Lille Blå - Torbjørn Røe Isaksen

Morten Drægni er kommunist, i hvert fall så nært det er mulig å komme på denne siden av den tidligere Berlinmuren. Han er med i Sosialistisk Ungdom (dere vet, de som hater tortur i USA, men synes det er viktigere å fokusere på at rasjonen med melboller har gått opp når det gjelder Cuba). Allikevel har ikke Drægni et særlig autoritært sinnelag, og har derfor lagt ut en såkalt "disclaimer" på bloggen sin.  Jeg er usikker på hva en "disclaimer" egentlig er (litt treg da jeg fikk for mye champagne og sigarer som liten), men jeg tror det har å gjøre med at hvis en skriver noe dumt eller teit eller veldig rampete på bloggen sin så skal andre slippe å få skylda for det. Morten D. vil rett og slett unngå at andre medlemmer av SU får høre at

"Hei du! Du er jo sosialist. Da mener du sikkert at vi skal ha verdensføderasjon / boikotte livsfarlige morderappelsiner fra Israel / ha revolusjon / stjele bedriftene til folk / fjerne karakterene i skolen / få flere kulturarbeidere inn i Finansdepartementet / erstatte Børsen med et tempel til ære for sosionomene etc. Det mener i hvert fall Drægni!" (gjør her oppmerksom på at mange av standpunktene er rent oppspinn - foreløpig). ALTSÅ, her trengs en "DISclaimer" for å overkjøre "CLAIMEN". Skjønner? Den lyder slik:

Disclaimer: Alt som blir skrevet på denne sida står jeg, Morten Drægni, ene og alene ansvarlig for. Alt er uttrykk for mine egne personlige meninger, og ytringene som fremmes her kan dermed ikke automatisk sees på som SUs, SVs eller noen andre organisasjoner sin politikk.

Dette har inspirert meg til å lage min egen "disclaimer".

Disclaimer!!!: Alt som blir skrevet på denne siden står jeg, Torbjørn Røe Isaksen, ene og alene for. Ingen andre skal få dele ÆREN.  MEN selv om alt er uttrykk for mine egne overlegne personlige meninger, MÅ YTRINGENE AUTOMATISK også sees på som Unge Høyres, Høyres og landets fremtidige politikk. Amen!

PS: Fint om ingen nevner dette for sjefen.

Denne saken hadde jeg egentlig ikke tenkt å skrive om selv etter å ha lest den i VG, men når Vampus og Hablog plukker opp kan jeg ikke annet enn å spre ordet. I utgangspunktet tenkte jeg at utsagnene var så bøtte (evt. annet husholdningsredskap uten teknisk raffinanse) at de ikke var verdt å kommentere. Det dreier seg om den noble balansekunstner Eskil Rønningsby som nekter å opptre på David Letterman etter USAs bombing i Pakistan (som jeg ikke forsvarer). Greit nok, selv om David Letterman jevnlig får kjeft for å drite ut George W. Bush hver eneste hverdagskveld på fjernsyn. Det virkelig saftige poenget kommer mot slutten av saken:

"Det hører med til historien at Rønningsbakken tidligere har opptrådt privat for Saddam Hussein mens han satt som diktator i Irak.

- Det er en god stund siden dette skjedde og det handlet om et enkeltmenneske som styrte med fast hånd. USA derimot, er en hel nasjon som vil gjøre seg til verdenspoliti, uten selv å følge de regler de pålegger andre. Jeg velger å ikke prostituere meg, sier Rønningbakken til avisen."

Hallo? Leste jeg riktig. Saddam styrte med "fast hånd"? Joda, du kan jo kaller tortur, gass og massedrap for "fast hånd", akkurat som du kan kaller Stalin "litt streng" eller kritisere Pol Pot for å være "for hårdhendt".

Det minner meg om t- skjorten "What about all the good things Hitler did" på t-shirt hell. JA! Nettopp! Alt det gode Hitler gjorde ja...la oss glemme de forferdelige massakrene for en stund å se på tryllekunst og magi i stedet! Også Tysklands litt hardhendte diktator sørget jo for ro i gatene når han moret seg..

I kveld deltok jeg på en debatt om fattigdom og krav på Standpunkt på NRK. Blant deltagerne var initiativtageren til magasinet =Oslo, et fantastisk initiativ som gir de vi ofte nedlatende kaller "de svakeste" (som om det ikke krever styrke å leve med for eksempel et rusmisbruk...) en sjanse til å gjøre en innsats og forbedre livet sitt med små steg av gangen. Under debatten sa hun at magasinet ikke stilte noen krav til sine selgere. De jobbet på provisjon, og hadde selv ansvaret. Det slo meg i ettertid at det knapt er mulig å stille et tøffere krav - gjør du ingenting får du ingenting. Men man kan like godt snu problemstillingen på hodet og si at kravene dreier seg om tillitt til det enkelte menneske. Der krav høres hardt, brutalt og litt kaldt ut, gir tillitt de helt rette assosiasjoner. Det handler nemlig om å ta mennesker på alvor.

