Lille Blå - Torbjørn Røe Isaksen

OBS: Den er ikke korrekturlest....

Fremtiden nekter å vente

Kjære landsmøte,

Tusen takk.

I dag lager vi Norges blåeste by i Norges rødeste fylke!

Det er nøyaktig ti år siden jeg var delegat på Unge Høyres landsmøte for første gang. Jeg hadde meldt meg inn noen år tidligere etter å ha lest gjennom programmene til alle ungdomspartiene. Fra Rød Ungdom fikk jeg et brev hvor det stod "Kjære kamerat Torbjørn", og en studiehefte som var trykket i 1979. Det havnet raskt i skuffen sammen med materiellet fra Sosialistisk Ungdom og AUF. Jeg vurderte aldri å bli med i Senterungdommen, men det burde jeg kanskje gjort. For i følge hjemmesidene er de Norges råeste ungdomsparti, men uansett hvor "rå" de sier den er, så har verken by- eller bygdesosialismen har noen gang appellert til meg. Jeg har aldri skjønt hvorfor venstresiden ikke har tillitt til at folk kan bestemme over seg selv, men de har full tillitt til at folk kan bestemme over alle andre!

Som leder i Unge Høyre har jeg fått jobbe med unge, engasjerte og idealistiske mennesker. Folk som brenner for å gjøre verden til et bedre sted, for frihet og for muligheter. Jeg har lyst til å begynne med å si tusen takk til de som har sittet i landsstyret, sentralstyret og ikke minst det fantastiske sekretariatet. Og selvfølgelig medlemmene, enten du har vært med lenge eller akkurat har meldt deg inn. Det er kanskje slik at lederen i Unge Høyre er den som får ansiktet sitt i avisene, men det er dere som gjør det mulig.

Det er mange ting vi har fått til sammen som jeg er stolt over. Vi har gjennomført Mulighetsorganisasjon som har gjort at vi fokuseres mer på aktivitet enn på byråkrati, jeg er stolt av medlemstallene våre som er høyere enn på ti år - og jeg er stolt av at vi gikk frem med over seks prosentpoeng ved skolevalgene. Det er det dere som har æren for. Etter to uker med dårlige nyheter for Høyre gå dere partiet en vitamininnsprøytning. Dere vant valget!
---
 
Kjære landsmøte,

Det er spennende tider i norsk politikk. De siste ukene har den mest profilerte fra regjeringshold vært han som bodde i stabburet til Åslaug Haga. Trond Giske var sist i avisen fordi har tryglet Norwegian Wood om gratisbilletter. Fire ganger. Og han fikk nei alle gangene. Ta et hint, Trond. Bård Vegard Solhjells største prestasjon er at han ikke er Øystein Djupedal. Fornyingsminister Heidi Grande Røys nådde sitt høydepunkt da hun kom inn i regjeringen, og siden det har hun forsøkt å sitte musestille så ingen skal oppdage henne å kaste henne ut. Stein Kåre Kristiansen har kalt regjeringen for Regjeringen Tufte. Men Tufte hadde i det minste en dyktig trenger og et karismatisk mannskap - og de holdt på det samme laget gjennom hele sesongen.

Regjeringen har kranglet så mye for åpen scene at Lars Sponheim og Olaf Thommesen virker som et nyviet homopar. De har brutt så mange løfter at Morgan Andersen fremstår som troverdig. De har brutt barnehageløftene, brutt fattigdomsløftene, brutt skoleløftene, brutt helseløftene og brutt løftene om å fylle opp bassengene? Noen sier at regjeringen ligner en dårlig episode av Hotell Cæsar, men Hotell Cæsar har holdt på i over ti år. Denne regjeringen har bare ett år igjen. Og ingen kommer til å kreve reprise.
----
 FREMTIDEN NEKTE Å VENTE

Fremtiden nekter å vente, het en debattbok Unge Høyre ga ut i 2002. Det føles kanskje ikke slik hver dag, men endringene vi har gjennomlevd de siste tiårene er enorme - og de blir sannsynligvis enda større i de neste tiårene. Jeg forstår ikke alt som skjer, men jeg forstår at det er noe der ute som også får konsekvenser for det som skjer her inne (pek mot hodet).

Da USA sendte Apollo 11 ut i rommet hadde den mindre datakraft enn en Commodore 64...og den er igjen som en bitteliten dverg sammenlignet med Wii. Fra OL på Lillehammer OL ble det ikke sendt ut en eneste e-post, for nettet var enda ikke kommet i bruk. Unge Høyre fikk sin første hjemmeside i 1996, og det er ikke mer enn tre år siden blogging som fenomen virkelig kom til Norge.

Tidligere direktør i WTO, sosialdemokraten Mike Moore var sønn av to arbeidere med dårlig råd. Da han vokste opp var den store drømmen å få Encyclopedia Britannica, men det kostet titusener av kroner. I dag er den samme informasjonen tilgjengelig for bare noen få hundre kroner på nettet - eller gratis på wikipedia. I dag kan kenyanske bønder sjekke de internasjonale kornprisene via mobiltelefon. I Iran sitter unge og laster ned Metallica, mens i nabohuset ser de videoene til Al Qaida. Teknologien og globaliseringen endrer verden i et forrykende tempo, og vi har bare så vidt begynt på reisen.

Den teknologiske utviklingen og globaliseringen gir enorme muligheter, men også utfordringer. Globaliseringen er bare delvis et resultat av politikk, snarere har den sine røtter i folks ønsker og drømmer, sitt utgangspunkt i menneskets vilje til å gjøre noe godt for seg selv og sine nærmeste. Derfor er globaliseringen også vanskelig å styre? frihet er vanskelig å styre. Verden endrer seg når mennesker, varer, ideer og kulturer beveger seg over landegrensene i et stadig raskere tempo. Gårsdagens u-land kan bli morgendagens supermakter, men gårsdagens trygge arbeidsplass kan også bli morgendagens nedlagte fabrikklokale, gårsdagens trygghet kan bli morgendagens usikkerhet.

Det er nok av oppgaver for et liberal-konservativt parti som vil beskytte enkeltmenneskets verdighet og frihet.

Det åpne samfunnet har sine fiender. Fiender som forakter friheten og frykter mulighetene - og som er villige til å gå over lik for å nå sine mål. Men vi må samtidig advare mot dem som vil bruke terrortrusselen som et påskudd for å underminere privatlivet og rettsstaten, og sakte, men sikkert øker statens mulighet til å overvåke og kontrollere sine innbyggere. Da George Orwell skrev sin berømte roman 1984 i 1948 var den autoritære overvåkingssamfunnet han beskrev ren science fiction. I dag er det fullt mulig å gjennomføre. Den som ikke har noe å skjule har heller ikke noe å frykte, sier de. Men vi har noe å frykte. Tapet av privatlivet til en stadig større og mektigere stat.

Vi trenger noen som sier stopp, hit, men ikke lenger.
Vi trenger noen som verner om enkeltmennesket.
Vi trenger noen som verner om friheten.
Vi trenger et sterkt Unge Høyre.

Kjære landsmøte,
Vi har en kamp å kjempe på to fronter. Vi advare mot dem som tror at retten til et privatliv og en rettferdig rettssak ikke gjelder lenger i møtet med det åpne samfunnets fiender. Mot dem som vil redusere mennesker til en rase, religion eller gruppe.

