Helsefascisme
I dag tidlig krevde en anti- røyk forening at norske filmer skulle kutte ut sigarettene. Familiekonsernet Disney, som nylig ga ut drittfilmen Pirates of the Caribean, har nå som første store selskap forbudt sigarettrøyk i sine filmer. Nå vil noen gjøre det samme i Norge.
Fortidens filmer eller TV- serier blir selvfølgelig absurde hvis røyken skal fjernes. Clint Eastwood med stangselleri i munnen i "The good, the bad and the ugly". Cancer- man i X- files med Mentos i stedet. Eller hva ville Bruce Willis vært i Die Hard uten det stadige forsøket på å kutte sin dårlige vane? Men forslaget skjuler et dypere poeng. Jakten på silikonsamfunnet hvor alt er pent, prikkfritt og sunt. Hvor alle mennesker gjør det rette, hele tiden. Men noen av kjernen i et fritt samfunn er også at hver enkelt får bedrive usunnheter, for å si det slik. At jeg kan velge å være et dydsmønster eller ikke. At jeg kan velge om jeg vil ta risikoen for å få kortsiktig nytelse (som jeg gjør), eller la være. Ansvaret er mitt, ikke statens eller forståsegpåeres.
Fri oss fra helsefascismen før vi ender opp i Demolition Man. Ah, vidunderlige nye verden.
Javel ja..
Idiotisk aldersgrense
Norge har mangel på arbeidskraft. Vi trenger flere hender, flere mennesker, flere til å fylle ledige jobber. Men, sier mange, vi har jo 700 000 arbeidstakere utenfor arbeidslivet. Ja, og det er en komplett SKANDALE! Men det krever større reformer og lengre tid for å få mange av disse tilbake til arbeidslivet.
Vi kan importere arbeidskraft, vi kan få trygdede tilbake i jobb - men den enkleste måten å dekke skriket etter arbeidskraft på er rett og slett å la folk stå lengre i arbeid. Eldre arbeidstagere har bedre helse nå enn før, men må selvfølgelig helsesjekkes oftere enn andre. Men hvis du har kropp og sinn som en 50- åring, hvorfor skal du ikke kunne fortsette å jobbe?
Aaarrrgggghhhhh...forvirret!!
På hjemmesiden til skolen forteller prinsessen: " (...) ved Holistisk Akademi hvor jeg lærte å systematisere sanseintrykkene til å lese andre og gjennom hestene lærte jeg å kommunisere med dyrene på et dypere nivå. Det var mens jeg holdt på hestene at jeg opptok kontakten med englene. Jeg har i senere tid skjønt verdien av denne enorme gaven og vil gjerne dele den med andre, kanskje nettopp med deg?"
Det er noen begivenheter som rocker din verden. I dag leste jeg om dem i Vårt Land, og nå er jeg bare forvirret. Monarkiet og privatskoler. To påler. Bautaer. Men nå... forvirring. Total forvirring.
Kroppen er din - også etter døden
For et par år siden bestemte jeg meg for å bli organdonor, men ble forundret da jeg oppdaget at det ikke fantes noe organregister i Norge. Faktisk er det å bli donor nesten banalt enkelt. Du skriver ut et donorkort fra en hjemmeside (du må laminere kortet selv) og sier fra til dine nærmeste pårørende om at hvis ulykken er ute, så vil du donere organer. For meg var valget enkelt. Hvis det skulle skje meg noe er det godt å tenke at deler av kroppen min kan brukes til å gi andre et lengre liv.
Allikevel er det avgjørende at organdonasjon forblir frivillig. Det bør opprettes et register, kanskje administrert av frivillige, men finansiert av det offentlige; men selve avgjørelsen må tas av den enkelte. SVs nestleder Bård Vegard Solhjell har foreslått å endre systemet.
"Han mener systemet bør være slik at du gir et stille samtykke til å donere, med mindre du ikke er registrert i et nei-register. - Regelen bør være at organene dine kan transplanteres, og at du må reservere deg mot det hvis du ikke vil. Avgjørelsen settes til deg selv før du dør.", skriver VG.
Men vi kan ikke tillate myndighetene å ta kontroll over folks kropp, selv ikke når de har gått bort. For mange vil tanken på å få organer transplantert og donert bort være svært ubehagelig, ja, til og med oppleves som krenkende.
