Lille Blå - Torbjørn Røe Isaksen

I påsken har jeg lest fire bøker som alle satte i gang diverse tankeprosesser: Judgement Day av Nathaniel Branden (om hans år med Ayn Rand), The Lexus and the olive tree av Thomas Friedman, John Lyng - samarbeidets arkitekt av Lars Roar Langslet og Anarchy, State and Utopia av Robert Nozick.

Nozicks bok er en av klassikerne innenfor det jeg vil kalle teoretisk liberalisme. Boken, som i store deler er skrevet som et svar på liberaleren John Rawls sine teorier om rettferdighet (http://www.policylibrary.com/rawls/), er en oppvisning i logisk resonnementkunst. Nozick stiller nærmest Sokratiske spørsmål, og drar forsiktig leseren med på konklusjoner underveis. Hans evne til å formulere enkle eksempler er legendarisk, som hans oppgjør med omfordeling i "Chamberlain" eksempelet. Nozick vil vise at et mål om konstant resultatlikhet må innebære en kontinuerlig politisk omforderling som enten forbyr, eller etterlater som verdiløse, voksne menneskers frie valg. La oss tenke oss, sier Nozick, at alle mennesker i samfunnet startet med akkurat de samme økonomiske midlene, for eksempel 100 kroner. Så bestemmer Wilt C seg for å arrangere et basketshow hvor han tar en liten sum i inngangspenger. Alle som kommer til showet gir frivillig fra seg litt av sine midler for å la seg underholde. Når showet er over sitter Wilt igjen med mer penger, og de andre igjen med mindre. Er det umoralsk og galt? Selvfølgelig ikke, mener Nozick.

Konklusjonene hans underveis er spennende, men utgangspunktet enda mer. Nozick begynner boken veldig enkelt med å slå fast at mennesket har rettigheter, som et postulat. Det er vanskelig fordi rettigheter er blant de mest kompliserte begrepene på høyresiden. Nozicks utgangspunkt inneholder allikevel noen helt klare føringer:

 - Han snakker om individuelle, ikke kollektive, rettigheter.
 - Han omtaler rettigheter som noe gitt, ikke noe som opparbeides eller bevilges (noe du har uavhengig av den konkrete situasjonen).
 - Han mener rettigheter er absolutte, det vil si at de ikke kan krenkes (han har noen punkter som kan kalles forbehold, men disse kommer jeg ikke inn på her).

Allikevel gir han overhodet ikke noe svar på hvorfor vi har rettigheter, eller hvor disse kommer fra. Innenfor liberalistiske og konservative miljøer finnes det en rekke forskjellige utgangspunkt: Rettighetene er gitt fra Gud, de er naturgitte, de kan utledes av menneskets natur (http://www.aynrand.org/site/PageServerde) er praktiske kjøreregler osv. Jeg synes det konservative utgangspunktet er interessant. I likhet med Nozick finnes det ingen (så vidt jeg vet) konservative tenkere som har forsøkt å begrunne hvorfor vi har rettigheter, men Edmund Burke omtaler rettigheter ofte, og skiller klart mellom legitimiteten til rettigheter og begrunnelsen for dem. Legitimiteten gis av historie, tradisjon og nedarvet visdom, hevder Burke. Som en utpreget skeptiker, med en kritisk distanse til all rasjonalisme, mente han at rettigheter ikke kan oppdages ved skrivebordet. De har bare verdi dersom de forankres i en konkret, historisk situasjon. På den måten må Burke også avvise alle absolutte rettigheter. Utgangspunktet inneholder en stor porsjon visdom, de fleste land i verden har for eksempel sluttet seg til FNs grunnleggende menneskerettigheter, men det hjelper lite for menneskene i Iran eller Saudi Arabia. Bare håndfaste institusjoner kan beskytte rettigheter. Samtidig blir den konservative innfallsvinkelen offer for historisk partikulærisme - rettigheter kan bare beskyttes i akkurat det samfunnet, på grunn av akkurat den tradisjonen og historien... Hva betyr det? At mennesker i diktaturer ikke har rettigheter? At ingen har rett til å slåss for demokrati før staten innfører det?

