige episoder knyttet til kommunens hjemmetjeneste. Flere ganger skal moren ha måttet sitte i mange timer uten å få den hjelpen hun har krav på. (...)  Tirsdag 24. juli ble min mor sittende uten å få verken mat, drikke eller hjelp til å komme på toalett, fra etter morgenstellet og frem til jeg tilfeldigvis kom på besøk rundt halv fem på ettermiddagen. Medisinene var ikke klargjort, og siden ingen kom hadde hun heller ikke fått disse."

Svaret fra kommunen? De finner ikke søknaden! Det er helt utrolig.

Jeg sier ikke at gale ting aldri kan skje der hvor Høyre styrer. Eldreomsorgen krever konstant overvåkenhet. Men eksempelet illustrerer sosialistenes dobbeltmoral, og hvordan de nekter å innse at et byråkratstyrt system hvor eldre fratas myndighet, kan gi uholdbare resultater.

Arne Myrdal har gått bort i en alder av 71 år. For de av oss som våknet til bevissthet sent på 80- tallet og på begynnelsen av 90- tallet gir navnet utallige assosiasjoner, og hans bortgang bør føre til noen refleksjoner. Fra Wikipedia:

"Arne Myrdal var lokalpolitiker for Arbeiderpartiet i tiden før sitt engasjement i Folkebevegelsen Mot Innvandring.

Allerede i 1989 begynte Myrdal å markere seg da han ble varetektsfengslet etter at politiet fant fem kilo dynamitt hjemme hos ham. I løpet av etterforskningen kom det frem at Myrdal hadde lagt planer om å sprenge et asylmottak utenfor Arendal. Myrdal ble dømt til fengsel for dette forholdet.

Myrdal ble særlig kjent etter Brummundal-slaget i august 1991 der noen lokale ungdommer brakte sammen med noen tilreisende demonstranter under et møte arrangert av ham selv og organisasjonen Norge Mot Innvandring. 9. november samme år vakte han på ny stor oppsikt da han holdt sin berømte tale på Youngstorget. Talen ble imidlertid et nederlag da rundt 10 000 motdemonstranter snudde ryggen til ham i en aksjon kalt Vend Arne Myrdal ryggen. Det vakte også en viss oppsikt at datoen for talen falt på samme dato som Krystallnatten.

I 1991 gikk Myrdal ut av FMI og startet sin egen organisasjon kalt Norge Mot Innvandring (NMI). Årsaken var at Myrdal ønsket mer handling og mindre prat."

Siden begynnelsen av 90- tallet har to ting skjedd, og begge er viktige og avgjørende.

For det første. Undertegnede ble politisk aktiv blant annet på grunn av kamp mot rasisme og fremmedfrykt. Jeg mente, og mener, at respekten for enkeltmennesket undermineres når folk puttes inn i ferdig definerte kollektivistiske grupper, og at enhver i stedet bør bedømmes utfra sine handlinger. Det var utgangspunktet for 90- tallets mobilisering mot rasisme, og mot de politiske kreftene som bevisst spilte på ønsket om et mindre tolerant Norge.

Samtidig ser vi også at innvandringen gir oss utfordringer. Mange som kommer til Norge havner utenfor arbeidsmarkedet, mange møtes med støtteordnigner i stedet for krav, kulturelle praksiser som er uakseptable dukker opp her i landet og ute i verden konfronteres vi av et lite, men slagkraftig miljø av militante islamister. Det vi har lært siden 90- tallet er at den slappe verdirelativismen - den kulturelle forståelsen som sier at alt er greit - ikke kan være motpolen til motstanden mot rasisme. Når liberale verdier trues må de forsvares, både mot indre og ytre fiender.

For det andre. Kampen mot verdirelativisme og undertrykking og fundamentalisme kan lett bli en kamp mot enkeltmennesker av en annen tro eller med en annen kultur. En oppdeling i oss og dem ikke basert på hvilke verdier vi står for, eller hvilke egenskaper vi innehar, men som en automatisk sortering basert på gruppetilhørighet. Like mye som vi må advare mot en slapp verditoleranse som tror at alt er greit, må vi derfor fortsette en kamp mot gruppetenkning. Hvis ikke kampen føres på to fronter vil, for å sette det på spissen, kampen mot islamsk fundamentalisme nok en gang bli en kamp mot "innvandrere", alle som er annerledes. Det er tross alt ikke så lenge siden Benjamin ble brutalt drept.

