Jeg, en blyant
Kjernen i kapitalismen er informasjonsspredningen. Det er kortversjonen av lærdommen fra liberale økonomer. Tanken har mange opphavsmenn, men viktigst er kanskje Frédéric Bastiats sentrale poeng om at økonomer måtte skille det som kunne sees fra det som ikke kunne sees. F.A. Hayek, filosofen og økonomen, gjorde teorien om informasjon sentral for hele sin politiske filosofi. All kunnskap er i sin natur lokal, sier Hayek, og påpeker at samfunnet består av en nærmest uendelig menge kunnskap som umulig kan samles, kontrolleres eller reguleres av et sentralt byråkrati eller en stat. Kapitalismens desentraliserte beslutninger hvor millioner av små og store valg tas med utgangspunkt i lokal informasjon, er derfor umulig å gjenskape.
Civita har nå trykket opp og oversatt et legendarisk og svært enkelt essay om markedsøkonomien, Leonard E. Reads "I, pencil". Den kan lastes ned gratis på Civita sine hjemmesider. De som er mer moderne orientert kan ta en titt på Robert Russels lille kommentar "I, Pepsi".
Civita har nå trykket opp og oversatt et legendarisk og svært enkelt essay om markedsøkonomien, Leonard E. Reads "I, pencil". Den kan lastes ned gratis på Civita sine hjemmesider. De som er mer moderne orientert kan ta en titt på Robert Russels lille kommentar "I, Pepsi".
Samfunnsansvar
De rødgrønne er i trøbbel, og det er næringsminister Odd Eriksen som får merke forskjellen på å sitte i opposisjon og posisjon best. Til en viss grad har problemene sammenheng med det som nærmest er en naturlov i politikken: Alle partier i opposisjon bruker mye tid på å kritisere den sittende regjering, og skaper et forventningspress som er vanskelig å leve opp til når de selv vinner makten. Allikevel er utfordringene rundt salget av Telenors 1881 og Hydros nedlegging i Årdal større enn som så. I bunn og grunn handler det om et av de største spørsmålene i norsk politikk: Hvordan skal vi gå fra et industrisamfunn til en "moderne" økonomi?
Vi har tapt arbeidsplasser i industrien i mange år. Til en viss grad har politikken vært ønsket. Når offentlig sektor blåses opp skaper det lønnspress, krever arbeidskraft og bidrar til å presse opp lønninger - og dermed presse ut arbeidsplasser - i konkurranseutsatt næringsliv. Det er den viktigste grunnen til at en stadig økende offentlig sektor er en trussel mot norsk velferd på sikt.
Ingen har noen illusjoner om at norsk industri skal forbli uforandret de neste 20 årene. For å si det enda enklere: Vi kommer til å tape arbeidsplasser i industrien. Spørsmålet er om vi skal gjøre det på den smertefulle eller smarte måten. Den smertefulle måten er når staten fører en makroøkonomisk politikk som øker tempoet i nedleggelsene, og i tillegg går inn og utsetter nødvendige omstillinger. Den smarte måten er å sørge for å beholde så mye konkurranseutsatt næringsliv vi kan, men samtidig forberede grunnen for det som så vakkert kalles "fremtidens arbeidsplasser".
I et slikt perspektiv blir det hult når venstresiden roper på "bedriftenes samfunnsansvar". Jeg er selvfølgelig for at bedrifter skal oppføre seg anstendig, skikkelig og hjelpe sine ansatte videre hvis de må nedbemanne; men det betyr ikke at samfunnsansvar er synonymt med å opprettholde ulønnsomme arbeidsplasser. En slik tanke vil i realiteten være det motsatte av å ta ansvar fordi bedriften vil drive dårligere, og redusere sin mulighet til å skape nye og lønnsomme arbeidsplasser i fremtiden.
Runden som pågår nå er pinlig for regjeringen, ikke fordi de gjør så mye galt, men fordi det blottlegger valgløftene deres som ren bløff. Samtidig vil nedleggelsene i Årdal uten tvil bli smertefulle for dem som rammes, men trøsten kan kanskje finnes i min hjemby Porsgrunn. På området der Hydro for noen år siden la ned tusenvis av arbeidsplasser, har i dag flere jobb i nye bedrifter som har kommet til. Det er en tankevekker.
God helg!
Vi har tapt arbeidsplasser i industrien i mange år. Til en viss grad har politikken vært ønsket. Når offentlig sektor blåses opp skaper det lønnspress, krever arbeidskraft og bidrar til å presse opp lønninger - og dermed presse ut arbeidsplasser - i konkurranseutsatt næringsliv. Det er den viktigste grunnen til at en stadig økende offentlig sektor er en trussel mot norsk velferd på sikt.
Ingen har noen illusjoner om at norsk industri skal forbli uforandret de neste 20 årene. For å si det enda enklere: Vi kommer til å tape arbeidsplasser i industrien. Spørsmålet er om vi skal gjøre det på den smertefulle eller smarte måten. Den smertefulle måten er når staten fører en makroøkonomisk politikk som øker tempoet i nedleggelsene, og i tillegg går inn og utsetter nødvendige omstillinger. Den smarte måten er å sørge for å beholde så mye konkurranseutsatt næringsliv vi kan, men samtidig forberede grunnen for det som så vakkert kalles "fremtidens arbeidsplasser".
