torbjorn

I skrivende stund har nok en gang eksplosjoner sendt skjelvinger gjennom verdensbyen London, og i "fredens by" i Egypt har nesten hundre turister mistet livet. Terrorangrepet i London har plutselig blitt til det media kaller en terrorbølge. Mennesker over hele verden kjenner den umiskjennelige følelsen av usikkerhet som terroren bringer. Ikke nødvendigvis frykt, men usikkerhet. Knugende, listende, lammende usikkerhet.

"Why do they hate us so much?", stod det på en amerikansk plakat etter 11. september 2001, en dag som vil leve i skam gjennom historien. Svarene er mange, og kompliserte, men en kjerne fremstår allikevel som vanskelig å benekte: de radikale og voldelige delene av terrorismen, enten de har røtter i islam eller ikke, sikter seg på mange måter inn mot hjertet i de vestlige, åpne demokratiene: åpenheten, toleransen og maktspredningen. Samfunn som våre, fredelige som de er tross våre interne uenigheter, baserer seg på nettopp slike verdier i bunn; og slike verdier forutsetter en grunnleggende trygghet hos folk. Et åpent samfunn er umulig uten vissheten om at sjansen er liten for at naboen din vil sprenge seg i fillebiter og ta deg og familien din med.

Noen sier at vi må "forstå" terroristene. Vi må forstå at mange i den muslimske verden føler seg tilsidesatt, låst utenfor det gode selskap. Vi må forstå at de er sinte på USA og Vesten. Vi må forstå at de tyr til terror i mangel på bedre våpen. Sludder. Vi kan forklare. Vi kan analysere. Vi kan forstå, hvis det betyr å rasjonelt betrakte grunnene til at terror kan oppstå. Men vi kan aldri "forstå" terror som rammer blindt. Vi kan aldri "forstå" terror som rammer uskyldige og sivile. I det øyeblikket vi forstår oss blinde, mister vi også den grunnleggende ondskapen og uretten av syne.

Vi må kjempe for det åpne og liberale samfunnet, med all vår kraft. Vi må stå sammen, hvite og svarte, muslimer og kristne, jøder og palestinere, mot dem som forsøker å ødelegge de felles verdiene vi alle setter så høyt.

I et intervju med Dagbladet ble jeg spurt om jeg var villig til å dø for en politisk sak. Det er et nærmest umulig spørsmål å stille en gutt fra Porsgrunn i Telemark i Norge i år 2005, men hvis man først skal ta en runde med seg selv tror jeg dette er det nærmeste jeg kommer: Noen verdier må man være villig til å dø for, ellers blir man bare drept for dem.

Har vært i Stavanger hele dagen med Gry fra AUF.. For fem minutter siden lovte hun meg å oppdatere bloggen sin i morgen. Oppfordrer alle til å gå inn på AUF å sjekke i morgen om hun klarer det...

Forøvrig er Stavanger en vakker by i solskinnet, og elevene stiller gode spørsmål - blant annet om lærervurdering. Må løpe nå. Flyet går. Skriver mer snart.

Klokken er ni og jeg sitter på kontoret - fortsatt. Sovnet nesten foran PCen i stad. Titter på taler og leser gjennom gamle notater. Landsmøtet og Høyres 5. mai arrangement nærmer seg, og på begge deler skal jeg snakke. Øynene er søvninge. Jeg hadde egentlig tenkt å stikke hjemover, og besøke en gravid venninne på veien. Så kommer jeg på masse teite skjemaer jeg må fylle ut! Utrolig.

I morgen (fly 07.15....) skal jeg tilbringe dagen i Stavanger. Gry fra AUF og jeg skal ha debatter på St. Olav videregående og Stavanger Katedralskole. Tror det kan bli bra. Må bare ha noen liter kaffe på flyet. Lurer på om jeg skal minne Gry på at bloggen hennes må oppdateres også..http://content.auf.no/content/view/699/321/Grys%20side.auf

Hun lovte tross alt i første innlegg å bli like flink til å skrive som meg.

