"Ytringsfrihed bør finde Sted"
"Ytringsfrihed bør finde Sted
Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.
Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser. (...)"
AUF i Hordaland har anmeldt Demokratene (se "Rabiate Idioters Forbund") til politiet for brudd på rasismeparagrafen. Etter min mening viser det hvorfor straffelovens § 135 a bør fjernes. Demokratene er rasistiske. Uten tvil. Men det er et sykdomstegn for et demokrati hvis enhver debatt hvor forkastelige meninger ytres skal ende opp i en politianmeldelse. Rasismeparagrafen i dag fungerer nesten som en unnskyldning for å slippe å gå i krigen mot rasisme. Det er enklere å dytte saken over til lovverket.
Troen på ytringsfriheten setter oss på prøve fordi vi også må godta ytringer vi ikke liker. Samtidig er denne ytringsfriheten en ventil for de mørkeste sidene av vårt samfunn. Sider som kanskje ville forblitt under jorden, ukjente for de fleste, dersom lovforbudet ble brukt i større grad. Som Ytringsfrihetsorganisasjonen ARTICLE 19 skriver (ikke referanse på nett):
“The rise of racism and xenophobia throughout Europe, despite a variety of laws restricting racist speech, calls into question the effectiveness of such laws in the promotion of tolerance and non-discrimination. One worrying phenomenon is the sanitized language now adopted to avoid prosecution by prominent racists in Britain, France, Israel and other countries, which may have the effect of making their messages of hate more acceptable to a broader audience.”
Et forsvarsskrift for en despot
I serien "Men hva med alle de gode tingene Hitler gjorde?" har vi i dag kommet til Rød Ungdoms leder som gjentatte ganger har gjort haltende forsøk på å skille ideologien sin fra sin blodrøde fortid. I innlegget "Verre enn Hitler?" plumper han i den apologetiske dammen med begge beina.
"Det er greit at det skjedde kjipe ting i Maos Kina og Lenins Sovjet (...)", skriver han, og jeg må gni meg i øynene for å faktisk tro hva jeg leser. "Kjipe ting"?! Det er greit at det skjedde kjipe ting i konsentrasjonsleirene, men - hei!, folkens - vi må jo ikke glemme at Weimar-republikken var veldig kaotisk og at motorveiene faktisk ble bedre...
"Den interessante konklusjonen etter å lese biografiene er at offentligheten i verden i dag fasktisk er mye snillere med Hitler enn den er med Mao eller Lenin. Hitler annerkjennes i alle fall å være en dyktig retoriker og folketaler og gis æren for byggingen av autobahn i de aller fleste biografiene om han. Det er dessuten på moten å avsløre at heller ikke nazismen kan forklares med Hitlers ondskap. I Mao og Lenins tilfelle unnes ingen miskunn. De to skildres som djevler og langt verre enn mannen med den lille barten. Og en slik historiefortelling er både latterlig dum og politisk helt på tryne. (sic.)"
Personlig har jeg ikke lest noen av biografiene, så den litteraturfaglige kranglingen får forlagene ta seg av. Men det er ingen grunn til å bli indignert over at to despoter (Lenin og Mao) kalles nettopp det. Mordere er mordere, uansett hvor stor økningen i BNP blir. Det har noen på venstresiden forstått, som Snorre som skriver i en kommentar på bloggen:
"Sukk. Dette blir som Pål Steigans "På den himmelske freds plass", der han relativiserer Røde Khmer og sier at kritikken er overdrevet. Hvilken rolle spiller det egentlig? Om vi mener alvor med at "å være sosialist er å være den mest konsekvente demokraten", så holder det vel ikke å peke til velstandsøkning og velferdsstat under kommunistiske regimer?"
Fortsatt for revolusjon?
Her er mine spørsmål til Sosialistisk Ungdoms nye leder:
1. Planøkonomi?
SU skriver: «Menneskenes frigjøring er avhengig av at kapitalismen blir avskaffet» og «Gjennom en planstyring av økonomien skal ressursene styres dit de trengs». Hvordan skal en slik planøkonomi fungere?
2. Revolusjon?
SU er et erklært revolusjonært ungdomsparti. Hvordan skal en slik revolusjon gjennomføres? Hvorfor har tidligere sosialistiske revolusjoner ført til diktatur?
3. Klassekamp?
SU skriver: «Hvis velferdsstaten og en viss økonomisk utjevning skal reddes, må kompromiss nå erstattes av klassekamp i Norge». Hvordan skal en slik klassekamp se ut?
4. Forholdet til Ap?
SU skriver: «Arbeiderpartiet har i praksis blitt et borgerlig parti» og «En fascistisk stat og en sosialdemokratisk stat har likevel til felles at de verner om de kapitalistiske produksjonsforholdene». Vil SU gå inn for fortsatt regjeringssamarbeid med Ap?
5. Oppheve privat eiendomsrett?
SU skriver: «Den private eiendomsretten over produksjonsmidlene må oppheves» og
«Kapitalistenes eiendom skal konfiskeres og overlates til fellesskapet». Hva skjer med de som nekter å gi eiendommen sin til staten?
6. Idol?
SU skriver: "Alle lokallag i SU skal derfor velge ut minst en representant som kan sendes på audition til neste runde av Idol. Vår målsetning må være å vinne kommende Idol- finale og på den måten vise at SU ikke bare består av mangfoldig arbeiderklasseungdom – vi er folkets idol".
He he...Vet dere at det sannsynligvis ikke blir en ny runde av Idol? Og hvordan skulle Idol fungert i et sosialistisk samfunn uten private eiere og reklame?
Sitater fra SUs hefte ”Du skal ta ledelsen og makta 2” og programutkastet "Ungdom og fritid".
Virginia P.
Viriginia Postrel er naturlig nok ikke så kjent i norske medier, men står bak den fantastiske boken "The Future and its Enemies". En av hennes teser er at det gamle skillet mellom høyre og venstre er opphevet:
"Postrel argues that these conflicting views of progress, rather than the traditional left and right, increasingly define our political and cultural debate. On one side, she identifies a collection of strange bedfellows: Pat Buchanan and Ralph Nader standing shoulder to shoulder against international trade; "right-wing" nativists and "left-wing" environmentalists opposing immigration; traditionalists and technocrats denouncing Wal-Mart, biotechnology, the Internet, and suburban "sprawl." Some prefer a pre-industrial past, while others envision a bureaucratically engineered future, but all share a devotion to what she calls "stasis," a controlled, uniform society that changes only with permission from some central authority.
On the other side is an emerging coalition in support of what Postrel calls "dynamism": an open-ended society where creativity and enterprise, operating under predictable rules, generate progress in unpredictable ways. Dynamists are united not by a single political agenda but by an appreciation for such complex evolutionary processes as scientific inquiry, market competition, artistic development, and technological invention. Entrepreneurs and artists, scientists and legal theorists, cultural analysts and computer programmers, dynamists are, says Postrel, "the party of life."
