Reaganseminaret 2006

reaganJeg har alltid ment at det er viktig å støtte opp om frivillige og idealistiske organisasjoner. Derfor dagens tekstreklame for de utmerkede menneskene i Monticello Society. Søndag arrangerer de Reaganseminaret 2006. Som de hardtarbeidende amerikavennene selv skriver:

Vi har som mål å gjøre seminaret til en årviss foreteelse, hvor vi tilbyr en bred og dyp dekning av amerikansk historie og politikk (ikke kun relatert til Reagan). I 2006 arrangeres seminaret i samarbeid med Campus Kristianias frokostseminarserie.

I år retter vi først søkelyset mot Reagans betydning for demokratibevegelsen i Øst-Europa, avviklingen av den kalde krigen, og Sovjetunionens fall. I tillegg vil vi se på hvordan Reagan ble oppfattet i det politiske miljøet og i pressen her hjemme, samt trekke noen linjer til det bildet nordmenn har av president George W. Bush.

Til å snakke om dette har vi fått Jan Petersen (leder i Stortingets forsvarskomite og tidligere utenriksminister) og Jahn Otto Johansen (sjefredaktør i Dagbladet 1977-1984 og NRKs USA-korrespondent 1985-1990).

Ronald Reagan var en av USAs mest populære presidenter noensinne, noe som ikke minst skyldtes hans evne til å kommunisere med mennesker. Dette aspektet vil bli belyst av sosiolog Trond Blindheim (dosent og prorektor ved OMH).

Seminaret finner sted søndag 5. februar, i Kirkegata 24-26, auditorium "Oversikten" (B1-02). Pga lokaler og bevertning er det i utgangspunktet en seminaravgift på 200 kroner, men alle som betaler inn medlemskontingenten for 2006 før seminaret, vil komme inn gratis. Fristen for påmelding er fredag 3. februar, og vi ber alle medlemmer melde seg på via oss, til post@monticello.no, så skal vi videreformidle til vertskapet, og ordne med betalingen.

Program:
10:30-11:00 Registrering
11:00-11:15 Åpning v/Jon Henrik Gilhuus, president i Monticello Society
11:15-11:45 Reagan og norsk politikk v/Jan Petersen, leder av Stortingets forsvarskomite
11:45-12:15 Reagan og norsk presse v/Jahn Otto Johansen, journalist
12:15-13:00 Diskusjon og spørsmål fra salen
13:00-13:15 Pause
13:15-14:00 Reagan, The Great Communicator v/Trond Blindheim, dosent og pro-rektor

Så heng med.

Hyklere!

Sitatet blir tillagt Voltaire, "Jeg forakter alt De står for, men vil forsvare til min død Deres rett til å si det", og er en av de mest elegante formuleringene av ytringsfriheten i vår historie. Også den tyske presten Martin Niemöller formulerte ytringens imperativ i sitt dikt om de andre. For først forfulgte de jødene, men jeg protesterte ikke for jeg var ikke jøde... "da de siden forfulgte meg var det ingen igjen til å protestere".

Jeg forsvarer - til min død, om man skal ta så store ord i sin munn - den kristne avisen Magazinets rett til å trykke bilder av profeten Mohammed. Det er ytringsfrihet. Men hykleriet Magazinet står for gjør meg ikke annet enn kvalm, og gir meg vondt langt inn i sjelen. Det er fristende å sitere Senator Welch i høringene rundt medsenator Joe McCarthy: "Have you no sense of decency, sir, at long last?  Have you left no sense of decency?" Det finnes nemlig noe som heter anstendighet og respekt, og hvis den ikke går før lovens klamme arm truer med straff så har et samfunn alvorlige problemer.

Hykleriet i Magazinet vises nå i all sin patetiske prinsippløshet.

"Spørsmålet jeg stiller meg, er om vi skal la muslimske terrororganisasjoner som Islamsk hellig krig og al-Aqsa-brigaden, diktatoriske regimer som Saudi-Arabia og Iran, og voldstrusler få bestemme hvordan vi forholder oss til ytringsfriheten i vår del av verden", sier redaktøren til NRK, og svøper seg selv i skinnhellighet som en annen Jean av Arc.