"En rødgrønn regjering vil stramme inn arbeidsinnvandringen fra de nye EU - landene", står det i Dagsavisen i dag. Nasjonalegoistene rir igjen! Det rustne triangelet - LO, AP, FrP - har alltid stått sammen i slike typer saker. Nasjonalegoistene på venstresiden er smartere enn Frp. De sier ikke "Polakkene kommer til landet og tar jobbene våre". De sier "Vi må beskytte polakkene mot dårlige lønnsvilkår". Det er et latterlig argument. Sosial dumping er et begrep rike land skyver foran seg for å stenge andre mennesker ute fra våre arbeidsmarkeder. Tror du polakken som kommer til Norge og tjener seks ganger mer enn i hjemlandet føler seg sosialt dumpet? Det er vel tvert i mot naturlig å anta at hvis du forlater hjemmet ditt og drar til et nytt land for å jobbe så gjør du det frivillig - for å tjene mer penger, søke lykken og gjøre hverdagen litt bedre for de som ble igjen hjemme. Dette er typisk nasjonalegoistisk tankegang. Vi må beskytte vårt eget. Noen ganger vil de nekte landbruksprodukter å slippe inn i Norge, andre ganger bygger de murer for å stenge mennesker ute.

Det er få ting som provoserer meg like mye som sneversynte rasister og proteksjonister. I debatten om innvandring slår de to seg sammen for å forsvare murene rundt Norge.

Norge er verdens snilleste land. Vi hjelper gjerne dem som trenger det, så lenge de blir hvor de er og ikke truer norske arbeidsplasser eller kommer hit for å starte butikk på hjørnet.

En økonomisk flyktning er ikke en asylsøker som søker beskyttelse fra forfølgelse og tortur i hjemlandet. Hun er ikke godkjent av FNs Høykommisær for flyktninger. En økonomisk flyktning kommer til Norge for å gjøre livet sitt bedre. Hun søker lykken, slik hundretusenvis av nordmenn gjorde da de forlot norske byer og bygder og satte kursen mot USA på slutten av 1800 tallet. På tross av vår nære historie er begrepet økonomisk flyktning et skjellsord i norsk debatt. Det betyr snylter på velferdssamfunnet, en person som ufortjent forsøker å komme inn i landet vårt.

Mitt utgangspunkt er motsatt. Det er ingenting galt med å være økonomisk flyktning. Tvert i mot. Viljen til å oppnå et bedre liv for seg og sine er blant de sterkeste og beste drivkreftene i mennesket. Å søke lykken burde ikke være et privilegium for de få, men en rettighet for de mange. Det landet som forstår det sitter på et enormt potensial.

De stengte grensers politikk har mange ofre. Årlig dør tusenvis av mennesker fra den fattigere delen av verden fordi de forsøker å komme seg forbi festningen vi har bygget rundt våre rike luksusboliger i Vesten. Vi trenger en ærlig dør til Norge.

Norge trenger flere arbeidsinnvandrere - eller økonomiske flyktninger - fordi det ikke er noen motsetning mellom en liberal innvandringspolitikk og hva som er bra for Norge. Venstresiden forsøker å innbille oss at alle som kommer til landet trenger hjelp fra velferdsstaten og ikke er i stand til å klare seg selv. På den måten bidrar selv de mest velmenende sosialister til stemplingen av alle innvandrere som en utgiftspost. Enhver mørkhudet person som ankommer landet blir nærmest pre-sortert inn i gruppen "støttemottagere". En slik snillisme gjør ikke innvandringen lettere, og den bygger oppunder myten om at en liberal innvandringspolitikk er noe vi gjør for å være snille. Sannheten kan like godt være det motsatte. De fleste som kommer til Norge ønsker akkurat det samme som de fleste av oss som bor her allerede: Å klare seg selv, stå på egne ben og skape en bedre hverdag for seg selv og sine. Innvandrerne kan også bygge landet.

Fri innvandring er bra for oss. Bra for Norge.