I de fleste kulturer finnes det strenge regler for hva som skal skje med et menneske som har gått bort. Tradisjonelt har disse begrunnelsene vært religiøse, men også for ikke- troende har døde mennesker krav på en viss verdighet. Derfor reagerer vi på vandalisering av gravsteder, eller brutal maltraktering av lik i konflikter. Selvfølgelig kan ikke en død kropp føle noe, men vi har en forestilling om verdighet som sitter dypt i oss og som omfatter også legemet etter at "sjelen har forlatt det" (om man tror på den slags).
SVs forslag er sikkert godt ment, men det vil i praksis være krenkende og støtende for svært mange mennesker. Kontrollen over egen kropp er en avgjørende rettighet i et fritt samfunn, og den omfatter også beslutningen om hva som skal skje med kroppen etter at livet er slutt.
TV- debatter er ut
Jeg vil gjerne komme på TV. Og jeg vil gjerne være med i TV- debatter. Allikevel er det mye som tyder på at hvis jeg skal nå unge velgere så er den klassiske politiske TV- duellen ikke bare ut, men ineffektiv. "Unge gir blaffen i TV- debattene", kunne Dagbladet melde i går (bare tilgjengelig hvis du betaler noen kroner). Hvorfor er det slik?
Man skal selvfølgelig være forsiktig med å dra altfor bombastiske konklusjoner, men det ville ikke forundret meg om generasjonen som vokste opp i informasjonssamfunnet har en mer kritisk holdning til informasjon og propaganda enn sine foreldre - at vi har gått fra en ensidig propagandamodell for politikken til en modell hvor aktiv deltagelse og debatt er viktigere. Ungdom ser ikke på fjernsynsdebattene fordi de vil bli hørt, ikke bare høre på andre krangle. Den gamle politikken med enveis kommunikasjon ? propagandamodellen ? er døende. Og det er bra! Særlig unge er kritiske, og gidder ikke lenger høre på politikere som lirer av seg selvfølgeligheter eller halvsannheter mens en andpusten programleder forsøker å styre klokka.
Ironisk nok er det en slags "back to the future". For offentligheten på nettet minner mer om de gamle torgmøtene hvor politikere og velgere konfronterte hverandre og diskuterte med hverandre. Nettet er ikke i dag en fullverdig erstatning, men det har blitt en alternativ kanal for nyheter og debatt for grupper som føler seg eksludert fra den brede konsensuskulturen. Som blåbloggere.
Kjernen i for eksempel blogging er ikke avsender, men mottaker ? og det er forkludringen av forholdet mellom disse som gjør blogging til et så radikalt og spennende verktøy dersom det brukes på riktig måte. Blogging knuser den tradisjonelle kommunikasjonsmodellen både i politikk og næringsliv fordi avsender mister sitt monopol på budskapet. Og den skriftlige bloggen er bare begynnelsen. Hvor lang tid tar det før vi får reelle torgmøter i den virtuelle verden?
Bloggen sprenger den tradisjonelle måten å kommunisere på. Dialogen som foregår på en blogg er herredømmefri i ordets rette forstand. Den klare rollefordelingen mellom mottaker og avsender byttes om og forkludres. Den enkelte velger kan stille politikerne til ansvar ? men må også selv finne seg i å bli avkrevet svar. Tonen på nettet er tøff, til tider sarkastisk, men også åpen for argumentenes kraft, fremført som de blir uten besudling fra medietrenere, imagekonsulenter og teorier om riktig og galt kroppsspråk.
TV- debattene kommer til å eksistere i mange år fremover, men formatet må endres hvis det skal holde tritt. Det holder ikke at seerne får sende inn tekstmeldinger som ruller over skjermen. Velgerne må få delta, være med, stille kritiske spørsmål - men må også godta at de selv blir konfrontert med sine holdninger og standpunkter. Det er hva demokratiet handler om.
Stemmerett til barn er feil
Frank Aarebrot, en vandrende sitatmaskin, har levert sitt bidrag til sommerdebatten. La 12- åringer få stemmerett. Jeg kan ikke annet enn å riste på hodet. Forslaget er rett og slett dumt (men hakket mer interessant enn å lese om rumpa til Marianne Aulie).
Man kan selvfølgelig argumentere med at vi bør ha en myndighetsalder, og at den bør være 18 år. Det er også rimelig at når man fyller 18 så får man både rettigheter (som å drikke alkohol) og plikter (som å delta i demokratiet, hvis man vil). Man kan også peke på konsekvensene av et slikt forslag. Hvis 12- åringer får stemmerett så må de også bli representert, og det er en smule absurd at 12 åringer skal sitte på Stortinget, for å si det mildt.
