Første skoledebatt
I dag braket det løs. I Telemark, mitt eget hjemfylke, åpnet skoledebattene med Porsgrunn og Bamble videregående skole. Skoledebatter er kanskje valgkampen i sin mest spissede form. Retorikken og debattene er knallharde, og salen gir klart beskjed om hva de liker og ikke liker.
Jeg var ganske fornøyd med begge debattene, men bare ganske. Sosialistene var godt samkjørte (og klarte å skjule mye av uenighetene sine godt), og jeg var ikke flink nok til å utfordre dem direkte i skolepolitikken eller skattepolitikken. I tillegg møtte de med gode debattanter. Kjetil Leira fra AUF er både en svært hyggelig fyr, og en veldig dyktig debattant. Han er kanskje min favorittmotstander, bortsett fra når han får litt overtaket - og det kan jo skje av og til. Audun Herning fra Sosialistisk Ungdom er heller ingen novise. Jeg liker godt å diskutere med ham fordi de ideologiske forskjellene blir så klare. Sosialisme vs. Høyre. Det er slik det skal være. I de neste debattene skal jeg bli enda flinkere til å utfordre dem på konkret politikk. Mye av tiden gikk med til å kjefte på KrFs homopolitikk. I og for seg ikke noe galt med deg, jeg er også uenig med Krfs syn på adopsjon og ekteskap for homofile; men det er liksom litt poengløst så lenge man vet at nesten alle de andre partiene (unntatt Frp og et litt tvilende Senterpartiet) er uenige med Krf.
Det morsomste i dag var at Lov å lykkes budskapet virket å slå godt an. At problemet i Norge ikke er for mange rike, men for mange fattige, var tydeligvis noe mange var enige i. Jeg tror det blir mer av slikt fremover. Det er tross alt en av de virkelige testene på om du er en frihetselsker eller ikke: tillater du folk å leve sine liv, og gjøre det bra hvis de klarer? Eller mener du at flest mulig bør bli likest mulig? Sosialisme eller Høyre igjen.
Diktatorens hyllest
Hurra for Hallgeir!
Når SVs Hallgeir H. Langeland kaller irakiske politifolk som trenes opp i Norge for ”quislinger” er det ikke første gang han støtter voldsmenn og diktatorer. At politifolkene som trenes opp i Norge har FNs velsignelse, ser Langeland helt bort fra. At den irakiske regjeringen også er lovlig valgt, og har FNs velsignelse, ignorerer han også totalt.
Ikke så rart. Sosialistisk Venstrepartis Hallgeir Langeland har et mildt sagt frynsete rykte i forhold til voldsbruk og forherligelse av undertrykkelse.
Rollen som opposisjonell på Cuba består av et liv inn og ut av fengsel. Landet har ingenting som ligner på et fungerende demokrati, pressefrihet eller ytringsfrihet. Tidligere har myndighetene også arrestert og fengslet homofile. Men diktatoren Fidel Castro bør allikevel få Nobels Fredspris, mener SVs stortingsrepresentant Hallgeir Langeland. I 2001 og 2002 lanserte han forslaget i offentligheten, og i 2003 leverte han inn et formelt forslag til komiteen om å gi diktatoren prisen for fredsarbeid. Begrunnelsen gir han i klartekst i et intervju på NRK 17.oktober 2003: "Jeg ønsker å flytte oppmerksomheten bort fra den manglende ytringsfriheten på Cuba og over til menneskerettigheter som mat, skole og helsevesen". Hvorfor skal folket ytre seg? De har jo brød å spise, sier Langeland i praksis – som en sosialistisk utgave av Frankrikes dekadente dronning.
Skal virkelig slike ekstremister få innflytelse på norsk utenrikspolitikk? De eneste som vil tjene på det er verdens sosialistiske diktatorer. 