Men vi må også konfrontere det åpne samfunnets fiender med all vår kraft, enten de dreper for en Gud eller en stat. De må bekjempes. Ikke bare for vår egen del. Men
 - for at hver eneste unge jente skal få sjansen til å ta utdannelse uten å måtte frykte for livet.
- for hver kvinne skal få rett til å velge å gifte seg av kjærlighet, også på tvers av samfunnets ønsker.
 - for friheten til å tenke, mene og tro uten å frykte fengsel og forfølgelse, uansett hvor man er i verden.

Vi må bekjempe dem med ideer og argumenter. Men, la det være helt klart, av og til må vi også bekjempe dem med militærmakt. Derfor står Unge Høyre stolt, støtt og trofast bak våre kvinner og menn i uniform enten de er hjemme eller ute.
---
UTFORDRINGEN FOR VERDEN

Kjære landsmøte,

Frihet og muligheter er bare en fjern drøm for en stor del av verdens befolkning. Utviklingen går kanskje raskt, men for mange mennesker går den altfor sent. Midt i teknologirevolusjonen er det verdt å huske på at 95 prosent av verdens befolkning aldri har sittet i et fly. Fortsatt lever 2 milliarder mennesker i absolutt fattigdom.

I Goru Gutu distriktet i Etiopia er arbeidsdagen lang og hard under den stekende solen. Det er staten som eier jorden, og livet som fattig ligner svært mye på livet i et føydalsamfunn for mange hundre år siden. På et av administrasjonsbyggene henger det banner som forteller at "folket er utgangspunktet for all utvikling". Men de fine slagordene kan ikke skjule virkeligheten. Etiopia trues nok en gang av matmangel, tørke og hungersnød.

Som så mange andre land i Afrika forsøkte Etiopia å oppnå rikdom og velstand gjennom det som ble kalt afrikansk sosialisme. Men som alle andre steder har ikke sosialismen skapt annet enn fattigdom og knuste drømmer.

Hvorfor fungerer ikke sosialismen? La meg forsøke å antyde et svar ved å peke på et eksempel. I land som Malaysia og Singapore er kineserne blant de mest vellykkede gruppene. De driver småbedrifter og er ryggraden i handelsstanden. Samtidig var Kina, før de åpnet økonomien sin, lutfattig og håpløst. Hvorfor var kinesere i utlandet handelsfolk, mens kineserne i Kina ikke klarte å skape økonomisk vekst? Kan det være at systemet er problemet, ikke menneskene?

For 50 år siden var det daværende Korea like fattig som Tanzania. Sør Korea satset etter Koreakrigen på markedsøkonomi, privat eiendomsrett og eksport. Utviklingen var ikke alltid perfekt, og ikke alltid demokratisk. Men retningen var klar og tydelig. Tanzania satset i stedet på sosialisme. De kollektiviserte gårder og fabrikker, og mottok milliarder av kroner fra sosialdemokratiske stater i Vesten, ikke minst fra Norge. I dag har vi fasiten. Sør Koreanerne har hatt en massiv økning i levestandard, og er i dag like rike som britene. Tanzania er like fattig som før.  Kan det være systemet som er problemet, ikke menneskene? Kan det være systemet som er problemet når noen land blir rike mens andre forblir fattige? Kan det være systemet som er problemet for Kina, Tanzania og Etiopia, ikke menneskene? Ja, kan det være systemet som er problemet når 2/3 av somaliere i Norge står utenfor arbeidslivet, mens somalierne i USA er godt integrert og har startet tusenvis av bedrifter?

Kjære landsmøte,

Noen sier at sosialismen er en god ide som ikke fungerer i praksis, men det er feil. Sosialismen bygger på folks svakheter, ikke deres styrker. Sosialismen holder folk tilbake i stedet for å løfte dem frem. Kapitalismens største ulempe er den ujevne fordelingen av godene, sosialismens største fordel er den jevne fordelingen av fattigdom. Sosialismen er en dårlig ide og derfor fungerer den heller ikke i praksis!

Det finnes ingen enkel oppskrift for hvordan vi skal løfte folk ut av fattigdom, men det finnes noen enkle tiltak. Frigjør folks skaperkraft og gi dem muligheter. Sikre alle tilgang til helsestell og skolegang. Bruk bistandspenger til å gjøre folk selvhjulpne, ikke til klienter.

Den rød-grønne regjeringens politikk går i mange tilfeller i stikk motsatt retning. Dagsavisen skriver om et illustrerende eksempel. Vi har med norske bistandsmidler bygget opp et slakteri med EU-standard i Swasiland. Bra! Men når produsentene skal selge kjøttet fra det norskstøttede slakteriet til Norge møter de en tollmur på 300 prosent! 300 prosent! Og regjeringen nekter å fjerne tollen. Landbruksministeren sier at Swasiland ikke er fattig nok til å få tollfri adgang til et av verdens rikeste land.

I Swaziland lever 70 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen og har mindre enn en dollar om dagen å rutte med.
42 prosent av befolkningen er smittet av hiv eller aids,
og forventet levealder ved fødsel er litt over 32 år.

Hvor mye fattigere må de være, Jens Stoltenberg? Regjeringen som skulle ta fra de rike opprettholder i stedet et system hvor verdens fattigste betaler millioner av kroner inn i den norske statskassen. Det er urettferdig. Det er usolidarisk og det er umoralsk.
----
LOV Å LYKKES

I min landsmøtetale for fire år siden lanserte jeg slagordet "lov å lykkes". Utgangspunktet var at mennesker kan gjøre fantastiske ting dersom de får muligheten til det. Vi har ikke for mange som satser, skaper arbeidsplasser og tjener penger i Norge. Vi har for få. Det eneste vi har for mye av er skatter, reguleringer og sure sosialister.

Derfor trengs Unge Høyre mer enn noen gang tidligere.

Samtidig er det verdt å tenke over hvordan vi fremstår. Snakker vi om frihet bare for de som klarer seg, for de vellykkede og ressurssterke? Snakker vi om en frihet for de få - om lov å lykkes for noen - i stedet for frihet som en mulighet for de mange - lov å lykkes for alle?

Unge Høyre er på sitt beste når vi forener prinsippene og verdiene våre med saker som folk kjenner seg igjen i, og når vi ikke bare snakker om dem som klarer seg, men også om dem som faller utenfor. Et rikt samfunn har sterk økonomisk vekst og høy BNP. Et godt samfunn er noe mer. Det er et samfunn hvor folk bryr seg, hvor medmenneskeligheten ikke reduseres til bidrag over skatteseddelen og hvor ansvaret ikke stopper ved inngangsdøren eller landegrensene. I et godt samfunn er ikke frihet et privilegium for de få, men en realitet for de mange.

Mitt ideal er et samfunn er hver enkelt får lov til å fly så høyt som hennes vinger kan bære. Der det er lov å satse. Jobbe hardt. Skape noe. Og høste belønningene. Men også et samfunn med sterke fellesskap og felles verdier hvor lykke ikke er det samme som hul materialisme eller økt forbruk.

Vi vet at monopoler er skadelige, og det farligste monopolet i norsk politikk er venstresidens monopol på å bry seg. Tanken om at sosialisme på en eller annen måte er bedre for de som faller utenfor enn frihet. Paradokset er selvfølgelig at venstresiden bare snakker om de som faller utenfor når det er valgkamp. Den daglige kampen om den politiske pengesekken fremstår snarere som en kamp mellom godt organiserte grupper som er sterke fra før og som derfor kan fakturere sine krav over statsbudsjettet. Men noen tilhører ikke en slik gruppe. De blir lett glemt og marginalisert.

