Revolusjon vs. reform
Folkemøtet i går var en oppvisning fra Kristin Clemet.
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/valg2005/article447671.ece
Underveis fikk jeg tekstmeldinger fra høyrefolk som nærmest gikk i spasmisk transe av å se Clemet traktere pekestokken mot det sosialistiske alternativet. Trond Giske kom også greit ut av det hele, selv om det ble litt pinlig da han ikke kunne si hvilken skole han henviste til i historien sin om den stakkars 10 - åringen (og her kommer dagens avsløring fra det politiske liv: det skjer av og til at politikere opererer med historier fra virkeligheten som har en litt løs tilknytning til nettopp denne).
MEN det jeg egentlig ville skrive om i dag var kampen mellom RV og SV. Mellom de revolusjonære og de reformistiske. Jeg har tidligere brukt mye tid på å kjefte på Sosialitisk Ungdom for deres dogmatiske marxisme, men i samme åndedrag må det nevnes at moderpartiet i dag fremstår som en blass utgave av Arbeiderpartiet. Kristin Halvorsen og Øystein Djupedahl fremstår som bedre sosialdemokrater enn store, røde bror. Hittil har SV brukt mesteparten av valgkampen på å avlyse sitt eget partiprogram, og måtte på gårsdagens folkemøte finne seg i at Trond Giske nærmest kanselerte mesteparten av partiets skolepolitikk på direkten.
Enter RV.
Både i Oslo og Hordalan kjemper kommunistene om mandat. Og de kjemper hardt. Og de kjemper ved å gi SV rette venstre slag hele tiden. Alle avvik fra den rette venstrelære blir behørig straffet. SV blir minnet om sin støtte til NATOS bombing på Balkan, at de støttet noen av styrkene til Afghanistan, at de skal i regjering med Ap osv. osv. SV får allerede merke noen av problematikken som ligger i forsøket på å oppnå makt: Den ideelle verden er sjelden oppnåelig. Kompromiss følges av kompromiss (et faktum som ofte er like ubehagelig for oss ungdomspolitikere). RV som parti driver etter rent vaktbikkjeprinsipp, og må derfor sjelden underlegges den samme testen. Der SV nå må finne seg i at løftene deres granskes, og regnskap etterlyses, er det ingen som tar RVs politikk så på alvor.
Hvem vinner kampen på ytterste venstre fløy? Slik det ser ut har det Magnus Marsdal og Bendik Wold kalte "den store lemenmarsjen" allerede begynt. Taperne er de ekstreme og radikale miljøene i Sosialistisk Ungdom. Revolusjonen i Norge er avlyst. Grundig avlyst. I en debatt hos stiftelsen Manifest for et halvt år siden sa jeg at grunnen til at SV blir store er nettopp fordi de venster ryggen til de mest radikale miljøene. Det utsagnet må modifiseres i dag. SV blir store fordi de vender ryggen til de marxistiske og radikale miljøene, men opplever nå det samme som alle partier gjør når de beveger seg mot sentrum - et rene ideologisk alternativ dukker opp på flanken, og den kan være tøff å forsvare.
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/valg2005/article447671.ece
Underveis fikk jeg tekstmeldinger fra høyrefolk som nærmest gikk i spasmisk transe av å se Clemet traktere pekestokken mot det sosialistiske alternativet. Trond Giske kom også greit ut av det hele, selv om det ble litt pinlig da han ikke kunne si hvilken skole han henviste til i historien sin om den stakkars 10 - åringen (og her kommer dagens avsløring fra det politiske liv: det skjer av og til at politikere opererer med historier fra virkeligheten som har en litt løs tilknytning til nettopp denne).
MEN det jeg egentlig ville skrive om i dag var kampen mellom RV og SV. Mellom de revolusjonære og de reformistiske. Jeg har tidligere brukt mye tid på å kjefte på Sosialitisk Ungdom for deres dogmatiske marxisme, men i samme åndedrag må det nevnes at moderpartiet i dag fremstår som en blass utgave av Arbeiderpartiet. Kristin Halvorsen og Øystein Djupedahl fremstår som bedre sosialdemokrater enn store, røde bror. Hittil har SV brukt mesteparten av valgkampen på å avlyse sitt eget partiprogram, og måtte på gårsdagens folkemøte finne seg i at Trond Giske nærmest kanselerte mesteparten av partiets skolepolitikk på direkten.
