Lille Blå - Torbjørn Røe Isaksen

Min politiske kammerat Stefan, leder i Oslo Unge Høyre, har lagt ut en varm forsvarstale for politikerne på bloggen sin. Han synes det er rart at folk har så lite tillitt til politikerne i et land som er så rikt som Norge.

Buhuuu.

Jeg personlig har alltid lurt på en annen ting: Alle vet at politikere er idioter, og nesten ingen har tillitt til dem. Hvorfor stemmer da så mange for å gi dem mer makt og innflytelse? Hvis du synes politikerne er bøtter - hvorfor vil du da gi dem MER makt til å styre sykehus, eldreomsorg, veier, skoler og alle mulige andre ting i samfunnet?

 

Dette innlegget kommer i forkortet utgave i Aftenposten i morgen:

I Norge ble publiseringen av Muhammedkarikaturene fordømt. I Jemen, Jordan og Algerie ble redaktørene dømt. En av dem trues med dødsstraff. Norges utenriksminister har foreløpig vært for travel til å protestere.

”Å ta folks tro og religiøse følsomhet på alvor er et forsvar for ytringsfriheten. Denne saken handler ikke om å være for eller imot ytringsfriheten - den er vi bare for - men den handler om å forsvare grunnverdiene i ytringsfriheten, ved at vi sier ifra at vi oppfatter at mennesker med en dyp tro kan finne ulike typer ytringer støtende.” Jonas Gahr Støre til Aftenposten 26. januar 2006.

“publikasjoner som skader den islamske tro og dens sublime prinsipper eller degraderer semitiske religioner, og humanitære verdier” Forbudet i Artikkel 103 (a) av Jemens presse- og publikasjonslov som en redaktør kan dømmes til døden for å ha brutt.

26. januar og 2. februar publiserte to jordanske ukeaviser, al-Mihwar og Shihan, karikaturene av profeten Muhammed som først ble trykket i Jyllands-posten tidlig på høsten 2005. I følge organisasjonen Human Rights Watch, en høyst respektert menneskerettighetsorganisasjon, gjorde redaktørene det klart at deres hensikt ikke var å provosere, men å roe ned gemyttene ved å vise at karikaturene var latterlige, og dermed ingen trussel mot islam.

”Hva er det egentlig som skaper mest fordommer mot islam; disse karikaturene, bilder av gisseltakere som kutter halsen på sine ofre foran kameraene eller en selvmordsbomber som sprenger seg i lufta under et bryllup i Amman”, skrev sjefsredaktør Jihad al-Mu’mani i Shihan etter publiseringen. Han fikk sparken.

Så grep myndighetene inn. 4. februar ble al-Mu’mani and Hashim al-Khalidi arrestert, anklaget for å ha brutt artikkel 278 som forbyr publisering av ”alt som gjennom trykk, skrift, bilde, tegning eller symbol fornærmer de religiøse følelsene til andre personer eller deres religiøse tro”. (min oversettelse fra engelsk).

I Jemen har tre aviser blitt stengt av myndighetene, og tre journalister anholdt for å ha publisert karikaturene. I følge HRW dreier det seg om Mohammad al-Asaadi i den engelsspråkligeYemen Observer, Abd al-Karim Sabra og Yehiya al-Abed fra ukesavisen al-Hurriya. Førstnevnte redaktør trues nå med dødsstraff. I følge HRW blir journalistene anklaget for å bryte artikkel 103 (a) i landets presse- og publikasjonslov som forbyr “publikasjoner som skader den islamske tro og dens sublime prinsipper eller degraderer semitiske religioner, og humanitære verdier” (min oversettelse). Lisensene til alle tre publikasjonene har blitt inndratt. I Algerie har myndighetene stengt to aviser - Panorama og Essafir – for å publisere karikaturene.

Vi var mange som kjente et snikende og tiltagende ubehag under regjeringens håndtering av karikatursaken. Ytringsfriheten har både en formell og uformell side. Selve lovparagrafen i seg selv skaper ikke et debattklima for fri meningsutveksling og fri debatt. Ytringsfriheten får verdi først når den testes mot virkeligheten. Den får innhold først når lovens bokstav må omsettes til praksis, når noen kommer med de sårende, provoserende, fordomsfulle eller reaksjonære ytringene som de grunnleggende demokratiske rettighetene har som oppdrag å forsvare. Samfunnet trenger dissens, intellektuelt opprør og brudd på normer og konvensjoner. Uten dissens blir vi alle fattigere. Makthavernes viktigste oppgave er derfor ikke å fordømme meninger de ikke liker, men å forsvare og forvalte de felles rettighetene et sivilisert samfunn er bygget på.