Men det mest avgjørende argumentet er at det er forskjell på voksne og barn. Ja, riktig. Det er forskjell på voksne og barn. Mentalt finnes det sikkert mange, mange modne 12- åringer. Men myndighetsalderen innebærer noe mer enn bare en modenhetstest. Hvis det var det eneste kriterium så ville vi utelukket mange flere. Å være voksen betyr at man innlemmes i samfunnets plikter og rettigheter. Det betyr at du forventes å stå på egne ben, tenke selv og bidra til samfunnet. Å være voksen betyr at du har gått gjennom en modningsprosess, og at samfunnet kan stille andre krav til deg enn tidligere.
Noen argumenterer med at det å senke stemmerettsalderen vil føre til økt valgdeltagelse. Jeg tror det er feil. Ved forrige kommunevalg var det under 40 prosent av førstegangsvelgerne som brukte stemmeretten. Å la enda yngre folk stemme vil ikke føre til noen økning, bare til at enda flere møter et politisk system de ikke føler seg hjemme i.
Simpson på norsk?
Det er helt utrolig håpløst dustete at Simpsons- filmen skal ha norske stemmer! Skal vi høre "dooohh" på norsk? Hva med "Ai Caramba", eller Apus vidunderlige engelsk- indiske aksent? Hvordan skal Mr. Burns si "Excellent"? Hvordan vil feiten i tegneseriebutikken høres ut når hans sarkastiske kommentarer skal avleveres på vårt hjemlige språk?
Nei. Bort med norsk nasjonalisme. Ja til kulturimperialisme!
Refusering er ikke sensur
Aulie kan sikkert være fornærmet på Aftenposten fordi de ikke vil trykke annonsen hennes, akkurat som hun kan være glad for at hun får enda en runde med oppmerksomhet i media (...selv om det nok en gang ikke har noe med kunsten hennes å gjøre). Men sensur er det ikke. Det er refusjon.
Det følgende er ingen juridisk avhandling, men en politisk mening.
Det er synd at sensurbegrepet brukes så ofte i den offentlige debatten fordi det forringer begrepets verdi, og utvanner skillene mellom de vanlige mekanismene som må og skal eksistere i et fritt samfunn, og den trusselen mot ytringsfriheten som sensur faktisk er. Sensur er når bestemte ytringer ikke tillates av lovverket, og når statsmakten bruker både politi og domstol for å håndheve forbudet. Eksempler på sensurparagrafer i norsk rett er for eksempel blasfemiparagrafen eller den såkalte rasismeparagrafen.
Sensur er ikke når en avis eller en publikasjon refuserer et innlegg eller en annonse. Det er både aviser og andre i sin fulle rett til å gjøre! Det er redaktøren som bestemmer hva som skal stå på trykk i avisen, og det er ikke sensur når han ikke slipper til visse annonser eller meninger. Slik fungerer faktisk det liberale demokratiet. Ytringsfriheten er ikke en rett til å ytre seg hvor man vil. Jeg har for eksempel som en slags redaktør full rett til å hindre noen i å skrive på denne blokken. Sikkerheten for at vi allikevel får et mangfold i samfunnsdebatten er både at redaktørene bruker denne retten med fornuft, samt at det alltid vil finnes alternative publikasjonskanaler, særlig med nettet.
Finnes det problematiske sider ved dette? Åpenbart. For eksempel det som kalles selvsensur, og som selv om det ikke håndheves gjennom lov kan kvele relevante debatter og hindre bestemte meninger i å slippe frem. Men i de aller fleste land hvor selvsensur er et utbredt problem (som Hong Kong/Kina) vil man raskt finne at myndighetene lurer ikke så langt unna.
Jeg og andre lesere av Aftenposten ville neppe tatt skade av å se stumpen til Aulie - eller hennes "feministiske prosjekt" som hun kaller det. Men når Aftenposten mener annonsen er dårlig smak er det ikke sensur. Det er bare en smaksforskjell.
