State of the Union
Akkurat nå sitter jeg på et psykedelisk hotellrom i DC, USAs hovedstad som huser både makteliten og enormt høye mordrater og store narkotikaproblemer. På mange måter er byen et symbol på både det som er riktig og galt med USA.
I går holdt Bush sin State of The Union. Talen var helt grei den. En mer ydmyk Bush forsøker å invitere Demokratene med på sin nye plan for Irak, men møter opposisjon både fra dem og sine egne. Hjelper det å sende 20 000 flere soldater til Irak? Jeg heller mot å mene ja. Flere og flere amerikanske politikere vil at USA skal trekke seg ut, men de glemmer at USA selv bidro til å skape det maktvakumet som gjorde at de sekteriske kampene blomstret opp. Fortsatt er det mer sannsynlig at amerikansk tilbaketrekning vil skape mer kaos enn at det vil gi mer ro.
Demokratene sammenlignet i sitt svar til Bush Irak med Korea, men USA dro ikke fra Korea som en slagen part. At Sør Korea i dag er fritt, demokratisk og velstående kan de takke verdens eneste supermakt for.
Tiggersvindlerne
Ingen storby kan tillate seg å drive med menneskelig renovasjon. Byrommet tilhører oss alle, også rusmisbrukere eller andre som har fallt utenfor (som vi sier så elegant - implisitt: hvis du ikke lever A4 livet så er du utenfor). Et samfunn som ikke tåler å se mennesker som har det vanskelig har blitt kaldt og hjerteløst. Å skyve sosiale problemer under teppet er misforstått besteborgerlighet.
På den annen side bør ikke prinsippet for byrommene være laissez-faire. Det finnes krefter og mennesker som bør holdes i sjakk for at byrommene i praksis skal være for alle fra bestemor til småbarnsforeldre. Aggressiv prostitusjon eller tigging bør ikke tillates.
Vi som går i Oslos gater hver eneste dag legger godt merke til forskjellen på tiggerne. Noen er narkomane eller alkoholikere, hjemløse, og trenger noen kroner til mat eller for å opprettholde stoffforbruket sitt. Det er kanskje ikke nobelt, men disse menneskene fortjener en krone eller to samt vår respekt. Andre er del av organiserte tiggerbander. Hver morgen kan du se dem spasere til arbeid med krykkene sine, og så dukker de opp noen timer senere med skjelvende ben og allverdens lidelser. Men ærlig talt, er det virkelig noen som tror at Oslo på bare noen få år har fått 10 nye, skjelvende innbyggere som bare må tigge for å overleve? Desto mindre troverdig blir det når man hver kveld kan se de samme tiggerne spasere sammen etter endt økt. Disse tiggerne bør politiket kunne slå til mot, og fjerne fra gatebildet.
Gi noen kroner til de som virkelig trenger det, eller kjøp bladet =Oslo så ofte du kan. Men la oss ikke drukne i misforstått toleranse for alle som vil svindle til seg en tier.
Stemte for Stalin
Nettmagasinet MINERVA har lagt ut en artikkel fra Tidens Tegn i 1997 om Vallas fortid i et mørkerødt miljø på Blindern.
”Regjeringens nye justisminister Gerd-Liv Valla (49) var på 70-tallet aktiv kommunist” kunne Dagbladet, melde den 5. februar. Hun ”var med i Kommunistisk Universitetslag i en periode på 70-tallet”. Det er sant, men ikke hele sannheten: Hun valgte Stalins side så sent som i 1980, i en alder av 32 år.
LANDETS JUSTISMINISTER HADDE FOR FEMTEN – tyve år siden temmelig spesielle oppfatninger om rettsstaten, om borgerlige rettigheter og demokrati. Og den nye LO-nestlederen hadde sterke oppfatninger om LO, om arbeidskamper og korporatisme. I dag sier Gerd-Liv Valla: ”Jeg har liten sans for å sitte 20 år etterpå og angre på det jeg gjorde.” Et annet KUL-medlem, Knut Erik Aagaard, skriver i Tidens Tegn 3/97 at heller ikke han angrer et øyeblikk på sin innsats i KUL. Han fremlegger imidlertid en selvkritikk som justisministeren, i skrivende stund og så vidt vites, aldri har foretatt offentlig: Han sier at det han og KUL sto for var feil, udemokratisk og uforstandig, og til dels uetisk. Aagaard skriver også: ”Jeg kan til og med skryte av å ha deltatt i det demokratiske og antistalinistiske opprøret som førte til at KUL sprakk og forsvant.” Det er mer enn justisministeren kan…
LES MER HOS MINERVA.
Dop
Putt henda i været
Greit. Ekeberghallen.
Kan alle som støtter Valla rekke en hånd i været?