Det samme miljøet som fordømte Arnulf Øverland, sendte myndighetene på Agnar Mykle, foraktet Jens Bjørneboe... som krevde og krever respekt og varsomhet for sin religion, sin tradisjon, sin Gud og sine verdier...som ikke nølte med å rope på Staten når deres helligdommer ble krenket. Hyklere!

"Blasfemiparagrafen står der som et symbol for at det finnes en grense for i hvor stor grad man kan støte andres religiøse tro."
, sier redaktøren.

Jeg vil ikke at den grensen skal skrives i lovteksten. Ytringsfriheten bør ha så vide rammer som mulig - både for gale redaktører her hjemme og gale flaggbrennere i Midtøsten. Men spar meg for hyklerne. De burde se bjelken i sitt eget øye før de ser flisen i sin brors.

Regjeringens karakterkort

I utgangspunktet hater jeg terningtyranniet, og har aldri hatt så mye sympati med Anniken Huitfeldt fra Arbeiderpartiet som da hun kjeftet på medienes "KJOLE SOM SIER 5!" journalistikk. Men siden regjeringen har bursdag i dag så slenger jeg meg på bølgen:

Statsminister Jens Stoltenberg - 4. Pluss i boken for å ha fått til en 2 timer lang reklamefilm for seg selv på kino. Mannen kan PR.

Finans Kristin Halvorsen - 3. For underholdningsverdi, og fordi jeg ikke vil gjøre unga hennes lei seg (dessuten har hun vært mer ansvarlig enn jeg hadde trodd i mine villeste drømmer. SV merkes jo knapt i regjeringen).

Kommunal Åslaug Haga - 2. Klarer bare ikke gi mer.

Utenriks Jonas Gahr Støre - 5. You've got a friend in me når SV, SU og AUF bråker.

Forsvar Anne-Grete Strøm-Erichsen - 2. Et i pluss for å ha unngått skandaler.

Miljø Helen Oddveig Bjørnøy - 4. Og plusset er fordi hun faktisk holder litt igjen i nord (noe ingen i Høyre er enig med meg i, men som jeg faktisk synes trengs). Og så fortjente Røkke det han fikk etter å ha stemt på Ap.

Olje- og energi Odd Roger Enoksen - 2. Han var bedre som leder i Senterpartiet. Sier alt. 
 

Utvikling Erik Solheim - 4. Liker Solheim jeg, og at rådgiveren hans omfavner Hernando de Soto. 

 

Nærings- og handel Odd Eriksen - 1. Jeg drev valgkamp i Telemark når dere lovte å redde Union!! Hva pokker skjedde egentlig? Bløffmakere. 
 
Samferdsel Liv Signe Navarsete - 3. Pluss for å ha flydd Norwegian i dag. Konkurranse funker.
 

Kunnskap Øystein Kåre Djupedal - 6!!! For et fyrverkeri av en politiker. Får Kristin Clemet til å fremstå som en novise. Men Kåre? Gleder meg til t- skjorten "Jeg gikk på skolen til Djupedal og alt jeg fikk var denne lusne t- skjorten".
 

Arbeids- og inkludering Bjarne Håkon Hanssen - 4. Gjennomfører mye av Høyres politikk, og stiller krav. Bra, sosial- Bjarne!
 
Justis Knut Storberget - 4. I hvert fall litt opptatt av personvern.
 

Barne- og likestilling Karita Bekkemellem - 2. Pluss for å ha en flink telemarking i staben.
 

Kultur- og kirke Trond Giske - 3. Planlegger garantert å gi millioner i statsstøtte til en film om seg selv neste år. 

Helse- og omsorg Sylvia Kristin Brustad - 3. ehhhh....ja.
 

Fornyings- og administrasjon Heidi Grande Røys - 1. Hey! Dette er ikke 1984! Du driver ikke fornying, og ingen tror noe annet bare fordi departementet ditt heter hva det gjør.
 

