Miljø og marked
Vampus nye svirrebror, Mumir fra Rød Ungdom, kjefter på Unge Høyres miljøengasjement etter en tale jeg holdt for Unge Høyres landsstyre. Ungkommunistenes leder forstår ikke at Unge Høyre kan være for både fri markedsøkonomi og ta hensyn til miljøet samtidig. Nå har vel aldri kommunistiske land med planøkonomi ligget i forkant når det gjelder hensynet til miljøet, men siden Mimur er tilhenger av en slags kommunisme som aldri har eksistert før, så skal jeg ikke holde akkkurat det mot ham.
Mitt utgangspunkt er ganske enkelt. Vi har to enorme utfordringer. Vi skal løfte millioner av mennesker ut av fattigdom, og vi skal gjøre det på en måte som ikke ødelegger miljøet. Med andre ord skal vi tillate millioner, ja egentlig milliarder, av mennesker å bruke mer energi samtidig som vi skal forhindre konsekvensene av det forskerne mener er menneskeskapte klimaendringer.
For å løfte mennesker ut av fattigdom finnes det ingen sikrere metode enn markedsøkonomien. Ikke som en vidundermedisin som løser alle problemer, men som en forutsetning for vekst og velferd. Samtidig har Mrimir rett i at markedsøkonomien alene sannsynligvis ikke vil ha instrumentene for å løse miljøutfordringene. Det finnes gode argumenter for at markedets evne til å allokere ressurser dit de er mest lønnsomme, og forholdet mellom tilbud og etterspørsel som gjør at varer som det blir mindre av også stiger i pris, gjør at vi bruker verdens ressurser mer effektivt. Men vi har dårlig tid, og vi kan ikke vente på at oljen, gassen og kullet blir mangelvare.
Vi trenger også politisk styring. Ja, du leste riktig. Vi trenger også politisk styring. Men slik styring kan aldri erstatte dynamikken i det frie markedet. På økonomispråket er statens oppgave å hindre negative eksternaliteter. I bunn og grunn betyr det at staten må sette noen felles rammer for å hindre forurensing fordi hver og en av oss ikke vil ha mulighet til å gjøre det selv. Det betyr også at bedrifter som kanskje vil ha en egeninteresse av å forurense faktisk må møte enten kvotesystemer, avgifter eller regelrette forbud fra staten. Men slike virkemidler har best effekt hvis de samtidig oppmuntrer de fantastiske markedskreftene til å frembringe nye løsninger, eller forbedre de gamle.
Det finnes noen som vil bruke miljøutfordringene i et korstog mot kapitalismen. Jeg vil i stedet bruke kapitalismen for å hindre miljøødeleggelser.
Rabiate idioters forbund
Demokratene vil henge opp syltelabber på torvet i Bergen for å skremme vekk muslimene. Norske dagligvarebutikker som Meny og Coop har forsøkt det samme i mange, mange år - men de pokkers muslimene fortsetter å handle der!
Verre er det kanskje at Demokratenes utsagn nå kommer til å bli plukket opp av rabiate idioter i muslimske land, og spredd rundt som et eksempel på hvor intolerante og fæle nordmenn er. Slik mange plukker opp rabiate utsagn fra muslimske land for å stemple enhver muslimsk troende i Vesten. Rabiate idioter i alle land har en slags allianse på den måten. Det får bli en oppgave for oss andre å slåss mot de virkelige farene: Islamofascismen og de brunsvidde.
Løfter
Barnehageløftene til Halvorsen, fra nettavisen:
- Vi vet at vi kommer til å sprekke i noen kommuner, men mitt løftet gikk ut på at vi skulle få til dette i løpet av perioden, hevder finansministeren.
- Men under valgkampen lovte du full dekning innen 1. januar 2008?
- Ja, men det var som et delmål. Det er først i 2009 vi skal se oss tilbake, og se om vi har fått det til, svarer Halvorsen.
Smaken av hund
Se en smakebit på filmen her.
Buuuhuuuu media
Det finnes ikke noen venstresosialistisk konspirasjon som skal sperre borgerlige ute fra media. Mye handler om latskap og manglende vilje eller evne til å skrive.
Men når Klassekampen på lederplass kaller det hele et Fantombilde blir det for dumt. Redaktøren klager blant annet over at Kristin Clemet fra Civita skal redigere en utgave av Samtiden fordi redaktøren skal ha barn.
"Mer bekymringsfullt er det at tidsskriftet, i redaktør Cathrine Sandnes' barselpermisjon, har invitert Civita-sjef Kristin Clemet inn som redaktør. Aschehoug og William Nygaard velger altså å tilby Norges eldste allmennkulturelle tidsskrift som plattform for den daglige lederen av en høyreliberalistisk propagandasentral."
Ville Klassekampen klaget på samme måte om oppdraget hadde gått til Bent Sofus Tranøy, statsviter, SV- medlem og forfatter av den markedskritiske boken "Markedets makt over sinnene"? Neppe. Venstresiden driver opplysningsarbeid. Høyresiden drive propaganda.
Målet er selvfølgelig ikke medier som har et "patent borgerlig, nykonservativt, USA-lojalt, Israel-vennlig, (...) ståsted", som Klassekampen skriver. Men medier som unngår det vridde bildet av blant annet USA som stadig dokumenteres i MINERVAs spalte om mediekritikk. Tydeligvis er Klassekampen som avis 100 prosent optimal og trenger verken innspill eller kritikk.
