Lille Blå - Torbjørn Røe Isaksen

Det er i dag 53 dager siden Kristin Halvorsen oppdaterte sin BLOGG. http://www.sv.no/oslo/personer/kristin.html

Hvorfor sa franskmennene nei, og er det nødvendigvis dårlig?

Frankrike har en svært spesiell politisk kultur. Som få andre land i Europa har den massive franske staten blitt styrt av en elite med samme bakgrunn fra de store utdanningsinstitusjonene i landet. Det var denne eliten som i går fikk en nesestyver fra et flertall av folket. Det er ikke et ukjent fenomen i politikken. Også store deler av det vi kan kalle den norske eliten har to ganger stått i bresjen for å melde inn Norge i EU, og fått nei fra folket. Som i Norge gikk sosialistpartiets og høyrepartiets ledelse sammen om å anbefale "oui" til grunnloven, og som i Norge møtte de sterk motstand fra grupperinger til venstre og høyre for seg - fra Attac og venstrefløyen i sosialistpartiet til Nasjonal Front og den motbydelig Le Pen. Forskjellen er selvfølgelig at Norge er et lite land nord i Europa, mens Frankrike er en stormakt, og har vært en drivkraft, internt i EU.

Hvorfor sa franskmennene nei? Blant forklaringene ligger utvilsomt at EU i stor grad mangler folkelig forankring. EU er et politisk prosjekt som er drevet frem av sentrumspolitikere fra sosialistiske, liberale, konservative og kristendemokratiske partier, EU er et fredsprosjekt, EU er bra for økonomien - men EU mangler nasjonalstatens legitimitet, bygget opp som den er gjennom århundrer. Allikevel er de franske nei - aktivistene raske med å påpeke at deres nei ikke var et nei til EU, bare et nei til den fremlagte konstitusjonen.

Noen vil nok forsøke å lese avstemningen som et oppgjør med "nyliberalisme" (et ord alle bruker, men ingen definerer) og globalisering. Det er nok både riktig og galt. Riktig fordi Europas problemer blir stadig mer åpenlyse for alle som vil se. Kontrasten mellom Storbritannia som tok mange av sine tøffe reformer under jernladyen på 80- tallet, og Tyskland som med sin voldsomme velferdsstat har en arbeidsledighet som er høyere enn siden 30 - tallet, er slående. Den internasjonale konkurransen blir tøffere, og det er viktig for land å ha det politikerne på sin sedvanlige teknokratiske måte kaller endringskompetanse. Samtidig betyr ikke globaliseringen automatisk at tiden for de store velferdsstatene er fordi. Thomas Friedman argumenterer langs de baner i sin bok "The Lexus and the olive tree", men blir kraftig irettesatt av Martin Wolf i hans nye "Why globalization works". Wolf mener Europas velferdsstater må og bør reformeres, men finner ingenting som skulle tilsi at de store staters tid må være forbi bare fordi vi lever i globaliseringens tidsalder.

Folkeavstemningen i Frankrike var uten tvil et signal til regjeringen, men hva slags signal? Over store deler av Europa er misnøyen med de etablerte partiene stor - enten det er sosialdemokratene i Tyskland eller høyrepartiet i Frankrike. Folk er misfornøyd med høy arbeidsledighet, men er de misfornøyde fordi politikerne reformerer eller fordi reformene er så skrittvise at de gir liten effekt? Det er vanskelig å si. For meg er det lite som tyder på en internasjonal ideologisk venstrebølge nå. Tvert i mot virker misnøyen overraskende avideologisert - et slags pragmatisk forsvar for det kjente og kjære.

Var det dumt at franskmennene stemte nei? Tja. Det er dumt for EU, som åpenbart ikke har en organisasjon som kan takle 25 medlemsland. Samtidig gir det et klart signal også til Europas politikere om at reform er nødvendig. EU kan ikke drive som en vestlig rikmannsklubb, for eksempel med sin absurde landbruks - og distriktspolitikk, lenger. Som glødende tilhenger av EU, men skeptiker i forhold til en stadig nærmere integrasjon, er jeg villig til å se det positive i situasjonen.

I dag kom en god nyhet. Nok en gang viser en meningsmåling et stabilt flertall for at Norge burde bli med i EU. Slik har det vært i flere år nå, og det er på tide at politikerne tar hintet. I 1994 var det elitene - med de store partiene, avisene og organisasjonene i spissen - som kjempet for EU medlemsskap. I 2005 er det omvendt. Folket sier JA, mens toppene nøler. Derfor er det ekstra skuffende at Arbeiderpartiet la EU saken i skuffen på sitt landsmøte i helgen. Jeg ble heller ikke imponert over lederen av Europabevegelsen, Svein Roald Hansen (Ap). Han uttalte på NRK i dag tidlig at regjering måtte være viktigere for Ap enn EU. Jeg lurer på om Hansen ser på seg selv som Aps forlengede arm inn i JA bevegelsen, eller som JA bevegelsen sin forlengede arm inn i Ap?

Ideen om Europa er tverrpolitisk. Den er ikke rød, blå eller gul. Ideen om Europa er felleseie, og dens fremste kjennetegn er at den er moderat.

Ideen om det samlede Europa ble født i ruinene av ekstremismen til høyre – nazistene og fascistene i Tyskland og Italia – og ekstremismen til venstre – kommunismen og den ekstreme sosialismen i Øst Europa og Sovjet. Ideen om Europa samlet sosialister, sosialdemokrater, radikale, konservative, liberale og liberalister om et felles prosjekt. Ja, faktisk om et uttrykk for den felles kulturarven som Europa er bygget på:

Menneskerettigheter og respekt for den enkelte.
Fellesskap om omsorg for dem som ikke klarer seg selv.
Fred og demokrati.
Medbestemmelse.

Derfor er ideen om Europa mer slitesterk enn den norske EU debatten, mer slitesterk enn grunnlovsavstemningene i EU, mer slitesterk enn EU parlamentet og Brüsselbyråkratene.

Det er en ide som ikke først og fremst er bygget på lover, traktater, ord og paragrafer – men på erfaring, historie, nærhet, nederlag og fellesskap – og så seier. Jeg kan ikke forstå annet enn at så lenge Norge hører med i den store historien om Europa, hører vi også med i ideen. Det vet jeg at Arbeiderpartiet også forstår. Bare synd at de ikke tør å si det.