I et slikt perspektiv blir det hult når venstresiden roper på "bedriftenes samfunnsansvar". Jeg er selvfølgelig for at bedrifter skal oppføre seg anstendig, skikkelig og hjelpe sine ansatte videre hvis de må nedbemanne; men det betyr ikke at samfunnsansvar er synonymt med å opprettholde ulønnsomme arbeidsplasser. En slik tanke vil i realiteten være det motsatte av å ta ansvar fordi bedriften vil drive dårligere, og redusere sin mulighet til å skape nye og lønnsomme arbeidsplasser i fremtiden.
Runden som pågår nå er pinlig for regjeringen, ikke fordi de gjør så mye galt, men fordi det blottlegger valgløftene deres som ren bløff. Samtidig vil nedleggelsene i Årdal uten tvil bli smertefulle for dem som rammes, men trøsten kan kanskje finnes i min hjemby Porsgrunn. På området der Hydro for noen år siden la ned tusenvis av arbeidsplasser, har i dag flere jobb i nye bedrifter som har kommet til. Det er en tankevekker.
God helg!
Ikke døm Irving
Historikeren og Holocaust fornekteren David Irving står for retten i Østerrike. Jeg fordømmer ham, men han burde ikke dømmes.
Grunnen er ikke at Vesten har behov for å vise at ytringsfriheten har en prinsippiell begrunnelse som også gjelder retten til å fornekte det som sannsynligvis er historiens største folkemord; et slikt resonnement blir for enkelt. Irving- saken bringer fokus over på to forskjellige innfallsvinkler til ytringsfriheten. Den ene ser på ytringsfriheten isolert, som en absolutt rettighet. Den andre ser på ytringsfriheten i et samfunnsperspektiv, som en nødvendig del av en åpen offentlighet. Personlig mener jeg rettighetsperspektivet blir for snevert. Ytringsfriheten må også ha en sosial dimensjon, det vil si at den må fungere i en samfunnsmessig sammenheng.
Ytringsfrihetskommisjonen leverte i 1999 NOUen "Ytringsfrihed bør finde sted" som viser til tre overordnede, samfunnsmessige begrunnelser for ytringsfriheten:
1. sannhetsprinsippet
Alle mennesker er utstyrt med fornuft, og evnen til å danne seg meninger og oppfatninger. Men er det noen som sitter med den hele og fulle sannhet? Fornuften er feilbarlig. Ytringsfriheten er nødvendig for å komme nærmere sannheten. Vi må bryte meninger og synspunkter for å kunne finne ut hva som er riktig og galt. Derfor er det livsfarlig hvis en gruppe skulle styre og kontrollere alle ytringer i samfunnet.
2. autonomiprinsippet (autonom betyr selvstyrt)
Hvert enkelt menneske er unikt. For å kunne få meningsfulle liv må vi også kunne fylle det med vårt eget innhold. Menneskets sinn og tanke er hennes egen eiendom. Hvis vi respekterer hvert enkelt menneske må vi også tillate henne å gi uttrykk for sine meninger.
3.demokratiprinsippet.
Uten ytringsfrihet kan ikke demokratiet eksistere. Hvordan kunne vi valgt mellom partier og verdier hvis ingen fikk lov til å fortelle om sin politikk? Dessuten er et av demokratiets store fordeler den offentlige debatten der meninger kan brytes mot hverandre.
David Irvings sak tester disse prinsippene, og handler i bunn og grunn om både politisk og forskningsmessige frihet. Selv om Irvings "vitenskap" har blitt diskreditert i alle fora må hans rett til å forske og argumentere forsvares. Den beste garantien vi har mot misbruk av disse frihetene er en åpen, offentlig debatt - noe Hans Fredrik Dahl fikk erfare da han i sin tid ga David Irving svært så god omtale i en anmeldelse i Dagbladet.
Grunnen er ikke at Vesten har behov for å vise at ytringsfriheten har en prinsippiell begrunnelse som også gjelder retten til å fornekte det som sannsynligvis er historiens største folkemord; et slikt resonnement blir for enkelt. Irving- saken bringer fokus over på to forskjellige innfallsvinkler til ytringsfriheten. Den ene ser på ytringsfriheten isolert, som en absolutt rettighet. Den andre ser på ytringsfriheten i et samfunnsperspektiv, som en nødvendig del av en åpen offentlighet. Personlig mener jeg rettighetsperspektivet blir for snevert. Ytringsfriheten må også ha en sosial dimensjon, det vil si at den må fungere i en samfunnsmessig sammenheng.
Ytringsfrihetskommisjonen leverte i 1999 NOUen "Ytringsfrihed bør finde sted" som viser til tre overordnede, samfunnsmessige begrunnelser for ytringsfriheten:
1. sannhetsprinsippet
Alle mennesker er utstyrt med fornuft, og evnen til å danne seg meninger og oppfatninger. Men er det noen som sitter med den hele og fulle sannhet? Fornuften er feilbarlig. Ytringsfriheten er nødvendig for å komme nærmere sannheten. Vi må bryte meninger og synspunkter for å kunne finne ut hva som er riktig og galt. Derfor er det livsfarlig hvis en gruppe skulle styre og kontrollere alle ytringer i samfunnet.
2. autonomiprinsippet (autonom betyr selvstyrt)
Hvert enkelt menneske er unikt. For å kunne få meningsfulle liv må vi også kunne fylle det med vårt eget innhold. Menneskets sinn og tanke er hennes egen eiendom. Hvis vi respekterer hvert enkelt menneske må vi også tillate henne å gi uttrykk for sine meninger.
3.demokratiprinsippet.