Unge Høyre er flinke til å minne om at for hver nye lov og regulering så blir handlingsrommet for enkeltmennesker, familier og bedrifter mindre. Politikerne tar fra oss nok en liten bit av vår frihet, og legger makten i sine egne hender i stedet. Men vi glemmer kanskje å nevne et enda viktigere poeng. Nemlig at for hver time politikerne bruker på å diskutere åpningstider eller reguleringer, så bruker de en time mindre på å løse de virkelige problemene. For hver krone som går ut av statsbudsjettet og ned i lommene på mektige særinteresser, så blir det en krone mindre til de viktigste offentlige oppgavene. En krone mindre til å sørge for at alle barn får et best mulig utgangspunkt i livet. En krone mindre for å få flere ut i arbeid og gi dem muligheten til å stå på egne ben. En krone mindre til å hjelpe dem som vokser uten foreldre, eller til å sørge for at de som blir syke - enten i kroppen eller hodet - får behandling.

Sosialdemokratiet bruker tiden på dem som trenger det minst i stedet for de som trenger det mest. Politikken er blitt for stor til å hjelpe de som er små. Vi må snu pyramiden og sette grenser for politikk. Staten verken kan eller skal være alt for alle, men vi kan og må gjøre mer for dem som trenger det mest.

Få steder er sosialdemokratiets fallitt like tydelig som i skolen.

Den norske skolen er tuftet på en utrolig flott tanke. At alle, uansett opphav, geografi eller kjønn, skal få den samme retten til utdannelse. Det er et viktig prinsipp. Enhver fortjener en sjanse. Det er dine evner og muligheter som skal avgjøre fremtiden din, ikke hvor du kommer fra. Visjonen for skolen er å gi muligheter til både arbeiderens sønn og direktørens datter.

Vi vet ikke nøyaktig når det snudde, men vi vet at den norske skolen i dag ikke lenger utjevner forskjeller mellom barna. Den viktigste faktoren for hvordan du gjør det på skolen er ikke lærebøkene eller pensum.. selv ikke læreren - som spiller en helt avgjørende rolle - er viktigst. Det mest avgjørende er, for å si det enkelt, hvor mange bøker foreldrene dine har i bokhyllen. Om du har foreldre som stiller opp, hjelper med leksene og snakker norsk, så er sjansen god for at skolen blir en trivelig opplevelse. Hvis du mangler tryggheten hjemmefra er sjansen stor for at du ender opp som en av fire som går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, eller havner i den stadig økende gruppen av elever som dropper ut av videregående skole.

Regjeringens løsning på vår kanskje største utfordring har vært å bruke tid og energi på å ødelegge for de to prosentene som går på friskoler - og å pålegge kommunene å gi frukt og grønt til barna.

En god skole gir muligheter til alle. Uansett. I en god skole så går kvaliteten opp, frafallet ned, sidemålet går bort, valgfriheten kommer inn og dårlige lærere kastes ut.

Med dagens regjering går i stedet frafallet opp, kvaliteten ned, dårlige lærere kommer inn og valgfriheten rotes bort.

Heldigvis vet vi løsningen. SV går ned, Senterpartiet går bort,  Ap holder opp, Solhjell kastes ut og Høyre kommer inn.
----
Hvis skolen svikter er det et særlig stort problem for mange innvandrergrupper. Spesielt blant minoritetsgutter er skoleprestasjonene dårlige. De sparkes ut i verden uten elementære ferdigheter og møter et arbeidsmarked hvor det er vanskeligere å få jobb hvis du heter Mohammed enn hvis du heter Morten. Resultatet av dette utenforskapet har vi sett i Rinkeby utenfor Stockholm og i forstedene til Paris hvor natten med jevne mellomrom lyses opp av flammene fra påtente biler.

For 40 år siden kunne enhver mann uten nevneverdige lese- og skriveferdigheter stille seg opp foran fabrikkporten, banke på og få en trygg arbeidsplass for resten av livet. I dag krever de fleste arbeidsplasser kunnskap og kompetanse. De som faller utenfor forblir utenfor, enten de er innvandrere eller såkalte skoletapere. Når skolesystemet først har sviktet, er veien kort til den byråkratiske mølla som til slutt fører deg over på en permanent tilværelse som klient av det offentlige. 700 000 nordmenn i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet, og henter midlene til livsopphold fra trygdeordninger og sosialkontor. De siste ti årene har vi sett en eksplosjonsartet økning i antallet unge uføre og sosialklienter. Unge menn er den mest overrepresenterte gruppen på trygdestatistikken! Det er flere unge på uføretrygd enn innbyggere i Mandal kommune. SVs Karin Anders har kalt uføretrygd for velferdsstatens adelsmerke?Men det er ikke et adelsmerke at over 10 000 unge mennesker går på trygd. Det er en skam!

La det være Unge Høyres oppgave å gjenreise et samfunn hvor det å stille krav er å bry seg, hvor enhver får muligheten til å være selvhjulpen å stå på egne bein.

La det være Unge Høyres oppgave å få slutt på arrogansen som sier at jo flere som er klienter av staten, jo bedre er samfunnet. La vår visjon være å skape et samfunn hvor det er lov å lykkes. Ikke for noen. Ikke for et mindretall. Men for alle.
----
 AVSLUTNING

Jo Benchow ble en gang spurt om hvorfor han valgte Høyre som sitt parti. Jo, svarte han, fordi Høyre er det partiet som best sikrer meg retten til å være annerledes.

Det er kanskje kjernen i vår ideer og prinsipper, essensen av frihet og muligheter: Retten til å være annerledes. Retten til å bli respektert for den du er.

Tidene forandrer seg. Selvfølgelig. Verden i 2008 er en helt annen enn da Unge Høyre ble dannet i 1922. Allikevel bør vi minne oss selv om det Unge Høyres første leder, Lorentz Vogt, sa om vårt oppdrag da dette landsforbundet ble dannet for 86 år siden:

?Det er ungdommen som må holde idealene blanke, når de gamle henfaller til koselig klikkstyre med små intriger eller forbrødring?.

Politikk handler ikke om administrasjon eller makt for maktens egen skyld. Det handler ikke bare om meg og mitt, men om oss. Om fellesskapet. Om at dine utfordringer er mine utfordringer.

Når en 14 åring sviktes av skolesystemet, så gjør det hele samfunnet svakere.
Når en rusmisbruker dør av overdose fordi hjelpeapparatet svikter, gjør det hele samfunnet kaldere.
Når en gründer går konkurs fordi staten skviser ham med skatter og avgifter, blir vi alle fattigere.
Når en homofil bankes opp på byen på grunn av sin legning, krenker det også mine rettigheter.
Når en innflytter møter fordommer og rasisme, må jeg også reise meg å protestere.

Politikk er en kamp om ideer! Og Unge Høyres utgangspunkt er en drøm som mennesket har hatt til alle tider.
At morgendagen kan bli bedre enn gårsdagen.
At uansett hvor høyt fjellet er så kan det bestiges.
Uansett hvor stort havet er så kan det krysses.
Uansett hvor stor utfordringen er så kan den snus til en mulighet.
Vår visjon er at frihet og muligheter ikke skal være privilegier for de få, men en realitet for de mange.

Nå, som i 1922, er det Unge Høyres oppgave. Fremtiden nekter å vente, og dette landsmøtet er bare en begynnelse. Takk for turen. Takk for tilliten. Og for aller siste gang: tusen takk for meg.

Noen overskrifter burde legges på Norgesglass og spares for ettertiden. Dagens i Dvaskavisen er blant dem.