I den store kulturdebatten er det viktig å gjøre noe så banalt som å sette enkeltmennesket i sentrum, uansett. Er det en klisje? Ja, men det er menneskerettigheter, frihet og demokrati også. Verdier som aldri er mer enn en generasjon unna utryddelse (takk, Ronald).

Minerva Online har invitert et panel bestående av Paul Chaffey, Kristine Moody og Arne Hjeltnes til å kommentere valgkampen på nett.

"(...) vi antar også at våre lesere får nok av partipropaganda andre steder. Derfor har vi satt sammen et panel av valgkommentatorer som ikke representerer noe parti, men skriver på egne vegne."
 
Hensikten er rett og slett å forsøke å se den velregisserte valgkampen fra et litt annet ståsted. Både media og politikere vet stort sett hvilke trinn de skal ta. Minervas kommentatorer er usikre på om de i det hele tatt skal være med å danse.

Paul Chaffey er i dag direktør for NHO- foreningen Abelia. Han startet sin politiske reise i SV hvor han blant annet var stortingsrepresentant, men har i dag plassert seg lenger til høyre.

Kristine Moody har lang fartstid som journalist og redaktør, blant annet i tidsskriftet Memo. Hun er kjent for utradisjonelle meninger som bryter med det typiske høyre- venstreskillet i politikken (blant annet er hun veldig for veiprising).

Arne Hjeltnes er Vossing og turgåer. Han har også jobbet for Eksportrådet for fisk.

Første kommentar fra Paul Chaffey kan du lese her.

"Da kritikken mot Hydro raste som verst, ringte regjeringen til Jan Reinås: «Du har vår fulle tillit.»", forteller Nettavisen i dag.

Konsernsjef Eivind Reiten har valgt å tilbakebetale 7,8 millioner kroner ? etter press fra en rekke politikere. Men politikernes eget parti - Arbeiderpartiet - og deres egen minister - Dag Terje Andersen - var fullt klar over hva som skjedde og hva slags penger Eivind Reiten og de andre skulle få! Først når saken eksploderer i media bestemmer Dag Terje Andersen seg for å snu. I stedet for å ta konsekvensen av sine egne politiske valg gjør han styret, Reiten og styrelederen til syndebukker. Men ikke før han har ringt hjem til styreleder Reinås og fortalt at han har regjeringens fulle tillit.

Det er et skittent politisk spill næringsministeren driver.

I disse opsjonstider blir begrepet "grådighetskultur" kastet mye rundt. Det treffer uten tvil en nerve. Ethvert samfunn kan ha en farlig dragning mot kortsiktig materialisme, i betydningen at materielle verdier blir den eneste målestokken på riktig og galt. Det er heller ikke tvil om at vi har sett eksempler på grådighetskultur i næringslivet, kanskje det beste eksempelet er svindelforetaket Enron som lurte både sine ansatte og myndighetene. Jeg mener også det er grådighetskultur hvis en bedriftsleder eller et styre bevilger seg selv fete bonuser som ikke kan begrunnes med bedriftens beste (når eierne derimot sanksjonerer visse bonusordninger så er det selvfølgelig greit - det er ikke grådig å ta betalt for jobben man faktisk gjør).

Men midt i alt mediahysteriet om grådighetskultur kan vi fortsatt se det gamle idealet noblesse oblige, rikdom forplikter i moderne støpning. Det å ha mye betyr også at du har et ansvar for å gi noe tilbake, og at dette ansvaret strekker seg utover det rent juridiske og formelle. Denne samfunnsplikten opprettholdes ikke av myndighetene eller av lover og regler, men av etiske idealer som har vokst frem over tid. Noblesse oblige. Det er Bill Gates, Warren Buffet eller Trond Mohn og mange flere - rike mennesker som har funnet glede i å kunne dele av sitt overskudd. Hvorfor slik gavmildhet er bra, viktig og på mange måter fungerer bedre enn statlige overføringer kan du lese mer om i The Economist (hvis du kan logge inn).