I min egen jakt på innfallsvinkler har jeg stor sympati for tanken om rettigheter som utledet fra menneskets iboende verdighet. På den annen side, hva betyr egentlig det?

Jeg har ferie for tiden i Paris, en by i et land jeg er veldig fascinert av. USA og Frankrike er motpolene i Vesten. Den ene preget av stat, den andre av marked. Den ene av fellesskap, den andre av individualisme. Paris er herlig, og jeg vil bare benytte sjansen til aa sende en god paaske til alle i politikken og utenfor. Jeg kommer tilbake med mer naar jeg er vel tilbake i Norge.

I dag blir Kvarme utnevnt til ny biskop i Oslo. Sannsynligvis har han fått ufortjent hard omtale i mediene, men det er uansett på det sikre at han ikke tilhører kirkens liberale fløy. Han mener blant annet at homofile ikke skal kunne inneha vigslede stillinger. Jeg er sterkt uenig, og det blir stadig vanskeligere å være medlem i en statskirke jeg er uenig med på mange punkter (Gunnar Stålset hadde også sine svakheter...). Allikevel er min politiske overbevisning at Regjeringen ikke må styre kirken i teologiske spørsmål. Derfor er jeg prinsipiell tilhenger av at kirkens råd skal følges. Hvis kirken vil ha Kvarme er det ikke opp til politikerne å overstyre den, uansett hvor mye man personlig er uenig.

En helt annen ting: Forsiden på Aftenposten i går var "Jobb - boom" AETAT spår 55 000 nye jobber de neste to årene. Regjeringens politikk virker, og Norge går så det suser.

I dag holdt jeg hilsningstale på Elevtinget til Elevorganisasjonen. Jeg må innrømme at jeg har et slags hat/kjærligshetsforhold til organisasjonen. En jente antydet til meg for en stund siden at jeg kanskje elsket elevene, men hatet organisasjonen. Det er ikke helt sant. Det finnes mange elever jeg hater, og mange i Elevorganisasjonen jeg elsker (i hvert fall litt). På mange måter føler jeg at forholdet mitt til Solveig, avtroppende leder av Elevorganisasjonen, har vært som å ha en kjæreste. Først var det veldig hyggelig og litt spennende. Vi drakk kaffe, spiste lunsj og diskuterte hyggelig. Så startet boikotten av de nasjonale prøvene. Det ble krangling og irriterte tekstmeldinger begge veier. Men så endte det allikevel greit. Når røyken la seg kunne vi igjen være saklig uenige på noen punkter, men også fokusere på de områdene vi har felles. Både Unge Høyre og Elevorganisasjonen er for mer elevmakt, for lærervurdering og for karakterer. Det er bra.

Elevorganisasjonen foreslår et par veldig, veldig gale ting i sitt nye arbeidsprogram. Mest alvorlig er angrepet på friskolene. FNs menneskerettighetserklæring, artikkel 26, sikrer foreldrene retten til å velge enn annen skole enn den offentlige for barna sine. Dermed blir det svært vanskelig - og veldig galt - å gjøre som EO foreslår: forby alle andre enn det offentlige å drive skoler. Til og med ikke SV og Ap går så langt! Samtidig må man tenke seg grundig om når man foreslår at ALL offentlig støtte til friskolene skal kuttes. Hvis det i dag koster 700 kroner i måneden å gå på Steinerskolen ville det kostet godt over 40 000 kroner i året hvis ikke det offentlige hadde gitt noe støtte. Da skaper vi et friskolesystem kun for dem med god råd fra før. Det er galt og urettferdig.

Jeg kan selvfølgelig ikke love at Unge Høyre kommer til å være enige med den nye ledelsen i EO om alt. Tvert derimot. Jeg kan love både diskusjon og uenighet - men også dialog og samarbeid der vi er enige. Debatten på EOs elevting i dag begynte lovende. Av de første tre talene var to kritiske til den kollektive innmeldingen. Det lover godt for fremtiden.

