Lille Blå - Torbjørn Røe Isaksen

Moderne teknologi gir enorme muligheter som bare har en parallell i de enorme utfordringene som skapes.

Handelsmenn i Zambia bruker mobiltelefoner for å sjekke børskursene, bønder i Senegal bruker dem til å sjekke prisen på landbruksvarer og i Sør Afrika brukes mobil teknologi til å oppdatere pasientopplysninger. Multinasjonale selskaper, selve Belsebubene i venstresidens verdensbilde, har for lengst kastet sine øyne på utviklingsmarkene. Det er ikke tilfeldig at for eksempel Telenor investerer tungt i et land som Bangladesh. I sin tid revolusjonerte ”Den grønne revolusjonen” jordbruk- og matproduksjon for verdens fattige land, og var en av grunnene til at verden i dag produserer mer mat enn noen gang tidligere. Den teknologiske revolusjonen kan få samme konsekvens innenfor kommunikasjon, mat, medisin og så og si alle livets områder.

En slik utvikling har også noen klare forutsetninger.

For det første må verdenshandelen åpnes opp, også for tjenester. Det er en ondsinnet myte at de fattige landene taper på friere verdenshandel, og en forutsetning for teknologideling er at ideer og varer får flyte friest mulig over landegrensene.

For det andre må patentsystemene være tilpasset nye tider. Dette er et komplisert spørsmål, men mye tyder på at deler av dagens, vestlige patentlovgivning er utdatert og rammer fattige mennesker i utviklingsland spesielt hardt.

For det tredje trenger vi politikere som har tro på teknologien, men også innser at ikke all utvikling nødvendigvis er av det gode.

Noen hevder at vi står overfor enten Sareptas krukke eller Pandoras eske. Førstnevnte var velsignelsen, krukken som aldri gikk tom. Sistnevnte inneholdt all verdens sykdom, elendighet og nød. Den teknologiske revolusjonen gir grunn til optimisme, men optimisme med måtehold og varsomhet. Grunnen er ganske enkel. Utviklingen har rett og slett sprengt grensene for hva som er tenkelig og mulig. Slik er det ikke lenger teknologien per se som setter grenser, men vår egen refleksjon rundt hva som er riktig og galt.

I 1948 skrev engelskmannen George Orwell standardverket om teknologiens muligheter og trusler, romanen ”1984”. Det er en bitende satire over den autoritære kommunismen, men også en skrekkvisjon om en stat som bruker teknologien som spydspiss i sitt undertrykkende system. Den gang, i 1948, var teknologien science fiction. I dag er den realitet. Der den teknologiske utviklingen tidligere satte sine egne grenser så stirrer vi i dag inn i de uendelige muligheter, og har bare etikken igjen som grensesetter.

Allikevel er det ingen grunn til teknologipessimisme. Nye tanker har alltid blitt møtt med motstand, fra forfølgelsen av Galileo Galilei til Sosialistisk Venstrepartis bitre motstand mot innføringen av farge- fjernsyn. Men teknologien gir enorme muligheter, og det er en mye at mulighetene bare eksisterer for oss i det rike vesten.

Det finnes storkapital og STORKAPITAL. På ONS (oljemessen) i Stavanger møtes de alle sammen, inkludert beslutningstagere og politikere. Til og med kammeratene i Sosialistisk Ungdom er på plass for å la seg informere (...og motta mer eller mindre diskret propaganda) fra energibedriftene.

Gass, olje, vind, bølger, salt, hydrogen...alle energialternativer diskuteres. De fleste er enige om at energi er en av nøklene til velstand i en verden hvor 2 milliarder mennesker ikke en gang er koblet til strømnettet. Men et alternativ nevnes knapt. Atomkraft. Men atomkraft er miljøvennlig og har null utslipp, i tillegg kan ny teknologi gjøre den enda sikrere enn tidligere.

Verden har et skrikende energibehov, og det vokser stadig. Av de tilgjengelige energikildene går det et skarpt skille mellom de som er miljøskadelige, og de som er miljøvennlige. Dette skillet er i all hovedsak økonomisk. Det lønner seg nemlig ikke i stor nok grad å bygge vindmølleparker og solenergistasjoner til at man kan forvente utviklingsland vil enten kjøpe denne rene energien, eller bygge den selv – i hvert fall foreløpig. Alternativet til at de får sine økte energibehov dekket er at de dømmes til å bli sittende fast i en levestandard vi aldri ville akseptert at noen hadde, dersom det skjedde innenfor Norges grenser. Eller at de satser på ekstremt miljøskadelige fosile brensler.