Uten ytringsfrihet kan ikke demokratiet eksistere. Hvordan kunne vi valgt mellom partier og verdier hvis ingen fikk lov til å fortelle om sin politikk? Dessuten er et av demokratiets store fordeler den offentlige debatten der meninger kan brytes mot hverandre.
David Irvings sak tester disse prinsippene, og handler i bunn og grunn om både politisk og forskningsmessige frihet. Selv om Irvings "vitenskap" har blitt diskreditert i alle fora må hans rett til å forske og argumentere forsvares. Den beste garantien vi har mot misbruk av disse frihetene er en åpen, offentlig debatt - noe Hans Fredrik Dahl fikk erfare da han i sin tid ga David Irving svært så god omtale i en anmeldelse i Dagbladet.
Høyere utdanning for alle?
Tankesmien Civita har startet en debatt om opptakskrav til høyere utdanning. AUF kaster seg på og sier at "høyere utdanning må være for alle". Jeg er ikke automatisk enig. Ingen bør utelukkes fra høyere utdanning på grunn av økonomi, derfor bør vi fortsatt ha gunstige stipend og låneordninger her i landet (selv om det i stor grad betyr at vi finansierer barn fra hjem med høy utdanning og inntekt med skattepengene til familier med lavere utdanning og lavere inntekt som i mindre grad sender barne på høgskoler og universitet). Men er det virkelig en menneskerett å få høyere utdanning, uavhengig av kvalifikasjonene dine? Lærerstudiet er et godt eksempel. Den rødgrønne regjeringen var motstandere av opptakskrav til lærerutdanningen. Det skaper en dårligere utdanning for studentene, og en dårligere skole for elevene.
Kvalitetsreformen til Giske og Clemet var helt avgjørende for å bøte på utfordringene masseutdanningen hadde skapt, samtidig er det en reell fare for at reformen kveler forsøk på å bygge ekstra kompetanse og dyrke de med spesielle talenter. Vi må faktisk bli flinkere til å dyrke de flinke.
Kvalitetsreformen til Giske og Clemet var helt avgjørende for å bøte på utfordringene masseutdanningen hadde skapt, samtidig er det en reell fare for at reformen kveler forsøk på å bygge ekstra kompetanse og dyrke de med spesielle talenter. Vi må faktisk bli flinkere til å dyrke de flinke.
Hjertet og blindtarmen
En av AUFs aller mest populære avslutningsinnlegg i enhver skoledebatt, en fulltreffer som alltid vekker vill jubel etter tirade om alle høyresidens mest usosiale kutt, er ”det er ikke tilfeldig at hjertet ligger til venstre, og blindtarmen til høyre”.
Visstnok har denne onlineren Trond Giske som opphavsmann, og den er umiddelbart treffende, både fysiologisk og politisk. Alle vet at hjertet ligger til venstre i kroppen, og alle vet at hjertevarme er en verdi som tilhører venstresiden.
Hvorfor er det slik? Er hjertevarme forbeholdt sosialistisk orienterte politikere?
Etter Høyres dårligste valg gjennom historien er det grunn til å stille seg slike spørsmål, men like mye er det grunn til å spørre seg om hva som er veien videre? Er løsningen for en høyreside med hjertevarme å adoptere mer av sosialdemokratiets politikk? Er det virkelig umulig å være hjertevarm og samtidig opptatt av grunnleggende liberalkonservative verdier? Må vi omfavne alt i den sosialdemokratiske velferdsstaten for å vise hjertelag?
Høyres problem handler til en viss grad om manglende retorikk, men også om for få prinsipper, for lite nytenkning i velferdspolitikken og av og til også for lite engasjement.
I Norge har velferdsdebatten kollapset i en slik grad at det er et stort problem at det offentlige ikke er involvert, selv når tingene fungerer. En normal pyramide for samfunnet – med menneskene øverst og staten nederst – har blitt snudd på hodet. Utgangspunktet virker å være at staten har ansvaret, mens enkeltmennesker kan supplere. Denne debatten har fostret et problem som er mangfoldig: undermineringen av det personlige ansvaret både for seg selv og andre mennesker, en oppsvulmet offentlig sektor som ikke er bærekraftig, omsorgstjenester som blir sett på som varer osv. Løsningen på et slikt problem er ikke enkelt. Vi klarer ikke å bygge samfunnet på nytt, men vridningen bort fra klientsamfunnets tankegang og over til ansvarssamfunnet må begynne nå. Og den må begynne med ideene vi bygger på. Det er de som legger premissene for samfunnsdebatten, og de som former fremtiden vår på sikt. Den som taper ideene taper historien.
Uriner på Isaksen
I ytringsfrihetens navn har jeg opprettet en link hvor dere alle kan digitalt urinere på bloggen min, enten dere er sinte sosialister, Frpere, bloggkranglere, sitatmestere, snørrhovne, hårsåre eller bare synes urea er veldig gøy.
Vær så god; uriner på Isaksen. Det føles digg. Jeg lover deg.
Vær så god; uriner på Isaksen. Det føles digg. Jeg lover deg.
God kronikk
En av de beste kronikkene jeg har lest om karikatursaken "Godt skal ondt fordrive".
To ansikter
Jeg synes det er veldig bra at FrP vil ha en debatt om norske verdier og integrering! Jeg vil gjerne være med. Min utfordring til FrP er at de altfor ofte opererer med dobbelte standarder: forsvar for enkeltmennesket når det gjelder nordmenn, gruppetenkning når det gjelder innvandrere. Derfor har jeg en kronikk på trykk i Dvaskbladet i dag.