Du er budskapet
I syvende etasje på Høyres Hus står det en bok som heter "You are the message". Det er en typisk pretensiøs, amerikansk selvhjelpsbok som har masse floskler og store ord om hvordan man kommuniserer med andre mennesker. Allikevel er poenget interessant, særlig med tanke på norsk valgkamp.
Det slo meg i dag igjen da jeg leste det strålende innlegget til Torgrim Eggen i Bergens Tidende:
http://www.bt.no/meninger/article392241&OpointData=f0891565c7cf00a8029af2185eaca46cJmlk
X3NpdGU9OTM2JmlkX2FydGljbGU9MTY3Nzg4Jmxhbmc9bm8
Eggen mener at politikerne er verdensmestere i å ta på seg "nå ble jeg lei meg" masken. Carl I. Hagen er blant de beste i klassen. Jan Peteresen likeså. Jens Stoltenberg er ikke stort bedre med sin konstante, og tydelig innøvde, avvisning av enhver kritikk som svartmaling. I den sammenhengen blir Kristin Halvorsen og Erna Solberg befriende, begge har en avslappet, uformell innstilling til både ros og kritikk - selv om Halvorsens "jeg tok for mye Møllers tran" kanskje passer bedre for en opposisjonspolitiker enn for en som har ambisjoner om statsrådspost.
Vi som driver med politikk blir i stadig større grad en del av budskapet selv. Hvem vi er, hvordan vi uttaler oss, hvor vi kommer fra, hvordan vi kler oss, hva vi liker osv. blir en integrert del av hva vi sier. Bare tenk på hvordan Åse Kleveland, elegant kledt i drakt, så helt malplassert ut da hun besøkte dårlige stilte bygårder i Oslo sist valgkamp. Politikere skal ta seg ut, ikke bare høres bra ut. På samme måte som mange av SVs politikere vil være nøye med å være korrekt antrukket for å virke seriøse, vil RVs politikere vise sitt opprør ved å ikke være det (Erling Folkvord nektet konsekvent å ta på slips da han satt på Stortinget) og Frps folk vil stille i åpen skjorte når de er ute og møter folket. På samme måte var pressen ekstra interessert da Unge Høyre valgte en leder som både var jente og brukte olajakke. Bunnplanken var selvfølgelig at Ine er en fantastisk dyktig, engasjert og ideologisk bevisst politiker, men person spiller en rolle i vår mediedominerte hverdag. Jeg selv er ikke sen med å påpeke at jeg er vokst opp i rekkehus i Porsgrunn med to lærerforeldre. Det forandrer selvsagt ikke noe av Høyres politikk (som er svært bra både for lærerbarn og folk i rekkehus), men det bryter med det stereotype bildet mange har av Unge Høyre. Når politikere bruker seg selv for å få frem positive ting, må vi også regne med at det brukes negativt.
Et slikt fokus kan være ubehagelig. De fleste av oss setter nok fortsatt mest pris på å få oppmerksomhet på grunn av politikken og standpunktene vi innehar. Allikevel kan vi desverre ikke velge helt selv.
Når vi som driver med politikk blir spurt om å utlevere mer av våre personligheter blir vi også i større grad skyteskiver. Det er på en måte en gi- og ta situasjon. Man kan ikke velge å bare fremheve det positive ved sin personlighet eller person, og så forvente at media eller motstandere skal la det negative ligge. For å si det med tabloidpressen: Er vi med på bryllupet skal vi også dekke skilsmissen. Det stiller nye krav til politikere. Vi må lære å sette grenser og si nei av og til. Det som er synd er at mange gode folk på denne måten blir jaget ut av politikken. Hvis vi ikke lenger har plass til den private, trauste, politiske debattanten - men alt reduseres til person og profil - har vi tapt noe vesentlig.
Et forsvar for politikerne...
For oss som elsker politikk så er valgkampen omtrent som VM i fotball. Debattene, utspillene, analysene, dynamikken, lagoppstilling, toppoppgjørene - og så finalen. Det er høydepunktet. Vi har fulgt med på de utenlandske kampene, men nå er det endelig på tide med oppgjøret her hjemme.