Greit. Nokså stort møterom på Folkets Hus.
Kan alle som ikke har sagt noen ting om saken rekke en hånd i været?
Greit. Enerom på Scandic Edderkoppen i Oslo.
(...og kan alle som begynner å bli litt lei klikke her)
Who's the boss?
"Who's the boss?", het en av de lette komediene fra 80- tallets USA. Selvfølgelig måtte den ha et finurlig plott, som alle slike serier måtte ha før "Seinfeld" tok knekken på den ideen. I "Who's..." var det historien om en tidligere bokser (så vidt jeg husker spilt av Tony Danza (sic?)) som etter en skade måtte bli hushjelp hos en vellykket kvinnelig advokat.
Hvem er sjefen?, er også spørsmålet hele Norge stiller seg for tiden. Jens eller Gerd- Liv. Den betente konflikten mellom Ingunn Yssen og den mektige LO- lederen bør få oss til å stille spørsmål ved samrøret mellom fagforeningen og Arbeiderpartiet.
Jeg har ingenting i mot at partier mottar penger. Det gjør Høyre også. Jeg har ingenting i mot at partiene lytter til organisasjonene. Det gjør Høyre også. Av og til. Det jeg synes er mistenkelig er at LO gir millioner av kroner i direkte og indirekte støtte til Ap samtidig som de åpenbart får politiske resultater igjen. De betaler seg til politiske standpunkter.
Konkret eksempel fra Oslo:
Storkjøkkenet i Oslo kommune fikk sterk kritikk for dårlig drift og dårlig kvalitet på maten – ja, til og med helsefarlige forhold. Dette gjorde at et klart flertall i bystyret vil nedlegge kjøkkenet. Da reagerte Fagforbundet, og Arbeiderpartiets bystyregruppe snudde:
”Når Kommuneforbundet varsler bråk, faller jeg inn i folden, innrømmer Aps Steinar Saghaug åpenhjertig. […] -Jeg har gjort det klart internt at dette skjer ikke en gang til sier Saghaug som mener samarbeidsavtalen mellom Ap og Kommuneforbundet er antikvarisk og bør oppheves.”
Bystyrerepresentant Steinar Saghaug (Ap) til Aftenposten 15.10.2001 i forbindelse med den såkalte ”storkjøkken-saken”.
Konkret eksempel fra Kristiansand:
Arbeiderpartiet i Kristianand var i utgangspunktet innstilt på å stemme ja til fritt brukervalg i hjemmehjelpen, men etter å ha blitt innkalt til Fagforbundet – da snudde partiet:
"Jeg tror dette kan bidra til å gjøre tjenestene bedre, sa Terje Næss (Ap) i helse- og sosialstyret torsdag kveld. Der var Ap med på å vedta at brukere av hjemmetjenestene nå skal kunne velge mellom private firmaer og kommunen."
Fædrelandsvennen 20.2.2004.
"Da en representant for Arbeiderpartiet ville stemme for fritt brukervalg uten at forbundet var blitt kontaktet på forhånd, kom avtalen til nytte. Vi forlangte at Ap skulle høre hva vi hadde å si før de tok en avgjørelse. Partiet beklaget, og da de hadde hørt på oss, skiftet de standpunkt i en såpass viktig og prinsippiell sak."
Sigrunn Aardal, leder for Fagforbundet i Kristiansand, avd. 159, snakker varmt om samarbeidsavtalen mellom Fagforbundet og LO på forbundets landsmøte i mai 2005 (sitat fra Fagbladet nr. 6-7/2005).
...for å nevne et par konkrete eksempler.
På Arbeiderpartiets neste landsmøte vil Gerd Liv Valla nok en gang lede valgkomiteen, blant annet fordi hun representerer den største bidragsyteren til partiet. Noe slikt kunne ikke skjedd i noe annet parti. Hvis Arbeiderpartiet vil kvitte seg med stempelet som lydige hunder for LO må de begynne med å fjerne Gerd Liv fra posisjonene hennes i partiet.
Arbeidsinnvandring
Konkurranse
Lørdag kveld var jeg på middag med venner. Spiste og drakk. Nå søndag morgen. Stod opp klokken åtte for å dra på sentralstyremøte i Høyre og diskutere distriktspolitisk program og annen politikk.
Det får meg til å føle:
A. En intens glede over at vi diskuterer relevante problemstillinger for mennesker i by og bygd.
B. Irritasjon over at møtet starter tidlig, men allikevel tilfredstillelse ved å vite at jeg bidrar til en bedre politikk.
C. Kjedsomhet som får det å se på maling tørke til å virke som juleaften. Jeg vurderer å helle glovarm kaffe på hendene mine bare for å sjekke at jeg lever. "Hva f.... holder jeg på med?" suser gjennom hodet mitt gang på gang. Øynene er røde og såre. Jeg ville heller sittet i et fly i ekstremstormen "Per" enn akkurat her.