Harry og Preben
Hovedpoenget i den lengre artikkelen er hvorfor to partier som i utgangspunktet står hverandre nokså nær politisk allikevel allikevel har så mye spenning seg i mellom.
"Rundt lunsjbordene på Høyres Hus og i Stortingets møtelokaler hviskes det om et parti som er vanskelig, for ikke å si umulig, å forholde seg til. «Fremskrittspartiet er uanstendige», tiskes det. Og da handler det ikke bare om måten de snakker om våre nye landsmenn på, men også om hvordan de konstant lager sine egne regler i politikken. For alle som driver med politikk og samfunnsliv vet at vi ikke bør bruke mer oljepenger, likevel slenger rabulistene ut et alternativt statsbudsjett hvor de setter en ny sprøyte med 23 ferske oljemilliarder inn i armen på det norske folk. De forstår ikke verdien av kultur, men er opptatt av prisen på sprit og bensin. Det er, i det hele tatt, umulig å forholde seg til dem. De bryter avtaler, og skifter standpunkt etter hva som passer dagens avisoverskrifter. Derfor er de sosialdemokrater den ene dagen, og ultraliberalister den neste.
Til gjengjeld er frustrasjonen like stor i Fremskrittspartiet. «Høyrefolk er en gjeng med åndssnobber og elitister som ikke har peiling på hva som skjer ute blant vanlige folk,», nikker de. «De tror de forvalter sannheten om norsk politikk, og innbiller seg fortsatt at de er det ledende partiet på høyresiden». Høyrefolk innbiller seg nemlig at de forvalter en politisk kultur, selv kaller de det dannelse, mens de i realiteten ikke forvalter annet enn sin egen arroganse. Og det evige maset deres om «ansvarlighet» er i bunn og grunn ikke annet enn et skalkeskjul for at partiet ikke har tenkt en eneste dristig politisk tanke de siste 30 årene. For egentlig er de sosialdemokrater. De har bare ikke skjønt det selv."
Jeg supplerer med to andre poeng som er viktige:
For det første at, så vidt jeg vet, har bare et par meningsmålinger de siste 20 årene vist et rent flertall for Høyre og FrP. Ergo må sentrum med.
For det andre at Aps mål er en klar todeling av norsk politikk med en «høyreside» bestående av FrP og Høyre, mot de andre fra SV til KrF. På sikt vil det låse både Høyre og FrP i en mindretallsposisjon, og sikre at ingen av partiene får regjeringsmakt i overskuelig fremtid.
De politiske kommentatorene har rett i analysen sin. Per dags dato er det ingen som er spesielt interessert i budskapet om bredt borgerlig samarbeid. KrF og Venstre vil ikke regjere med Frp, og det er ikke sikkert Frp bryr seg så godt som det går på meningsmålingene. Høyres invitasjoner er ektefølte, men litt lunkne.
Dagens sosialistiske regjeringspartier startet samtalen om samarbeid mange år før det endelig løsnet. Det var tildels steile fronter, mistenksomhet og karakteristikker som preget debatten lenge. Slike tøffe faser må man gjennom. Tidlig. Det verste er om de kommer midt under en valgkamp. Partiene må lufte ut, være åpne og ærlige, før et samarbeid kan bli realistisk. Til slutt brakte virkeligheten og de ideologiske målene sosialistene sammen. De forstod det Jan P. Syse i sin tid sa: Vi må henge sammen eller bli hengt hver for oss. Den sikreste veien til en borgerlig regjering er at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti forstår det samme.
11 års fengsel for blogging
Bloggeren Kareem Amer, eller Abdul Kareem Suleiman Amer som er hans virkelige navn, risikerer 11 års fengsel for å ha begått uyrligheter "som å forlange at kvinner og menn behandles likt. Han skal ha fornærmet egypts president Mubarak og uttrykt krav om at ytringsfrihet bør respekteres. I tillegg til at han mener at islamsk ekstremisme skader det egyptiske samfunnet." (Vox Populi)
Hans far krever at sønnen dømmes i henhold til sharia-lover. Det innebærer at om han ikke innen 3 dager angrer sine uttalelser, bør han dø. Denne uretten er ingen grunn til å akseptere, og det kreves bare et tastatur for å protestere. Les mer om aksjonen som er i gang på: www.freekareem.org
Jeg har sendt følgende tekst til den egyptiske ambassaden i Oslo, for eksempel til information@egypt-embassy.no:
To the Egyptian ambassador to Norway, H. E. Mr. Waguih Hanafi
I, the undersigned, are deeply concerned for 22-year-old Egyptian blogger and former law student Abdul Kareem Nabeel Suleiman (better known by his Internet pseudonym, Kareem Amer), who faces up to nine years in prison if convicted for personal opinions he expressed on his Weblog ( http://karam903.blogspot.com/ ).
As you are probably aware, Mr. Amer has been arrested twice, and is currently detained and charged with “spreading information and malicious rumors that disrupt public security”, “defaming the president of Egypt”, “incitement to overthrow the regime based upon hatred and contempt”, “incitement to hate ‘Islam’ and to breach public peace standards”, and “highlighting inappropriate issues that harm the reputation of Egypt and spreading these publicly”.
The interrogation process has allegedly involved certain irregularities by the Public Prosecutor's Office, according to the human rights lawyer of The Arabic Network for Human Rights Information who represented Kareem Amer before the Prosecutor. The observed irregularities include the illegal attendance of three interrogators, their laughing at Kareem Amer while interrogating him, and their addressing unwarranted questions to him, such as “Do you fast during Ramadan?”, and “Do you practice prayer?”.