Jonas Gahr Støre har i sin håndtering av karikatursaken fremstått som vaklende, lite prinsipiell og relativistisk inntil det parodiske. Han har flere ganger gjentatt at debatten styres av ekstremister på begge sider, men uten å presisere hvem han mener er ekstremistene på ytringsfrihetens side. Er det virkelig ikke forskjell på en redaktør i Norge og de som brenner ambassader? Han har i flere debatter påstått at ingen ”toneangivende” medier har trykket karikaturene før Magazinet, selv om både Aftenposten og Dagbladet har gjort nettopp det. Man kan ikke annet enn å lure på om det politiske etablissementets syn hadde vært det samme om det var Aftenposten som stod i begivenhetenes sentrum, ikke en liten, perifer kristen avis med 5000 i opplag.

Nå har utenriksministeren en sjanse til å bøte på det slette inntrykket. Han kan klart og tydelig gi beskjed om at Norge forsvarer redaktørers rett til å trykke også ytringer som ikke ”tar folks religiøse følsomhet på alvor”.

På en Intercity debatt i Oslo 6. mars ble utenriksminister Jonas Gahr Støre spurt om hva Norge hadde gjort for de fengslede redaktørene i Jordan, Jemen og Algerie. For selv om Norge har unnskyldt at muslimer ble støtt, har vi da vitterlig også nevnt ytringsfriheten opptil flere ganger. Så har da vel Norge også protestert kraftig når tre land arresterer pressens menn for å ha benyttet sine grunnleggende, demokratiske menneskerettigheter?

Nei. Ikke med et ord.

Riktignok kunne Jonas Gahr Støre forsikre om at slike arrestasjoner var mot både ”hans kultur” og ”hans verdier”, og etter innspill fra panelet også ”mot menneskerettighetene”. Men utenriksdepartementet har foreløpig ikke hatt tid til å prioritere fengslede redaktører i land langt unna. Utenriksministeren bør gripe sjansen til å redde ansikt, og gjøre ende på denne feighetens forestilling.

Alle fakta om redaktørene fra: http://www.hrw.org/english/docs/2006/02/16/jordan12681.htm

Kommunal – og regionalminister Åslaug Haga vil gjøre som salige Harald Hårfagre og tegne Norgeskartet på nytt.

Harald Halvdansson ble født rundt år 850. Hans far var Harald Svarte, og moren hans Ragnhild ”drøymde drøymar store” om fremtiden til sin sønn.  Hans oppgave var intet mindre enn å tegne Norgeskartet, ikke på nytt, men fra begynnelsen av. Selvfølgelig startet det hele med en kvinne. Gyda. Datter av en lokal småkonge fra Hordaland som var blitt fostret opp av en rik storbonde i Valdres. Den smått mektige kongesønnen Harald sendte sine sendemenn for å kurtisere den unge kvinnen, men Gyda satte seg på bakbeina og sa ”nei” så tydelig og klart at man skulle mistenke henne for å være lokallagsleder i Senterpartiets lokale bygdeavdeling. Harald var simpelthen ikke mektig nok for den kravstore unge damen. Den avviste kongssønnen hadde ikke noe annet valg enn å samle Norge for å oppnå sin mø, og fikk fordi han verken klippet eller barberte seg før oppgaven var omme, tilnavnet Hårfagre.

Åslaug Haga ble født i 1959 på Nes i Akershus. Etter noen relativt suksessrike runder i utenriksbyråkratiet, fant hun ut at den flittige bruken av ord som ”sjøl” og ”distrikta” hendig plassert midt i et ellers plettfritt østlandsk talemål, var som skapt for en politisk karriere i Senterpartiet. Ingen enkel beslutning. Som Harald Hårfagre i sin tid lever hun et liv i kamp, ikke minst for stortingsplassen sin fra et fylke som huser både gårder på Romerike og rikmannsrekkehus i Bærum. Da storkongen Jens først kalte hennes parti til dyst fra Youngstorget viste hun seg heller ikke fra den medgjørlige siden. Men sønn av Gro, Vestkantens arbeiderkonge, fortsatte å lokke med både gull til distriktene og gjeve posisjoner, og til slutt var det umulig for den grønnkledte å gå utenom. Hun fikk makten, og hadde viljen.

Hårfagre skulle samle småkongene i et rike, mens Haga skal samle småkonger fra tre forvaltningsnivåer. Fra de mektige fylkesjarlene til lokale storbønder. En formidabel oppgave var det for dem begge, med et klart likhetstrekk: som småkongene i sin tid ga fra seg makt til myndighetene over seg, vil også regionsdrømmen dytte makten oppover i systemet. Til færre hender og større systemer. På tross av fagre ord og festtaler har det nærmest blitt en naturlov at makt skal flyttes så flyttes den i en retning – oppover.