Frp's to ansikter
INTEGRERING: Problemet med Fremskrittspartiet er ikke bare at partiet spiller opportunistisk på fremmedfrykt, men at løsninger deres er antiliberale, diskriminerende og dårlige.
Frp's to ansikter
INTEGRERING: Problemet med Fremskrittspartiet er ikke bare at partiet spiller opportunistisk på fremmedfrykt, men at løsninger deres er antiliberale, diskriminerende og dårlige.
Frp forsvarer blasfemiparagrafen for å beskytte den kristne Guden, men ikke for Allah. De omfavner kristne friskoler, men ikke muslimske; og vil forby Hijab, men ikke andre religiøse symboler. Partiets program for forskjellsbehandling er ikke bare illiberalt. Det er dårlig integreringspolitikk. Hvis det brenner i integreringsdebatten kan du alltid stole på at Frp kommer med bensin. Det er fristende å sitere Senator Welch i høringene rundt Joe McCarthys tokt mot kommunistene i USA på 50- tallet.
Oppgitt over sin medsenator buldret hedersmannen: «Have you no sense of decency, sir, at long last? Have you left no sense of decency?»
FREMSKRITTSPARTIETS problem er ikke bare mangelen på anstendighet; det er mangelen på prinsipper. La meg understreke en ting først. Jeg er ikke en del av «klem- en- terrorist» venstre eliten som Frp altfor ofte får ha som takknemlige motstandere. Jeg mener Norge må være beinharde forsvarere av våre liberale verdier; ytringsfrihet, demokrati og menneskerettigheter. Jeg støtter strenge og rettferdige krav for alle som mottar midler fra det offentlige, og mener at det å følge norsk lov er en selvfølge. Mange er enige med meg i dette. Likevel har Frp gjennom populistisk tåkeprat fått dominere dagsorden i norsk innvandringsdebatt, og altfor ofte fått æren av å bli skjelt ut for problemstillingene de tar opp. Det er galt. Siv Jensen har nemlig rett i at norske jenter opplever å bli kalt «hore», og problemstillingen blir ikke mindre relevant bare fordi partiet konsekvent unnlater å nevne at mange norske jenter også blir kalt «svarting».
FREMSKRITTSPARTIET snakker ofte om faren for kulturell konflikt, og har utvilsomt rett i at Vesten ikke må fire på sine grunnleggende verdier. Men paradokset er at det landet i Europa der Frp's politikk har fått størst gjennomslag - landet som for Frp er et like stort fyrtårn som Albania var for AKP - har skaffet seg enorme integreringsutfordringer. Jeg tenker selvfølgelig på Danmark. For noe er råttent i den danske staten. Man behøver ikke å være professor i politisk retorikk, ja, man behøver faktisk ikke en gang å vite hva ordet retorikk betyr, for å forstå at hvis du som noen danske politikere stempler hele folkegrupper som snyltere, ekstremister, overgripere og kriminelle, så blir debatten tilspisset, for å si det forsiktig. Fremskrittspartiet har også vært en mester i slik kollektivistisk gruppetenkning, som når Per Sandberg i et av sine mange latterlige utspill krevde at asylsøkere ikke skulle få utdelt brødkniver som kunne brukes til å drepe. Eller når partiet raser mot Øystein Djupedal som vil stenge friskoler, men selv stemmer mot alle muslimske friskoler som foreslås; og støtter den foreldede blasfemiparagrafen for å beskytte den kristne Gud, men ikke Allah. Partiet har et liberalt, frihetlig ansikt for nordmenn; og et intolerant, reguleringsivrig ansikt for minoritetsmiljøene.
FOR EN GANGS skyld er det verdt å sitere den amerikanske Presidenten George W. Bush, en politiker som neppe kan beskyldes for å være soft mot terroristene, og som står høyt i aktelse i mange fremskrittskretser. «Every new immigrant makes us more American», sier mannen som leder verdens mektigste nasjon av immigranter; et land som på tross av sine motbakker har blitt verdens mest vellykkede flerkulturelle samfunn. Fremskrittspartiet har sin ideforankring i mye av den samme liberalismen, men fører konsekvent en politikk som går på tvers av prinsippene i sitt eget program. I integreringsdebatten er Frp det mest illiberale partiet.
«FREMSKRITTSPARTIET vil framheve at alle mennesker er født frie og likeverdige og skal ha like rettigheter, uavhengig av rase, kjønn, språk, religion, etnisk opprinnelse eller personlige oppfatninger. Vår vurdering av andre mennesker må derfor bygge på hva de gjør, snarere enn på hvem de er eller hvilken bakgrunn de har.», skriver partiet som en gang kalte seg liberalistisk i sitt program. Det er en vakker tanke, og basert på noe av det viktigste og mektigste i den liberale idéarven. Ideene samler bred støtte, fra palestinske kunstnere til Iranske studenter til norske politikere. Slike formuleringer var grunnen til at jeg som 16 åring vurderte å melde med inn i Fremskrittspartiet. Hver eneste dag siden har jeg forstått at jeg valgte rett. I dag står Fremskrittspartiet for det motsatte av de liberale prinsippet om likeverd og lik behandling i integreringsdebatten, nemlig en dobbelt standard. Som når partiet vil forby Hijab i skolen, men tillate andre religiøse symboler (i Frankrike hadde de i hvert fall anstendighet nok til å behandle alle likt). Eller når ungdomspartiet for noen år siden ville forby muslimske bønnerop, men varmt forsvarte kirkeklokkene. «Begrunnelsen går blant annet på at et bønnerop formidler et budskap, mens en kirkeklokke egentlig bare sier at folk kan komme til kirken nå», forklarte daværende leder i FpU. Slik taler en tidligere liberaler som har gitt slipp på roret og flyter med den populistiske strømmen.