God helg!
Ærlige Abes Politiske Test
”1. You cannot bring about prosperity by discouraging thrift.
2. You cannot strengthen the weak på weakening the strong.
3. You cannot help the wage earner by pulling down the wage payer.
4. You cannot further the brotherhood of man by encouraging class hatred.
5. You cannot help the poor by destroying the rich.
6. You cannot keep out of trouble by spending more than you earn.
7. You cannot build character and courage by taking away man`s initiative and independence.
8. You cannot help men permanently by doing for them what they could and should do for themselves.”
- Abraham Lincoln
8 av 8 - commie
7 av 8 - hardbarket sosialist
4 - 6 av 8 - sosialdemokrat i SV eller Ap
1- 3 av 8 - sosialdemokrat i et av de andre partiene
HÆ?!?! Forstod ikke spørsmålet - Øystein Kåre Djupedal
INGEN UENIGE - Velkommen
Ikke døm Irving
Grunnen er ikke at Vesten har behov for å vise at ytringsfriheten har en prinsippiell begrunnelse som også gjelder retten til å fornekte det som sannsynligvis er historiens største folkemord; et slikt resonnement blir for enkelt. Irving- saken bringer fokus over på to forskjellige innfallsvinkler til ytringsfriheten. Den ene ser på ytringsfriheten isolert, som en absolutt rettighet. Den andre ser på ytringsfriheten i et samfunnsperspektiv, som en nødvendig del av en åpen offentlighet. Personlig mener jeg rettighetsperspektivet blir for snevert. Ytringsfriheten må også ha en sosial dimensjon, det vil si at den må fungere i en samfunnsmessig sammenheng.
Ytringsfrihetskommisjonen leverte i 1999 NOUen "Ytringsfrihed bør finde sted" som viser til tre overordnede, samfunnsmessige begrunnelser for ytringsfriheten:
1. sannhetsprinsippet
Alle mennesker er utstyrt med fornuft, og evnen til å danne seg meninger og oppfatninger. Men er det noen som sitter med den hele og fulle sannhet? Fornuften er feilbarlig. Ytringsfriheten er nødvendig for å komme nærmere sannheten. Vi må bryte meninger og synspunkter for å kunne finne ut hva som er riktig og galt. Derfor er det livsfarlig hvis en gruppe skulle styre og kontrollere alle ytringer i samfunnet.
2. autonomiprinsippet (autonom betyr selvstyrt)
Hvert enkelt menneske er unikt. For å kunne få meningsfulle liv må vi også kunne fylle det med vårt eget innhold. Menneskets sinn og tanke er hennes egen eiendom. Hvis vi respekterer hvert enkelt menneske må vi også tillate henne å gi uttrykk for sine meninger.
3.demokratiprinsippet.
Uten ytringsfrihet kan ikke demokratiet eksistere. Hvordan kunne vi valgt mellom partier og verdier hvis ingen fikk lov til å fortelle om sin politikk? Dessuten er et av demokratiets store fordeler den offentlige debatten der meninger kan brytes mot hverandre.
David Irvings sak tester disse prinsippene, og handler i bunn og grunn om både politisk og forskningsmessige frihet. Selv om Irvings "vitenskap" har blitt diskreditert i alle fora må hans rett til å forske og argumentere forsvares. Den beste garantien vi har mot misbruk av disse frihetene er en åpen, offentlig debatt - noe Hans Fredrik Dahl fikk erfare da han i sin tid ga David Irving svært så god omtale i en anmeldelse i Dagbladet.
Hyklere!
Jeg forsvarer - til min død, om man skal ta så store ord i sin munn - den kristne avisen Magazinets rett til å trykke bilder av profeten Mohammed. Det er ytringsfrihet. Men hykleriet Magazinet står for gjør meg ikke annet enn kvalm, og gir meg vondt langt inn i sjelen. Det er fristende å sitere Senator Welch i høringene rundt medsenator Joe McCarthy: "Have you no sense of decency, sir, at long last? Have you left no sense of decency?" Det finnes nemlig noe som heter anstendighet og respekt, og hvis den ikke går før lovens klamme arm truer med straff så har et samfunn alvorlige problemer.
Hykleriet i Magazinet vises nå i all sin patetiske prinsippløshet.
"Spørsmålet jeg stiller meg, er om vi skal la muslimske terrororganisasjoner som Islamsk hellig krig og al-Aqsa-brigaden, diktatoriske regimer som Saudi-Arabia og Iran, og voldstrusler få bestemme hvordan vi forholder oss til ytringsfriheten i vår del av verden", sier redaktøren til NRK, og svøper seg selv i skinnhellighet som en annen Jean av Arc.
Det samme miljøet som fordømte Arnulf Øverland, sendte myndighetene på Agnar Mykle, foraktet Jens Bjørneboe... som krevde og krever respekt og varsomhet for sin religion, sin tradisjon, sin Gud og sine verdier...som ikke nølte med å rope på Staten når deres helligdommer ble krenket. Hyklere!
"Blasfemiparagrafen står der som et symbol for at det finnes en grense for i hvor stor grad man kan støte andres religiøse tro.", sier redaktøren.
Jeg vil ikke at den grensen skal skrives i lovteksten. Ytringsfriheten bør ha så vide rammer som mulig - både for gale redaktører her hjemme og gale flaggbrennere i Midtøsten. Men spar meg for hyklerne. De burde se bjelken i sitt eget øye før de ser flisen i sin brors.
Skill kirke og stat!
Det finnes to innfallsvinkler til hvorfor det er viktig å skille kirke og stat. Den verdiliberale og den mer konservative. Min innfallsvinkel lener seg tyngst på den siste.
Den verdiliberale innfallsvinkel vil lene seg tungt på et rettighetsstandpunkt som tilsier at staten ikke har noe med religionsutøvelse å gjøre. Det er rett og slett prinsipielt galt av det offentlige å støtte og bygge oppunder en bestemt religion. Jeg er enig i utgangspunktet. Staten bør ikke diskriminere religioner, og det må herske absolutt og total trosfrihet. Støtteordninger for trossamfunn må være like, og den eneste grunnen til å gi mer til enkelte er for å bevare kulturbygg som de norske stavkirkene.
Men jeg er ikke enig i argumentets ultimate krav, nemlig at vi trenger en verdinøytral stat. For det første tror jeg en slik stat er umulig, sterkt sekulære stater land som USA og Frankrike lener seg tungt på ideologiske, filosofiske og religiøse vurderinger som er langt fra verdinøytrale. For det andre er viktige verdier som frihet og menneskeverd i norsk historie unektelig knyttet sammen med fremveksten og utviklingen av kristendommen som religion. Jeg er ikke personlig kristen, men har enorm respekt for kristendommen som kulturkraft (jada, jeg kjenner til overgrepen også). I vår sammenheng er det naturlig at slike verdier forankres også i vårt kristne kulturgrunnlag. Et skille av kirke og stat må dermed ikke bety en heksejakt for å svi ut eller forby alle elementer av religion i det offentlige.