"FRYKTER HOMO- TURISME TIL NORGE"

Justisdepartementet er redd for at homofile ekteskapsturister skal koste norske myndigheter dyrt. Ja, bare tenk hvordan det skal bli? Du går ut for å kjøpe brød og melk lørdag morgen, og må vasse i homofile og lesbiske bare for å komme deg i butikken. De henger overalt, fra trærne, fra hustakene...på bakken ligger det strødd med homofile. Ja, du simpelthen vasser i homs. Jeg blir så forbannet! Når skal de homofile forstå at de ikke kan få alt servert på et sølvfat? Skal de liksom få reise fritt rundt i verden, og få fri adgang til Norge for å gifte seg og drive med homseriet sitt? Nei, nå får det være nok. Her i Norge gjelder norske regler og verdier. Ikke homse- reglene.  

Det er liksom ikke lov til å si at homofili er ekkelt, og at vanlige folk skal få slippe å vasse i homs når de er ute for å kjøpe melk og brød. Og hva med barna? Barna som må vokse opp i nabolag hvor homser og lesber tyteter ut fra alle sprekker og åpninger, klare til å indoktrinere barna med sine perverse sexfantasier. Vi har ikke noe i mot homofile altså. Flere homofile er personlige venner av meg. Jada. Mange. Masse homser, eller homoer, som jeg kaller dem. Hvem?, spør du. Neei...jeg nikker til en fyr som jobber i frisørsalongen oppe hos meg. Fruity som fy. Lyser homs lang vei. Det er helt greit med en. Så lenge han jobber og følger norsk lov. Men hvis vi skal åpne grensene for all verdens homser, hva kommer da til å skje? Norge er ikke stort nok. Rett og slett.

Onsdag 16. februar - Hallo, Halvorsen?

Siden Kristin Halvorsen er den eneste politikeren i Norge med BLOGG, med unntak av meg selv, følger jeg ivrig med på sidene hennes. BLOGGen ble lansert med brask og bram. Nå skjer det omtrent like mye der som på Vår Frelsers Gravlund. Typisk SV. De bruker masse tid på å snakke og blogge om å være moderne, og så klarer de ikke å følge opp i det hele tatt!

Siste BLOGG fra Fru. Halvorsen er:

"22 Januar 2005 10:00

Hår i politikken...- jeg rømmer!"

...og det er tydelig at hun har gjort. Siden den gang har det skjedd masse i politikken, men ingenting på http://www.sv.no/oslo/personer/kristin.html - kanskje den dårligst oppdaterte politiske siden i Norge med unntak av www.nkp.no

JEG UTFORDRER HERVED KRISTIN HALVORSEN TIL EN BLOGGDUELL. VÅPEN: TASTATURET. ARSENAL: ORD. ULTIMATUM: Hvis du ikke oppdaterer BLOGGen innen 24 timer bør du legge den ned, og aldri snakke pent om moderne teknologi igjen!

Jeg har full respekt for de som er uenige i morgendagens vedtak om felles ekteskapslov. Jeg synes det er merkelig at de fremhever partnerskapsloven i stedet, for så vidt jeg husker var de samme miljøene mot denne loven da den ble innført. Kanskje ville det vært ærligere å si det rett ut: Vi er skeptiske til enhver juridisk formalisering av partnerskap mellom homofile.

Likefullt respekterer jeg at denne saken vekker sterke følelser, men jeg respekterer ikke når aksjonsgrupper som Bevar Ekteskap bløffer og forteller usannheter om Høyres program for å score billige poeng om at vi har sviktet våre velgere (se her).

Senest i dag fikk jeg en e-post som åpenbart bygger på de samme usanne påstandene som har blitt servert i flere måneder. Dette er uærlig og uredelig!

La meg ta en kort gjennomgang:

I Høyres stortingsprogram for innværende periode står det:

"Høyre mener at familiene skal ha frihet til å velge mellom samlivsformer og grader av forpliktelse. Ekteskapet er den mest forpliktende og stabile av samlivsformene. Ekteskap og partnerskap bygger på de samme verdier, nemlig to menneskers vilje til gjensidig forpliktelse, og bør derfor beholde en juridisk særstilling."

Høyre sa altså verken ja eller nei til en felles ekteskapslov. Programmet åpnet derimot eksplisitt for adopsjonsmulighet gjennom formuleringen: "ingen bør i utgangspunktet eksluderes fra å bli vurdert som adopsjonsforeldre". Kampanjeorganisasjonene har kuttet ut de første setningene fra programmet, og dermed underslått det helt åpenbare poenget: At både ekteskapet og partnerskapet skal ha juridisk særstilling I FORHOLD TIL andre samvlisformer. Påstanden om at "Dere gikk ikke til valg på dette, og dere har ikke vært ærlige med deres egne velgere." er feil.

I tillegg har Høyre praksis vært krystallklar i slike saker. Representantene stemmer slik deres samvittighet tilsier. De får gjøre som de vil. Det finnes ingen partipisk. Det er derfor en håndfull av Høyres representanter som stemmer mot forslaget.

I prinsipprogrammet som ble vedtatt på Høyres landsmøte i mai gjøres Høyres standpunkt helt klart:

"Høyre ønsker å legge til rette for at alle familier skal kunne skape trygge rammer rundt sine liv.
Familien har en særstilling som samfunnets viktigste byggestein. Ekteskapet bygger på to
menneskers vilje til gjensidig forpliktelse, og må derfor beholde sin juridiske særstilling i en felles
ekteskapslov. Høyre mener det er viktig at samfunnet utvikler seg slik at familiene styrkes og
barns oppvekstvilkår blir best mulig. Dette ivaretas som hovedregel innenfor rammen av
familien." Det var INGEN som stemte mot denne formuleringen.

Det er rett og slett provoserende at anstendige organisasjoner er så uanstendige i sin argumentasjon!
(Høyres programmer finnes her)

Jeg er blitt gammel og sedat. Derfor går jeg av som leder i Unge Høyre om to uker, og da forsvinner også denne bloggen som jeg har skrevet i relativt jevnlig gjennom tre år. Mange andre politikerblogger har blitt lansert, og mange har forsvunnet (blant annet Kristin Halvorsens famøse blogg).

De siste ukene vil jeg gå en tur nedover minnenes aveny. Dette innlegget er tre år gammelt og handler om KrFs wonderboy, Knut Arild Hareide som hadde en litt uheldig uttalelse i Natt og Dag (jeg forstod i ettertid at det er forskjell på hva en UH-leder og en statsråd kan - og bør - tillate seg):

Gratisavisen Natt og Dag, kjent for hardtslående ballespark i hytt og gevær, frekke kommentarer og raske revolverintervjuer, har gjort en intervju med miljøvernminister Knut Arild Hareide. Selvfølgelig har de prøvd å sette ham fast med spørsmål som "Hvis du skulle kline med enten Per Kristian Foss eller Torbjørn Røe Isaksen hvem ville du valgt". Hareide valgte undertegnede, og det bare på grunn av alderen. Da jeg opptrådte i samme spalte for en måned siden ble jeg spurt om det samme, og svarte da Hareide fremfor Per Kristian Foss. For de som leser Sur/Blid intervjuene i Natt og Dag, og kjenner stilen, burde ikke slike spørsmål og svar overraske. Det er mulig noen reagerer når Knut Arild Hareide svarer på spørsmål om klining og sex. Jeg gjør det ikke. Jeg synes faktisk det er tøft av miljøvernministeren å stille opp i en av de mest bad ass publikasjonene vi har i landet her. De som leser hele intervjuet forstår også at dette først og fremst er ment å være morsomt. Og faktisk er det. De som ikke synes det er litt artig får ha det så godt. Smaken er som baken.