Jeg er for ung til å huske Berlinmurens fall veldig klart. Jeg husker noen fragmenter, noen flimrende bilder som har lagret seg lengst bak i hjernebarken. Årene 1989 - 91 var viktige for meg. Jeg fra barneskolen til ungdomsskolen, og min politiske interesse ble vekket for alvor. Fra novemberdagen i 1989 husker jeg et TV bilde av en Øst - tysker som stormet mot muren og hogg løs på den med en liten hammer. Raseriet hans var blandet med glede, og tårer strømmet nedover kinnene hans. Det forhatte symbolet for kommunisme, undertrykkelse og fattigdom skulle knuses. Folket bak jernteppet vant sin frihet.

Nå skjer det samme igjen over hele verden. På et foredrag for Europeisk Ungdom sitt landsmøte i helgen sa Thorbjørn Jagland (faktisk en av de norske politikerne jeg beundrer mest!) at virkningene av murens fall først kommer for en dag nå. Historien jobber sakte, og det kan være vanskelig å forstå nøyaktig hva som skjer når det skjer. Tilsynelatende frigjorde Sovjets kollaps Øst Europa, mens det erstattet kommunismen i Rusland og omegn med et slags autoritært styre kombinert med friere markeder. Samtidig kan mye tyde på at demokratiets frø også ble sådd. Etter å ha ligget i tørr jord i mange år har de nå endelig fått vann. Bevegelser for demokrati, menneskerettigheter og frihet blomstrer opp i Georgia, Ukraina og Moldova. Gamle autoritære herskere byttes ut med demokrater.

Kanskje skjer noe av det samme også i Midtøsten. Libanesere reiser seg til en fredelig kamp mot det syriske overherredømmet, og i Irak har millioner av mennesker fått stemme for aller første gang. Jeg vet ikke - og så ærlig må jeg være - om demokratiet i Irak er et første steg på veien mot en ny og fredeligere periode for landet, eller bare et intermesso - et lite pust av fremgang - i et land som fortsatt er preget av vold og terror. Det som står helt klart for meg er hva som er vårt moralske ansvar. Vi kan aldri støtte dem som jobber mot friheten og demokratiet, enten de sitter ved makten, okkuperer et land eller kaller seg "opprørere". I Irak betyr det at opprørerne må nedkjempes, og at USA fortsatt må ha som mål å overlate styret av Irak til irakerne selv så raskt som mulig.

Konkurranse fungerer. I idretten. I politikken. I markedet. Og på nettet. Da jeg først publiserte mitt spede forsøk på en blogg i september i fjor hadde ingen andre politikere enda brukt dette mediet. Nå har både lederen av Unge Venstre og AUF fått sine egne blogger. I forrige uke utfordret jeg Kristin Halvorsen til bloggduell. Hun hadde ikke oppdatert siden sin på en måned. Typisk SV, skrev jeg, de snakker mye om moderne teknologi, men klarer ikke å følge opp i praksis. Kristin Halvorsen svarte på utfordringen, og kastet en tilbake. "Unge Høyre lederen har ikke en blogg, men en dagbok på nett", skrev hun. Vi grublet litt, og fant ut at skulle vi snakke snakken måtte vi også gå gåen (som det heter på godt norsk). Derfor dette. Min "new and improved" blogg. Innholdet kommer ikke til å forandre seg så mye. Jeg er fortsatt leder i Unge Høyre. Jeg er fortsatt en kompromissløs forsvarer av kapitalisme. Jeg tror fortsatt skjæringspunktet mellom konservatisme og liberalisme har de beste løsningene for en bedre verden. Jeg blir fortsatt provosert av sosialister i alle farger og sjatteringer. Jeg er fortsatt lei av politikere som ikke tør å være ærlige. Jeg synes fortsatt norsk politikk er for navlebeskuende.