Jeg tar ikke denne kronikken til inntekt for mitt eget politiske syn, men den er jækli bra:

"Ta ansvar" fra Dvaskbladet i går. Som kronikkforfatteren skriver: "PERSONLIG ANSVAR: Det å stille krav til et menneske, er å tro på at det finnes evner og ansvar hos vedkommende."

Hvorfor insisterer USA så ofte på å underminere sin egen internasjonale troverdighet?

Det er avgjørende at USAs venner er de første til å kritisere. Guantanamo-basen på Cuba ble opprettet like etter 11. september. USA hadde fått føle terrortrusselen direkte, over 2000 mennesker var drept og behovet for handlekraft var prekært. Fra Afghanistan og andre land strømmet det inn fanger som, i følge Bush administrasjonen, verken var soldater eller sivile. Siden de ikke hadde uniform kunne de ikke underlegges Geneve konvensjonen.

Guantanamo har fra dag en vært en politisk og moralsk skandale for USA. Fra det demokratiske til det republikanske partiet har protestene haglet, og nådde et høydepunkt med senator John McCains (R) forslag om en presisering av det totale forbudet mot "cruel and unusual punishment". Det Hvite Hus kjempet mot.

Det er tre store problemer med USAs praksis på basen.

For det første det rent menneskerettslige. Ved å bruke basen på Cuba har USAs myndigheter funnet et smutthull i sine egne, strenge rettslige garantier for fanger. En slik dobbeltstandard er med på å underminere menneskerettighetene for alle. Mange argumenterer for at 11. september viste at det trengs kraftigere virkemidler, og at de gamle rettsreglene ikke er tilpasset en ny tid. Vel, veien til helvete er brulagt med gode intensjoner - og det er nettopp i krisetider at rettsreglene krever et klart og konsistent forsvar. Selvfølgelig må enhver stat kunne tilpasse seg en krigssituasjon, men de grunnleggende menneskerettighetene må ligge fast. Faren er ekstra stor for land som USA og Israel som er i så og si permanent konflikt.

For det andre underminerer USA sin egen moralske troverdighet rundt i verden. Et illustrerende eksempel er når USA kritiserte Cuba, og landet svarte med å henge opp bilder fra amerikansk fangebehandling rundt i verden på delegasjonens gjerde.

For det tredje skaper fangebehandlingen store problemer mellom USA og landets nærmeste allierte. Senest mellom USA og Tysklands konservative kansler Angela Merkel.

Det er avgjørende at høyresiden i Norge er klare og tydelige i vår motstand mot USAs behandling av fanger. Både fordi den er gal og umoralsk, og fordi det motsatte vil bety å kollapse til venstresidens relativisme hvor ethvert overgrep fra USA er galt, mens overgrep fra kommunister og sosialister unnskyldes.

Det er Jens Stoltenberg sitt ansvar når SV nå oppfører seg som en elefant på diplomatkonferanse, og fastholder sin boikott av Israel. Med en arroganse og naivitet som man sjelden ser maken til i norsk politikk setter partiet nå inn neste støt for å gjøre norsk utenrikspolitikk til en ensidig parademarsj til glede for gatedemonstranter verden over. Ja, SU leder Audun Herning tar til og med på seg jobben med å refse utenriksminister Jonas Gahr Støre. Ministeren er "for skvetten", i følge ungkommunistenes leder i et intervju. Diplomatisk krise? Pinlighet? Pøøh. Det er verden som ikke forstår. Diplomatiet - et finstemt system som er bygget opp av århundrelange tradisjoner - passer ikke til sosialistpartiets aktivistiske utenrikspolitikk der løsningen på enhver konflikt er å troppe opp på fiendens kontor, lage så mye bråk som mulig og fordømme enhver handling fra motparten så til de grader at noe snev av dialog og brobygging vil være uoppnåelig i all fremtid.

Det er grunn til å være kritisk til begge parter i Midtøsten. Til et arrogant Israel som bryter folkeretten og bygger ulovlige bosetninger, og til en korrupt, voldelig Palestinsk selvstyremyndighet som på langt nær gjør nok for å hindre terroraksjoner mot uskyldige sivile. Men SVs politikk, med all fokus på symbolmarkeringer og null politikk for innhold, er kanskje skreddersydd for partiets ultraradikale sosialister som ser på USA som den store satan, men lite egnet til å gi Norge noen som helst sjanse for reell påvirkning i regionen. I tillegg er det pinlig. Veldig pinlig. Og det hjelper ikke at Kristin Halvorsen i følge Marie Simonsen i Dagbladet "la seg så flat at selv en pannekake virket oppreist".