I PROGRAMMET står det at partiet «...mener på prinsipielt grunnlag at det ideelt sett burde være en friest mulig bevegelse over landegrensene av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.» Men når polske håndverkere vil ha arbeid i landet advarer Per Sandberg mot «rasering av arbeidsmarkedet», selv om ikke polakker belaster velferdssystemet en gang. Slik taler enten en prinsippløs politiker, eller en representant for et parti som bare bruker programmet sitt i festtaler.
Det finnes rundt 80 000 første generasjons ikke- vestlige innvandrere i Norge. 80 000 enkeltmennesker. Vi trenger en debatt om integrering og det flerkulturelle samfunnet. Vi må stå klart opp mot ekstremister, ikke minst religiøse. Alle bør lære seg norsk, vi skal ikke sy puter under armene på noen og kriminalitet må slås hardere ned på. Vi skal ikke legge oss flate for kulturrelativistenes honnørord om «forstå» dem som truer med vold og terror, men vi kan heller ikke bukke under for et parti som mener det finnes to standarder i et samfunn: en for innvandrere og en for oss andre.
FREMSKRITTSPARTIET er opptatt av integreringsdebatt. Jeg tar gjerne imot utfordringen. Det er på tide at partiet møter liberalkonservativ motstand, og får en rett høyre.
Mea Culpa?
Bør regjeringen unnskylde Muhammed-karikaturene? Absolutt ikke. Man kan ikke unnskylde seg fordi man har en rettighet, og noen bruker den. Noe slikt vil være et knefall for ekstremistene, og det er synd at Jens Stoltenberg ikke har klart å holde tunga rett i munn å forsvare ytringsfriheten klart og tydelig.
Et bedre spørsmål er om Magazinets unnskyldning var riktig. På den ene side er det merkelig at akkurat denne snevre, lille kristne avisen skal gå i bresjen for religionspottelse, krystallklare forsvarere av blasfemiparagrafen som de der. På den måten kan en unnskyldning kanskje ha vært på sin plass. Problemet er når politikere involverer seg i saken. Gjennom å presse Magazinet gir politikerne inntrykk av at ytringsfriheten ikke egentlig gjelder, eller bare gjelder så sant man ikke fornærmer eller støter noen.
Men det er jo nettopp støtende, sårende, fornærmende, radikale, ekstremistiske, vanvittige og bakstreverske ytringer som har mest behov for lovens beskyttelse! Det er nettopp i slike tilfeller man må stå opp for ytringsfriheten som prinsipp, og innse at det er viktigere enn hva man personlig mener om en ytring. Jeg hater nynazister, men i det øyeblikket man vil bruke loven for å forby deres ytringer må jeg også forsvare deres rettigheter.
Forfatteren Walid al-Kubaisi, en av de mange moderate og sekulære muslimene som har deltatt i debatten, har et klart og godt poeng i Dagbladet i dag.
"Statens støtte til fundamentalistene Selbekk og Hamdan er et dolkestøt mot oss som omfavner liberale verdier som ytringsfrihet og likestilling. Vi står nå svakere i det norske samfunnet fordi regjeringen nå har styrket de som skriker og brøler i nevrotiske demonstrasjoner mot vestens verdier."
Et bedre spørsmål er om Magazinets unnskyldning var riktig. På den ene side er det merkelig at akkurat denne snevre, lille kristne avisen skal gå i bresjen for religionspottelse, krystallklare forsvarere av blasfemiparagrafen som de der. På den måten kan en unnskyldning kanskje ha vært på sin plass. Problemet er når politikere involverer seg i saken. Gjennom å presse Magazinet gir politikerne inntrykk av at ytringsfriheten ikke egentlig gjelder, eller bare gjelder så sant man ikke fornærmer eller støter noen.
Men det er jo nettopp støtende, sårende, fornærmende, radikale, ekstremistiske, vanvittige og bakstreverske ytringer som har mest behov for lovens beskyttelse! Det er nettopp i slike tilfeller man må stå opp for ytringsfriheten som prinsipp, og innse at det er viktigere enn hva man personlig mener om en ytring. Jeg hater nynazister, men i det øyeblikket man vil bruke loven for å forby deres ytringer må jeg også forsvare deres rettigheter.
Forfatteren Walid al-Kubaisi, en av de mange moderate og sekulære muslimene som har deltatt i debatten, har et klart og godt poeng i Dagbladet i dag.
"Statens støtte til fundamentalistene Selbekk og Hamdan er et dolkestøt mot oss som omfavner liberale verdier som ytringsfrihet og likestilling. Vi står nå svakere i det norske samfunnet fordi regjeringen nå har styrket de som skriker og brøler i nevrotiske demonstrasjoner mot vestens verdier."
En politisk helg
Det er helg, og for mange betyr det en anledning til å slappe av; legge politikken på hyllen liksom. Ikke for undertegnede. Å redde verden er en heltids jobb, og derfor må også helgene ("weekenden", som en venn av meg sier) være gjennomsyret av politiske handlinger.