Journalisten Thomas Friedman fra New York Times skriver i boken "The Lexus and the Olive Tree" om hvordan USAs relativt åpne innvandringspolitikk har vært en av forutsetningene for landets økonomiske vekst. Et åpent land bør også ta inn flere enn
ekspertene og de best utdannede. Vi har behov for alle, og ingen kan på forhånd vite hvem som er fremtidens Bill Gates eller Kjell Inge Røkke, eller hvem som kan starte butikk på hjørnet, utvide virksomheten og gi arbeidsplasser til titalls mennesker. Det eneste vi vet er at uten mennesker så klarer vi ikke å skape noen ting.

"Give me your tired, your poor, your huddled masses yearning to breath free...", står det på Frihetsgudinnen, symbolet på verdens mektigste nasjon bygget opp av immigranter. President George W. Bush, en mann norsk opinion med rette har stemplet som illiberal, sier "Every new American makes us more American". Det er en fjern holdning for oss nordmenn. Mange føler at hver nye innvandrer tar en bit av Norge og gjør det til noe nytt og farlig. Jeg er dypt og grunnleggende uenig. Det er på tide å rive murene.

I dag kan jeg avkrefte mørkemannstempelet til KrFU. Våre kristendemokratiske venner har humor! Følgende melding dumpet inn i epostkassen min etter lunsj:

Politisk parti vurderes solgt!

Arbeidsutvalget i KrFU har latt seg friste av de siste dagers kjøp og salg av sentralstyreplasser i Arbeiderpartiet og legger derfor ut følgende tilbud: Sentralstyreplasser i KrFU vurderes solgt!

Som et mindre parti enn Arbeiderpartiet innser KrFU at samme pris per sentralstyreplass sannsynligvis vil være for dyrt. KrFU ønsker å være et tilbud, ikke bare til de som har mest fra før, og vil derfor selge sentralstyreplasser til halv pris! For kun 1,5 millioner per plass kan nå en sentralstyreplass i KrFU bli din. Store organisasjoner med faste innbetalinger fra trofaste medlemmer oppfordres spesielt til å investere.

Foreløpig legges 3 plasser ut for salg, men KrFUs arbeidsutvalg vil følge utviklingen løpende, og hvis noen legger nok penger på bordet vil det nok være vanskelig å stå imot uttaler KrFU-leder Per Steinar Osmundnes.

Morsomt. Faktisk.

I dag kom en god nyhet. Nok en gang viser en meningsmåling et stabilt flertall for at Norge burde bli med i EU. Slik har det vært i flere år nå, og det er på tide at politikerne tar hintet. I 1994 var det elitene - med de store partiene, avisene og organisasjonene i spissen - som kjempet for EU medlemsskap. I 2005 er det omvendt. Folket sier JA, mens toppene nøler. Derfor er det ekstra skuffende at Arbeiderpartiet la EU saken i skuffen på sitt landsmøte i helgen. Jeg ble heller ikke imponert over lederen av Europabevegelsen, Svein Roald Hansen (Ap). Han uttalte på NRK i dag tidlig at regjering måtte være viktigere for Ap enn EU. Jeg lurer på om Hansen ser på seg selv som Aps forlengede arm inn i JA bevegelsen, eller som JA bevegelsen sin forlengede arm inn i Ap?

Ideen om Europa er tverrpolitisk. Den er ikke rød, blå eller gul. Ideen om Europa er felleseie, og dens fremste kjennetegn er at den er moderat.

Ideen om det samlede Europa ble født i ruinene av ekstremismen til høyre - nazistene og fascistene i Tyskland og Italia - og ekstremismen til venstre - kommunismen og den ekstreme sosialismen i Øst Europa og Sovjet. Ideen om Europa samlet sosialister, sosialdemokrater, radikale, konservative, liberale og liberalister om et felles prosjekt. Ja, faktisk om et uttrykk for den felles kulturarven som Europa er bygget på:

Menneskerettigheter og respekt for den enkelte.
Fellesskap om omsorg for dem som ikke klarer seg selv.
Fred og demokrati.
Medbestemmelse.