Kjære leser (hvis det er noen igjen)!

Det føles litt urettferdig å komme på en liste over Norges ti beste politiske blogger hos kommentar.no når jeg har vært på ferie i ti dager uten å oppdatere bloggen. Jeg visste at mitt sitat fra første året som UH-leder om at "ferie er for sosialdemokrater" ville komme tilbake for å bite meg i rumpa. Men jeg har en hemmelighet å avsløre. Jeg har tatt ferie tidligere også.

Det er fristende å avlegge dagens forside i Dagbladet en visitt. Noen av Norges rikeste mennesker er samlet i Frankrike for å drikke champagne og feire bursdag - og de varsler kamp mot Jens Stoltenberg. Ola Mæle, bursdagsbarnet, svarer godt for seg inne i avisen, men førstesiden er en ren gavepakke til Arbeiderpartiet. Tipper de spretter champagnekorkene på Youngstorget i dag...

Du vil i de kommende ukene være vitne til en styrt avvikling. Om rundt tre uker går jeg av som leder i Unge Høyre. Nye krefter overtar som det heter. Dermed forsvinner også denne bloggen. Søndag 22. juni er det slutt. Da blir aller siste ord på denne bloggen skrevet.

Men følg med frem til det! Det blir gjensyn med noen høydepunkter og lavmål, og kanskje en konkurranse for aller siste gang. All things must come to an end.

Kjære leser,

Jeg skal på ferie frem til 1. juni og i perioden blir det ingen oppdateringer.
Nyt mai.
:TRI

Nettbokhandelen Capris toppliste ser slik ut: 

1. Mat som forbrenner fett
Shreeve, Caroline M.
2007, Norsk (bokmål) 
Innbundet, opplag 3 (2007) 
  
2. Elizabeth Zimmermann's Knitter's Almanac
Zimmermann, Elizabeth
1981, Engelsk  
 
 3. Jan Thomas' stylingguide
Jan Thomas
2008, Norsk (bokmål) 
Innbundet, opplag 1 (2008)

MEN SÅ - på en hederlig 16. plass ligger boken Høyre om! For en ny konservatisme Som du kan KJØPE SELV HER. Vil boken gjøre deg slankere? Ja! Vil boken gjøre deg penere? Ja! Vil boken guide deg gjennom lav-karbo dietter som gjør at du kan gå ned i vekt raskt? Ja! OG I TILLEGG KAN DU LESE OM KONSERVATISMEN SOM POLITISK IDEOLOGI. Hjelp meg å hjelpe deg.

I norske kroner kostet den 150 000, den nye logoen til det britiske finansdepartementets "Office of Government Commerce". Ifølge ledelsen skulle det nye designet modernisere organisasjonens image, og være et eksempel på en mer integrert og effektiv markedsføring. Alt for skattebetalernes penger selvfølgelig.

Men da logoen ble vist fram til de ansatte, tok det ikke lang tid før flere brøt ut i latter da de så logoen sidelengs.

Ifølge ansatte i selskapet hadde logoen allerede blitt trykket på både musematter og penner før den ble presentert.
Fra NRK.

YEAAAAAHHHHH!!!!! Fredag! Den beste dagen i uka! Øl i solveggen. Møte venner. Henge med kjæresten, eller forsøke å få en. Våryre følelser i en by som koker...

ELLER... du kan bruke ettermiddagen på å drikke øl og høre om døde menn som mente adel, konge og fedreland rocket. Bare et forslag. Litteraturhuset. 9. mai klokken 17.00.

Mange politikere sier vi har mangel på penger i Norge. Derfor må vi øke skatter og avgifter eller bruke mer av midlene som er satt av til fremtidige pensjoner.

Vi lever altså i et land hvor statsbudsjettet er på nesten 700 milliarder kroner. Staten tar inn 170 milliarder kroner hvert eneste år i inntekts og formueskatt. Hvis du tjener normalt eller jobber litt overtid betaler du halvparten de siste kronene rett i lomma til Kristin Halvorsen.

Vi betaler ekstra skatt for bensin, strøm, tobakk alkohol.
Vi betaler en skatt for å ansette folk, en skatt for å eie og en skatt for å arve.
Vi betaler til og med en egen skatt for å flytte! Ikke fordi boligen er dyr, men for at staten skal flytte et par papirer fra en kontorpult til en annen.

På toppen av alt dette - alle de hundrevis av milliardene i skattepenger - så bruker vi mellom 70 og 90 milliarder oljekroner hver eneste år! Vi har brukt nesten halvparten av oljeinntektene våre løpende over statsbudsjettet siden vi fant det sorte gullet.

Siden 2005 har staten økt sine inntekter med 130 milliarder kroner. ETT HUNDRE OG TREDVE MILLIARDER KRONER!

Og så sier politikerne at vi har mangel på penger. At det er fordi vi ikke bruker nok, at vi fortsatt har utfordringer og problemer. Det er rett og slett ikke sant. Vi bruker milliarder av kroner på uføretrygd og sosialhjelp, men klarer ikke å få flere ut i arbeid. Vi har verdens dyreste skole, men middelmådige resultater. De siste ti årene har vi brukt 30 milliarder kroner mer på helsevesenet, men køene øker.

Vi har mangel på politiske reformer. Ikke penger.

Mange politikere sier vi har mangel på penger i Norge. Derfor må vi øke skatter og avgifter eller bruke mer av midlene som er satt av til fremtidige pensjoner.

Vi lever altså i et land hvor statsbudsjettet er på nesten 700 milliarder kroner. Staten tar inn 170 milliarder kroner hvert eneste år i inntekts og formueskatt. Hvis du tjener normalt eller jobber litt overtid betaler du halvparten de siste kronene rett i lomma til Kristin Halvorsen.

Vi betaler ekstra skatt for bensin, strøm, tobakk alkohol.
Vi betaler en skatt for å ansette folk, en skatt for å eie og en skatt for å arve.
Vi betaler til og med en egen skatt for å flytte! Ikke fordi boligen er dyr, men for at staten skal flytte et par papirer fra en kontorpult til en annen.

På toppen av alt dette - alle de hundrevis av milliardene i skattepenger - så bruker vi mellom 70 og 90 milliarder oljekroner hver eneste år! Vi har brukt nesten halvparten av oljeinntektene våre løpende over statsbudsjettet siden vi fant det sorte gullet.

Siden 2005 har staten økt sine inntekter med 130 milliarder kroner. ETT HUNDRE OG TREDVE MILLIARDER KRONER!

Og så sier politikerne at vi har mangel på penger. At det er fordi vi ikke bruker nok, at vi fortsatt har utfordringer og problemer. Det er rett og slett ikke sant. Vi bruker milliarder av kroner på uføretrygd og sosialhjelp, men klarer ikke å få flere ut i arbeid. Vi har verdens dyreste skole, men middelmådige resultater. De siste ti årene har vi brukt 30 milliarder kroner mer på helsevesenet, men køene øker.

Vi har mangel på politiske reformer. Ikke penger.