Landbruks- og mat Terje Riis-Johansen - 1. WTO. Fattige land. Markedsadgang. Dårlig. 
 
Fiskeri- og kyst Helga Pedersen - 2. Glad laks. 


En disclaimer gitt!

Morten Drægni er kommunist, i hvert fall så nært det er mulig å komme på denne siden av den tidligere Berlinmuren. Han er med i Sosialistisk Ungdom (dere vet, de som hater tortur i USA, men synes det er viktigere å fokusere på at rasjonen med melboller har gått opp når det gjelder Cuba). Allikevel har ikke Drægni et særlig autoritært sinnelag, og har derfor lagt ut en såkalt "disclaimer" på bloggen sin.  Jeg er usikker på hva en "disclaimer" egentlig er (litt treg da jeg fikk for mye champagne og sigarer som liten), men jeg tror det har å gjøre med at hvis en skriver noe dumt eller teit eller veldig rampete på bloggen sin så skal andre slippe å få skylda for det. Morten D. vil rett og slett unngå at andre medlemmer av SU får høre at

"Hei du! Du er jo sosialist. Da mener du sikkert at vi skal ha verdensføderasjon / boikotte livsfarlige morderappelsiner fra Israel / ha revolusjon / stjele bedriftene til folk / fjerne karakterene i skolen / få flere kulturarbeidere inn i Finansdepartementet / erstatte Børsen med et tempel til ære for sosionomene etc. Det mener i hvert fall Drægni!" (gjør her oppmerksom på at mange av standpunktene er rent oppspinn - foreløpig). ALTSÅ, her trengs en "DISclaimer" for å overkjøre "CLAIMEN". Skjønner? Den lyder slik:

Disclaimer: Alt som blir skrevet på denne sida står jeg, Morten Drægni, ene og alene ansvarlig for. Alt er uttrykk for mine egne personlige meninger, og ytringene som fremmes her kan dermed ikke automatisk sees på som SUs, SVs eller noen andre organisasjoner sin politikk.

Dette har inspirert meg til å lage min egen "disclaimer".

Disclaimer!!!: Alt som blir skrevet på denne siden står jeg, Torbjørn Røe Isaksen, ene og alene for. Ingen andre skal få dele ÆREN.  MEN selv om alt er uttrykk for mine egne overlegne personlige meninger, MÅ YTRINGENE AUTOMATISK også sees på som Unge Høyres, Høyres og landets fremtidige politikk. Amen!

PS: Fint om ingen nevner dette for sjefen.

En klam klem til de Soto

I en strålende artikkel i Dvaskavisen argumenterer Erik Solheims politisk rådgiver Torbjørn Urfjell for Norges engasjement i en ny kommisjon som skal jobbe med allokering av eiendom i den tredje verden.

Den vakre og klare hyllesten til privat eiendomsrett gjør meg varm om hjertet:

"En overgang fra uformell til formell økonomi vil gi mange fattige et

rettsvern de tidligere ikke har hatt. Men «formalisering» har også

sine problemsider, som for eksempel nye avgifter og endeløse

byråkratiske prosesser. Samtidig kan en formell og demokratisk økonomi

gi folk makt over eget liv. Alternativet til å gi folk formell rett

til egen eiendom og livsgrunnlag er å la til dels undertrykkende

systemer fortsette å ta kontrollen over folk."

Det var den forrige regjeringen som sikret Norges deltagelse i prosjektet som bygger på ideene til økonomen Hernando de Soto, ganske riktig beskrevet som "the darling of the right wing think tanks".

Hernando de Sotos bok ”The Mystery of Capital” tar utgangspunkt i et enkelt spørsmål: Hvorfor fungerer kapitalismen i Vesten, men ikke i andre deler av verden? de Soto skisserer et svar; fordi mange av verdens fattige land mangler en reell beskyttelse av eiendomsrettighetene sine. De er låst inne i uformell sektor, og mangler dermed verktøyene for å skape bedre liv for seg selv og sine. de Sotos poeng er rett og slett av svake stater gir dårlige vilkår for frie markeder og økonomisk vekst. Han har tidligere påpekt det paradoksale i at fattige land med svake stater ofte har mest byråkrati og størst regelverk. Tidligere har han blitt demonisert av venstresiden. Derfor gjør denne omfavnelsen meg ekstra glad!