Det viktigste argumentet for å skille kirke og stat er sosialdemokratiets klamme politiske omfavnelse av kirken, og troen på at en religiøs institusjon egentlig er et underbruk av Det Norske Sosialdemokrati. Det viser seg gjennom statens styring av kirkeutnevnelser, og politisk press for å få kirken til å endre teologiske standpunkter. La det være klart, jeg er motstander av kirkens reaksjonære politikk overfor for eksempel homofile, men kirken har en større rolle som kulturkritiker. Vi lever i en fantastisk tid med stor frihet for enkeltmennesket og materiell overflod i vesten, og nettopp i en slik tid trenger vi sterke uavhengige institusjoner som kan kritisere og mane til ettertanke. Det har vi ikke så lenge sosialdemokratiet legger sin klamme hånd over alt som utfordrer det vante tankesettet.
Vi lever i et land hvor de frie institusjonene langsomt kveles, fra kirken til universitetet og forskningen. Til og med pressen suges inn i den sosialdemokratiske konsensus, og løfter aldri blikket lenger enn til neste Idol kåring. Det er på tide å slippe dem fri. Det - og bare det - skaper den reelle liberale samfunnsdebatten.
"If old truths..."
En ting på tampen av året som Høyre må ta med seg. Vi gleder oss alle over å se at den nye regjeringen klosser det til - takk Øystein! - og at misnøyen hos folk ikke blir mindre selv om sosialistene har makten. Allikevel er det all grunn til å advare dem i partiet som tror at Høyre kan spasere inn til hjemmeseier om to og fire år bare fordi Djupis er litt slarvete i munnen. Partier vinner valg på grunn av slagord, image og tidsånd, men bevegelser og retninger vinner historien fordi de er utrettelige i sin kamp for ideene de tror på. Som F. A. Hayek skriver i første setning av The Constitution of Liberty:
"If old truths are to retain their hold on men's minds, they must be restated in the language and concepts of successive generations".
Da boken kom ut i 1960 var forfatteren en obskur akademiker, en økonom hvis teorier for lengst hadde blitt plassert på historiens skraphaug. Den progressive tidsalder, sosialdemokratiets, samfunnsplanleggingens , teknokratiets og styringtroens gullalder, hadde ikke plass til liberal økonomi, normativ og prinsipiell tenkning og historisk minne. Verden skulle bygges på ny, formes av de sosialdemokratiets knappestøpere. 20 år senere var boken og dens forfatter verdensberømt. F. A. Hayek vant Nobel Prisen i økonomi i 1974. 6 år senere dunket Margareth Thatcher, relativt nyvalgt statsminister i Storbritannia, boken ”The Constitution of liberty” i bordet foran en forferdet ansatt i det britiske Tory partiet og sa "Dette er hva vi tror på!".
GOD JUL!
The revolution will be televised
Audun Lysbakken tilhører venstrefløyen i SV. Å tilhøre i venstrefløyen i SV er ikke å være litt mer for fordeling, litt mer mot imperialisme eller litt mindre villig til å ta jobb i regjeringsapparatet. Når Audun Lysbakken nå velges til nestleder i Sosialistisk Venstreparti representerer det et vesentlig gjennomslag for en marxistisk fløy som først vant hegemoniet etter en bitter kamp i Sosialistisk Ungdom i 2000 - hvor blant annet den mer moderate Inga Marte Thorkildsen tapte valget mot revolusjonære Kari – Anne Moe. Klassekampen avslørte i en spalte forleden at Kristin Halvorsen for alvor så for seg et brudd mellom moderpartiet og ungdomsorganisasjonen etter landsmøtet.
I følge tidligere skriverier og bidrag er Audun Lysbakken blant annet tilhenger av:
2. Å oppheve privat eiendomsrett. Kapitalistene fratas sine eiendeler.
3. Planøkonomi
4. Å hindre at kapitalistene igjen kan få eiendommen sin tilbake.
5. Å forby lønnsarbeid.
...for å nevne noe. I motsetning til Ohly som måtte foreta en retrett, har Lysbakken aldri tatt avstand fra eller trukket tilbake noen av sine tidligere meninger. Etter min mening er slike standpunkter, med hensikt eller ei, en oppskrift på veien til et autoritært samfunn gjennom å undergrave rettsikkerheten, lovverket og maktbalansen.
Noen sitater:
”I nordmenns bevissthet står myten om motsetningen mellom revolusjon og folkestyre sterkt.”
”For det andre betyr våre paroler at vi må ha en revolusjonær sosialisme. […] Sosialisme forutsetter et maktskifte, at arbeiderklassen tar makten over arbeidsplassene og samfunnets ressurser fra eierklassen. Et slikt maktskifte kan ikke vedtas, det må skapes gjennom massemobilisering.”
”Det finnes ingen motsetning mellom sosialisme og folkestyre, og revolusjonen er det nødvendige steget over fra den pengestyrte kapitalismen til den folkestyrte sosialismen.”
”At arbeidsfolk, det store flertallet av menneskene i landet vårt , erobrer makten over de sektorer av samfunnet som i dag ikke er underlagt demokratisk styring, det vil være det vikelige folkestyrets første praktiske skritt. Men så viser jo erfaringene at borgerskapet i gitte situasjoner vil forsøke å sette de demokratiske rettighetene våre til side for å forsvare privilegiene sine. Hva gjør vi da? Spørsmålet om den fysiske makten til å påtvinge ande ens egen vilje kommer raskt på dagsorden når kampen står om statsmakten. Det burde egentlig være et enkelt spørsmål. At de som blir angrepet har rett til å forsvare seg er et demokratisk standpunkt.”
(Fra en artikkel Lysbakken skrev i Manifest 02 sitt studiehefte)
"Den sosialistiske økonomien må kunne styre ressursene og produktene dit det er mest behov for dem, vi må skape en behovsstyrt økonomi. Motsetningen til å satse på det blinde markedet er bevisst planlegging. Forutsetningen for å lage en slik planøkonomi er at man er i stand til å avgjøre hvilke behov som til enhver tid er viktigst."
"Men hvordan skal faren for gjeninnføring av kapitalismen, kontrarevolusjon, møtes? […] …ideer om et come-back for kapitalismen vil være til stede hos enkelte. På grunn av dette vil, igjen i følge Marx, også sosialismen trenge en stat. Det skal ikke være det samme autoritære maktapparatet som i dag, men like fullt et maktapparat som står parat til å forsvare arbeiderklassens interesser."