Med gjenbruk av spaltbart materiale og innføring av avansert teknologi som omdanner fertilt uran og thorium til spaltbare materialer, fremstår disse i prinsippet som en nesten ubegrenset ressursbase.

I Norge, spesielt i Telemark (Norges beste fylke), finnes ca 15 % av verdens thoriumforekomster. Så vidt jeg husker, kjenner vi allerede til nok thoriumforekomster til å dekke behovet i mangfoldige år.

Kjerneenergi dekker omkring en fjerdedel av kraftforbruket innenfor OECD, der ca. 360 kjernekraftverk er i drift. De fleste av disse anleggene vil fortsatt være i drift inn i dette århundre. Det meste av veksten i energi- og kraftbehovet forventes å skje utenfor OECD-området, og utbyggingen av nye kjernekraftverk vil i økende grad skje her. OECD-landene vil ha en viktig oppgave overfor disse landene med henblikk på teknologioverføring, teknisk bistand og samarbeid innenfor kjerneenergiområdet, i tråd med målsettingen for en bærekraftig utvikling. I Frankrike, produserer kjernekraft ca 70% av el-behovet, CO2 utslippet falt med 60% fra 1980 til 1992, SO2 med 70%, NOX, med 60% og støv og partikler med 86%.

Poenget med atomkraft er altså at energiproduksjonen ikke forurenser overhodet – verken til naturen eller klima.  Tre normalt store kraftverk vil dekke det norske forbruket av strøm.

Kjernekraftteknologien utvikles raskt. Nå er det snakk om gjenbruk av det
såkalte avfallet i nye reaktorer. Avfallet kan også brukes til å fremstille
edelmetaller.

Thoriumkraftverk, som Unge Høyres Landsmøte vedtok at de er for i juni, illusterer at teknologien utvikler seg raskt. Poenget med thoriumteknologien er at nedsmelting av kjernen er fysisk umulig (altså ingen ny Tsjernobyl...) og at halveringstiden er veldig lav (dvs at avfallet er radioaktivt i veldig kort tid, i motsetning til avfallet fra uran-teknologien som er radioaktivt i mange tusen år). Dermed vil de to viktigste argumentene mot atomkraft være løst.

Dette er gode og klare argumenter som Norge bør vurdere seriøst. Atomkraft bør ikke lenger være et energitabu.

Alle tøffinger på venstresiden vet at staten og kapitalen sitter i samme båt (Ebba Grön), men nå viser det seg at også revolusjonen og kapitalen tar roturer sammen. I Journalisten kan vi under overskriften "NHO reddet Klassekampen" lese om en revolusjonær redaktør i en litt uvant rolle - som arbeidsgiver.  

"Klassekampen ble reddet av NHO i en tvistesak i den nyopprettede tvisteløsningsnemnda. Avisen nekter å gi en flerbarnspappa fleksibel arbeidstid. (...)

– Jeg stusser litt over Klassekampens opptreden. Avisen har vært veldig lite villig til å diskutere alternative løsninger. Jeg synes at nettopp en avis som Klassekampen burde være i første rekke når det gjelder å vise forståelse for at småbarnsforeldre i en periode trenger fleksible arbeidsforhold, sier Ketil Reigstad.

Han har jobbet på desken i Klassekampen i fire år. Arbeidstiden fra 10.00 til 17.30 på hverdager pluss en søndagsvakt hver fjerde uke ble etter hvert komplisert for ham som firebarnsfar.

Reigstad søkte avisen om en annen arbeidstid, fortrinnsvis fra klokken 0830 til 1600 tre dager i uken. Alternativt sa han seg villig til å ta igjen arbeidstiden på andre måter. De øvrige dagene ville han jobbe i henhold til den gjeldende arbeidstidsordningen. Et annet alternativ var redusert arbeidstid. Men Reigstad klarte ikke å komme til noen enighet med sin revolusjonære arbeidsgiver."

Så fant den revolusjonære avisen sine allierte - klassefiendene i NHO.

"– Gir det en bismak at vedtaket ble fattet med NHOs stemmer?

– Nå fikk vi et enstemmig vedtak på punktet som gjelder redusert arbeidstid, men ellers må jeg vel bare si at dette viser at vi også er en arbeidsplass og en bedrift, sier Braanen (redaktør i KK)."

Nå som Klassekampen er ute av skapet gleder jeg meg til deres kamp for bedre rammevilkår for små og melllomstore bedrifter! Nå! Kammerat.