Valgkamp er merkelige saker. Jeg får en slags sitring i kroppen. Føler meg full av energi selv om jeg legger meg klokken ett og står opp klokken seks. Hver dag er som en berg - og dalbane. Først en dårlig nyhet, så en god, så en dårlig en. Jeg får et sug i magen hver gang meningsmålingene butter i mot, og jeg får et sug i magen hver gang meningsmålingene går riktig vei. Bak hver politiker sitter et lag med engasjerte, idealistiske mennesker. Kommunister, sosialister, senterpartister, sosialdemokrater, liberale, kristendemokrater og populister. I løpet av valget tror vi alle fullt og helt på vårt eget budskap. All intern debatt fordunster, all skyts rettes inn mot motstanderen. De andre. Sosialistene eller Høyre. De som vil styre alt for deg, eller de som vil gi mer skattelette til de rike. Valgkamp er retoriske skyttergraver, raske replikker og angrep og forsvar mot motstanderens mediastrategi 24 timer i døgnet.
Det er det samme i alle partier. Partiledelsen har sitt første møte, gjerne på telefon, tidlig på morgenen - rundt syv. Så samles rådgivere for å gå gjennom dagens pressebilde. I Høyre samles Høyres Hus, Unge Høyre, stortingsgruppen og regjering. Hva skal følges opp? Hva skal vi la gå forbi? Hva skal vi si om eller til motstanderne i dag? Hvilke saker vil vi ha på dagsorden? Hvordan skal vi få dem opp dit?
Valgkamp kan lett virke kynisk og klinisk. Media og politikken forer hverandre med saker og formuleringer, en evig runddans rundt den politisk gullkalven. Men, og her er mitt forsvar for politikerne, i bunn og grunn sitter det skikkelige mennesker bak, mennesker med drømmer og visjoner og idealisme - enten de er rådgivere i Sosialistisk Venstreparti, ledere i AUF, plakatklistrere for SU, skoledebattanter for Unge Høyre, statsråder eller økonomiske rådgivere...De (jada, vi, jeg ber jo på en måte for min syke mor her) er ryggraden i det norske demokratiet. Kanskje ikke perfekt, men det er det beste vi har, og det er verdt å kjempe for.
Valgkampen er her! Nyt den!
...det kan bare lillebror
Unge Venstre har laget en egen rap til Lars Sponheim. http://www.bt.no/innenriks/stortingsvalget/article391199
Rapmessig er den det reneste søppel. Noe av det teiteste jeg har hørt siden rap på norsk handlet om pizzafyll og godteposer. Men den er morsom. På slutten av siste vers sier UV at de skal knuse Unge Høyre fiffen... Vi sitter riktignok i samme regjering, og har ført samme politikk de siste fire årene, men slik er det med Venstre. Jeg har alltid ment at partiet må skaffe seg flere fiender, og det er da bare søtt at lillebror forsøker å yppe seg. Godt valg! Venstre over sperregrensen - VIVA SPONHEIM!
Fred, frihet og alt gratis
Hvis hun hadde vært rapper i Gatas Parlament, maoist og blottet for enhver realistisk sans, så kunne jeg kanskje smilt lettere oppgitt; Gerd Liv Valla er riktignok en tidligere diktatordyrker og kommunist, men er først og fremst leder av Norges største fagforening. I forrige uke var hun på Utøya, og hadde tydeligvis drukket en kasse Møllers Tran eller sterkere saker, for hun klarte en bragd så og si ingen har prestert før: Hun fikk AUF til å være skeptiske til økt pengebruk! Det i seg selv gjør henne kvalifisert til en plass på sosialistenes skrullingliste.