I bunn og grunn er det Jens Stoltenberg som har ansvaret. Du kan ikke kritisere reven fordi den har en hvit tipp på halen, men du kan kritisere han som slapp den inn i hønsegården.

Statskirkens tid er forbi. Ikke fordi den er undertrykkende eller krenker religionsfriheten, men fordi vi lever i en tid som har et desperat behov for verdikorrektiver, også av den gammeldagse sorten. Derfor støtter jeg fullt og helt SV som i dag vil starte prosessen raskt, med sikte på et skille i 2014. 

Det finnes to innfallsvinkler til hvorfor det er viktig å skille kirke og stat. Den verdiliberale og den mer konservative. Min innfallsvinkel lener seg tyngst på den siste.

Den verdiliberale innfallsvinkel vil lene seg tungt på et rettighetsstandpunkt som tilsier at staten ikke har noe med religionsutøvelse å gjøre. Det er rett og slett prinsipielt galt av det offentlige å støtte og bygge oppunder en bestemt religion. Jeg er enig i utgangspunktet. Staten bør ikke diskriminere religioner, og det må herske absolutt og total trosfrihet. Støtteordninger for trossamfunn må være like, og den eneste grunnen til å gi mer til enkelte er for å bevare kulturbygg som de norske stavkirkene.

Men jeg er ikke enig i argumentets ultimate krav, nemlig at vi trenger en verdinøytral stat. For det første tror jeg en slik stat er umulig, sterkt sekulære stater land som USA og Frankrike lener seg tungt på ideologiske, filosofiske og religiøse vurderinger som er langt fra verdinøytrale. For det andre er viktige verdier som frihet og menneskeverd i norsk historie unektelig knyttet sammen med fremveksten og utviklingen av kristendommen som religion. Jeg er ikke personlig kristen, men har enorm respekt for kristendommen som kulturkraft (jada, jeg kjenner til overgrepen også). I vår sammenheng er det naturlig at slike verdier forankres også i vårt kristne kulturgrunnlag. Et skille av kirke og stat må dermed ikke bety en heksejakt for å svi ut eller forby alle elementer av religion i det offentlige.

Det viktigste argumentet for å skille kirke og stat er sosialdemokratiets klamme politiske omfavnelse av kirken, og troen på at en religiøs institusjon egentlig er et underbruk av Det Norske Sosialdemokrati. Det viser seg gjennom statens styring av kirkeutnevnelser, og politisk press for å få kirken til å endre teologiske standpunkter. La det være klart, jeg er motstander av kirkens reaksjonære politikk overfor for eksempel homofile, men kirken har en større rolle som kulturkritiker. Vi lever i en fantastisk tid med stor frihet for enkeltmennesket og materiell overflod i vesten, og nettopp i en slik tid trenger vi sterke uavhengige institusjoner som kan kritisere og mane til ettertanke. Det har vi ikke så lenge sosialdemokratiet legger sin klamme hånd over alt som utfordrer det vante tankesettet.

Vi lever i et land hvor de frie institusjonene langsomt kveles, fra kirken til universitetet og forskningen. Til og med pressen suges inn i den sosialdemokratiske konsensus, og løfter aldri blikket lenger enn til neste Idol kåring. Det er på tide å slippe dem fri. Det - og bare det - skaper den reelle liberale samfunnsdebatten.

Jeg vurderer å iføre meg en Hijab som en støtteerklæring til de norske muslimer som velger å bruke hodeplagget. I Dagsavisen i dag får vi nok en gang bekreftet at mange ser på innvandrere, særlig jentene, som tanketomme naut ute av stand til å ta egne vurderinger. I følge Dagsavisen er 6 av 10 nordmenn mot bruk av skaut i skolen, og 4 av 10 er mot bruk av skaut på gaten! Hvis det betyr at 4 av 10 vil ha et forbud mot skaut på gaten så har vi trøbbel...det minner oss om at rettsikkerhet og demokrati til enhver tid bare er en TV debatt unna å forsvinne.

Men med det samme vi er i gang er det flere ting jeg kunne tenke meg å forby (hvis jeg ikke hadde vært så forbaska opptatt av ytringsfrihet og slikt no).

 - Småjenter med "pornstar" på t- skjorta
 - Joggedresser med flekker som brukes som hverdagsantrekk
 - Stramme sykkelbukser...alltid
 - T - skjorter med bilder av mordere som Che Guevara
 - Gensere som reklamerer for skirenn som foregikk for over 5 år siden
 - Gummistøvler i solskinn
 - Kilt uten undertøy
 
med mere.

Helst burde alle gå i dress og slips, eller litt rufsete olabukser og kanskje en dressjakke og en litt frekk t- skjorte hvor det står "Enjoy Capitalism". Brave new world.