The Public Prosecutor informed Kareem Amer that if he did not abandon his views, even though personal, he may be imprisoned. Nevertheless, Mr. Amer insisted on his right to freedom of expression, and was consequently detained pending investigation. His detention was renewed four times before his trial opened in an Alexandria court in January 25, 2007. The trial was adjourned to February 1, 2007, during which the judge is expected to rule on the case.
Mr. Amer's detention is considered a violation of his right to hold opinions without interference, which is stipulated in the Egyptian constitution.
Moreover, Egypt has been a signatory to the International Covenant on Civil and Political Rights (ICCPR) since 1982. Article 19 of the ICCPR states that:
Article 19 (1): “Everyone shall have the right to hold opinions without interference.”
Article 19 (2): “Everyone shall have the right to freedom of expression; this right shall include freedom to seek, receive and impart information and ideas of all kinds, regardless of frontiers, either orally, in writing or in print, in the form of art, or through any other media of his choice.”
Furthermore, Articles 18 and 19 of the Universal Declaration of Human Rights (UNDHR), adopted by the UN General Assembly on 10 December 1948, state that:
Article 18: "Everyone has the right to freedom of thought, conscience and religion; this right includes freedom to change religion or belief, the freedom to manifest religion or belief in worship, observance, practice, and teaching either alone or in community with others and in public or private."
Article 19: "Everyone has the right to freedom of opinion and expression; this right includes freedom to hold opinions without interference and to seek, receive and impart information and ideas through any media and regardless of frontiers."
Because the rights to freedom of thought and freedom of expression are basic human rights that should never be undermined, and in light of the aforementioned international law articles:
We, the undersigned individuals, call upon the Egyptian government to honor its commitments to the ICCPR and the UNDHR;
We appeal to the Egyptian government to immediately drop charges against Kareem Amer for his personal online writings;
We urge the Egyptian government to release Kareem Amer without delay, protect him against more harassment, and guarantee his right to freedom of expression; and
We appeal to the Egyptian government to amend Egyptian laws that contradict the individual’s right to free expression under international law.
Sincerely,
Look to Zimbabwe
Hva er egentlig konsekvenser av å føre en politikk som ikke er "nyliberal", i følge venstresidens ordbruk? Det vil si ikke respekterer eiendomsretten, ikke har fri valutakurs, ikke har fri prisfastsettelse og ikke oppmuntrer til investeringer fra utlandet?
Zimbabwe! Are Slettan har en strålende kommentar på NA24:
"Det merkelige er at Mugabe ikke i større grad hyldes også av dem utenfor Zimbabwe som protesterer mot det de beskriver som nyliberalisme presset frem av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, IMF. For Mugabe har i mange år nesten konsekvent sagt og gjort det stikk motsatte av det disse organisasjonene har anbefalt, en linje som gjerne oppsummeres som «Washington consensus».
(...) Det finnes knapt det området hvor ikke Mugabe har gått stikk motsatt vei av det som er anbefalt av IMF og Pengefondet. Og han har hatt 27 år på seg ved makten til å realisere politikken sin.
Resultatet er så entydig katastrofalt at det egentlig er forståelig at svært få trekker frem Mugabe som alternativ til nyliberalismens angivelige herjinger."
Kongen er konge
”Kongen er en godt betalt modell for frimerkene”. Sitatet har ukjent opphavsmann, og det er kanskje ikke så rart. Sekten av republikanere i Norge har aldri fått oppslutning fra vanlige folk.
I 1905 var de sterkeste republikanske enklavene utenfor byene. Blant selvstendige bønder som motsatte seg den importerte, danske prinsen og tanken om at statsmakten skulle gå i arv. I dag er det annerledes. Meningsmålingene viser at de fleste republikanere i Norge bor i byen, er høyt utdannet og har god lønn. I dag er det i stadig større grad det utdannede, urbane borgerskapet som hvisker rundt middagsbordet om at monarkiet er en utdatert overlevning fra fortiden. Så historieløse går det altså an å bli.
De radikale tok feil i 1905, og de urbane intellektuelle tar feil i 2007. Det har en verdi at vi hver eneste 17. mai vinker til kongefamilien på slottsbalkongen, ikke til Thorbjørn Jagland eller Carl I. Hagen. Det har en verdi at kongehuset er samlende, ikke politisk splittende. Det har en verdi at nasjonen Norge har et opphøyet symbol på vår uavhengighet. Vi lever i en tid med dramatiske endringer. Globaliseringen skyller innover oss med full styrke. Kulturer, ideer og mennesker flyter over landegrensene som aldri før. Gamle sannheter avlives raskere enn nye kommer til. Skal vi da bruke tiden på kulturradikale korstog mot de få samlende symbolene vi fortsatt har igjen, eller skal vi forsøke å bevare de institusjonene som samler alle nordmenn – og som er hevet over politisk krangel eller hensynet til kroner og øre?
”Kongen imponerer meg, både han og kjerringa.”, sa tidligere stortingsrepresentant Steinar Bastesen en gang. Så sant, så sant. I morgen fyller Kong Harald 70 år. Gratulerer med dagen!
Felles kamp mot åpenheten?