Her er et utdrag fra mitt politiske helgeprogram:
Fredag.
Klokken 17.00 Demonstrere for fred og fordragelighet i Oslo.
18.00 Ta en øl, diskutere litt politikk.
18.30 Kjøpe =Oslo. Bra tiltak.
18.35 Ta en øl til. Skrike "Nå må for pokker kapitalbeskatningen tilpasses internasjonale rammevilkår!"
23.30 Småbrisen. Se stygt på en jente med palestinaskjerf.
23.35 Kjøpe muslimsk kebab. Boikott er dumt.
23.45 Fortsatt sulten. Kjøpe en muslimsk kebab til.
23.59 Finne drosje hjem. Pass på at taxisjåføren er muslim. Ha dialog for å glede Sosial- Bjarne.
00.15 Be til Gud om at Hans vrede må ramme alle sosialister og radikalere.
Lørdag:
08.00 Stå opp. Skrive en kronikk.
08.30 En kopp rettferdig kaffe.
09.00 Dra for å møte Unge Høyres organisasjonsutvalg. Smile pent til alle jeg ser på veien, særlig innvandrere/samer/nordlendinger/alenemødre/trygdede/bønder/sosialklienter/kvinner og andre som tilhører sosialdemokratiets svake grupper.
11.00 Foredrag for Oslo Unge Høyre.
osv. osv.
Budskapet er enkelt: Hvis du skal ut i helgen så kjøp muslimsk så mye du kan! La ekstremistene og rasistene gå sultne hjem med det hatefulle budskapet sitt.
Her er et utdrag fra mitt politiske helgeprogram:
Fredag.
Klokken 17.00 Demonstrere for fred og fordragelighet i Oslo.
18.00 Ta en øl, diskutere litt politikk.
18.30 Kjøpe =Oslo. Bra tiltak.
18.35 Ta en øl til. Skrike "Nå må for pokker kapitalbeskatningen tilpasses internasjonale rammevilkår!"
23.30 Småbrisen. Se stygt på en jente med palestinaskjerf.
23.35 Kjøpe muslimsk kebab. Boikott er dumt.
23.45 Fortsatt sulten. Kjøpe en muslimsk kebab til.
23.59 Finne drosje hjem. Pass på at taxisjåføren er muslim. Ha dialog for å glede Sosial- Bjarne.
00.15 Be til Gud om at Hans vrede må ramme alle sosialister og radikalere.
Lørdag:
08.00 Stå opp. Skrive en kronikk.
08.30 En kopp rettferdig kaffe.
09.00 Dra for å møte Unge Høyres organisasjonsutvalg. Smile pent til alle jeg ser på veien, særlig innvandrere/samer/nordlendinger/alenemødre/trygdede/bønder/sosialklienter/kvinner og andre som tilhører sosialdemokratiets svake grupper.
11.00 Foredrag for Oslo Unge Høyre.
osv. osv.
Budskapet er enkelt: Hvis du skal ut i helgen så kjøp muslimsk så mye du kan! La ekstremistene og rasistene gå sultne hjem med det hatefulle budskapet sitt.
Punk, Bush og venstresidens musikk
"Hvorfor skal Djevelen ha all den gode musikken?", spurte William Booth, grunnlegger av Frelsesarmeen, og sendte ut en skokk med eldre menn og kvinner for å spille gla`salmer i gatene.
"Hvorfor har kommunistene all den gode musikken?", spør jeg. Går det virkelig ikke an å lage god rock om aksjesparing med skattefradrag? Det nærmeste man kommer i musikkverden er vel hip hopens vulgærmaterialisme - big screens, SUVs, Cristal og bling bling.
Uansett. Høyresiden kan skilte med en pompøs plate av de canadiske proggerne Rush, Ted Nugent, at Neil Young heiet på Reagan en gang på 80- tallet og at 50- cent kalte George W. Bush for "one of the guys".
Pluss en kuriositet, og aldri så liten kronjuvel. Husk dette neste gang dere møter en radikal pønker med palestinaskjerf, Ramones - button og siste håndboken fra Rød Ungdom i den svette baklommen sin. Johnny Ramone var republikaner. "Kill a Commie for mummy" t- skjorten hans var ikke ironisk. Historien om da The Ramones ble innlemmet i The Rock`n`roll Hall of Fame er legendarisk! Johnny stod i opprevede olabukser, med svart lærjakke og sa til forsamlingen "God bless President Bush, and God bless America". Sandinista og døde Kennedyer? Pøh! Gud velsigne Bush - det er pønk det.
Her er noen av min Ipods favorittband fra den brede venstresiden, i uprioritert rekkefølge (jeg holder hedersmenn som Bruce, Dre og Marshall utenfor...forskjell på å være kritisk og på venstresiden. Sex Pistols er uaktuelle. Er det fortsatt noen som tror de mener noe som helst etter den latterlige gjenforeningen sin?):