Saddam da...ikke vær så streng

Denne saken hadde jeg egentlig ikke tenkt å skrive om selv etter å ha lest den i VG, men når Vampus og Hablog plukker opp kan jeg ikke annet enn å spre ordet. I utgangspunktet tenkte jeg at utsagnene var så bøtte (evt. annet husholdningsredskap uten teknisk raffinanse) at de ikke var verdt å kommentere. Det dreier seg om den noble balansekunstner Eskil Rønningsby som nekter å opptre på David Letterman etter USAs bombing i Pakistan (som jeg ikke forsvarer). Greit nok, selv om David Letterman jevnlig får kjeft for å drite ut George W. Bush hver eneste hverdagskveld på fjernsyn. Det virkelig saftige poenget kommer mot slutten av saken:

"Det hører med til historien at Rønningsbakken tidligere har opptrådt privat for Saddam Hussein mens han satt som diktator i Irak.

- Det er en god stund siden dette skjedde og det handlet om et enkeltmenneske som styrte med fast hånd. USA derimot, er en hel nasjon som vil gjøre seg til verdenspoliti, uten selv å følge de regler de pålegger andre. Jeg velger å ikke prostituere meg, sier Rønningbakken til avisen."


Hallo? Leste jeg riktig. Saddam styrte med "fast hånd"? Joda, du kan jo kaller tortur, gass og massedrap for "fast hånd", akkurat som du kan kaller Stalin "litt streng" eller kritisere Pol Pot for å være "for hårdhendt".

Det minner meg om t- skjorten "What about all the good things Hitler did"t-shirt hell. JA! Nettopp! Alt det gode Hitler gjorde ja...la oss glemme de forferdelige massakrene for en stund å se på tryllekunst og magi i stedet! Også Tysklands litt hardhendte diktator sørget jo for ro i gatene når han moret seg..

Krav

I kveld deltok jeg på en debatt om fattigdom og krav på Standpunkt på NRK. Blant deltagerne var initiativtageren til magasinet =Oslo, et fantastisk initiativ som gir de vi ofte nedlatende kaller "de svakeste" (som om det ikke krever styrke å leve med for eksempel et rusmisbruk...) en sjanse til å gjøre en innsats og forbedre livet sitt med små steg av gangen. Under debatten sa hun at magasinet ikke stilte noen krav til sine selgere. De jobbet på provisjon, og hadde selv ansvaret. Det slo meg i ettertid at det knapt er mulig å stille et tøffere krav - gjør du ingenting får du ingenting. Men man kan like godt snu problemstillingen på hodet og si at kravene dreier seg om tillitt til det enkelte menneske. Der krav høres hardt, brutalt og litt kaldt ut, gir tillitt de helt rette assosiasjoner. Det handler nemlig om å ta mennesker på alvor.

Møtetyranniet

Av og til får jeg følelsen av at jeg har brukt den bedre tiden av mitt liv til å sitte i møter. Jeg kunne ha løpt barbeint i engen. Jeg kunne gått på malekurs eller lært fransk. Jeg kunne brukt tiden på familie og venner. Men nei. Ha en god, møtefri helg!

møte?


Ta ansvar!

Jeg tar ikke denne kronikken til inntekt for mitt eget politiske syn, men den er jækli bra:

"Ta ansvar" fra Dvaskbladet i går. Som kronikkforfatteren skriver: "PERSONLIG ANSVAR: Det å stille krav til et menneske, er å tro på at det finnes evner og ansvar hos vedkommende."


Steng Guantanamo

Hvorfor insisterer USA så ofte på å underminere sin egen internasjonale troverdighet?