Gerd Liv Valla foreslo intet mindre enn at all høyere utdanning i Norge skulle bli gratis. Ikke bare nei til skolepenger, men nei til studielån i det hele tatt. La staten betale kalaset, sa LO lederen. Etter slike taler lurer jeg på om hun har funnet det berømte pengetreet mine foreldre hevdet at aldri eksisterte, eller på om de nå har fått skjenkeløyve på den tidligere alkoholfrie Utøya.
Hvorfor ikke gratis høyere utdanning? La meg gi 3 grunner på kjappen (og det finnes tusen andre):
1. Det ideologiske: Samfunnet kan tjene på at jeg tar høyere utdanning, men jeg tjener i høyeste grad på det selv også. Det er en investering i min fremtid. Hvis ikke måtte jo utdanningsvalget mitt utelukkende bli diktert av samfunnets behov. Det er bare rett og rimelig at jeg også bærer litt av den økonomiske byrden for min egen utdannelse.
2. Det økonomiske: Hvis alt er "gratis", det vil si skattefinansiert, går jeg glipp av et gode dersom jeg velger bort høyere utdanning. Jeg har alt å tjene på å slappe av noen år på statens regning, uansett om jeg trenger det eller ikke.
3. Rettferdigheten: Det er både dumt og urettferdig å bruke mange milliarder kroner på å betale studielånet til folk som har god råd fra før, eller til folk som kommer til å tjene godt senere i livet.
...
Utenrikspolitikk og Kinderegg
Foreløpig er dette sosialistenes utenrikspolitikk:
Ungdomspartiene AUF og Sosialistisk Ungdom sier en ting.
Sosialistisk Venstreparti sier en annen ting.
Thorbjørn Jagland sier enda en annen ting
– og Jens Stoltenberg sier ingenting.
Er det virkelig mulig å ha tre utenrikspolitikker på samme tid?
Kan vi både ha og ikke ha soldater i Afghanistan?
Kan vi både bevare og bryte båndene over Atlanterhavet?
Kan vi både være for og mot fri og rettferdig verdenshandel?
Kan vi både være for og mot en offensiv Europapolitikk?
I Dagsavisen 3. august uttalte AUFs leder Gry Larsen følgende:
”Norge må avslutte sin deltakelse i den amerikanskledede operasjonen i Afghanistan. De norske spesialstyrkene som har reist til Afghanistan for tredje gang må snarest hentes hjem.”
Hun har støtte fra SV og langt inn i Arbeiderpartiet.
Thorbjørn Jagland svarer følgende – i samme avis!:
”Det er viktigere enn noensinne å stå bak vedtaket om at norske spesialstyrker skal delta i Afghanistan. Ett skifte av standpunkt kan oppfattes som at politikerne etterkommer terroristenes krav.”
Jaglands sitat er verdt å gjenta: Et skifte av standpunkt kan oppfattes som at politikerne etterkommer terroristenes krav. Debatten er ikke mindre enn oppsiktsvekkende.
Bare to dager senere går den samme Thorbjørn Jagland ut med sterk kritikk av Sosialistisk Venstrepartis utenrikspolitikk i Dagsavisen. Hva skal man tro?
Hensikten er åpenlys.
Ungsosialistene i AUF og Sosialistisk Ungdom ser det som opportunt å bygge opp troverdighet på krigsmotstand og anti – amerikansk retorikk foran kampen om de unge velgerne. De vil melke de siste restene av oppslutning ut av anti – krigsbevegelsen og demonstrasjonene mot invasjonen i Irak (som for øvrig alle partier på Stortinget, utenom Frp, var mot). Velgergruppen de appellerer til er ung, radikal, idealistisk og urban. Derfor legger AUF sin utenrikspolitikk tett opp til SVs.