1. Rage Against the Machine (...nesten i meste laget hvis man hører på tekstene til Zach de la Rocha).
2. Bjørn Eidsvåg (eg likar faktisk Bjørn eg)
3. The Clash (Oslo Calling)
4. John Lennon (working class hero)
5. Joni Mitchell
6. Kanye West (ikke akkurat sosialist, men...)
7. Looptroop (bestekompiser med Gatas Parlament)
8. M.I.A
9. Nas (disser bla. Condi på siste platen)
10. Northern State (de er vel mer venstrelibertarianere - men veldig morsom hip hop)
11. Oasis (Liam sa nylig at det beste argumentet for å stemme på Labour var at hvis Toryene fikk makten så ville Phil Collins flytte tilbake til England fra Sveits. Beste argumentet jeg har hørt)
12. Pink Floyd (I hvert fall Roger Waters)
13. Public Enemy (Fight the power? Join the power!)
14. Raga Rockers (...mer punkanarkisme enn reell ideologi, men udødeligjorde strofen "begge stemmer Høyre og ingen onanerer")
15. Talib Kweli (politisk rap, uten tvil)
16. Timbuktu (heier på Gôran)
"Hvorfor har kommunistene all den gode musikken?", spør jeg. Går det virkelig ikke an å lage god rock om aksjesparing med skattefradrag? Det nærmeste man kommer i musikkverden er vel hip hopens vulgærmaterialisme - big screens, SUVs, Cristal og bling bling.
Uansett. Høyresiden kan skilte med en pompøs plate av de canadiske proggerne Rush, Ted Nugent, at Neil Young heiet på Reagan en gang på 80- tallet og at 50- cent kalte George W. Bush for "one of the guys".
Pluss en kuriositet, og aldri så liten kronjuvel. Husk dette neste gang dere møter en radikal pønker med palestinaskjerf, Ramones - button og siste håndboken fra Rød Ungdom i den svette baklommen sin. Johnny Ramone var republikaner. "Kill a Commie for mummy" t- skjorten hans var ikke ironisk. Historien om da The Ramones ble innlemmet i The Rock`n`roll Hall of Fame er legendarisk! Johnny stod i opprevede olabukser, med svart lærjakke og sa til forsamlingen "God bless President Bush, and God bless America". Sandinista og døde Kennedyer? Pøh! Gud velsigne Bush - det er pønk det.
Her er noen av min Ipods favorittband fra den brede venstresiden, i uprioritert rekkefølge (jeg holder hedersmenn som Bruce, Dre og Marshall utenfor...forskjell på å være kritisk og på venstresiden. Sex Pistols er uaktuelle. Er det fortsatt noen som tror de mener noe som helst etter den latterlige gjenforeningen sin?):
1. Rage Against the Machine (...nesten i meste laget hvis man hører på tekstene til Zach de la Rocha).
2. Bjørn Eidsvåg (eg likar faktisk Bjørn eg)
3. The Clash (Oslo Calling)
4. John Lennon (working class hero)
5. Joni Mitchell
6. Kanye West (ikke akkurat sosialist, men...)
7. Looptroop (bestekompiser med Gatas Parlament)
8. M.I.A
9. Nas (disser bla. Condi på siste platen)
10. Northern State (de er vel mer venstrelibertarianere - men veldig morsom hip hop)
11. Oasis (Liam sa nylig at det beste argumentet for å stemme på Labour var at hvis Toryene fikk makten så ville Phil Collins flytte tilbake til England fra Sveits. Beste argumentet jeg har hørt)
12. Pink Floyd (I hvert fall Roger Waters)
13. Public Enemy (Fight the power? Join the power!)
14. Raga Rockers (...mer punkanarkisme enn reell ideologi, men udødeligjorde strofen "begge stemmer Høyre og ingen onanerer")
15. Talib Kweli (politisk rap, uten tvil)
16. Timbuktu (heier på Gôran)
Oljepenger
I dag faller prisen på olje litt, og børsen stuper. Det viser hvor sårbar en råvareøkonomi som Norge i bunn og grunn er.
Våre venner i Fremskrittspartiet sier ofte at den norske stat - på vegne av det norske folk - må bruke mer penger når oljeprisen er høy. Men hva skjer da når oljeprisen går ned? Det blir som å gjøre seg til alkoholiker mens du er i Syden (...ingen parallell til partiets medlemmer), og glemme at alkoholprisene er mye høyere hjemme i gamlelandet.
I bunn og grunn burde Norge bruke mindre oljepenger, ikke mer.
Jeg skulle gjerne skrevet mer, men er på besøk i Nordland. Mo i Rana fikk i går sitt første Unge Høyre lag på 15 år, og i dag forsøker vi å få liv i Meløy Unge Høyre igjen.
Våre venner i Fremskrittspartiet sier ofte at den norske stat - på vegne av det norske folk - må bruke mer penger når oljeprisen er høy. Men hva skjer da når oljeprisen går ned? Det blir som å gjøre seg til alkoholiker mens du er i Syden (...ingen parallell til partiets medlemmer), og glemme at alkoholprisene er mye høyere hjemme i gamlelandet.
I bunn og grunn burde Norge bruke mindre oljepenger, ikke mer.
Jeg skulle gjerne skrevet mer, men er på besøk i Nordland. Mo i Rana fikk i går sitt første Unge Høyre lag på 15 år, og i dag forsøker vi å få liv i Meløy Unge Høyre igjen.
Porno- pol
AUF i Arendal illustrerer på en utmerket måte forskjellen mellom høyre- og venstresiden i politikken. De unge rødtassene foreslo denne uken å innføre pornomonopol i Norge.
Jeg er heller ikke overvettes begeistret for å få "Kåte Nina (43) fra Bamble gjør alt!" skjøvet i ansiktet hver gang jeg skal i butikken for å kjøpe den kristne avisen Magazinet, men i motsetning til sosialistene tror jeg voksne, oppegående og ansvarlige mennesker kan håndtere slikt uten statens hjelp (pun not intended).