...og ikke glem at jeg stod opp KLOKKEN ÅTTE en søndag morgen.
Mer ydmykelse på arbeidsplassen!
Jeg har aldri sett Valla le. På pressekonferansen i går var det åpenbart at VALLA IKKE LO (hei, VG, så dere den?!?).
Tidligere denne uken filosoferte jeg rundt Gerd Liv Vallas karakter. Var hun kanskje egentlig snill og hyggelig? Hvem vet, konkluderte jeg - og dreit meg åpenbart loddrett ut. Dama er Norges svar på jernkvinnen. Beintøff. Hard. Kald. Noen som så pressekonferansen i går? Sjelden har jeg sett en person som i så liten grad lar seg affisere av sterke beskyldninger. Big girls don't cry.
I dag kan NokEnnæringslivsside24 avsløre at tidligere LO- ansatt og mobbeoffer Ingunn Yssen "lekket til etablerte pressekontakter, lå lavt da det smalt og slo til på tv på kvelden."
- Profesjonell strategi, mener overbetalt ung kommunikasjonsekspert.
Min første tanke var at hele opplegget er en innsidejobb for KAPITALEN. Et eller annet sted i bakgrunnen sitter feit-kapitalist-med-ambisjoner-om-å-knuse-fagbevegelsen-for-å-berike-seg-selv og ler! Endelig har de funnet mektige LO-Vallas akilleshæl. Dette lukter kapitalens konspirasjon lang vei. Å beskylde selve arbeidsfolkets dronning for å mobbe og misbruke egne ansatte. Sett på makan.
Teorien holder dessverre ikke mål. For det første er norsk næringsliv altfor pysete til å forsøke seg på noe så spennende. For det andre har Gerd Liv Valla de siste dagene vist seg å være næringslivets aller beste venn. Jeg vet ikke hva som er sant og usant. Men i følge avisene har Yssen, av Gerd Liv Valla, på arbeidsplassen, blitt utsatt for:
- Ydmykelse
- Utskjelling
- Å bli fratatt arbeidsoppgaver
- Degradering
- Latterliggjøring
- Hersketeknikk
- Trenering
- Brutte løfter
- Skvising
- Sure miner
- Dårlig humør
- Sinte blikk
- Sårende kommentarer
...for å nevne noe.
I følge Aftenposten så svarte "LO-lederen også et klart "ja" på spørsmål om hun ville si at LOs håndtering av konflikten er et eksempel til etterfølgelse for andre arbeidsgivere."
ANOTHER ONE BITES THE DUST! Kapitalen vinner stadig nye seiere!
Iran - et foregangsland!
BB er allikevel intet naut. Han har til og med blitt kåret av Dagbladet til en av Norges ti fremste intellektuelle. Her snakker vi massive tonn med hjernekraft under den glattbarberte issen.
Det er en større synd å være dum når du egentlig er smart. Derfor er det utrolig å lese hva BB klarer å lire av seg i noen av lederartiklene sine. Som i denne godbiten om terrorregimet Iran. La meg gjøre som venstresidens akademikere å dekonstruere en setning:
"Vi kan ha forskjellige meninger om Irans innenrikspolitikk (...)
Absolutt. Det finnes selvfølgelig dem som mener tortur, fengsling av opposisjonelle, undertrykking av kvinner, offentlige henrettelser og prestestyre er greit. De kalles morderiske fanatikere.
"(...) men det er et faktum at Iran er et stabilt land med like rasjonelle ledere som i de fleste andre land."
Nå er jeg litt usikker på hva BB mener med rasjonell. Hvis han mener at rasjonell er å bruke færrest mulig ressurser for å oppnå sine foretrukne mål så kan selvfølgelig regimet i Iran være rasjonelt. Akkurat som jødeforfølgelsene kunne gjennomføres på en rasjonell måte ved å bruke gass i stedet for å skyte hver enkelt. Det er da også rasjonelt for Iran å bruke tid på benekte jødeutryddelsene for å fiske støtte hos anti- semitter fra hele verden. Det kan også være rasjonelt å skaffe atomvåpen for å kunne true resten av regionen og øke sin egen makt. Som BB også sier det: "Derfor ville det heller ikke være noen katastrofe hvis Iran, i likhet med Israel, skaffer seg atomvåpen."
...men hvis man derimot er opptatt av at ikke morderiske religiøse fanatikere skal styre verden så vil man kanskje tenke litt annerledes.
Ja til arbeidsinnvandring
I kveld skal jeg på Standpunkt på NRK om arbeidsinnvandring. Det beste spørsmålet jeg har hørt stilt om temaet kommer fra den tidligere migrasjons- og bistandsministeren i Sverige, Jan O. Karlsson.