"Å gjeninnføre kapitalistiske eiendomsformer vil være forbudt og straffbart. Å befeste sosialismen med slik makt vil være nødvendig for å forhindre at den blir ødelagt, innefra eller utenfra."
"Menneskenes frigjøring er avhengig av at kapitalismen blir avskaffet"
"Arbeiderpartiet har i praksis blitt et borgerlig parti"
"Hvis velferdsstaten og en viss økonomisk utjevning skal reddes, må kompromiss nå erstattes av klassekamp i Norge"
"En fascistisk stat og en sosialdemokratisk stat har likevel til felles at de verner om de kapitalistiske produksjonsforholdene"
"I et sosialistisk samfunn skal ingen kunne tjene penger på andres arbeid"
"Den private eiendomsretten over produksjonsmidlene må oppheves"
"Kapitalistenes eiendom skal konfiskeres og overlates til fellesskapet"
"Gjennom en planstyring av økonomien skal ressursene styres dit de trengs"
Mener Sosialistisk Venstrepartis nye nestleder fortsatt alt dette?
Generasjonsegoismen
En av de viktigste skillelinjene i vårt mediesamfunn, hvor 10 – sekunders budskap og TV debatter dominerer politikken, er mellom partier som tenker langsiktig og helhetlig og de som tenker kortsiktig, stykkevis og delt; mellom de som ser på politikk i generasjonsperspektiv, og de som bukker under for øyeblikkstyranniet. Sett i et slikt lys blir de store forskjellene mellom et konservativt parti og et populistisk protestparti tydelige.
Høyres hovedmotstander i norsk politikk vil fortsatt være Arbeiderpartiet. Ikke fordi det mangler partier som er mer ytterliggående, mer radikale eller mer uansvarlige, men fordi norsk politikk trenger to langsiktige, helhetlige alternativer. Forskjellene på et konservativt parti, med sin fokus på frihet, personlig ansvar og muligheter, og et sosialdemokratisk parti, med sin fokus på systemer, offentlige ordninger og ensrettede løsninger, innebærer en grunnleggende ideologisk forskjell i politikken. Høyres viktigste prosjekt må være å gjenreise et helhetlig alternativ til Arbeiderpartiet, og synliggjøre en politikk for mer ansvar og frihet for alle. Det blir ikke lett, men ambisjonen kan ikke være noe mindre.
Samtidig vil en finpussing av partiets konservative profil også ha en annen klar brodd, mot et populistisk og kortsiktig Fremskrittsparti. Ingen partier kan leve på å resirkulere sine gamle studiesirkler, men det kan være en fordel å hente inspirasjon og innsikt i det som har vært skrevet før. I 1987, da høyrebølgen var i ferd med å ebbe ut, skrev Lars Roar Langslet:
Noe har forandret seg siden 1987. Den gang var Fremskrittspartiet et liberalistisk protestparti med klare løsninger til høyre for Høyre. Det gjorde den politiske grensedragningen enklere. I dag er Frp et parti både til høyre og venstre for partiet - et utgiftsparti som vil øke de offentlige utbetalingene, samtidig som de lover skatteletter, men vil ha mer statlig kapital inn i næringslivet. Denne forvirringen har fått mange til å tro at det er naturlig for Høyre og Frp å nærme seg hverandre. De har etter min mening ikke tittet nøye nok.
”Syns Bondevik det er rimelig at den nåværende generasjon får en meget høy merkostnad i høy bensinpris, mens våre etterkommere får enda mer igjen?”
At Fremskrittspartiet i praksis vil innføre en gammelsosialistisk priskontroll på bensin er en sak, men dette sitatet – som oppsummerer så mye av partiets politikk – fremkaller lite annet enn ubehag hos meg. Det vitner om en manglende forståelse for langsiktighet, ansvarlighet og måtehold.
Som konservativ er tanken om et generasjonsregnskap en bærebjelke i min politiske overbevisning. Vi som lever nå har ikke alene eiendomsrett til Norges ressurser. Vi skal forvalte dem også på vegne av neste generasjon. Vi har allerede brukt over halvparten av oljeinntektene våre, og hvert eneste år pumper vi titalls milliarder inn i statskassen. I Norge har de fleste sluttet å tenke på hva vi skal leve av om 40 år, og har blikket stivt rettet mot hva vi kan forbruke de neste 4 årene. Å ville bruke mer oljepenger gir kanskje høyere oppslutning på kort sikt, men det ligger milevis unna Høyres ideologiske utgangspunkt. Broen mellom konservatisme og populisme blir ikke lett å bygge.
PS: VOTE VAMPUS!
Høyresidens kollektivisme
Som Mark Steyn skriver i Daily Telegraph:
"The first country formally to embrace "multiculturalism" - to the extent of giving it a cabinet post - was Canada, where it was sold as a form of benign cultural cross-pollination: the best of all worlds. But just as often it gives us the worst of all worlds. More than three years ago, I wrote about the "tournante" or "take your turn" - the gang rape that's become an adolescent rite of passage in the Muslim quarters of French cities - and similar phenomena throughout the West: "Multiculturalism means that the worst attributes of Muslim culture - the subjugation of women - combine with the worst attributes of Western culture - licence and self-gratification. Tattooed, pierced Pakistani skinhead gangs swaggering down the streets of northern England areas are as much a product of multiculturalism as the turban-wearing Sikh Mountie in the vice-regal escort." Islamofascism itself is what it says: a fusion of Islamic identity with old-school European totalitarianism. But, whether in turbans or gangsta threads, just as Communism was in its day, so Islam is today's ideology of choice for the world's disaffected."
Per Sandberg kunne ikke sagt det bedre...eller verre.
Jeg tror at kultur former mennesker. Men jeg tror ikke på kulturdeterminisme, og jeg tror få kulturer er så monolitiske som den islamfiendtlige høyresiden skal ha det til. Sagt på en folkelig måte: Alle muslimer er ikke terrorister. Faktisk så er ikke de fleste muslimer terrorister en gang. Angrepene på islam - ikke bare den fascistiske utgaven, men alle former for religionsutøvelse, er lite annet enn vulgærkollektivisme satt i system. I møtet med islam legger man bort sin liberale arv, og glemmer at enkeltmennesker også er bærere av fri vilje og et selvstendig moralsk ansvar.
Opptøyene i Paris har noe å lære oss, men kanskje noe annet enn det mediene vil.
Mennesker må ta ansvar for sine egne handlinger, og hærverk og drap skal straffes. Uansett. Forklaringer kan kaste lys over et handlingsmønster, men aldri fungere som unnskyldninger. Samtidig kan det hende at opptøyene i Paris sier noe om både det politiske systemet, kultursynet vårt og den europeiske velferdsmodellen.