Jeg tror kanskje jeg er den eneste sentrale ungdomspolitikeren i Norge som aldri, A- L - D - R - I, har lovet noen skoleelever skattefinansierte skolebøker - det som på folkemunne kalles gratis (basert på en gammel fabel i politikken om at det som staten gir ut egentlig ikke koster noe). Jeg synes for det første at det finnes viktigere ting å bruke pengene på. For det andre, og viktigst, at det er poengløst å gi skattesubsidier til barn av de som har god råd fra før. Jeg vil heller ha bedre stipendordninger, og sørge for at elever på yrkesfag med enorme utgifter får dekket en større del.

Dessuten har politikerne på venstresiden, nå med FrP - partiet som tror "prioritering" er en kinesisk matrett - på slepet, lovet skattefinansierte skolebøker siden steinalderen. Vent, nå overdriver jeg. Siden middelalderen. Har det kommet noe? Hæ? Hva sa du, AUFer? Har det kommet noen?? JEG SIER: HAR DET KOMMET NOEN SKATTEFINANSIERTE SKOLEBØKER???? Nei. Jeg trodde ikke det.

Derfor har noen smarte, unge mennesker med blå sympatier laget denne videoen. The Never Ending Story.

I dag forsov jeg meg til Høyres AU seminar. Avgang var klokken kvart på elleve og jeg våknet kvart på elleve...panikk. Med blodsmak i munnen, og svetten glinsende fra pannen, ankom jeg minibussen utenfor Høyres hus til sarkasme og spydigheter som garantert kommer til å fortsette i flere uker. For å si det slik: Per Kristian Foss lar ikke en god spydighet gå fra seg...

Det kom inn mange gode forslag på konkurransen, men juryen (meg) fallt for et bidrag i tråd med Rema 1000s slagord: Det enkle er ofte det beste.

"Det største løftebruddet som kommer er "Vi skal samarbeide i regjering"

Dette blir brutt flere ganger ved at enkeltpartiene er uenige med sin egen regjering, gang etter gang etter gang.", skrev Kristoffer Øksen.

Så gratulerer, Kristoffer. Send meg adressen din så skal jeg sende deg en t- skjorte.
(sitter på AU møte i Høyre nå, og det er helt vanvittig varmt her...åååååhhhh...jeg skulle ønsker jeg kunne være ute å bade i stedet).

Alle politikere bryter løfter. Fordi de aldri klarer å la være å love mer enn de har mulighet til å holde. Hvert valg drar politikere fra alle partier landet rundt med åpen lommebok og later som om alle problemer kan løses med mer penger fra den O`så mektige Staten...politikerne på høyresiden lover bare litt mindre enn andre.

Allikevel har den sosialistiske regjeringen satt en ny standard. På sin "Sutretur `05", også kalt Arbeiderpartiets valgkamp, var det ingen grenser for hva sosialdemokratene skulle løse. Hva har vi fått? Ingen elever får meg bekjent skattefinansierte skolebøker ved skolestart i år heller. Skolemat ble eple. Barnehagedekning ble sniking i køen. Den aktive næringspolitikken har endt opp med en patetisk omdøping av "verktøykasse" til "smykkeskrin" (HALLOOOO!?!?!?!?). Osv. Osv.

Men det største problemet for regjeringen er skatteløftet. De ville berolige velgerne med at skattene ikke skulle økes for mye, selv om Kristin Halvorsen slapp inn i departementet. Samtidig lovet de økt offentlig forbruk på en rekke områder. Resultatet må ubønnhørlig bli et av tre:

Regjeringen bryter utgiftsløftene sine til flere grupper, og må krype til korset før neste valg.

Regjeringen velger å bryte skatteløftet sitt, og øker skatter og avgifter mer enn de hadde lovet.

Regjeringen velger å se bort fra ansvarlig økonomisk politikk, og følger petroleumspopulistenes krav om å pumpe inn økte midler til forbruk i offentlig sektor. Norsk økonomi går til et veldig varmt sted.

DERFOR, etter en lang og deilig sommer, er det på tide med en ny konkurranse her på bloggen:

HVILKET LØFTEBRUDD KOMMER TIL Å BLI VERST FRA DEN SOSIALISTISKE REGJERINGEN?

Premiene?

Vinneren stikker avgårde med Unge Høyres fantasifulle "Enjoy Capitalism" t- skjorte, og et eksemplar av boken "Velferdsstaten- demokratiets gjøkunge?".

La den politiske høsten begynne!