Endelig noen kritiske spørsmål
Kronikken ble møtt med kjeft fra venstresiden. Som vanlig ville de heller vri fokus over på Chavez "gode" resultater (bruke masse oljepenger på sosiale tjenester - bra på kort sikt, men kan ødelegge økonomien på lang sikt) i stedet for å bli konfrontert med ubehagelige spørsmål om sitt nye fyrtårn.
Noen måneder senere ser det ut til at vinden har snudd. Chavez er fortsatt ingen diktator av Stalins format, men flere begynner nå å stille spørsmål ved hans metoder. Dagbladet kaller ham "diktator" på lederplass. Avisens oppegående nettredaksjon, som åpenbart tar stolthet i å utfordre etablerte sannheter både til høyre og venstre, skriver endelig om korrupsjonen og nepotismen som mange lenge har påpekt. Se for øvrig rapport fra Cato Institute. I dag våger til og med Klassekampens kommentator Jonas Sjöstedt seg på noen kritiske spørsmål (ikke på nett). Han er tilhenger av Chavez politikk, men skriver allikevel:
"Chavez har åpenbart dårlig omdømme når det gjelder valg av internasjonale alliansepartnere. Irans president er en undertrykker av sitt eget folk, det samme gjelder Hviterusslands grå diktator (...) Det finnes også urovekkende trekk når det gjelder utviklingen i Venezuela. Hvorfor skal Chavez styre med dekret når landet ikke er i krise? Dessuten vil Chavez endre konstitusjonen for å kunne sitte ved makten i flere perioder.
Det er et veldig dårlig tegn når makthaverne begynner å endre demokratiets regelbok for å forlenge sin personlige makt. Det må også gjøres klart for våre venner i Venezuela".
Siste jeg var i debatt mot Klassekampens Peter M. Johansen om Venezuela mente han det eneste problemet med revolusjonen var at kadrene ikke var godt nok trent... Nå som venstresiden endelig har våknet ser jeg frem til både unnskyldninger og en kritisk debatt, eventuelt til Sosialistisk Ungdoms rasende oppgjør med både Klassekampens og Dagbladets kritikk av folkehelten Chavez. Småborgerlige høyreavvikerpublikasjoner begge to.
Nyheter?
Ikke denne. Men dessverre overskriften "Fikk strøm i penisen".
San Francisco: 7. You talkin' to me??
I en by fylt med hjertevarme, men naive, Demokrater fra overklassen måtte det en røff arbeiderklassegutt med Republikansk partibok til for å rydde opp i gatene. Etter 11. september ble Rudy Giuliani hele USAs borgermester, og nå vil han (sannsynligvis) forsøke å bli Commander in Chief.
Ligger an:
Rudy er den desiderte favoritten hvis man spør alle amerikanske velgere. Han slår Hillary på meningsmålingene, og han slår John McCain. Blant Republikanske velgere er han også enormt populær, og ligger foran McCain på de fleste målinger. Spørsmålet for Rudy er om de velgerne som faktisk stemmer på valgdagen vil støtte ham, og da særlig det såkalte religiøse høyre.
Fordeler:
Rudy er New Yorker, og en tøff sådan. Han snakker rett fra levra, er ærlig og direkte. En deilig kontrast til mange av de innøvde og polerte politikerne i USA. Under hans oppsyn gikk New York City fra å være et høl til å bli en av verdens tryggeste storbyer.
I tillegg ble Rudy helten etter 11. september. Mens Det Hvite Hus nølte, tok Rudy på seg frakken og dro umiddelbart ned til området for å koordinere innsatsen.
Ulemper:
Rudy Giuliani er et menneske, og det er ikke alltid like populært hos den sneversynte, "familievennlige" delen av det Republikanske partiet som helst vil ha kandidatene sine blendahvite, superhetero, homofiendtlige og alltid like forelsket i kona.
Rudy har bodd med homofile kamerater, han har vært gift tre ganger og hadde en skitten skilsmisse fra sin forrige kone. Han har stilt opp i drag og tafset på Donald Trump. I tillegg er han tilhenger av selvbestemt abort, for partnerskap for homofile (men mot homofilt ekteskap) og for våpenkontroll. Disse standpunktene gjør at mange tror USAs borgermester ikke vil overleve møtet med Republikanske kjernetropper.
Siste nytt:
Rudy har ennå ikke annonsert sitt kandidatur.
Bakgrunn:
Vokste opp i et typisk arbeiderklassehjem i Brooklyn, NYC. Katolikk. Bygde opp ryktet sitt som tøff advokat i det offentlige før han stilte til valg som borgermester i 1989, og tapte. Vant så valget i 1993.
Pluss:
Rudy stiller til valg som en sterk leder, og på resultatene han oppnådde i New York. Noen Republikanere forsøker å stemple ham som venstrevridd, men det er lite som tyder på det. Rudy ble blant annet kjent for streng budsjettdisiplin, og for å ha kastet ut Arafat fra en konsert i New York. "Maybe we should wake people up to the way this terrorist is being romanticized", sa han den gang.
Så tidlig i prosessen handler mye om hvilken kandidat man instinktivt liker, og Rudy har for meg mange av de viktigste trekkene. Han er liberal i mange sosiale spørsmål, samtidig som han er tøff i økonomisk politikk. I utenrikspolitikken regnes han som relativt liberal i innvandringspolitikken og som tøff i kampen mot terror.
Minus:
Han har ikke lagt frem et politisk program. Kan det være grunn til å frykte at han vil ofre enda flere sivile friheter i kampen mot terror?