Enter RV.
Både i Oslo og Hordalan kjemper kommunistene om mandat. Og de kjemper hardt. Og de kjemper ved å gi SV rette venstre slag hele tiden. Alle avvik fra den rette venstrelære blir behørig straffet. SV blir minnet om sin støtte til NATOS bombing på Balkan, at de støttet noen av styrkene til Afghanistan, at de skal i regjering med Ap osv. osv. SV får allerede merke noen av problematikken som ligger i forsøket på å oppnå makt: Den ideelle verden er sjelden oppnåelig. Kompromiss følges av kompromiss (et faktum som ofte er like ubehagelig for oss ungdomspolitikere). RV som parti driver etter rent vaktbikkjeprinsipp, og må derfor sjelden underlegges den samme testen. Der SV nå må finne seg i at løftene deres granskes, og regnskap etterlyses, er det ingen som tar RVs politikk så på alvor.
Hvem vinner kampen på ytterste venstre fløy? Slik det ser ut har det Magnus Marsdal og Bendik Wold kalte "den store lemenmarsjen" allerede begynt. Taperne er de ekstreme og radikale miljøene i Sosialistisk Ungdom. Revolusjonen i Norge er avlyst. Grundig avlyst. I en debatt hos stiftelsen Manifest for et halvt år siden sa jeg at grunnen til at SV blir store er nettopp fordi de venster ryggen til de mest radikale miljøene. Det utsagnet må modifiseres i dag. SV blir store fordi de vender ryggen til de marxistiske og radikale miljøene, men opplever nå det samme som alle partier gjør når de beveger seg mot sentrum - et rene ideologisk alternativ dukker opp på flanken, og den kan være tøff å forsvare.
Fortsatt fremgang?
Bloggen min har vært nede noen dager, men nå er den oppe igjen.
Mange spør meg hvorfor Høyre har slagordet fortsatt fremgang. Betyr det at vi er fornøyde med alt slik det er i Norge? Nei. Det betyr at vi er stolte av hva vi har fått til, men langtfra fornøyde. Vi vil mer! Det er jo nettopp derfor vi vil ha 4 år til. Det er verdt å minne om at Arbeiderpartiet hadde det soleklare ansvaret for resultatene for fire år siden.
La meg gi noen eksempler.
De siste årene har vi satset på kunnskap i skolen, etterutdanning for lærere og krav for opptak til lærerutdanningen. Men skolen må bli enda bedre!
De siste fire årene har vi kuttet sykehuskøene med 60 000 mennesker, men de må enda lengre ned.
De siste fire årene har vi kuttet køene i ungdomspsykiatrien med nesten en tredjedel, men de må videre ned! Ungdom venter fortsatt for lenge i kø.
De siste fire årene har vi, som første regjering, lagt frem en egen plan for å bekjempe fattigdommen i Norge, og brukt over 3 milliarder kroner på det. Ap hadde ingen slik plan. Men det er fortsatt for mange som faller utenfor.
De siste fire årene har vi redusert skattene for de som skaper arbeidsplasser, og for vanlige folk. Men fortsatt har vi for høye skatter, og for mange teite avgifter i Norge.
I morgen blir det Telemark hele dagen. Blir godt å få en dag i heimfylket.
Mange spør meg hvorfor Høyre har slagordet fortsatt fremgang. Betyr det at vi er fornøyde med alt slik det er i Norge? Nei. Det betyr at vi er stolte av hva vi har fått til, men langtfra fornøyde. Vi vil mer! Det er jo nettopp derfor vi vil ha 4 år til. Det er verdt å minne om at Arbeiderpartiet hadde det soleklare ansvaret for resultatene for fire år siden.
La meg gi noen eksempler.
De siste årene har vi satset på kunnskap i skolen, etterutdanning for lærere og krav for opptak til lærerutdanningen. Men skolen må bli enda bedre!
De siste fire årene har vi kuttet sykehuskøene med 60 000 mennesker, men de må enda lengre ned.
De siste fire årene har vi kuttet køene i ungdomspsykiatrien med nesten en tredjedel, men de må videre ned! Ungdom venter fortsatt for lenge i kø.
De siste fire årene har vi, som første regjering, lagt frem en egen plan for å bekjempe fattigdommen i Norge, og brukt over 3 milliarder kroner på det. Ap hadde ingen slik plan. Men det er fortsatt for mange som faller utenfor.