De massive europeiske velferdsstatene er bygget en tro om at maktforhold mellom mennesker forsvinner dersom de underlegges offentlig kontroll. Utbytting kan bare foregå i privat sektor. Offentlig sektor styres av andre, og bedre verdier. Men sannheten er at maktkamp bare kan tøyles, og bindes gjennom forutsigbare regler, aldri forsvinne.
De enorme politisk - byråkratiske apparatene ligger også åpne for maktmisbruk, og påvrirkning for dem som har flest ressurser til å sette bak sine politiske krav. De ressurssvake vil dermed oppleve et slags utenforskap, de får ikke plass i verken den offentlige debatten, i det politiske systemet eller den formelle økonomien. Dette forsterkes igjen av Frankrikes (og Europas) assimileringspolitikk hvor man så og si har skapt fattige byområder for immigrantene, og vært med på å bryte opp deres tradisjonelle fellesskap og kultur. I USA gjorde man mye av det samme da man brøt opp svarte, tette nabolag etter krigen - og skapte ghettoområder utenfor bykjernene, "the projects". Andre minoritetsgrupper enn de svarte i USA har også opplevd diskriminering, men har i mange tilfeller kunnet oppveie storsamfunnets urettferdighet ved å danne små, tette lokalsamfunn på egenhånd. Slike samfunn har kunnet veie opp nedbrytningstendensene fra storsamfunnet, og tillatt en gradvis integrering i stedet for en naiv tro på at mennesker som legger bak seg sin egen kultur og sine egne verdier kan "bli som oss" over natten. Det multikulturelle samfunnet kan ikke fungere hvis kulturell identitet - folks ankerfeste - skal utviskes. Det kan heller ikke fungere om ikke noen felles verdier - frihet, ansvar, lov og orden - opprettholdes. Det er verdier som finnes i de fleste kulturer. Som Tony Blair sier om kriminalitet: "It’s about the loss of a value which is a necessary part of any strong community; proper behaviour."
En siste mulig lekse fra Frankrike. Landets økonomiske politikk er en anakronisme. Den franske modellen har spilt fallitt. Ikke fordi de mangler sosiale tilbud, men fordi de er i ferd med å knekke den økonomiske ryggraden til å bære dem. I et land hvor arbeidsledigheten har bitt seg fast på over 10 prosent er det ikke de ressurssterke, hvite i trygge leiligheter som rammes hardest - men de fattigste og mest utstøtte.
I den engelske debatten er det ikke Steyn som representerer meg, men Tony Blair. Som han sa i sin fantastiske tale til partiets landsmøte: "People who come to work and make their lives here make Britain not weaker but stronger."
Heller død enn direktør!
Burde direktører være utelukket fra å sitte i en sosialistisk regjering?
I følge den såkalte venstresiden i Arbeiderpartiet burde de det. Saken viser til det fulle den splittelsen som i virkeligheten eksisterer i Norges største parti, men som midlertidig ble skjøvet under teppet i kampen mot en felles fiende under valget. Litt forenklet tror jeg konflikten går langs to skillelinjer, hvorav den siste er viktigst.
For det første er den et sosiokulturelt skille. Det er mange som har påpekt at Arbeiderpartiet knapt har hatt en arbeider på topplan siden Gro Harlem Brundtland ble statsminister for over 20 år siden. Jens Stoltenberg og kretsen rundt ham representerer på mange måter denne utdannede, moderate og pragmatiske delen av den norske arbeiderbevegelsen. Politisk har han mer til felles med Tony Blair og hans tredje vei enn med deler av de reaksjonære kreftene i LO. Samtidig må ikke det skillet overvurderes. Heller ikke blant motstanderne på venstresiden er den klassiske arbeiderandelen spesielt høy.
For det andre er det en politisk forskjell. Jens Stoltenberg sitt forsøk på å modernisere Arbeiderpartiet i 2000 mislyktes, og før dette valget fikk venstresiden i partiet økt selvtillitt. Men kampen er ikke over. I realiteten dreier det seg om i hvor stor grad Arbeiderpartiet skal være et "ekte" sosialdemokratisk parti (dvs. tro mot sine gamle dogmer), eller et moderne, sosialliberalt, sosialdemokratisk parti som setter endring i høysetet. Tony Blair og Gordon Brown etterlyste et "renewed New Labour" på sitt landsmøte for noen uker siden. Det er all grunn til å tro at Stoltenberg, og hans forhatte krets av direktører, tenker på samme måte.
Jens Stoltenberg burde benytte seg av de enorme menneskelige ressursene han har til rådighet. En mann som Jonas Gahr Støre er kanskje moderat, moderne, og dårlig skikket til å forvalte et partis dogmer og ideologiske renhet, men samtidig en lederskikkelse og fornyer av dimensjoner. Stoltenberg burde gi blaffen i partiets radikale venstreside å sette sammen et hoff av dyktige mennesker, uavhengig av bakgrunn og arbeidssituasjon.
Den konservative bokhyllen
Boken er spennende lesning, og har kommentarer til noen av de største konservative tenkerne i historien fra Edmund Burke til Hayek og Oakshot. Samtidig viser mange av bidragene av paleokonservatismen (i motsetning til varianten med neo foran) stort sett alltid har fungert som en reaksjon på ytre begivenheter. Konservatismen har balansert ut den ekstreme liberalismen, den ekstreme sosialismen og kommunismen. I følge Williamson er dette konservatismens historiske rolle. Men hva da med et konservativt parti som ikke møter trusselen fra ekstremismen? Må det ligge i dvale og vente til den bestående samfunnsorden nok en gang rystes i sine grunnvoller? Det mest interessante med Williamson er hans voldsomme motstand mot store deler av Bush sin politikk, fra krigen i Irak (nasjonsbygging basert på rene idealistiske papirmodeller - svært lite konservativt) og The Patriot Act med sin voldsomme ekspansjon av statens makt. Store deler av boken er god lesning, andre deler mener jeg er mindre relevante for tiden vi lever i - som det enorme fokuset på nasjonal storhet og samling. Konservatismen som tankesett hviler på et enormt imponerende intellektuelt byggverk, og er langtfra den konsekvensløse og tankeløse pragmatikken som mange konservative vil ha den til å være. Tvert i mot er pragmatikken - om noe - et resultat av grundige overveininger, menneske - og samfunnssyn. Boken anbefales, som en kort innføring eller et debattinnlegg fra en artikulert representant for den opprinnelige konservatismen.
Er verdikonservatismen borte?