Alt i alt:
Rudy rocker, men har ikke lagt frem en politisk platform. Det er et minus. I likhet med John McCain er han ikke populær hos det religiøse høyre, men han kan allikevel bli valgt fordi Republikanerne innser at de trenger en sterk kandidat for å beholde Det Hvite Hus. A, med en liten minus for usikkerhet.
I morgen: Republikanernes kandidat fra den mest liberale staten i landet som nå forsøker å re-brande seg selv som en sosialkonservativ.
Statistikk
Here is some interesting statistic on the US involvement in Iraq:
There has been a monthly average of 160,000 troops in the Iraq during the last 22 months, and a total of 2,112 deaths. That gives a firearm death rate of; 60 per 100,000 soldiers.
The firearm death rate in Washington D.C. is; 80.6 per 100,000 persons for the same period.
That means that you are about 25% more likely to be shot and killed in the U.S. Capital than you are in Iraq.
Conclusions:
1. The U.S. should pull out of Washington
2. You can understand why Bush wants more people in Iraq (it is safer place than in the US).
San Francisco: 6. Atter en konge
Jeg er i San Franscisco, hovedstaden for det som i USA kalles "liberals" og hjembyen til Nancy Pelosi som er Speaker of the House. Men i dag har USAs øyne vært rettet mot en liten by i Illionois. Springfield er fødebyen til nasjonalhelten Abraham Lincoln, men i dag gjestet den nye kongen byen. Barack Obama lanserte sitt kandidatur herfra. Og for en kandidat!
Han har karismaen til Clinton (bare sjekk talen hans til Demokratenes forrige landsmøte, han har en historie som kan matche John McCain (moren er hvit, faren er en tidligere geitebonde fra Kenya, han tilbrakte store deler av oppveksten hos sine hvite besteforeldre i Kansas og ble den første svarte redaktøren av jusstidsskriftet på Harvard) og allerede omtaler flere på grasroten ham som den nye John F. Kennedy. Men selv om det veives med palmeblader nå betyr det ikke at Barack vil unngå korsfestelse... mye kan skje frem til primærvalgene i januar.
Ligger an:
Pressen er i ekstase, men foreløpig er det mange amerikanere som ikke kjenner Obama (22 prosent, i følge Time). Men foreløpig er det ingen tvil om at Demokratene har to valg: Barack eller Hillary... men det kan endre seg raskt.
Fordeler:
Hans fantastiske karisma og hans utrolige amerikanske historie. Obama har dessuten en deilig eim av friskhet over seg. Han er kort sagt den amerikanske drømmen personifisert.
Obama har hele tiden vært mot krigen i Irak. En stor fordel i primærvalget.
Ulemper:
Obama står overfor en formidabel motstander - Hillary. Jeg har avslørt at jeg er hemmelig forelsker i dama til Bill tidligere på denne bloggen. Litt overraskende ligger hun foreløpig langt bedre an blant afro- amerikanske velgere enn Obama - en konsekvens kanskje av Bill Clintons enorme popularitet blant svarte amerikanere. Obama får dessuten overraskende kritikk fra deler av det svarte USA fordi han ikke er afro- amerikaner som dem, men sønn av en hvit kvinne og en afrikansk innvandrer. Han kjenner ikke "vår historie", sier de. Slående nok hørte jeg på TV i går at Obama er mest populær blant Demokrater som har høy inntekt...
Det viktigste er allikevel at Obama er et relativt ubeskrevet blad. Ingen vet hva han egentlig står for politisk, annet enn den klare motstanden mot krigen i Irak. Karisma er en fordel, men holder ikke i lengden når den harde politiske hverdagen setter inn.
Siste nytt:
Obama tilbrakte deler av oppveksten i Indonesia, og nå forsøker noen å sette ut rykter om at han gikk på en radikal muslimsk skole.
Bakgrunn:
Se talen hans. Han forteller den bedre og vakrere enn noen andre kunne gjort.
Pluss:
Jeg kjenner ikke Obamas politiske program. Jeg kjenner ikke hans standpunkter om handel, internasjonalt samarbeid eller avgjørende amerikanske spørsmål. Foreløpig forsøker han, som så mange andre, å plassere seg i sentrum som en slags pragmatisk og moderat Demokrat. Men etterhvert som kampanjen utfolder seg vil vi finne ut hvor han står. Vil han for eksempel velge å alliere seg med proteksjonistene og John Edwards? Vil han, som Clinton, være en klar tilhenger av globalisering og handel? Vil han klare å gjenreise USAs rykte i verden, samtidig som han er klar og tydelig på at USA har en rolle som den viktigste nasjonen i den frie verden?
Minus:
Jeg deler ikke Obamas syn på Irak. At han vil trekke ut troppene i 2008 er selvfølgelig populært her borte, men ikke nødvendigvis en god løsning for Irak.
Alt i alt:
Barack Obama er en imponerende politiker, og en skikkelig støkke for alle oss som elsker å se politisk retorikk og karisma møte hverandre. Han er ung, dynamisk og bringer en forfriskende ny impuls inn i et amerikansk politisk landskap som virker størknet i gamle konfliktlinjer. Men fremtiden er usikker. Han får definitivt en A for form, men ikke mer enn en B alt i alt.
I morgen skal jeg skrive om kandidaten som jeg håper skal møte enten Hillary eller Obama i kampen om Det Hvite Hus. Hele USAs borgermester.