Derfor er ideen om Europa mer slitesterk enn den norske EU debatten, mer slitesterk enn grunnlovsavstemningene i EU, mer slitesterk enn EU parlamentet og Brüsselbyråkratene.

Det er en ide som ikke først og fremst er bygget på lover, traktater, ord og paragrafer - men på erfaring, historie, nærhet, nederlag og fellesskap - og så seier. Jeg kan ikke forstå annet enn at så lenge Norge hører med i den store historien om Europa, hører vi også med i ideen. Det vet jeg at Arbeiderpartiet også forstår. Bare synd at de ikke tør å si det.

Sosialistisk Venstreparti er en gjeng med bløffmakere! De juger om valgløftene sine, og sitter allerede nå med planer om å bryte de fleste av dem. Typisk høyrepropaganda, tenker du. Men ikke denne gangen. På side 4 i dagens VG sier 10 av 17 (!!) stortingsrepresentanter at de vil bryte Kristin Halvorsens skatteløfte. En av dem sier anonymt til VG: "Det er umulig å gjennomføre SVs politikk uten å ha muligheter for betydelige skatteskjerpelser". Helt enig! Det har jeg sagt lenge. SV lover milliarder av kroner til alle mulige formål, men har bare monopolpenger å betale med. Nå sier de det selv også. SVs fremste valgløfte blir altså å bryte sitt eget valgløfte.

Unge Høyre lanserte et spennende forslag på TV2 morgensendinger i går. Lånekassen er for tiden inne i en omfattende reformprosess hvor siktemålet er å skape en mer servicevennlig Lånekasse. Unge Høyres forslag må sees på som neste steg i prosessen, og skal opp på Høyres landsmøte i mai. Forslaget vårt er enkelt: Hver enkelt student burde få ta med seg sin statlige garanti til en hvilken som helst bank i hele landet. Særfordelene for studielån, blant annet rentefritak mens man er under utdanning, må selvfølgelig beholdes.

Utgangspunktet for forslaget er dette:

Lånekassen er et monopol. Studentene kan bli en viktig og lukrativ kundegruppe for bankene. Over 700 000 nordmenn har et kundeforhold til Lånekassen. Det er 700 000 potensielle kunder for de private kommersielle bankene.

Mens private banker må friste kundene med gode kår, er Lånekassen et monopol uten konkurranse, og trenger dermed ikke å gjøre seg lekker for kundene sine.

Konkurranse er bra. Ville noen godtatt at alle boliglån i Norge ble formidlet av en eneste bank? Eller at han ble tvunget til å gå til Statens Kjøkkenbank for å låne noen kroner til å pusse opp kjøkkenet? Det er fullt mulig å sammenligne dette med Lånekassen.

Konkurranse skaper mangfold og kvalitet. Både fordi kundene etterspør forskjellige løsninger, og fordi bankene må gi gode tilbud for å tiltrekke seg låntakere.

Lånekassen er en sentralisert kloss.Lånekassen har kontorer i Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø, Trondheim og Ørsta. Sistnevnte kan jo kalles et dristig forsøk på desentralisering, men faktum er at du må til byen for å treffe Lånekassen. Hvis ikke må du bruke epost, sende brev eller ringe. Det tar lang tid (av og til kan det virke som posten når raskere frem enn telefonsamtalene), og du er garantert å møte en ny og ukjent kundebehandler hver eneste gang. I tillegg blir studenter ofte satt videre, koblet av nettet eller får rett og slett beskjed om at spørsmålet er for vanskelig å svare på.

Nesten enhver bygd eller tettsted som har bensinstasjon har også en bank. Det kan være en filial av en stor nasjonal bank, eller en lokaldrevet sparebank. Kundene kjenner saksbehandleren, og hun kjenner deg.

En konkurranse gir deg et valg. Du kan bruke en av de store bankene som har ti ganger så mange filialer som Lånekassen. Du kan også bruke den lokale banken din, både hvis du studerer på hjemstedet eller hvis du er utenbys.