De siste fire årene har vi redusert skattene for de som skaper arbeidsplasser, og for vanlige folk. Men fortsatt har vi for høye skatter, og for mange teite avgifter i Norge.
I morgen blir det Telemark hele dagen. Blir godt å få en dag i heimfylket.
...og debattene fortsetter
Debattene går videre, og etter en litt treg start føler jeg nå at det virkelig begynner å sitte og klaffe. I Skien i dag, foran en sal som sikkert var ganske rød, måtte sosialistene faktisk svare for politikken sin. Hvorfor de vil fjerne karakterene i skolen, hvorfor de vil nekte elever valgfrihet, hvorfor bestemor ikke skal få velge selv, hvorfor de vil ha høyere skatt for folk flest, hvordan det blir flere arbeidsplasser av å ha høyere skatt... det var gøy! Sosialistene bruker fortsatt mesteparten av tiden sin på å snakke om homopolitikken til KrF, men alle er jo enige om at den kanskje ikke her helt hundre. Hva med å snakke litt om hva dere er for i stedet?
Morro var det også på NRKs folkemøte her om dagen. Debatten ble litt vel heseblesende, og både Gry og jeg var veldig gira på forhånd. Men jeg tror poengene kom godt frem: LO gir 13 millioner til Ap, samtidig får de politisk makt og nærmest vetorett tilbake. Etterhvert innser jo alle at dette er et problem - unntatt AP og LO! Noen kommenterte etterpå at Gry og jeg så veldig sinte ut på hverandre. Gry og jeg er totalt uenige om det meste i politikken (faktisk er jo hun ofte uenig med Arbeiderpartiet også om det meste i politikken), men vi har en veldig god tone oss i mellom. Hun er rett og slett en veldig hyggelig person - selv om hun er sosialist. Det var dagens skryt.
Litt kjeft til debattanten fra AUF på Skien og Klosterskogen videregående skole i dag (Pål et eller annet...). Han brukte siste innlegget sitt på å snakke om arbeidsledighet, og sa at det var 120 000 ledige i Norge. Et par ting:
- For det første gikk ledigheten opp når Ap satt i regjering. NÅ GÅR DEN NED!
- For det andre har vi ALDRI hatt flere arbeidsledige enn når Ap styrte på 90 - tallet.
- For det tredje har AUF selv laget en brosjyre som sier at det er litt over 90 000 ledige i Norge (jeg har den rett ved siden av meg her). Litt dumt å prøve å bløffe med tall når ditt eget parti skriver noe helt annet, kanskje? Jeg skjønner godt fristelsen til å slenge på 30 000 ledige til, men det blir altså ikke mer sant av den grunn.
Morro var det også på NRKs folkemøte her om dagen. Debatten ble litt vel heseblesende, og både Gry og jeg var veldig gira på forhånd. Men jeg tror poengene kom godt frem: LO gir 13 millioner til Ap, samtidig får de politisk makt og nærmest vetorett tilbake. Etterhvert innser jo alle at dette er et problem - unntatt AP og LO! Noen kommenterte etterpå at Gry og jeg så veldig sinte ut på hverandre. Gry og jeg er totalt uenige om det meste i politikken (faktisk er jo hun ofte uenig med Arbeiderpartiet også om det meste i politikken), men vi har en veldig god tone oss i mellom. Hun er rett og slett en veldig hyggelig person - selv om hun er sosialist. Det var dagens skryt.
Litt kjeft til debattanten fra AUF på Skien og Klosterskogen videregående skole i dag (Pål et eller annet...). Han brukte siste innlegget sitt på å snakke om arbeidsledighet, og sa at det var 120 000 ledige i Norge. Et par ting:
- For det første gikk ledigheten opp når Ap satt i regjering. NÅ GÅR DEN NED!
- For det andre har vi ALDRI hatt flere arbeidsledige enn når Ap styrte på 90 - tallet.
- For det tredje har AUF selv laget en brosjyre som sier at det er litt over 90 000 ledige i Norge (jeg har den rett ved siden av meg her). Litt dumt å prøve å bløffe med tall når ditt eget parti skriver noe helt annet, kanskje? Jeg skjønner godt fristelsen til å slenge på 30 000 ledige til, men det blir altså ikke mer sant av den grunn.