Det er avgjørende at USAs venner er de første til å kritisere. Guantanamo-basen på Cuba ble opprettet like etter 11. september. USA hadde fått føle terrortrusselen direkte, over 2000 mennesker var drept og behovet for handlekraft var prekært. Fra Afghanistan og andre land strømmet det inn fanger som, i følge Bush administrasjonen, verken var soldater eller sivile. Siden de ikke hadde uniform kunne de ikke underlegges Geneve konvensjonen.

Guantanamo har fra dag en vært en politisk og moralsk skandale for USA. Fra det demokratiske til det republikanske partiet har protestene haglet, og nådde et høydepunkt med senator John McCains (R) forslag om en presisering av det totale forbudet mot "cruel and unusual punishment". Det Hvite Hus kjempet mot.

Det er tre store problemer med USAs praksis på basen.

For det første det rent menneskerettslige. Ved å bruke basen på Cuba har USAs myndigheter funnet et smutthull i sine egne, strenge rettslige garantier for fanger. En slik dobbeltstandard er med på å underminere menneskerettighetene for alle. Mange argumenterer for at 11. september viste at det trengs kraftigere virkemidler, og at de gamle rettsreglene ikke er tilpasset en ny tid. Vel, veien til helvete er brulagt med gode intensjoner - og det er nettopp i krisetider at rettsreglene krever et klart og konsistent forsvar. Selvfølgelig må enhver stat kunne tilpasse seg en krigssituasjon, men de grunnleggende menneskerettighetene må ligge fast. Faren er ekstra stor for land som USA og Israel som er i så og si permanent konflikt.

For det andre underminerer USA sin egen moralske troverdighet rundt i verden. Et illustrerende eksempel er når USA kritiserte Cuba, og landet svarte med å henge opp bilder fra amerikansk fangebehandling rundt i verden på delegasjonens gjerde.

For det tredje skaper fangebehandlingen store problemer mellom USA og landets nærmeste allierte. Senest mellom USA og Tysklands konservative kansler Angela Merkel.

Det er avgjørende at høyresiden i Norge er klare og tydelige i vår motstand mot USAs behandling av fanger. Både fordi den er gal og umoralsk, og fordi det motsatte vil bety å kollapse til venstresidens relativisme hvor ethvert overgrep fra USA er galt, mens overgrep fra kommunister og sosialister unnskyldes.

Av egen kraft

Skal Høyre ha en sjanse til å komme på banen i velferdsdebatten må vi også bygge en helhetlig begrunnelse for en ny sosialpolitikk (...eller...helt ny blir den ikke all den stund Bjarne Håkon Hansen sitter i AID og fører videre mye god Høyre politikk).

Skal Høyre våge å være med å forme fremtidens sosialpolitikk? Skal Høyre tørre å ta et oppgjør med Arbeiderpartiet og SV sin velferdsstat som skal omfavne alt og alle? Skal Høyre tørre å sette sitt eget stempel på fattigdomspolitikken - vekk fra synet på alle som trenger hjelp som klienter av staten?

I regjering vred vi deler av sosialpolitikken vekk fra de tradisjonelle sosialdemokratiske A4-ordningene, for eksempel ved å behovsprøve gravferdstøtten. De som har mye får mindre, de som har lite får mer. Sosiale ordninger må bli mer tilpasset den enkeltes ønsker, behov og livssituasjon. Men fortsatt lar vi venstresiden legge alt for mange av premissene i velferdspolitikken. 
 
 - Venstresidens filosofi er at store grupper med mennesker er svake og avhengige av hjelp fra det offentlige for å klare seg, enten det er innvandrere, sosialklienter eller handikappede.


 - Den sosialdemokratiske velferdsstaten gjør klienter av mennesker som kunne klart seg på egenhånd. At mennesker med lave inntekter først betaler høye skatter og avgifter, og så må gå til det offentlige for å få endene til å møtes er både umoralsk og lite samfunnsøkonomisk.