Det første problemet er embetsmann – næringslivsaksen er svært endimensjonal. Den kan på mange måter reduseres til uenighetene mellom en moderate og pragmatisk, såkalte lyseblå, fløy og en mer liberalistisk, men like pragmatisk, mørkeblå fløy. Men i de fleste av Høyres store verdidebatter de siste årene har kroner og øre spilt liten rolle. Den påståtte motsetningen fanger ikke inn debatten om stat og kirke, personvern kontra overvåkning, liberale eller stramme rammer for ytringsfriheten, positiv eller negativ holdning til globalisering og innvandring, grensene mellom teknologi og etikk, problematikken rundt sorteringssamfunnet og så videre. Om et parti har forvaltet sitt konservative tankegods på en god måte måles bedre i slike verdispørsmål enn av hvor mange togstrekninger som konkurranseutsettes eller postkontor som legges ned. At Høyre i regjering har vært ansvarlige inntil det selvutslettende kan vel heller ikke sees på som et grunnleggende svik mot konservative tanker om moderasjon og måtehold.
Det er i bunn og grunn revnende likegyldig hvem som kaller Høyre verdikonservative og ikke. Akkurat som man ikke kan la seg affisere av merkelapper som nyliberal, eller beskyldninger om raseringer av velferdssamfunnet. I sin rene form er politisk retorikk sjelden annet enn en oppvisning i at fulle tønner også rumler.
Kravet om ideologisk renhet, og beskyldninger om påfølgende svik, er ikke nytt i norsk politikk. For bare fem korte år siden fikk Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg selv de samme beskyldningene mot seg. Han var ikke en ”ordentlig” sosialdemokrat fordi han omstilte offentlig sektor og solgte unna statlige aksjer. Men hva er ”ordentlig” sosialdemokrati? Å holde fast på klassekampen fra 30 tallet, industripolitikken fra 70 tallet eller reguleringspolitikken fra 80 – tallet? Hvor finner man den rene ideologi, annet enn i idéhistoriske betraktninger fra akademiske skrivebord?
Aller minst konservative kan avkreve et sett overordnede dogmer som man skal styre etter til enhver tid. Det finnes ikke et absolutt mål for hvor mye stat og marked et samfunn skal ha, bare et gammelt ekko som sier tenk balanse, tenk helhet, se fremover ved å se bakover. At staten skal være sterk, er et konservativt credo. At staten må være stor er det ikke. Margareth Thatcher gjorde som hun sa og ” pulled back the frontiers of the state”, men svekket hun dermed staten autoritet? Nei. Tvert i mot. Etter Thatchers reformer fremsto Staten som både sterkere og bedre i stand til å hevde sin egen autoritet overfor andre grupper i samfunnet. Politikk måles ikke i kvantitet, men i kvalitet. Mer politikk behøver ikke å bety sterkere politikk, og målet i Norge må fortsatt være å gi enkeltmennesker og familier større albuerom.
Alt var ikke bedre før. Hverken under C.J. Hambro, Sjur Lindebrække, Kåre Willoch, Jan P. Syse eller Kåre Willoch. Tanken om at 80 – tallet, tiåret som fostret kommersielt fjernsyn, børsfest, jappebølge og Høyres dynamiske skattepolitikk, var et høydepunkt for Høyres verdikonservatisme holder neppe i virkeligheten. Hvorfor? Fordi like lite som en svale gjør en sommer så gjør en Langslet, Thyness eller Sejersted et parti konservativt per se. Det er ikke personene, men innfallsvinkelen til politikk som avgjør; om man makter å gå inn i sin tid, og med sin historiske bagasje inntakt, identifisere problemer og løsninger tilpasset den.
Er kritikerne blottet for poeng? Noen av dem er det, men ingen partier bør være døve for kritikk, selv om den føles urettferdig. På minst to punkt har vi en jobb å gjøre.
For det første må Høyre tydeliggjøre at selv om et kapitalistisk system er avgjørende for et fritt samfunn så er ikke markedet Alfa og Omega. En konservatisme som ikke ser forskjell på hva politikken skal regulere, og hva politikken skal omfavne, mister raskt sin betydning. Konservatismen har hverken markedet som utgangspunkt eller sluttstasjon. Det er verdt å minne om hva som er markedets kvaliteter, sett fra et konservativt ståsted: Ikke primært billigere hamburgere og reality – TV med sms avstemning, men maktspredning, medbestemmelse, verdiskapning, muligheten til å stå på egne ben og skape et bedre liv for seg og sine, uavhengighet... Forsvaret av alle utslag av markedsøkonomien, uansett hvor lavpannede, skadelige, samfunnsnedbrytende eller vulgærkommersielle de er, er ikke konservatisme. Samtidig må vi advare mot alle dom som tror at mer politikk, styring og regulering gir enkle løsninger på kompliserte problemer. ”Det er til syvende og sist ikke rekkevidden av de beslutninger som treffes av folkevalgte representanter, men heller individets utstrakte adgang til på sitt eget område å handle selvstendig og under ansvar som kjennetegner det frie samfunn.”, skrev høvdingen Sjur Lindebrække i Minerva i 1968. Formuleringen er påfallende lik de vi i dag finner i Unge Høyres materiell, med milde justeringer av språket for å kompensere for 35 år med utvikling. Noen som sa mangel på kontinuitet?
For det andre har partiet, i likhet med alle andre partier, for lenge tatt for lett på ideologisk debatt. Men det holder ikke å drive botslesning av gamle utgaver av MINERVA, eller trykke opp igjen 20 år gamle studiesirkler. Fortiden skal inspirere, ikke dirrigere. Hver generajon må legge ut på sin egen ideologiske reise, med historien som fast tilbehør i bagasjen. Sjansen er selvfølgelig tilstede for at både Lars Roar Langslet, Francis Sejersted, Paul Thyness, Jo Benkow, Ingeborg Moreus Hansen med flere vil reagere på debattene underveis, og mene at ungdommen er både vel spissformulerte og lite gjennomtenkte, men det er prisen å betale for å ha et levende parti. Vi kunne selvfølgelig fulgt Bernt Hagtvets råd å bare ta opp igjen prinsipprogrammene fra 60 – tallet, men da vil partiet raskt forvitre.
God helg! Jeg drar til New York som ungdomsdelegat til FN på tirsdag. Blir dessverre litt rolig på bloggen de tre ukene jeg er borte, men kommer til å legge ut kommentarer så ofte jeg har tid.
Et forsvar for nazistene og kommunistene
I følge Aftenposten i dag vil et flertall av det norske folk sterkt begrense ytringsfriheten. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1087767.ece
Av et representativt utvalg på 1404 personer i alderen 18- 79 år svarte 76 prosent at de vil nekte nazister å arrangere offentlige møter. Nesten like mange vil nekte radikale muslimer å samles, mens hele 25 prosent mener at kommunister ikke bør få lov til å samles på samme vis. Er det lov å si at man gir blanke f... i folkets holdning til akkurat dette? (..og det er fullt mulig å stille spørsmål ved hvordan undersøkelsen er tatt opp også). Mange av de klassiske liberale frihetene som har sikret samfunnet vårt, er nemlig ikke nødvendigvis populære hos de brede velgergrupper. Tradisjonelt har de blitt forsvart av intellektuelle eliter både fra høyre og venstre. Slik er det nok fortsatt. I dag lever vi i en verden hvor liberale friheter og rettigheter er under angrep, særlig under dekke av krigen mot terror. De fleste er villige til å ofre litt av alt for å føle seg trygge. Da er det desto viktigere at oppegående og liberale krefter, enten de er fra sosialistisk eller borgerlig side, står sammen.