Konservative har av og til en hang til kulturell pessimisme. Vi er på vei mot en forflatet massekultur uten verdi og mening. Men det kan være verdt å tenke over forfallshypotesen. For de siste hundreårene har kulturuttrykk som tidligere var forbeholdt en liten elite blitt tilgjengelig for folk flest. Og akkurat nå har en av Norges største plate- og DVD kjeder en kampanje hvor de selger noen av tidenes største og beste filmklassikere til en rimelig penge. Og det er ikke bare Die Hard eller Animal House (begge superbe filmer) som står på plakaten. Nei, i superkommersielle butikker over hele landet kan du nå plukke med deg titler som Fritz Langs klassiske stumfilm Metropolis, Vittorio de Sicas sosialrealistiske Sykkeltyvene, Ingmar Bergmans Sommernattens leende og Orson Wells episke Citizen Kane. Og mye mer.

Et kapitalistisk prosjekt for å gi folket finkultur. Ganske så flott.

I følge VG har Høyre ansatt en egen torpedo. Jeg har vært H-partner i Høyre en stund. Gir 50 kroner måneden. Men så mistet jeg kortet og måtte bytte konto. HJELP! Nå kan jeg vente Søreide på døren. Må betale gjelden til partiet før det er for sent.

Da jeg var 16-17 år tuslet jeg ned til Porsgrunn Bibliotek. Noen måneder tidligere hadde jeg bestemt meg for å melde meg inn i Unge Høyre. Det var noe med frihet og fellesskap, eller noe slikt. Men jeg ville vite mer. Hodet var fullt av tanker og spørsmål og dilemmaer. På biblioteket fant jeg to ganske loslitte bøker. Ideer om frihet av Øystein Sørensen og Frihet og Orden av Lars Roar Langslet. Den ene boken handlet om liberalisme. Den andre om konservatisme.

Jeg har forsøkt å skrive en bok om noen av de samme problemstillingene som opptok meg for snart 15 år siden. Derfor er utgangspunktet mitt: "Spørsmålet er ikke om et parti har en filosofi eller ikke, men om denne er bevisst eller ubevisst, om den diskuteres eller aksepteres uten debatt."

Nå, som da, tror jeg at ideer har konsekvenser. Ideer har noe å si. Det betyr ikke at alt faller på plass og alle dilemmaer fordufter, men at noen prinsipper er verdt å kjempe for.

Dette er en nokså kort og nokså enkel bok om konservatisme. Den handler ikke om hva Høyre bør gjøre frem mot 2009 eller om hvordan vi skal få bygget flere barnehageplasser. Den handler ikke om Erna Solberg eller Jens Stoltenberg. Den handler, helt enkelt, om hvilke ideer jeg tror er viktige - og om de tenkerne som har målbåret dem. Det er en bok om Edmund Burke og F. A. Hayek, om utfordringer og muligheter, om begrensningene ved liberalismen og venstreradikalismen, og om hvordan det kanskje er mulig å revitalisere konservatismen som idéretning.

Hvis du vil kan du kjøpe den i bokhandelen eller på nettet her.

Jeg var blant dem som kommenterte KrFs skatteforslag i går, men "spinnen" på nyheten i de forskjellige mediene var at programmet inviterte til samarbeid med Ap, ikke Høyre. Denne tolkningen ble blant annet fremsatt av NRKs Kyrre Nakkim. Men så tok Solveig Ruud i Aftenposten seg bryet med å sjekke hva som faktisk står i KrFs nåværende program (ikke på nett), og det viser seg at formuleringene er temmelig like. Og før valget i 2005 satt KrF i regjering med...Høyre. Godt journalistisk arbeid fra Tanta.

KrF sier nei til skattelettelser. Det er ikke overaskende. Partiet har aldri vært et skatteletteparti som sådan, men stort sett gått inn for selektive lettelser på bestemte områder (særlig lettelser for næringslivet).

Det som overrasker meg er to ting:

For det første den voldsomme troen på at økte offentlige utgifter = bedre offentlig tilbud. Men utfordringen er ofte at systemene ikke fungerer.

For det andre at KrF ofte later som om skatt ikke er et verdispørsmål. Men politiske spørsmål er verdispørsmål. Punktum finale. Det er ikke slik at skattepolitikk på en eller annen måte er hevet over verdivurderinger og simpelthen dreier seg om administrasjon.

Les for øvrig interessant analyse av KrF hos MINERVA.

Innledning: I denne oppgaven vil jeg undersøke sammenhengen mellom A. oppslutning som borgerlig statsministerkandidat og B. ego hos henholdsvis Høyres Erna Solberg og Venstres Lars Sponheim.
Problemstilling: Står Lars Sponheims ego i forhold til hans oppslutning som borgerlig statsministerkandidat?
Metode: Tallene i undersøkelsen er hentet fra TNS Gallups undersøkelse. Omtalt i saken "Erna som statsminister" hos TV2. Ego-analysen er basert på en kvalitativ undersøkelse hvor partiledernes utsagn har blitt tolket ved hjelp av hermeneutikk. Utgangspunktet er Lars Sponheim utspill "Sponheim vraker Solberg".

Konklusjon: Etter grundige kvalitative undersøkelser med utgangspunkt i tall fra TNS Gallup, har jeg kommet frem til følgende graf hvor søylene til venstre viser oppslutning som statsministerkandidat, mens søylene til høyre symboliserer ego. Som vi ser er tallene for Sponheim omvendt proporsjonale:

Latin Amerikas bad boy, Hugo Chavez, har lange vært kontroversiell og omdiskutert. Hans demokratiske sinnelag, eller mangelen på sådant, har jeg diskutert tidligere. Men hans økonomiske politikk har vært mindre omtalt. Nå tyder stadig flere ting på at nok et sosialistisk eksperiment er i ferd med å slå feil. Chavez har i mange år pumpet oljemilliarder inn i økonomien. Samtidig har han innført priskontroll. Konsekvensen? Du trenger ikke å ha finstudert liberale økonomer som Friedman og Hayek for å spå at det leder til inflasjon og varemangel.
 
"CARACAS, Venezuela ? The lines formed at dawn and remained long throughout the day ? hundreds upon hundreds of Venezuelans waiting to buy scarce milk, chicken and sugar at state-run outdoor markets staffed by soldiers in fatigues."

I siste utgave av Foreign Affairs retter tidligere sjefsøkonom for den Venezulanske nasjonalforsamlingen, Francisco Rodriguez, flengende kritikk mot Chavez "tomme revolusjon".

Sosialistisk Ungdom startet for to år siden en støttekampanje for Chavez. Hva sier de nå?

Flere medier, blant annet Tanta, melder i dag om en kunnskapsundersøkelse blant norske journalister og redaktører. 500 journalister og 250 redaktører ble stilt ti spørsmål om generell samfunnskunnskap, og resultatene beskrives som nedslående.

"Spørsmål om hvem som eier sykehusene, hva KS er og hvorfor spiondømte Arne Treholt måtte sitte i fengsel, ble for vanskelige for mange norske mediefolk." Blant annet tror 34 prosent av journalistene som har politikk, økonomi og samfunn som spesialområde, tror KS er en fagforening for kommuneansatte. Her får «vanlige folk» bedre resultat med 32 prosent.

? Flaut og pinlig!, mener Professor i sammenlignende politikk Frank Aarebrot.
 
Men det mest alvorlige er at journalister som ikke kan sakene skikkelige lar politikerne slippe lettere unna. Mangel på fagkunnskap gjør det vanskeligere å stille de relevante, kritiske spørsmålene.