 - Et stort og uoversiktlig offentlig system gjør at de som virkelig trenger hjelp lett blir kasteballer i systemet, og må bruke mer tid på å søke om midler til sitt livsopphold enn på å komme seg på fote igjen. Å være hjelpetrengende i Norge er en heltidsjobb. Dessuten er brukertilfredsheten blant brukerne av disse tjenestene rekordlav.


 - Universelle A4- ordninger som forsøker å gjøre alt for alle, bidrar til at de som virkelig trenger hjelp ofte faller utenfor. Den sosialdemokratiske velferdsstaten smører tynt utover hele befolkningen i stedet for å sette inn støtet der det virkelig gjelder.


“Av egen kraft” har vært Unge Høyres visjon for velferdspolitikken. Grunntanken er motstykket til sosialdemokratiets “svake grupper”. Hvert enkelt menneske - uavhengig av livssituasjon og inntekt - har en iboende kraft til å kunne realisere sine egne muligheter på sine egne premisser. “Av egen kraft” betyr at fokuset for all politikk må være å gi den enkelte verktøy til å kunne skape og forme sitt eget liv selv.
 

En slik visjon må bety at politikken må legges om.


 - Målet er at flest mulig skal få klare seg selv, uten innblanding fra det offentlige.


 - Politikkens rolle må være sterk, men begrenset. Dersom det offentlige forsøker å gjøre alt for alle, vil den ikke klare å hjelpe dem som virkelig trenger det.


 -  Det er aldri for sent å få en ny sjanse. En god sosialpolitikk gir folk sjansen til å klare seg så mye som mulig selv, og nøyer seg ikke med å tilby en tilværelse som passive mottakere av støtte fra det offentlige. 



Jens har ansvaret for elefanten

Det er Jens Stoltenberg sitt ansvar når SV nå oppfører seg som en elefant på diplomatkonferanse, og fastholder sin boikott av Israel. Med en arroganse og naivitet som man sjelden ser maken til i norsk politikk setter partiet nå inn neste støt for å gjøre norsk utenrikspolitikk til en ensidig parademarsj til glede for gatedemonstranter verden over. Ja, SU leder Audun Herning tar til og med på seg jobben med å refse utenriksminister Jonas Gahr Støre. Ministeren er "for skvetten", i følge ungkommunistenes leder i et intervju. Diplomatisk krise? Pinlighet? Pøøh. Det er verden som ikke forstår. Diplomatiet - et finstemt system som er bygget opp av århundrelange tradisjoner - passer ikke til sosialistpartiets aktivistiske utenrikspolitikk der løsningen på enhver konflikt er å troppe opp på fiendens kontor, lage så mye bråk som mulig og fordømme enhver handling fra motparten så til de grader at noe snev av dialog og brobygging vil være uoppnåelig i all fremtid.

Det er grunn til å være kritisk til begge parter i Midtøsten. Til et arrogant Israel som bryter folkeretten og bygger ulovlige bosetninger, og til en korrupt, voldelig Palestinsk selvstyremyndighet som på langt nær gjør nok for å hindre terroraksjoner mot uskyldige sivile. Men SVs politikk, med all fokus på symbolmarkeringer og null politikk for innhold, er kanskje skreddersydd for partiets ultraradikale sosialister som ser på USA som den store satan, men lite egnet til å gi Norge noen som helst sjanse for reell påvirkning i regionen. I tillegg er det pinlig. Veldig pinlig. Og det hjelper ikke at Kristin Halvorsen i følge Marie Simonsen i Dagbladet "la seg så flat at selv en pannekake virket oppreist".

I bunn og grunn er det Jens Stoltenberg som har ansvaret. Du kan ikke kritisere reven fordi den har en hvit tipp på halen, men du kan kritisere han som slapp den inn i hønsegården.

Jakten på den gode sak

Jeg har selv bidratt til å dra i gang en debatt om Høyres vei videre, både i foredrag og gjennom media. Tilbakemeldingene har vært både gode og dårlige. Mange mener innspillene mine var på sin plass, mens andre mener jeg burde tatt dem på kammerset. Jeg har lyttet til begge, og konstaterer at debatten om Høyre ikke alltid går slik man vil. For å si det slik, det blir ingen vane for Unge Høyre å ta partidebatter av denne typen i offentligheten.