- Hvorfor er vi så opptatt av at mannen som kommer til vårt lands grense er fra Somalia? Hvorfor spør vi ikke heller om han er elektriker?
Norge trenger arbeidskraft, og arbeidsinnvandrerne bidrar med mer penger til velferd. Hele 50 milliarder i året, i følge Norsk Industri.
Se også artikkel i Magasinet.
Når blogg møter virkelighet
For noen år siden skrev jeg om hvorfor det er deilig å tilhøre høyresiden. Jeg stod inne på NHOs årskonferanse, drakk kaffe, spiste muffins og så ut på demonstranter fra Attac som stod ute i kulda for en annen verden...som var mulig. I år demonstrerte ingen. Og Attacs leder var gjest på konferansen, og flere profilerte SVere moret seg med gratis drikke og mat på årsmiddagen. Kristin Halvorsen sa pene ord om arbeidsinnvandring, teknologi og globalisering, og jeg ble nesten litt stolt av at hun er direktørdatter fra akkurat min hjemby Porsgrunn.
Utpå kvelden havnet jeg i samtale med en profilert politiker. Ja, du kan nesten si vi dannet et lite nettverk. La meg kalle ham "klemmeren" og antyde at han sitter i regjeringen. Hvis det var sånn, rent hypotetisk, at han i sin tid ledet Norges største ungdomsparti på venstresiden, så er det kanskje heller ikke helt umulig at jeg i mine yngre dager syntes han var en imponerende leder. Selv om han var politisk på villspor.
Jeg har skrevet om "klemmeren" før. Jeg har til og med skrytt litt av et par ting han har gjort, men jeg har sikkert også kjeftet, vært sarkastisk eller forsøkt å være spissformulert og spydig (slik Unge Høyre betaler meg for å være).
Så sier altså "klemmeren" at han av og til leser denne bloggen. Denne bloggen. Det er jo selvfølgelig utrolig hyggelig med lesere, i regjering og utenfor, men også litt vanskelig. Jeg kom til å tenke på diskusjonene om kjennskap og vennskap og nettverk som gikk like før jul. Hva skjer når du møter og prater hyggelig med folk som du også skal skrive om? For at denne bloggen skal være spennende å lese må den være litt fargerik, for å si det med den eldre garde. Den må inneholde noen personkarakteristikker, lyskespark og spydigheter. Ikke for mange. Ikke for spisse. Men noen. Og det er jo utrolig mye vanskeligere å være spissformulert mot noen man har hilst på og risikerer å møte ofte. Jeg har kalt Gerd Liv Valla en "gammelkommunist" og skrevet at hun alltid er sur. Hvis jeg møter henne ofte så vil jeg sikkert finne ut at hun er en relativt (og jeg stresser relatvit) hyggelig dame...
Av denne tankerekken har jeg dratt noen tentative konklusjoner:
1. Politiske blogger som skrives av aktive politikere blir kjedelige jo mer ansvarlig posisjon de har. Bare se på Audun Lysbakkens blogg. Ergo må denne bloggen dø hvis jeg en gang får ordentlig makt.
2. Det er et problem hvis journalister og politikere blir for nære venner fordi det kan svekke muligheten til å være kritisk.
Eller
3. Eventuelt at jeg har et problem, er for feig og opptatt av å være hyggelig, og at de fleste i pressen er skikkelig hardbarka drittsekker som gjerne dolker venner i ryggen hvis de er politikere.
God helg.
Give it away now
Nå viser det seg også at givergleden øker mer enn noen gang, og i fjor ble alle tidligere rekorder i USA slått. De femten største gavene som ble gitt i USA var på 35 milliarder dollar ($35 bn). Det vil si at verdens femten rikeste har gitt bort to Botswana i fjor... Om hvorfor privat veldedighet er et viktig supplement til offentlig budsjetter, les mer i eminente Economist.
Fra Johan Norberg.
....nytt år...
Etter en drøy uke ferie, kilometer med ribbe, litervis av øl, uendelig timer TV-titting, lastebillass med marsipan og abnorme mengder søvn...hvorfor er man allikevel mer sliten når jobben starter enn før jul?Nytt år, nye muligheter! Bli sunnere, gå mer, drikke mindre, røyke mindre på fest (eller i hvert fall ikke definere hver dag som en fest), lese mer, tenke mer, skrive mer, skrive bedre, ringe venner oftere, være snillere, hyggeligere, reise mer, se mer, oppleve mer, være mer med familien, gi finere gaver, spare mer, planlegge mer, organisere mer....i morgen. Jeg starter i morgen. Må ha mer kaffe først.