Siv Jensen "avslører" i VG de 5 største klimabløffene. Listen er uvanlig spak til Fremskrittspartiet å være. Her er en rask gjennomgang:

1. Klimadebatten er avsluttet.

Feil, i følge FrP.
Og det er helt rett. Det finnes fortsatt en klimadebatt i vitenskapelig miljøer, akkurat som det finnes en debatt om relativitetsteorien og evolusjonsteorien. Alt basert på den moderne vitenskapens paradigme - at en teori ikke kan bevises, men bare styrkes eller falsifiseres. Og teorien om at menneskeskapte utslipp har påvirket klimaendringene har blit styrket i årene som kommer.

2. Klimaavgifter er bra for klimaet.

Feil, sier FrP.
Men det er ikke helt riktig. Både norsk industri og offshore-sektoren har sannsynligvis blitt oppmuntret til å rense utslipp takket være slike avgifter. MEN DET BETYR IKKE AT ENHVER AVGIFTSØKNING er bra for miljøet. Eller at enhver sosialistisk skatt er grønn.

3. Norge må kutte mye CO2 på hjemmebane.

Nei, det er mye viktigere å redusere i de store utslippslandene.
Det er selvfølgelig viktigere hva USA og Kina gjør. Og det er ingen løsning å kutte produksjonen av norsk energi i en verden som skriker etter energi (blant annet for å løfte millioner ut av fattigdom), og som har plenty med skitne alternativer. Men det er viktige grunner til at rike land burde gå i front. Ikke bare har vi bidrat mest til klimautslippene til nå, men vi har også velutviklede, kapitalistiske systemer som kan lede an i utviklingen av ny teknologi.

4. Klimatiltak skal merkes på kroppen.

Men tror noen andre enn Steinar Lem på denne myten om at miljøvern må være så vanvittig vondt og vanskelig. Stern-rapporten, og flere andre, har tvert i mot konkludert med at kostnadene blir ganske små.

5. Rensing av gasskraftverket på Kårstø.
Her tror jeg Jensen kan ha et poeng, men det vet vi ikke foreløpig. Men faren er at dette blir et norsk prestisjeprosjekt.

HVA ER UNGE HØYRES SVAR?

Vi skal argumentere, ikke drive retoriske triks og finter. Derfor har vi allerede publisert et kortfattet faktahefte om miljø på våre nettsider. Om kort tid kommer også en egen debattbok om miljøløsningene fra Unge Høyres Landsforbund. Der ARGUMENTERER vi for hvorfor vi mener FNs klimapanel må legges til grunn, for hvorfor politikerne - til tross for at det fortsatt finnes noe vitenskapelig uenighet - bør legge før var til grunn og så videre. Og vi har lange artikler av debattanter med andre innfallsvinkler, men som allikevel mener miljøproblemene må diskuteres, som danske Bjørn Lomborg og norske Jan Arild Snoen.

Debatten har ikke avgått ved døden. Det gjør den aldri i et demokrati.

Hva skjer på borgerlig side?

Vel, foreløpig er det ikke lett å si. Både Lars Sponheim og Frps finanspolitiske talsmann har den siste uken bidratt til å gjøre en eventuell samling vanskeligere.

Kort sagt er problemet dette: Verken Lars Sponheims alternativ (H, KrF og V) eller Frps drøm (H, FrP) har flertall bak seg på Stortinget. Dermed kan ingen av dem svare på det helt elementære spørsmålet: Hvem skal du få gjennom ditt første budsjett med? Jeg antar at Arbeiderpartiet, hvis de akkurat har tapt valget, er lite villige til å redde en ikke-sosialistisk regjering. Hvis Sponheim står på sitt og sier nei til å invitere Frp til forhandlinger, og Frp står på sitt og sier nei til enhver regjering hvor de ikke selv deltar, så kan vi få en situasjon hvor borgerlig flertall faktisk gir en regjering fra AP! Det er nesten utrolig at ingen i pressen har stilt Sponheim dette spørsmålet. For han tror åpenbart at Siv Jensen bløffer...

Hva bør partiene gjøre? Jo, de trenger ikke å avklare alt på forhånd. Men de bør gi velgerne TO garantier:
1. Et borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering.
2. Vi er i det minste villige til å sette oss ned med alle de andre partiene og se om vi kan finne en løsning.

Hvis politikerne skal slutte å "lyve" må de først slutte å love.

 I oktober skrev jeg om regjeringens løftebrudd i spalten Au, et løftebrudd. Nå er regjeringen i hardt vær igjen. Kristin Halvorsen kommenterte på Politisk Kvarter at også regjeringens løfte om å avskaffe fattigdommen forblir uoppfylt (eller, helt konkret står det "fattigdom" i Soria Moria, men Halvorsen har flere ganger sagt "fattigdommEN"):  

 - Jeg tror aldri vi kommer dit at vi kan si at de ikke finnes en eneste person i Norge som føler at de ikke er fattig. Det kommer til å bli en krevende utfordring for alle bestandig. Men vi satset mye på å bekjempe fattigdom, og vil satse mer på det. Det er nemlig et av de viktigste kjennetegnene ved Norge, som er at vi har små forskjeller mellom folk, sier hun.

Allikevel angrer ikke Halvorsen på løftet: - Jeg mener det er det eneste anstendige løftet en rød-grønn regjering kan ha, sier finansministeren.
 

Et merkelig resonnement. Jeg vil hevde at det mest anstendige er å holde løftene sine eller gi løfter man faktisk har mulighet til å holde... men nok om det. Halvorsens krumspring bringer meg inn på mitt hovedpoeng: Utfordringen i norsk politikk er ikke at politikere "lyver", som kommentatorer ofte vil ha det til, men at de tilsynelatende lover mer enn de klarer å holde.

LES MER HOS E24.

Hvis politikerne skal slutte å "lyve" må de først slutte å love.

 I oktober skrev jeg om regjeringens løftebrudd i spalten Au, et løftebrudd. Nå er regjeringen i hardt vær igjen. Kristin Halvorsen kommenterte på Politisk Kvarter at også regjeringens løfte om å avskaffe fattigdommen forblir uoppfylt (eller, helt konkret står det "fattigdom" i Soria Moria, men Halvorsen har flere ganger sagt "fattigdommEN"):  

 - Jeg tror aldri vi kommer dit at vi kan si at de ikke finnes en eneste person i Norge som føler at de ikke er fattig. Det kommer til å bli en krevende utfordring for alle bestandig. Men vi satset mye på å bekjempe fattigdom, og vil satse mer på det. Det er nemlig et av de viktigste kjennetegnene ved Norge, som er at vi har små forskjeller mellom folk, sier hun.

Allikevel angrer ikke Halvorsen på løftet: - Jeg mener det er det eneste anstendige løftet en rød-grønn regjering kan ha, sier finansministeren.
 

Et merkelig resonnement. Jeg vil hevde at det mest anstendige er å holde løftene sine eller gi løfter man faktisk har mulighet til å holde... men nok om det. Halvorsens krumspring bringer meg inn på mitt hovedpoeng: Utfordringen i norsk politikk er ikke at politikere "lyver", som kommentatorer ofte vil ha det til, men at de tilsynelatende lover mer enn de klarer å holde.

LES MER HOS E24.

Hos Minerva går det en spennende debatt basert på en artikkel av Svein Tore Martinsen - er tiden inne for en høyreorientert avis? Jeg tror ikke det. Av flere grunner.