Det er to spor jeg tror er gale for Høyre - og i begge disse vurderingene tror jeg partiledelsen er med meg. Det første er jakten på enkeltsaker som skal vinne valget. Det andre er jakten på "den sterke mann". Jeg tror helt enkelt Høyres utfordringer ikke primært handler om personer. Det er, i bunn og grunn, politikk som avgjør. Jens Stoltenberg - en utmerket debattant - tapte valget i 2001, men vant i 2005. På grunn av politikk. 

Jakten på gode enkeltsaker er heller ikke riktig ende å starte i. Faktisk burde ikke Høyre primært tenke på hva som vinner velgere i det hele tatt, men på hva vi mener er Norges store utfordringer og gode svar på disse. Jeg synes ikke det er noe problem at Høyre i følge mange "mangler sosial profil" fordi vi taper velgere på det - jeg synes det er et problem fordi en av politikkens viktigste oppgaver er å hjelpe dem som faller utenfor. Det er et politisk tap hvis vi ikke vinner oppslutning for våre løsninger.

Man skal ikke bla lenge i arkivene på Unge Høyres kontor før oppgjørene og debattene fra tidligere tiders valgnederlag ligger der på snart gulnede papirkopier. Unge Høyres oppgave har alltid vært å etterlyse partiets ideologiske profil; klargjøringen av partiets liberalkonservative verdier i møtet med nye tider og nye utfordringer.

”Trengs Høyre?”, spør redaktørene av boken ”Grenser for Politikk. Høyre som grensevakt?” fra 1994. Og de fortsetter: ”Desto tryggere Høyre er på sine grunnleggende verdier, desto mindre problematisk blir det å utforme prinsipper og praktiske løsninger for nye tider. Alternativet er en taktisk og pragmatisk jakt på gode saker, og det er en jakt Høyre har sløst mye ammunisjon på.”


Den gang som nå vil Unge Høyre gå i bresjen for et konservativt parti som klart og tydelig våger å ta et oppgjør med sosialdemokratiet, og ikke tror at veien til fremgang ligger i å la de andre definere banehalvdelen man skal spille på. Høyres politiske prosjekt må være uløselig knyttet til å gjenreise idealet om det frie, selvhjulpne og skapende mennesket, kontrasten til klient – og likhetssamfunnet.


For vi lever i et land som, tross fire års borgerlig regjering, er gjennomsyret av sosialdemokrati. Frontene står ikke lenger først og fremst mellom marked og stat, men mellom det sivile samfunn – privatlivet – og grensene for offentlig omsorg og innblanding. Høyres oppgave i et land som flyter over av olje er ikke lenger å gjenreise markedets frihet, men enkeltmennesker, lokalsamfunns og institusjoners vilje og evne til å ta ansvar. En slik oppgave gir ingen garantier for velgeroppslutning på kort sikt, men så kan man igjen spørre seg om partier som selger sjelen sin for noen prosentpoeng på en gallup virkelig vinner i det lange løp. Norge trenger et liberalkonservativt parti. Sårt. Vi må vise oss det ansvaret verdig.

God helg!


Skill kirke og stat!

Statskirkens tid er forbi. Ikke fordi den er undertrykkende eller krenker religionsfriheten, men fordi vi lever i en tid som har et desperat behov for verdikorrektiver, også av den gammeldagse sorten. Derfor støtter jeg fullt og helt SV som i dag vil starte prosessen raskt, med sikte på et skille i 2014. 

Det finnes to innfallsvinkler til hvorfor det er viktig å skille kirke og stat. Den verdiliberale og den mer konservative. Min innfallsvinkel lener seg tyngst på den siste.