Ingen elsker fylkeskommunen. Denne politiske bastarden hvis ganske navn oser av voldsomme bygg med kommunegrått interiør. De folkevalgte elsker den ikke. Folket elsker den ikke. Media bryr seg ikke, annet enn når honorarene til fylkespolitikerne blir for høye. Oppgavefordelingsutvalget konkluderte i 2002 med at det fylkeskommunale demokratiet er under press, og at målet om å styrke demokratiet på fylkesnivået gjennom innføringen av fylkeskommunene i 1976 ikke er oppnådd. Personlig har jeg heller aldri hørt et krav om mer regionalt demokrati fra folkedypet. Derimot har jeg ofte hørt krav om mer kommunalt selvstyre.

Med Haga Hårfagre som minister vil Norge om få år se annerledes ut. Tegnet og formet i hennes bilde. Et nytt rike skal oppstå. Et rike av regions-mastodonter. Hvor de nye regionshovedstedene skal ligge kan vi bare gjette oss til. Hvilke lokalsamfunn som skal overøses med den vakreste av alle norske, politiske gaver -  offentlige arbeidsplasser – kan vi bare gruble over. Det er et spennende tankeeksperiment. Kanskje får vi en region Vestlandet, hvor kjempene Hordaland og Rogaland slås sammen og administreres fra vesle Haugesund midt i mellom? Og Viken-regionen må finne seg i at ikke bare dagpendlerne, men også den politiske makten, legger seg i hundre mot hovedstaden. Hvorfor skal de store byene i nord få administrasjonen? Haga Hårfagre åpner en Pandoras eske, og vi kan alle se frem til et lokaliseringsslagsmål av saga- proporsjoner.

Haga Hårfagres politiske nysamling av Norge kan raskt ende med å splitte mer enn den samler når oppgaver og verv skal fordeles, grenser skal trekkes og enighet oppnås. Historien vil vise om Haga fortjener sin parallell i Harald Hårfagre, eller ender opp som en annen konge som forsøkte å samle Norge, men så drømmen om sitt nye rike falle i grus på Stiklestad.

Når voksne mennesker, som selv påstår de er "ressurssterke og høyt utdannede" oppfører seg som kranglete unger i beste sendetid på fjernsyn, er det ikke annet enn patetisk. Forestillingene på Tabloid og Redaksjon En i går hadde vært latterlige om man ikke visste at mennesker lå på sykehus med skader etter angrepene under fredagsbønnen i helgen. Disse ynkelige debattene og maktkampene hører ikke hjemme noe sted.

I Dagbladet i dag går Danish Kahn ut mot reaksjonære norske imamer (finner ikke link), og i Magasinet gjør Abdullahi Mohamed Alason det samme.

"Unge, norske muslimer er lei av gammeldagse, konservative og lite beleste imamer som fremdeles praktiserer kastesystemet og synes arrangert ekteskap er OK. Vi er lei av imamer som ikke vet noe om det norske samfunnet de lever i. Vi vil ha imamer som kan sammenhengen mellom religion og dags dato, ikke folk som lever i sin egen tidsalder", sier Kahn.

Han er ikke den eneste. De stridende i moskeen fremstår som unger. Bevæpnede unger.

Skattemyndighetene har skaffet seg lister med oversikt over norske pokerspillere som deltar i turneringer på utenlandske sider. Nå skal de skattelegges av gevinstene, og bidra til fellesskapet.

Det er riktig at de skal betale skatt av gevinstene. Det er ingen grunn til at arbeidsfolk skal betale skatt, mens gamblere skal skjermes.

Det er selvfølgelig merkelig at Statens egne lotterigevinster, som de fra folkehobbyen Lotto, ikke skattelegges, men en slik dobbeltmoral er ikke annet enn typisk for staten. Samtidig er det merkeligste i saken at norske pokerspillere må til utenlandske nettsider for å spille poker og få gevinst. Det er ikke statens oppgave å forby pengespill mellom voksne, oppegående mennesker. La pokerspill og pengegevinster bli lovlig, og underlagt norske regler. I en verden med Internett kan man ikke forby alt man ikke liker.

Arbeiderpartiet må kvitte seg med Rolf Terje Klungland før han kvitter seg med Hydros styreleder og generaldirektør. Arbeiderpartiets patetiske forsøk på å forkle sin egen næringspolitiske valgkampbløff - ja, B L Ø F F! - ved å vri fokuset over på ledere i bedriftene er bare sørgerlig. Partiet lovet en verktøykasse. Foreløpig har de ikke en gang klart å finne en skrutrekker.

Forøvrig sender jeg mine varmeste gratulasjoner til HØYRESIDEN I SV som nå har vunnet nok en kamp i partiet. De er for jagerfly til Afghanistan, mener polakker er bra for økonomien, vil gi skattelette til de som tjener mye og advarer mot økt bruk av oljepenger. Kom til borgerskapet!