Men det er på tide å skape et nytt ideal også. At rikdom forplikter forplikter. Ikke til å legge ned alle prinsipper og idealer, men til å slutte å henge ut og mistenkeliggjøre de som gir. Selvfølgelig kan ikke en kommune godta hva som helst, men historien om vanskjøtselen av private gaver i Norge er lang og vond. Mottakelsen av Christian Ringnes sin skulpturpark er bare siste kapittel. Gustav Vigeland stilte i sin tid en betingelse for sin uerstattelige gave til Oslo kommune, at det skulle opprettes en offentlig park. Vi bør være takknemlige for at ikke han måtte konfrontere nåtidens kulturdebattanter.

Les forøvrig Nicolai Strøm Olsen sin blogg om dette hos MINERVA.

"Man kan sitte på Manifest 03 og snakke om at markedet dreper kulturen. Det er feil, det er faktisk innenfor kulturen at markedet gjør en god jobb. Det er markedet som gav oss Scorsese, Dr Dre, Bertolucci, Sex Pistols, skjønner? Den andre siden ga oss tsjekkisk dukketeater og Wam & Wennerød filmer."

Happy- Tom fra Turboneger til Natt og Dag.

Jeg skal ikke avsløre hvordan det hele ender, men det er vakkert og vemodig. TV- serien "Six Feet Under" fra den amerikanske kanalen HBO handler om en familie som driver et begravelsesbyrå i Los Angeles. Karakterene er såre, egoistiske, noen nærmer seg galskapen... Kulissene er hele tiden byrået. Kjelleren hvor likene leveres og pyntes opp før de skal til skue, det lille kjøkkenet hvor den forsmådde og undertrykte husmor desperat forsøker å kompensere for tomrommet i livet sitt ved å bry seg om sine barns liv, selve skuerommet hvor familie og venner samler seg for å si noen siste ord om den døde...

I Norge er vi vant til å tenke på amerikanske, kommersielle serier som søppel. Kvalitet har vært ensbetydende med offentlige støtteordninger eller public service kanaler som norske NRK eller engelske BBC. Kommersielt TV har vært glatte Hollywoodproduksjoner med stereotype rolleinnehavere som ikke skal utfordre verken fordommer eller etablerte tankemønstre. I "Six Feet Under" er det stikk motsatt. Vi møter homofile kristne, hasjrøykende egoister, forstyrrede husmødre, sexgale psykologer og så videre. Og serien er ikke alene. Bare på kanalen HBO finner vi kvalitetsserier som The Sopranos (hyllet som verdens beste), The Wire (veldig tøff har jeg hørt) og Curb Your Enthusiasm (sær kvalitetskomedie med Larry David for de som synes Seinfeld var for lett tilgjengelig). På andre kanaler fant/finner vi fantastiske West Wing, eller Presidenten på norsk, Lost, den utrolige komedieserien Arrested Development og så videre og videre.

Hvordan har kommersielle, glatte USA klart å produsere noen av de beste seriene som noensinne er laget?

F. A. Hayek ville gnidd seg i hendene, for seriene er ikke resultatet av en planlagt utvikling. Ingen satte seg ned og bestemte seg for å produsere kvalitet i stedet for søppel. Seriene er et resultat av en kombinasjon av teknologisk utvikling og kommersielle endringer. Kort sagt av et dynamisk samfunn hvor et dynamisk marked er et av elementene.

TV- kanalene frykter at publikum, særlig yngre, i stadig større grad vil velge seg andre medier enn fjernsyn. Folk setter seg ikke lenger ned foran TVen for å la seg underholde, eller de gjør det i mindre grad enn før. Kvalitet er etterspurt, og serier som er gode får folk til å benke seg uke etter uke. Dessuten er inntektene fra fremtidig DVD- salg enorme.

De kommersielle endringene er mest åpenbare på et felt: HBO er en betal- TV kanal. Det vil si at de er uavhengige av annonsører, men avhengige av å få flest mulig til å betale en månedlig leie for å ta inn kanalen. Denne måten å organisere fjernsyn på kan i seg selv oppmuntre til å produsere serier som har høyere kvalitet.

Markedet garanterer selvfølgelig ikke kvalitet. Det produserer mer enn nok trash. Det merkelige for den store norske venstresiden som styrer kulturlivet må være at et kapitalistisk marked i så stor grad setter standarden for kvalitet, mens de offentlige kanalene i Europa tilsynelatende halter etter.