El Paso: 5. Joe Biden
Beklager, alle hardcore fans av Senator Joe Biden i Norge, men etter alle solemerker er han et naut. Kanskje ikke et stort naut, men likefullt et naut.
Ligger an:
Dårlig. Biden lanserte sitt kandidatur, og brukte resten av dagen på å unnskylde sine kommentarer om Barack Obama til et fanatisk politisk korrekt amerikansk pressekorps:
"I mean, you got the first mainstream African-American who is articulate and bright and clean and a nice-looking guy, ... I mean, that's a storybook, man."
Fordeler:
Han har lang erfaring fra justis- og utenrikspolitikken, og regnes som en moderat Demokrat i krigen mot terror.
Ulemper:
Han er mest kjent for tre ting:
1. Å elske lyden av sin egen stemme
2. At han stjal deler av talen til Neil Kinnock (engelsk Labour leder) sist han stilte som presidentkandidat
3. Uttalelser som i beste fall fremstår som klossete og ugjennomtenkte.
Alt i alt:
...tror ikke det. D.
El Paso: 4. Tom Tancredo
Jeg er i El Paso, Texas, bare ti minutter unna Mexico. Hver eneste dag komme hundrevis, kanskje tusenvis, av mennesker over grensen fra sør for å søke lykken i nord. USA er en nasjon av immigranter, men 9-11, utflytting av tradisjonelle arbeidsplasser og en slags kulturell usikkerhet er i ferd med å skape en reaksjon mot den ulovlige immigrasjonen. Tom Tancredo forsøker å bli President ved å surfe på denne bølgen.
Ligger an:
For å si det med Conan O`Brian: "Tom Tancredo can't afford to pay the staffers at his campaign...at least they'll get good, high paying positions in the Tancredo administration". Ha ha ha...
Fordeler:
Mange kommentatorer mener Tancredo kan bli kandidaten den Republikanske høyresiden leter etter, og kamp mot ulovlig immigrasjon er populært blant mange.
Ulemper:
Han er ukjent, og historien viser at svært få en- saks- kandidater klarer å nå opp. Dessuten vil Tancredo ha problemer med å bli valgt i et land hvor partiene er avhengige av å få støtte også fra minoritetsgrupper.
Bakgrunn:
Medlem i huset fra Colorado. Les mer på Wiki.
Pluss:
Jeg kjenner svært lite til Tom T., men han skal ha pluss i boken for å ha vært en aktiv pådriver for å presse regimet i Sudan til å stoppe mordene i Darfur.
Minus:
Noe må gjøres med USAs ulovlige immigrasjon, men det er viktig å innse den grunnleggende årsaken: USA er et rikt, kapitalistisk land. Mexico er et fattig land som fortsatt sliter med arven fra PRIs årelange styre. Så lenge løftet om et bedre liv bare er noen få mil unna vil mennesker forsøke å komme dit.
Alt i alt:
Tom T. kan løfte kampen mot ulovlig immigrasjon opp på den politiske dagsorden, men hans løsninger er for strenge og vil i verste fall skade både USAs økonomi og hindre mennesker utenfor deres "pursuit of happiness". D.
Nebraska: 3. John "Straight Talk" McCain
Jeg er i Lincoln, Nebraska. En rød stat med et overveldende Republikansk flertall. Folk her tror på Gud, frihet og landbruk, men er vennlige og åpne, selv om verden utenfor ikke alltid føles like relevant. Men selv her har W. Bush og krigen mot Irak mistet støtte. Selv midt i The Heartland.
Hvem skal redde Republikanerne?
Han er Republikanermanna fra himmelen, og en av mine personlige favoritter i amerikansk politikk. John McCain har uten tvil den beste historien i amerikansk politikk. Wikipedia oppsummerer den konsist:
"On October 26, 1967, McCain's A-4 Skyhawk was shot down by an anti-aircraft missile, landing in Truc Bach Lake. He broke both arms and a leg after ejecting from his plane. After he regained consciousness, a mob gathered around him, spit on him, kicked him and stripped him of his clothing. He was then tortured by Vietnamese soldiers, who bayonetted him in his left foot and groin. His shoulder was crushed by a rifle butt.
He was then transported to the Hoa Lo Prison, also known as the Hanoi Hilton.[6]
Once McCain arrived at the Hanoi Hilton, he was placed in a cell and interrogated daily. When McCain refused to provide any information to his captors, he was beaten until he lost consciousness.[7]
When the North Vietnamese discovered his father was the Commander-in-Chief, Pacific Command, (CINCPAC), commander of all U.S. forces in Vietnam, he was offered a chance to return home. McCain turned down the offer of repatriation.[8]"
Ligger an:
Mc er en av de absolutte favorittene. Han er kjent blant folk, og populær også blant Demokrater og de sentrale uavhengige velgerne.
Fordeler:
Hans fantastiske innsats i Vietnam gjør at hans karakter er hevet over enhver tvil. I tillegg er han kjent for å snakke rett fra levra, og kalte til og med bussen sin i 2000 primærvalgene for "The Straight Talk Express". McCain kaller seg selv en Reagan- Republikaner, men har samtidig opptrådd tilstrekkelig uavhengig til at han kan konkurrere om uavhengige velgere.