Akkurat her er det faktisk verdt å gi skryt til Sosialistisk Venstreparti og Inga Marte Thorkildsen fra Justiskomiteen. SVs prinsippfaste betenksomhet i saker om romavlytting og økt politimyndighet hører til de stolteste øyeblikkene i partiets historie! Mange på venstresiden flirer fortsatt hånlig av de borgerlige frihetene, men det er verdt å minne dem om Martin Niemöllers dikt:
?Først forfulgte de kommunistene,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke kommunist.
Siden forfulgte de fagforeningsfolkene,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke fagforeningsmann.
Siden forfulgte de jødene og sigøynerne,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke jøde eller sigøyner.
Siden forfulgte de de homoseksuelle,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke homoseksuell.
Når de siden forfulgte oss var det ingen igjen som kunne protestere.?
...i dag tar de nazistene og de radikale muslimene først - så kommunistene. Merkelig nok er en av våre viktigste oppgaver i politikken å forsvare meningene og rettighetene til dem hvis meninger vi hater mest...
Arbeiderstyrte bedrifter
Denne uken har jeg vært i Arendal og i Gjøvik. Begge gangene med Gry fra AUF. De to motpolene i norsk politikk er nemlig Arbeiderpartiet og Høyre. Jada, det finnes partier som er mer ekstreme. Det finnes partier som plasserer seg lengre ut til venstre. Men Arbeiderpartiet og Høyre står for to grunnleggende forskjellige og helhetlige syn på samfunnet. Arbeiderpartiet vil ha mer politisk kontroll og tror statens viktigste oppgave er å styre oss alle. Høyre setter den private velferden i fokus, den som enkeltmennesker og familier skaper selv. Fellesskapets oppgave er først og fremst å ta skikkelig hånd om dem som ikke klarer seg selv. Det er et paradoks at i velferdssamfunnet Norge har vi Europas høyeste overdosedødsfall, 100 000 sosialklienter og 1 av 5 nordmenn utenfor arbeidslivet. De virkelig store sosiale utfordringene klarer vi aldri å løse med sosialismens A4 løsninger..
At det finnes mer ytterliggående grupper fikk vi et eksempel på på Gjøvik. En representant for Sosialistisk Ungdom reiste seg og hyllet tanken om arbeiderstyrte bedrifter hvor arbeiderne selv får beholde overskuddet. Jeg spurte enkelt og greit om det også betydde at arbeiderne selv måtte dekke underskuddet. Det kunne han ikke svare på (og når sosialistene svarer på dette sier de ofte at staten må dekke underskuddet, men det betyr jo i praksis at det blir mer lønnsomt å drive med underskudd enn overskudd!).
God helg og god 17. mai. Selv skal jeg til Porsgrunn, fortsatt den beste byen i hele verden. Ha det gøy.
Hurra for marxismen!
Sosialistisk Venstreparti skal ha landsmøte i helgen. Blide og blogg - glade Kristin Halvorsen leder et parti som har forsøkt å legge fra seg gamle overbud, sosialistiske drømmer og ambisjoner. I hvert fall tilsynelatende. Kristin H. er åpenlyst ubekvem når hun må forsvare SVs programformuleringer om å sosialisere næringslivet eller "utrydde fattigdom i løpet av neste stortingsperiode" (noe som ikke er mulig, ifølge Halvorsen selv i dagens Aftenposten). Dette er den naive og svermeriske delen av SV. Verre er det med marxistene. Verre er det med stortingsrepresentantene som hvert år foreslår å gi fredsprisen til diktator Fidel Castro.
Jeg har foretatt en liten gjennomlesning av programmene til Sosialistisk Ungdom (SU) og Arbeidernes Kommunistiske parti (AKP). Likhetene er slående. I all ydmykhet har jeg også tillatt meg å oversette partispråket til vanlig norsk.
Partienes hovedmål:
Sosialistisk Ungdom (SU) er en revolusjonær ungdomsorganisasjon
AKP kjemper for en sosialistisk revolusjon
En sosialistisk revolusjon er et sosialt opprør der arbeiderklassen tar makta fra borgerskapet og undertrykker det som klasse, oppløser det borgerlige statsapparatet, opphever den kapitalistiske privateiendommen og etablerer nye, sosialistiske produksjonsforhold.(AKP, SU)
En sosialistisk revolusjon vil aldri seire uten at borgerskapet avvæpnes og at folket tar kontrollen over våpenmakta (AKP)
NORSK: La oss stjele all eiendommen til dem som eier, og frata dem rettighetene sine slik at de aldri kommer tilbake. For å sitere boken "Tredje Venstre": "Den største feilen sosialdemokratiet gjorde var at den ikke fratok kapitalistene makten over produksjonsmidlene", dvs. den konfiskerte ikke eiendommen deres.
Privat eiendomsrett:
SU:
Den
viktigste forutsetninga for å bygge et sosialistisk folkestyre er
avskaffelsen av privat eiendomsrett. Kapitalistenes eiendom skal
konfiskeres og overlates til fellesskapet
Opphevelsen av den private
eiendomsretten er nødvendig både for å fordele makt i samfunnet, og for
å sikre en rettferdig fordeling av verdiene.
AKP:
Under
kommunismen vil den private eiendomsretten til naturressurser og
produksjonsmidler være oppheva. Folk disponerer produksjonsmidla og
naturressursene i fellesskap.
NORSK: Du tror kanskje du eier lønna di fordi du har tjent den selv? FEIL. Den er egentlig bevilget til deg fra Staten. Sosialistene har forsøkt å fjerne eiendomsretten før, og rettsstaten, menneskerettighetene og demokratiet har gått med i dragsuget. Mao, Stalin, Pol Pot og millioner av døde mennesker var resultatet. Dette er ikke det SU og AKP vil. De ønsker ikke en slik utvikling. Men de stiller seg heller ikke spørsmålet om hva som skjer med et samfunn som opphever - fullt og helt - alle grenser mellom det private og det offentlige; et samfunn hvor alt blir underlagt politisk makt uten kontroll.
Synet på demokrati og ytringsfrihet:
SU:
Kapitalismen
kan ikke avskaffes uten at kapitalistene blir fratatt makt. Fordi
sosialdemokratiet aldri har forsøkt å gjøre dette har kapitalismen
bestått i Norge. En sosialistisk revolusjon innebærer at kapitalistene
ikke får muligheten til å komme tilbake.