Samtidig er Arbeiderpartiet livredde for at den såkalte Arne Olav – velgeren skal forsvinne over til sentrum – høyre. Denne velgeren, mann i sin beste alder, er opptatt av utenrikspolitisk stabilitet, forankring i internasjonale fora og de transatlantiske båndene. Arne – Olav velgeren ser med forakt på SVs forsøk på å redusere norsk utenrikspolitikk til en serie aktivistiske markeringer, og finner trygghet i Høyre og Aps tradisjonelle enighet om de store utenrikspolitiske linjene. For å betrygge Arne Olav sender Ap Thorbjørn Jagland på banen. Aps utenrikspolitikk ligger fast, forsikrer han, SV og Sp vil ikke få innflytelse. ” SV står helt alene i forhold til sin politikk.”.
Hvis vi blander inn Senterpartiets dypt reaksjonære syn på internasjonal handel, som blant annet førte til at partiet som eneste på Stortinget stemte mot å gi tollfri adgang til norske markeder for MUL – landene, blir farsen komplett.
En av dem må bløffe. Men hvem? Det er rett og slett ikke troverdig at Sosialistisk Venstreparti og venstrefløyen i Ap ikke skal få gjennomslag i verken utenrikspolitikken, energipolitikken, miljøpolitikken, europapolitikken, den økonomiske politikken eller skolepolitikken. Like lite troverdig er det å føre en valgkamp hvor unge velgere får servert et utenriksbudskap, mens godt voksne velgere får servert et annet. Utenrikspolitikk kan ikke være som Kinderegg. Det er ikke mulig å få tre ting på en gang. En av partene bløffer. Det er på tide vi får vite hvem.
There's no such thing as a free lunch!
Milton Friedman, Nobelprisvinner i økonomi, er kanskje mest kjent for et sitat: "There's no such thing as a free lunch."
Hva betyr det? Jo, at ingenting egentlig er gratis. Noen må betale, og i de aller fleste tilfeller er det du selv som betaler prisen. Du betaler prisen for offentlige goder gjennom skatter og avgifter (og mange av disse er verdt å betale for, eks. skole og helse). Du betaler prisen for en proteksjonistisk landbrukspolitikk gjennom høyere matvarepriser. Du betaler prisen for monopoler gjennom høyere priser på tjenesten osv. osv.
I valgkampen glemmer særlig sosialistiske partier dette. Noen må betale! Det finnes ikke noe som er gratis - i hvert fall ikke når politikerne lover å "gi" deg det. Senest i dag er Jens Stoltenberg ute og lover "gratis" - det vil si skattefinansiert - skolemat til alle elever: "http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/article432035.ece
Valgfleskgaloppen er i gang. AUF kommer til å gjenta sitt (minst) ti år gamle paradenummer å love skattefinansierte skolebøker (hvorfor har de ikke gjennomført dette verken i regjering eller i noe fylke hvor de har hatt makten?), Senterungdommen lover å ta deg hjem for en 50- lapp, Sosialistisk Ungdom lover gratis buss, både AUF og SU har tidligere sagt at bind og tamponger burde være gratis, SV har lovet mobiltelefon til alle elever i skolen... Politiske Messiaser, som kan få goder til å dukke opp fra intet uten at noen må betale, har jeg liten tro på.
PS: Forøvrig gir jeg blanke f... i hvor Carl I. Hagen kaster søpla sihttp://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/article432093.ece
Snakk om søplesak.
On the road again
Unge Høyres sommertur 2005 er i gang. Sjekk bilder av bussen på http://www.ungehoyre.no/
Etterhvert skal TV2 Nettavisen også få i gang en egen mobilblogg for meg hvor jeg skal legge ut oppdateringer underveis. Den blir neppe like pop som mobilbloggen til Aylar, men så har jeg heller ikke så mye å strutte med. Kanskje er det like greit at politikk er litt kjedelige enn glanourmodellbransjen. Ronald Reagan sa en gang at politikk er verdens nest eldste yrke, men at det ligner voldsomt på verdens eldste...