Ulemper:
Mr. Mc er tildels upopulær på den religiøse høyresiden, en av kjernegruppene til Republikanerne. Da han han stilte i primærvalgene i 2000 gjorde han et poeng av å distansere seg fra de mest ytterliggående delene av partiet. Han ble slått av Bush som tok i bruk ekstremt skitne triks, blant annet satte kampanjen ut rykter om at Mc hadde en svart barn utenfor ekteskap (han har adoptert en datter fra Asia...).
I primærvalgene er partienes kjernevelgere viktige, og det kan bety at Mc er i trøbbel. I tillegg kan alderen hans være en ulempe, særlig om Demokratene velger en ung og dynamisk kandidat som Obama Barak.
McCain står fullt og helt bak Bush i krigen mot terror. Han støtter flere tropper i Irak. Ingen schläger blant velgerne for tiden.
Siste nytt:
Sov du under State of the Union, John? Og betyr det at du er for gammel til å bli valgt?
Bakgrunn:
Senator fra Arizona og veteran i Vietnam. Tok over etter høyresidens helt Barry Goldwater, og må nok kunne sies å følge i hans fotsport i en rekke politiske saker (særlig den eldre, mer libertarianske Goldwater).
Pluss:
McCain er en av mine favoritter. Han er en Reagan Republikaner, men samtidig moderat og villig til å søke kompromisser med Demokratene. Noen eksempler på saker hvor jeg mener ryggmargen hans er god:
- Anerkjenner menneskeskapte klimaendringer som en stor utfordring som må løses, og var en av de første Republikanerne til å gjøre det.
- Introduserte lovgivning for å sikre at USA ikke torturerte og mishandlet fanger.
- Støtter en relativt liberal, men rettferdig, politikk for immigrasjon til USA.
- Stabil tilhenger av friere handel.
- For at USA skal engasjere seg sterkt i verden, men med en viss ydmykhet.
...i tillegg stemte han mot grunnlovstillegget som skulle forby homofilt ekteskap fordi han mente at det burde bestemmes i statene på lik linje med annen ekteskapslovgivning. Han stemte mot et forslag om homofilt ekteskap i Arizona, men er en klar føderalist. Mao. bør liberale stater få lov til å innføre liberale lover uten at sentrale myndigheter blander seg inn.
Minus:
Jeg er uenig i hans syn på såkalte "term limits", og synes han burde vært klar i sin fordømmelse også av Israels brudd på menneskerettighetene. Men ingen er perfekt. Et støtte spørsmål er om McCain har tilstrekkelig støtte i sitt eget parti til å bli en sterk president. Man kan av og til mistenke ham for å oppsøke kontroverser, og det er ingen god egenskap for en president.
Alt i alt:
John McCain har ikke sagt at han stiller. Enda. Men jeg håper det skjer. USA har prøvd Bush sin "compassionate conservatism". Kanskje er det på tide med en dose "common sense conservatism". Her blir det en A -.
NYC: 2. Duncans innesperrede stater
"Steady leadership in times of change", var slagordet til George W. Bush under forrige valg. Nå er Presidenten nesten like upopulær som Richard Nixon etter Watergate, men fortsatt er det noen som vil bære fakkelen etter W videre. Representant Duncan Hunter. Ikke hørt om ham sier du? Vel, det har ikke amerikanerne heller. Hunter har blitt kalt "de konservatives konservative" kandidat. Hans platform består av tre hovedsaker, alle med utgangspunkt i amerikanernes økende utrygghet i en farlig verden: Hard linje mot ulovlige immigranter, kamp mot land som stjeler amerikanske arbeidsplasser og et sterkt militære.
Ligger an:
Dårlig. Selv om Hunter har lang fartstid i Representantenes Hus mangler han en nasjonal profil, og få regner med at han vil klare å markere seg mot de sterkere Republikanske kandidatene som McCain og Rudy G.
Fordeler:
Mange kommentatorer mener at Republikanerne mangler en virkelig konservativ kandidat, og dette kan være Hunters sjanse. Dessuten er det ikke gitt at W politikk vil være like upopulær ved neste korsvei - for eksempel hvis USA opplever et nytt angrep eller vinden snur i Irak. Det er også verdt å huske at et stort flertall av Republikanerne fortsatt støtter krigen i Irak.
I primærvalgene er det stort sett partiets kjerne som stemmer, og i det Republikanske partiet er denne kjernen religiøs og opptatt av gays, guns og abortion. Hunter kan bli deres kandidat.
Ulemper:
Ingen vet hvem han er, og han driver i tillegg kampanje på spørsmål som er svært kontroversielle innen partiet, som krigen i Irak og kampen mot illegal innvandring. Det gjør ham til en polariserende kandidat.
Siste nytt:
I et "prøvevalg" slår Hunter favoritten McCain.
Bakgrunn:
Født og oppvokst i California. Far var sterk tilhenger av både Goldwater og Nixon. Innvalgt til Huset takket være Reagans sterke valg i 1980, og har sittet der helt siden. Dekorert fra Vietnam og utdannet advokat.
Pluss:
Dette er ikke min kandidat, helt enkelt. Men han har i det minste gjort et ærlig forsøk på å rydde opp i USAs rotete system for immigranter...
Minus:
Hunter representerer det verste innen det Republikanske partiet. Den viktigste saken hans er immigrasjon, og han er sterkt uenig med W som har foreslått en plan som kombinerer strengere sikkerhet ved grensen med et nytt program for gjestearbeidere. Hunter vil stenge den amerikanske grensen, rett og slett. I tillegg er det all grunn til å tro at han er skeptisk til frihandel (eller "unfair trade practices", som han sier selv) og vil ha få betenkeligheter med å underminere sivile rettigheter og friheter enda mer i kampen mot terror.