Herregud, hva blir det neste? Monopol på salg av alkohol? Forbud mot røyking på utesteder? Sensur av vanlig sex mellom voksne mennesker? Statlige pålegg om når du kan drikke? Forbud mot å tulle med Gud? Regulering av bok- og magasinsalg?
Takk himmelen for at vi lever i Norge! God helg.
Jeg er heller ikke overvettes begeistret for å få "Kåte Nina (43) fra Bamble gjør alt!" skjøvet i ansiktet hver gang jeg skal i butikken for å kjøpe den kristne avisen Magazinet, men i motsetning til sosialistene tror jeg voksne, oppegående og ansvarlige mennesker kan håndtere slikt uten statens hjelp (pun not intended).
Herregud, hva blir det neste? Monopol på salg av alkohol? Forbud mot røyking på utesteder? Sensur av vanlig sex mellom voksne mennesker? Statlige pålegg om når du kan drikke? Forbud mot å tulle med Gud? Regulering av bok- og magasinsalg?
Takk himmelen for at vi lever i Norge! God helg.
Ytringsfrihet!
Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof; or abridging the freedom of speech, or of the press; or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the government for a redress of grievances.”
Jeg vil ikke selv legge ut bilder av profeten Muhammed. Men karikaturene har nå blitt en prinsippsak om ytringsfrihet - ikke lenger en tom provokasjon.
Det er vi selv som må sette grensene for ytringsfriheten, ikke lover, regler eller politikere - og ALLER MINST flaggbrennende ekstremister som er villig å drepe uskyldige mennesker for å fremme sin avskyelige agenda. I Norge trenger vi mer ytringsfrihet, ikke mindre.
Jeg blir stum av beundring for Vampus og hennes medbloggere som tar opp kampen for ytringsfriheten, og angrer bittert for at jeg ikke kastet meg inn i debatten tidligere. DERE HADDE RETT alle som kommenterte på bloggen min at å angripe hyklerne i Magazinet var feil fokus. Jeg tok feil. Trusselen fra frihetens fiender, i dette tilfellet det ekstremistiske islam, kan bare bekjempes ved at man klart og tydelig forsvarer de liberale verdiene. Alle bloggerne som har valgt å trykke karikaturen har min hele og fulle støtte! Ja, til og med Magazinet skal få min hele og fulle støtte.
Jeg vil ikke selv legge ut bilder av profeten Muhammed. Men karikaturene har nå blitt en prinsippsak om ytringsfrihet - ikke lenger en tom provokasjon.
Det er vi selv som må sette grensene for ytringsfriheten, ikke lover, regler eller politikere - og ALLER MINST flaggbrennende ekstremister som er villig å drepe uskyldige mennesker for å fremme sin avskyelige agenda. I Norge trenger vi mer ytringsfrihet, ikke mindre.
Jeg blir stum av beundring for Vampus og hennes medbloggere som tar opp kampen for ytringsfriheten, og angrer bittert for at jeg ikke kastet meg inn i debatten tidligere. DERE HADDE RETT alle som kommenterte på bloggen min at å angripe hyklerne i Magazinet var feil fokus. Jeg tok feil. Trusselen fra frihetens fiender, i dette tilfellet det ekstremistiske islam, kan bare bekjempes ved at man klart og tydelig forsvarer de liberale verdiene. Alle bloggerne som har valgt å trykke karikaturen har min hele og fulle støtte! Ja, til og med Magazinet skal få min hele og fulle støtte.
”Først forfulgte de kommunistene,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke kommunist.
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke kommunist.
Siden forfulgte de fagforeningsfolkene,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke fagforeningsmann.
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke fagforeningsmann.
Siden forfulgte de jødene og sigøynerne,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke jøde eller sigøyner.
Siden forfulgte de de homoseksuelle,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke homoseksuell.
Når de siden forfulgte oss var det ingen igjen som kunne protestere.”
M.N.
Neittac
Det ligger noe bra i Senterungdommen. Ungdomspartiet til det høyrefolk oftest foraktfult kaller Seterpartiet har fortsatt en flik av borgerlighet igjen. En flik. De er for privat eiendomsrett og lokalt selvstyre, og stemte i motsetning til Høyre i regjering mot den kommunistinspirerte tomtefesteloven.
Derfor føler de seg heller ikke lenger hjemme i regnbuealliansen Attac som nå inkluderer alt fra rabiate ekstreme kommunister til rabiate ekstreme sosialister - og selvfølgelig rabiate ekstreme uavhengige.
I går ga Senterungdommen beskjed om at de melder seg ut av Attac. Distriktsforkjemperne kan neppe beskyldes for å være tilhengere av verken globalisering eller internasjonal handel, men nå har altså Attac under marxist og sosialist Magnus Marsdal blitt så snevert at selv ikke de føler seg hjemme... Snart får hele organisasjonen plass på det lille møterommet på Folkets Hus.
Derfor føler de seg heller ikke lenger hjemme i regnbuealliansen Attac som nå inkluderer alt fra rabiate ekstreme kommunister til rabiate ekstreme sosialister - og selvfølgelig rabiate ekstreme uavhengige.
I går ga Senterungdommen beskjed om at de melder seg ut av Attac. Distriktsforkjemperne kan neppe beskyldes for å være tilhengere av verken globalisering eller internasjonal handel, men nå har altså Attac under marxist og sosialist Magnus Marsdal blitt så snevert at selv ikke de føler seg hjemme... Snart får hele organisasjonen plass på det lille møterommet på Folkets Hus.