I Porsgrunn i går stod mamma og pappa og ventet når vi kom til Rådhusplassen. Med post, selvfølgelig. De har alltid med seg post når vi møtes. Og når jeg ringer er første tema på plakaten alltid post. Post. Post. Post. En samtale forløper omtrent slik:
Meg: Hei. Det er Torbjørn.
Pappa: Hei.
Meg: Ja, så jeg skal holde appell på Høryes valgkampåpning da, sammen med Erna Solberg og Per Kristian Foss og sånn. Kommer flere hundre mennesker.
Pappa: (stillhet)
Meg: Blir sikkert utrolig spennende...
Pappa: Du... det har kommet noe post til deg fra banken her. (og så kommer en lang, detaljert og nitidig beskrivelse av alt som har skjedd og skal skje med brevet før det kommer frem til meg).
Vi overnattet i Kragerø og dro videre til Arendal i dag. Litt dårlig vær, men¨målet vårt er å komme i kontakt med folk uansett. Reiseplanen kan du lese mer om på www.ungehoyre.no
Et forsvar for nazistene og kommunistene
I følge Aftenposten i dag vil et flertall av det norske folk sterkt begrense ytringsfriheten. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1087767.ece
Av et representativt utvalg på 1404 personer i alderen 18- 79 år svarte 76 prosent at de vil nekte nazister å arrangere offentlige møter. Nesten like mange vil nekte radikale muslimer å samles, mens hele 25 prosent mener at kommunister ikke bør få lov til å samles på samme vis. Er det lov å si at man gir blanke f... i folkets holdning til akkurat dette? (..og det er fullt mulig å stille spørsmål ved hvordan undersøkelsen er tatt opp også). Mange av de klassiske liberale frihetene som har sikret samfunnet vårt, er nemlig ikke nødvendigvis populære hos de brede velgergrupper. Tradisjonelt har de blitt forsvart av intellektuelle eliter både fra høyre og venstre. Slik er det nok fortsatt. I dag lever vi i en verden hvor liberale friheter og rettigheter er under angrep, særlig under dekke av krigen mot terror. De fleste er villige til å ofre litt av alt for å føle seg trygge. Da er det desto viktigere at oppegående og liberale krefter, enten de er fra sosialistisk eller borgerlig side, står sammen.
Akkurat her er det faktisk verdt å gi skryt til Sosialistisk Venstreparti og Inga Marte Thorkildsen fra Justiskomiteen. SVs prinsippfaste betenksomhet i saker om romavlytting og økt politimyndighet hører til de stolteste øyeblikkene i partiets historie! Mange på venstresiden flirer fortsatt hånlig av de borgerlige frihetene, men det er verdt å minne dem om Martin Niemöllers dikt:
?Først forfulgte de kommunistene,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke kommunist.
Siden forfulgte de fagforeningsfolkene,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke fagforeningsmann.
Siden forfulgte de jødene og sigøynerne,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke jøde eller sigøyner.
Siden forfulgte de de homoseksuelle,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke homoseksuell.
Når de siden forfulgte oss var det ingen igjen som kunne protestere.?
...i dag tar de nazistene og de radikale muslimene først - så kommunistene. Merkelig nok er en av våre viktigste oppgaver i politikken å forsvare meningene og rettighetene til dem hvis meninger vi hater mest...
U2, ironiens tidsalder er over...
...heldigvis.