Alt i alt:
No way, hose. Karakter D.
NYC: 1. I hate Hillary?
For to år siden ble George H. Bush gjenvalgt som President i USA, til norsk venstresides store irritasjon, og resten av verdens avmålte undrig. Men nå er racet for å finne en etterfølger i gang. For første gang på lenge (siden Lyndon Johnsen?) finnes det ingen selvskreven arvtager til Det Hvite Hus. Dick Cheney har gjentatte ganger sagt at han ikke kommer til å stille, og om han gjorde det ville han enten ikke bli valgt eller dø av helseproblemer etter kort tid, for å sette det litt på spissen. Derfor bobler det allerede i det politiske USA. Om rundt et år står primærvalgene for døren. Det er prosessen hvor amerikanerne velger hvem som skal bli sitt partis presidentkandidat. Nå dukker nye kandidater opp hver eneste dag.
Jeg er på reise i USA for tiden. I dag ankom jeg en kald New York City. Mens jeg skriver dette, like over midnatt, har Fox News en gjennomgang av kandidatene. "Fair and balanced". Men kandidaten som skal velges blir leder for verdens eneste supermakt, og det får konsekvenser også for Norge og verden. Så hvem er best sett med norske, liberalkonservative øyne? De neste dagene skal jeg gjennomgå alle kandidatene som foreløpig har dukket opp og gi dem en høyst subjektiv vurdering. I dag - the leader of the pack. Hillary Rodham Clinton.
Ligger an:
...til å vinne nominasjonen. Hillary er den alle andre kandidater må forholde seg til. Senatoren fra New York har så og si 100 prosent navnegjenkjennelse, og ingen amerikaner forholder seg likegyldig til henne. Selv med afro-amerikanske Obama Barak i racet så ligger Hillary best an blant svarte velgere.
Fordeler:
Alle kjenner Hillary, og hun gjorde seg bemerket som en aktiv førstedame under Clinton- årene. Årene fra 92 til 2000 ga USA en enestående økonomisk vekst. Jobbene var trygge og landet gikk fremover. En republikaner ga Hillary enda et poeng: Hun kommer til å vinne fordi hun har USAs beste politiske rådgiver, hennes mann.
Hillary har de siste årene i Senatet forsøkt å vise seg frem som en moderat Demokrat, og blant annet støttet Bush krig mot terror og innvasjonen i Irak.
Symtomatisk for hennes kampanje er slagordet "Hillary for President". USA har tross alt valgt en Clinton før...
Ulemper:
Den amerikanske høyresiden hater henne som pesten. Nei, verre enn pesten. På alle målinger deler folket seg i to, hun er enten hatet eller elsket. Det kan bety at hun får problemer med å vinne over uavhengige. I tillegg hjelper det neppe at hennes ektemann puttet en sigar inn i underlivet på en dame, og sitt eget underliv inn et annet sted, mens Hillary stod igjen som en forsmådd hustru.
Siste nytt:
Overraskelse! Hillary kan ikke synge.
Bakgrunn:
De av bloggens lesere som er sekterisk opptatt av høyresidens historie vil kjenne hjertet hoppe av glede over å høre at Hillary i sin tid var en Goldwater-girl. Hennes far var konservativ og støttet den libertarianske kandidaten. Hillary selv var Republikaner til langt uti collegeårene.
Pluss:
Hillary er ingen aktivist på venstresiden (lenger). I dag fremstår hun som en moderat Demokrat og en del av den såkalte Clintonske fløyen i det Demokratiske partiet. Hun er sannsynligvis en tilhenger av frihandel som sin mann, og har vist stor modenhet i utenrikspolitikken ved å ikke kaste seg på de populistiske kravene om å trekke ut amerikanske soldater umiddelbart.
Hillary er heller ingen "tax and spend" politiker, men må regnes som en relativt næringslivsvennlig Demokrat som er opptatt av å balansere budsjettet. Hun får også pluss for å være liberal i sosiale spørsmål, for eksempel homofiles rettigheter.
I utenrikspolitikken må HIllary regnes som en pragmatisk idealist som ikke vil være redd for å bruke militærmakt når det trengs, men samtidig være varsom med å spre de amerikanske styrkene for tynt utover.
Minus:
Presset fra den liberale (dvs. venstrevridde) fløyen i partiet kan bli stor, og sjansene for at Hillary må bevege seg til venstre i spørsmål som frihandel og skatt for å glede partiet i primærvalget er stor.
Hillarys store prosjekt er universelt helsestell for alle. Det fungerer selvfølgelig i Europa, men spørsmålet er om det lar seg gjøre å bygge opp et slikt massivt byråkratisk apparat i USA uten å ødelegge de beste delene av det amerikanske helsevesenet.
Hvis Demokratene styrer Kongressen kan HIllary bli presset til å strekke ut de amerikanske styrkene fra Irak, og dermed overlate landet totalt til anarki og kaos.
Alt i alt:
Jeg liker dama. Jeg innrømmer det. Bill var sin generasjons dyktigste politiker (foruten Tony Blair), og førte på mange måter en politikk norsk høyreside burde like. En god B til Hillary. Hun må fortsatt klare å presentere seg som en bredere politiker, legge flere konkrete forslag på bordet og komme seg skikkelig ut av sin manns skygge.