AKP:
Den
sosialistiske staten kan innskrenke de demokratiske rettighetene for
grupper som vil gjeninnføre kapitalismen med makt, med eller uten
støtte fra imperialismen utafra; og for nazistiske og rasistiske
organisasjoner.
NORSK: ..og der røyk rettsstaten også. Eneste måten å hindre kapitalistene fra å komme tilbake er å frata dem eiendomsrett og innføre et slags proletariatets diktatur. Noen som nevnte dødsmarkene?
Mennesket og kapitalismen:
SU:
Menneskenes frigjøring er avhengig av at kapitalismen blir avskaffa.
AKP:
For at mennesket skal kunne leve fritt må kapitalismen avskaffes.
NORSK: Å avskaffe kapitalismen - det vil si markedet - betyr ikke å begrense eller regulere skadelig utvekster, men å forby frivillig handel mellom voksne mennesker. Vil du selge meg et eple? Sorry, jævla kapitalist!
Sammenhengen mellom kapitalismen i Norge og den globale kapitalismen:
SU:
Det
er riktig av den norske fagbevegelsen å kreve høye lønnstillegg og
andre forbedringer av levekårene for folk i Norge. Slik kan vi bidra
til å svekke kapitalismens verdensherredømme.
AKP:
Også
i land som Norge, med en av verdens høyeste levestandarder, er
lønnskamp nødvendig. Å gi avkall på lønnsøkning gir bare fullere lommer
for kapitalistene - og ingen bedra situasjon verken for den enkelte
arbeider eller samfunnet som heilhet.
NORSK: ...og det er riktig å kreve høye tollmurer rundt norsk landbruk, proteksjonisme og handelshindringer slik at de fattigste landene ikke har noen som helst sjanse til å komme seg ut av fattigdom.
Synet på verdensinstitusjoner Norge er med i:
SU:
SU krever at Norge melder seg ut av EØS og arbeider mot norsk innmelding i EU
SU krever at Norge melder seg ut av NATO.
SU går inn for at Norge melder seg ut av WTO.
AKP:
Handelsorganisasjoner
som WTO og EU/EØS undergraver og fratar nasjonalstatene kontroll over
naturressurser og økonomi. De innlemmes i stormaktenes militære
sikkerhetssystem og utvikler servile politiske regimer.
NORSK: Heia Nordisk Råd! Alt annet suger. Den stadig større andelen av SV velgere som er for EU (..og er sosialister!) har ikke forstått noe.
Godt landsmøte, kamerater!
Rettigheter
I påsken har jeg lest fire bøker som alle satte i gang diverse tankeprosesser: Judgement Day av Nathaniel Branden (om hans år med Ayn Rand), The Lexus and the olive tree av Thomas Friedman, John Lyng - samarbeidets arkitekt av Lars Roar Langslet og Anarchy, State and Utopia av Robert Nozick.
Nozicks bok er en av klassikerne innenfor det jeg vil kalle teoretisk liberalisme. Boken, som i store deler er skrevet som et svar på liberaleren John Rawls sine teorier om rettferdighet (http://www.policylibrary.com/rawls/), er en oppvisning i logisk resonnementkunst. Nozick stiller nærmest Sokratiske spørsmål, og drar forsiktig leseren med på konklusjoner underveis. Hans evne til å formulere enkle eksempler er legendarisk, som hans oppgjør med omfordeling i "Chamberlain" eksempelet. Nozick vil vise at et mål om konstant resultatlikhet må innebære en kontinuerlig politisk omforderling som enten forbyr, eller etterlater som verdiløse, voksne menneskers frie valg. La oss tenke oss, sier Nozick, at alle mennesker i samfunnet startet med akkurat de samme økonomiske midlene, for eksempel 100 kroner. Så bestemmer Wilt C seg for å arrangere et basketshow hvor han tar en liten sum i inngangspenger. Alle som kommer til showet gir frivillig fra seg litt av sine midler for å la seg underholde. Når showet er over sitter Wilt igjen med mer penger, og de andre igjen med mindre. Er det umoralsk og galt? Selvfølgelig ikke, mener Nozick.
Konklusjonene hans underveis er spennende, men utgangspunktet enda mer. Nozick begynner boken veldig enkelt med å slå fast at mennesket har rettigheter, som et postulat. Det er vanskelig fordi rettigheter er blant de mest kompliserte begrepene på høyresiden. Nozicks utgangspunkt inneholder allikevel noen helt klare føringer:
- Han snakker om individuelle, ikke kollektive, rettigheter.
- Han omtaler rettigheter som noe gitt, ikke noe som opparbeides eller bevilges (noe du har uavhengig av den konkrete situasjonen).
- Han mener rettigheter er absolutte, det vil si at de ikke kan krenkes (han har noen punkter som kan kalles forbehold, men disse kommer jeg ikke inn på her).
Allikevel gir han overhodet ikke noe svar på hvorfor vi har rettigheter, eller hvor disse kommer fra. Innenfor liberalistiske og konservative miljøer finnes det en rekke forskjellige utgangspunkt: Rettighetene er gitt fra Gud, de er naturgitte, de kan utledes av menneskets natur (http://www.aynrand.org/site/PageServerde) er praktiske kjøreregler osv. Jeg synes det konservative utgangspunktet er interessant. I likhet med Nozick finnes det ingen (så vidt jeg vet) konservative tenkere som har forsøkt å begrunne hvorfor vi har rettigheter, men Edmund Burke omtaler rettigheter ofte, og skiller klart mellom legitimiteten til rettigheter og begrunnelsen for dem. Legitimiteten gis av historie, tradisjon og nedarvet visdom, hevder Burke. Som en utpreget skeptiker, med en kritisk distanse til all rasjonalisme, mente han at rettigheter ikke kan oppdages ved skrivebordet. De har bare verdi dersom de forankres i en konkret, historisk situasjon. På den måten må Burke også avvise alle absolutte rettigheter. Utgangspunktet inneholder en stor porsjon visdom, de fleste land i verden har for eksempel sluttet seg til FNs grunnleggende menneskerettigheter, men det hjelper lite for menneskene i Iran eller Saudi Arabia. Bare håndfaste institusjoner kan beskytte rettigheter. Samtidig blir den konservative innfallsvinkelen offer for historisk partikulærisme - rettigheter kan bare beskyttes i akkurat det samfunnet, på grunn av akkurat den tradisjonen og historien... Hva betyr det? At mennesker i diktaturer ikke har rettigheter? At ingen har rett til å slåss for demokrati før staten innfører det?
I min egen jakt på innfallsvinkler har jeg stor sympati for tanken om rettigheter som utledet fra menneskets iboende verdighet. På den annen side, hva betyr egentlig det?