Problemet med Facebook
Revolusjon truer demokratiet
Jeg er heller ikke enig med FrPs forslag, men det er en parodi når et ungdomsparti som i følge sine egne programmer er for revolusjon og opphevelse av privat eiendomsrett anklager andre for å true demokratiet. Sosialistisk Ungdom er selverkærte tilhengere av en sosialistisk revolusjon som i alle land hvor den har blitt forsøkt har endt med undertrykkelse og til slutt diktatur...og da har vi ikke en gang tatt med de økonomiske katastrofene.
Hvis noen truer demokratiet i Norge så er det ultraradikale marxister som ikke har lært det spøtt av historien.
På tide med flat skatt?
Alle på høyresiden vil ha lavere skatt, men spørsmålet er like mye hva slags skattesystem vi vil ha, påpeker Hans Henrik Ramm i en artikkel i Minerva. Hvem skal rammes, og hvordan? Skatt er, som de fleste vil være enig i, et nødvendig onde. I denne utgaven av Samtiden skriver Kristelig Folkepartis Per Kristian Nielsen om flat skatt i Norge. Artikkelen anbefales. Flat skatt har blitt innført blant annet i Estland og Russland, begge land med relativt små offentlige utgifter som har stort behov for å øke skattebasen sin. Men har flat skatt noen fremtid i høykostland som Norge? Jeg tror ideen fortjener seriøs diskusjon.
Dagens skattesystem har flere store ulemper:
Det er komplisert at du må være revisor for å skjønne det. Det er preget av utallige spesialordninger og unntaksregler. Dette favoriserer et ressurssterkt mindretall som vet å utnytte disse ordningene. Samtidig fører det til store kostnader for samfunnet, i form av et stort skattebyråkrati og mye ressurser brukt på skatteplanlegging.
Skattesystemet er utformet slik at skatteprosenten stiger når inntekten stiger. Det er kanskje "rettferdig" i forhold til sosialdemokratisk logikk, men kan samtidig bidra til mindre velferd for oss alle. Jo mer vi jobber ekstra, dess mindre lønner det seg. Fordi håndverkere og andre tjenesteytere må kalkulere med marginalskatten, blir prisene på tjenestene unødig høye - og vår bruk av tjenestene unødig liten.
Arbeidsinntekt beskattes mye hardere enn kapitalinntekt. Vanlig inntekt skattes med opptil ca. 50 prosent, mens kapitalinntekt bare beskattes med 28 prosent, hvis du tar det ut av selskapet.
Det rammer de med lav lønn unødig hardt. Hvis du tjener over en viss sum, som er svært lav (30.000 i 2006) må du betale skatt. Vi har et skattesystem som - i verste fall - gjør folk avhengig av staten og som skaper klienter.
Unge Høyre har derfor foreslått et nytt skattesystem, basert på prinsippet om flat skatt:
Flat skatt har ingen av disse ulempene, men i tillegg kanskje et par andre:
Samtlige av dagens fradragsordninger må fjernes, men erstattes av et generelt bunnfradrag. Det kan ramme særskilt de med høye lån.
Det bryter med tradisjonen for progressiv beskatning i Norge, og mange mener nok det er urettferdig.
Det kan føre til en urimelig høy kapitalbeskatning som vil jage arbeidsplasser ut av landet.
Men flat skatt bør ikke avvises. Det bør forskes skikkelig på. Dagens skattesystem har så store feil at det ikke lar seg skjule lenger.
"Død mann" var kommunearbeider
Fra Bergens Tidende:
Mannen jobbet så sakte at en tilfeldig forbipasserende kvinne trodde han var død.
Publisert: 21. jun. 2007, 17:41
For to dager siden ringte en kvinne politiet fra det operasjonsleder Per Stiegler av hensyn til de involverte bare vil kalle «et øde sted i Hordaland».
- Damen fortalte min kollega at hun akkurat hadde kjørt forbi en død mann som lå i grøften, sier Stiegler.
Meldingen var alvorlig nok, men fordi stedet den døde mannen skulle befinne seg på lå et stykke utenfor allfarvei, ville politiet gjerne vite litt mer for å avklare hva slags utrykning som var nødvendig.
- Kvinnen var ikke veldig lysten på å kjøre tilbake, men gikk til slutt med på å snu. Tilbake ved stedet fant hun en lys levende kommunearbeider. Om han sov eller jobbet, sier historien ingenting om, sier Stiegler.
Selektiv moralsk autoritet
Men når han snakket om det han virkelig kan - atomkraft - er det ingen av de sedvanlige tilhørerne som er villige til å lytte. Pussig det der.