Den verdiliberale innfallsvinkel vil lene seg tungt på et rettighetsstandpunkt som tilsier at staten ikke har noe med religionsutøvelse å gjøre. Det er rett og slett prinsipielt galt av det offentlige å støtte og bygge oppunder en bestemt religion. Jeg er enig i utgangspunktet. Staten bør ikke diskriminere religioner, og det må herske absolutt og total trosfrihet. Støtteordninger for trossamfunn må være like, og den eneste grunnen til å gi mer til enkelte er for å bevare kulturbygg som de norske stavkirkene.

Men jeg er ikke enig i argumentets ultimate krav, nemlig at vi trenger en verdinøytral stat. For det første tror jeg en slik stat er umulig, sterkt sekulære stater land som USA og Frankrike lener seg tungt på ideologiske, filosofiske og religiøse vurderinger som er langt fra verdinøytrale. For det andre er viktige verdier som frihet og menneskeverd i norsk historie unektelig knyttet sammen med fremveksten og utviklingen av kristendommen som religion. Jeg er ikke personlig kristen, men har enorm respekt for kristendommen som kulturkraft (jada, jeg kjenner til overgrepen også). I vår sammenheng er det naturlig at slike verdier forankres også i vårt kristne kulturgrunnlag. Et skille av kirke og stat må dermed ikke bety en heksejakt for å svi ut eller forby alle elementer av religion i det offentlige.

Det viktigste argumentet for å skille kirke og stat er sosialdemokratiets klamme politiske omfavnelse av kirken, og troen på at en religiøs institusjon egentlig er et underbruk av Det Norske Sosialdemokrati. Det viser seg gjennom statens styring av kirkeutnevnelser, og politisk press for å få kirken til å endre teologiske standpunkter. La det være klart, jeg er motstander av kirkens reaksjonære politikk overfor for eksempel homofile, men kirken har en større rolle som kulturkritiker. Vi lever i en fantastisk tid med stor frihet for enkeltmennesket og materiell overflod i vesten, og nettopp i en slik tid trenger vi sterke uavhengige institusjoner som kan kritisere og mane til ettertanke. Det har vi ikke så lenge sosialdemokratiet legger sin klamme hånd over alt som utfordrer det vante tankesettet.

Vi lever i et land hvor de frie institusjonene langsomt kveles, fra kirken til universitetet og forskningen. Til og med pressen suges inn i den sosialdemokratiske konsensus, og løfter aldri blikket lenger enn til neste Idol kåring. Det er på tide å slippe dem fri. Det - og bare det - skaper den reelle liberale samfunnsdebatten.

Skaut 4 life!

Jeg vurderer å iføre meg en Hijab som en støtteerklæring til de norske muslimer som velger å bruke hodeplagget. I Dagsavisen i dag får vi nok en gang bekreftet at mange ser på innvandrere, særlig jentene, som tanketomme naut ute av stand til å ta egne vurderinger. I følge Dagsavisen er 6 av 10 nordmenn mot bruk av skaut i skolen, og 4 av 10 er mot bruk av skaut på gaten! Hvis det betyr at 4 av 10 vil ha et forbud mot skaut på gaten så har vi trøbbel...det minner oss om at rettsikkerhet og demokrati til enhver tid bare er en TV debatt unna å forsvinne.

Men med det samme vi er i gang er det flere ting jeg kunne tenke meg å forby (hvis jeg ikke hadde vært så forbaska opptatt av ytringsfrihet og slikt no).

 - Småjenter med "pornstar" på t- skjorta
 - Joggedresser med flekker som brukes som hverdagsantrekk
 - Stramme sykkelbukser...alltid
 - T - skjorter med bilder av mordere som Che Guevara
 - Gensere som reklamerer for skirenn som foregikk for over 5 år siden
 - Gummistøvler i solskinn
 - Kilt uten undertøy
 
med mere.

Helst burde alle gå i dress og slips, eller litt rufsete olabukser og kanskje en dressjakke og en litt frekk t- skjorte hvor det står "Enjoy Capitalism". Brave new world.

januar 2006
ma ti on to fr
            1
2
3
4
5
6
7 8
9
10
11
12
13
14 15
16
17
18
19 20 21 22
23
24
25
26 27 28 29
30
31
         
RSS

hits