I 1991 kjøpte jeg en plate som boret seg inn i ørekanalene. Den var en nærmest perfekt blanding av vakker og stygg, og har forblitt en av mine favorittplater helt siden den gang. "Achtung Baby" er etter min mening U2s mesterverk. Den representerte veien bort fra det amerikanskinspirerte lydbildet på "Joshua Tree" over til et kaldere, mer industrielt, lydbilde fra hjertet av et Europa i endring (platen ble spilt inn i Berlin...). Men Acthung Baby betød også noe annet. På slutten av 80- tallet hadde U2 reist rundt i verden og misjonert for gode saker. Bono bød opp til allsang for "the reverend man Luther King", snakket mot apartheid og urettferdighet. Så sluttet det brådd. U2 var fortsatt samfunnsengasjerte på Achtung Baby, ja faktisk er platen på tross av sin tullete tittel en av deres mest alvorlige, men de forkledte det i ironi og sarkasme. Bono tok alteregoer som Mephisto, og preket ikke lenger om rettferdighet og Jesus. Målet ble nå å ironisere over rockestjernenes rolle i en verden hvor gamle motsetninger plutselig ble borte. Ironiens tidsalder hadde startet, og verdens største band stod i bresjen for bølgen.
Vakumet etter den kalde krigen varte en stund. Etter Sovjets bortfall døde også idealismen. Ironien tok dens plass. Generasjon X ble født, som enten lo av engasjement eller ga faen i alt.
Ironiens tidsalder tok slutt 11. september 2001. En verden våknet opp og fant ut at vi fortsatt trenger menneskerettigheter, engasjement og idealisme. Omtrent på denne tiden dukket også idealistene U2 opp igjen.
På konserten i går fikk vi høre Bono, Frelseren, Bono, refseren, Bono, idealisten, Bono, aktivisten...og jeg elsket det! Riktignok klarer jeg ikke, barn av 90- tallet som jeg er, å fri meg helt fra ironien ved å redde verden gjennom stadionrock - men jeg tror heller ikke 40 000 mennesker på Valle Hovin har vondt av å få høre litt om hva som egentlig skjer der ute.
Sølvskje i munnen - tomt i hodet
Det er varmt som et lite helvete inne på kontoret. Tilbake fra ferie venter jobb, litt bading og vindrikking samt norsk politisk debatt. Jeg er glad i tre av fire ting på listen.
Maken til navlebeskuende, drittslengende, lavpannet debatt som i sommer har jeg ikke sett før noen valgkamper. Greit nok at Bondevik brakk nesa på en prest, men kanskje han skulle prøve å banke litt vett inn i både pressen og kollegaene sine også? Misforstå meg ikke, jeg liker spissformuleringer og tabloide vinklinger. Jeg tror klare fronter gjør politikken mer spennende og forståelig for folk, men det må handle om politikk!
Debatten om hvem som er født med sølvskje i munnen raser i Dagbladet, der Per Kristian Foss ble kalt selvgod av Jens Stoltenberg, og Høyres tidligere sosialminister Ingjerd Schou så friskt svarte Stoltenberg med at "den som er født med sølvskje i munnen bør ta den ut før han uttaler seg". Hei som det går! Nå blir det nok en politisk konkurranse i navnekalling og surmuling. Vi har hatt et par av dem tidligere i vår/sommer også, som den berømte kjolesaken med en høyremann og Karita B. Orheim fra Ap i hovedrollene, og selvfølgelig den utrolig spennende og engasjerende debatten "Er Jens Stoltenberg kvinnediskriminerende fordi han flørter med damene?" - mao. er han en gammel gris eller har han virkelig draget?
Jeg har tidligere skrevet at jeg er møkk lei slike debatter, og det er jeg fortsatt. Vi vet alle hvordan denne runden blir. Først litt navnekalling, så beskyldninger om å drive skitten kampanje, så en runde med debatt om debatten - og så kommer sikkert Carl I. Hagen med et eller annet rabiat utspill mot en minoritet og vrir fokus over på seg.
Valgkampen er ikke langt unna, og enda har ingen store saker virkelig vært på dagsorden. Media blir mer og mer opptatt av debatten og debatten og det politiske spillet. Strategi og taktikk gjør at sakene må vike. Ikke et personlig problem for meg - eg bruker allerede sjelden mer en knappe fire minutter på å lese VG og Dagbladet til sammen - men gidder vi virkelig å ha en valgkamp blottet for innhold?
Husk å bade etter jobben.