Den mest interessante er kanskje at "høyresiden" i stadig større grad vil preges av debatter mellom forskjellige retniner av høyrepolitikk. Historisk sett bestod høyresiden som kjent av de kongetro som satt til høyre i den franske nasjonalforsamlingen. I dag brukes begrepet grovt sett om tre tankeretninger: Liberalisme (inkludert sosialliberalisme og libertarianisme), konservatisme (inkludert både moderat, liberal og nasjonal) og det ekstreme høyre, som jeg ikke tar hensyn til her. Disse innfallsvinklene skiller lag i svært mange viktige saker. De har historisk vært forent mot den radikale sosialismen, men har ikke samme innfallsvinkel til spørsmål som kristendommens plass i samfunnet, islams plass i samfunnet, innvandring etc. Det er med andre ord ikke mulig for en slik avis å være alt for alle til sammen tid. 

Men den viktigste grunnen til at høyresiden ikke trenger noen egen avis er at svært få velger nyhetskilde utelukkende basert på ideologisk ståsted. Jo, man kan ønske seg supplementer til den daglige nyhetskilden (som Minerva). Men også disse supplementene må overraske, være åpne og søkende og ha reelle debatter for å være spennende. En dagsavis fyller en bredere funksjon. Den skal levere nyheter, analyser og innsikt - og som toppen av kransekaken ha en redaksjonell profil.  Jeg synes for eksempel Aftenposten er en helt anstendig nyhetsavis i sitt format, og langt bedre enn andre konkurrenter. De har ganske godt kulturstoff, tildels svært gode politiske analyser (Narum og Stanghelle) og strålende debattsider under kyndig ledelse av Knut Olav Åmås - også fordi de slipper til nye ansikter, som vinneren av deres kronikk-konkurranse, slik at de får brynet sine argumenter i offentligheten. Likeså er Klassekampen en spennende dags- og debattavis, også for høyresiden. Og Morgenbladet er en arena hvor alle kan slippe til, så lenge stoffet er godt og interessant. Så får man leve med at de er venstrevridde på lederplass. Verken Alf van der Hagen eller Bjørgulv Braanen skaper de store bølger i folket.

Og sist, men ikke minst: Det hjelper lite å preke til koret hele tiden. Det er viktig å ha arenaer for debatt mellom liberalister og konservative, liberale og libertarianere - men på et eller annet punkt må flere folk på høyresiden også tørre å ta steget ut i den store, slemme offentligheten. Det er der kampen om ideene vinnes.

Karikaturer, drapstrusler, moder-barne-TV fra Hamas... uff. Jeg nøyer meg med et hyggelig tips i dag. På nettsiden Online Library of Liberty kan du laste ned gratis eksemplarer av liberale og konservative klassiskere fra både Edmund Burke, Adam Smith, Thomas Paine og mange flere.

Valgkomiteen i Høyre la i går frem sin innstilling til nytt arbeidsutvalg. Erling Lae foreslås som ny nestleder - et strålende valg! Han er bestemt, men ydmyk; tydelig, men med hjertet på riktig sted; en traver, men samtidig en som kan bidra til å bredde og fornye Høyre.

Denne helgen samles Unge Høyres landsstyre i Oslo. På møtet kommer jeg til å fortelle organisasjonen at jeg ikke stiller til gjenvalg på landsmøtet i Hamar 20.-22. juni. Det er, som man sier, på tide at nye krefter slipper til. Fristende som det er å forlenge de glade ungdomsårene og late som om tiden står stille, så er det neppe mulig (pokker!). Dessuten er det en sterk organisasjon som skal velge ny leder i sommer. I løpet av de siste fire årene har vi snudd organisasjonen på hodet gjennom prosjektet kalt Mulighetsorganisasjonen, oppdatert og fornyet hele Unge Høyres skolering (som jeg tør påstå er blant de beste i Norge) og gjenerobret posisjonen som Norges nest største ungdomsparti, og det desidert største på borgerlig side. Æren går først og fremst til alle Unge Høyres tillitsvalgte i nord, sør, øst og vest, og til det fantastiske sekretariatet vårt.

Nå skal jeg stå på frem til landsmøtet i juni.

 - Hva er et demokrati?, spør SVs Halgeir Langeland etter at Cubas store far og kommandant, Fidel Castro, i går trakk seg tilbake for å gi plass til "yngre krefter". Er det virkelig et demokrati hvis du er fattig og sulter i rennesteinen?

Nå har Fidel Castros Cuba heller ikke vært et økonomisk mirakel, for å si det forsiktig. Men er det riktig som Langeland sier at et demokrati er mindre verdt dersom folket er fattige? Vil folket heller ha brød enn valg og rettsstat?

På en måte har Langeland rett. For i fattige land er det mindre sjanse for at demokratiet overlever (Weekendavisen 07-08). Ifølge politologen Adam Przeworski er det en direkte sammenheng mellom inntekten og sannsynligheten for at et demokrati vil overleve. I et land hvor gjennomsnittsinntekten ligger under 1000 dollar i året er det ikke sannsynlig at demokratiet vil vare mer enn et tiår. Når gjennomsnittsinntekten stiger til over 6000 dollar i året, er det praktisk talt umulig å kvitte seg med demokratiet.

Samtidig gir påstanden hans noen ubehagelige konsekvenser. Langeland selv vil sikkert hevde at Castros autoritære, kommunistiske regime er bedre enn mange andre autoritære styresett, men hvis et land kan unnskylde autoritært styre med at de ønsker å bekjempe fattigdom, så må det gjelde alle steder. I boken Robert Mugabe's Zimbabwe forteller en 55-årig, fattig og sort mann om hvordan han opplever Zimbabwe i dag i forhold til det tidligere apartheidregimet:

"Under Ian Smith (statsminister i det som hette Rhodesia) var det rasisme og vi levde helt adskilt. Men for å være helt ærlig, så var livskvaliteten bedre den gang i forhold til nå. Den gang hadde jeg arbeid som gartner, og jeg pleide å spise brød hver dag. Men under Mugabe er tingene blitt riktig dårlig. Jeg har ikke lenger råd til å kjøpe brød."

Lærdommen er neppe at apartheid er bedre enn et liberalt demokrati, men at økonomisk vekst er avgjørende for demokratiets sjanse til å klare seg på sikt. Når Langeland og andre apologeter bruker Cubas retoriske kamp mot fattigdom som en unnskyldning for at landet ikke har demokrati, beveger de seg i farlig farvann. Vi kan ikke sikte mot enten-eller, men mot både-og.

Det som utspiller seg med statsråd Manuela Ramin-Osmundsen er typisk. Hun har gjort en glipp og åpenbart hatt sviktende dømmekraft i saken, men det er ikke i seg selv nok til å rettferdiggjøre det enorme fokuset. Men som så mange andre før henne blir hun felt på håndteringen sin av saken. Hun blir drevet fra skanse til skanse av media - og kommentatorene fråtser i sine egne analyser. Hvis hun hadde lagt alle kort på bordet umiddelbart ville det blåst over innen få dager.

Det er bråk på ytterste venstre fløy. Intet ukjent fenomen. Sekteriske sekter har alltid en tendens til å bryte opp i stadig mindre grupper.

I dagens Klassekampen forteller tidligere partirådgiver Mathias Furevik om et ramsalt brev han skrev til partiledelsen:

I evalueringsrapporten kritiserer han Rødts sentrale ledelse og partikontor for manglende profesjonalitet i valgkamp- og informasjonsarbeidet. Til Klassekampen sier Furevik:

- Det er et infantilt nivå på organisasjonsdriften, og fryktelig lite profesjonalitet. Det blir ikke tatt alvorlig, sier han.

Mathias Furevik beskriver en organisasjon som preges av aktivist-idealer om at alle skal kunne gjøre alle oppgaver og at spesialisering og profesjonalisering vil gjøre Rødt til likere andre partier - og at man dermed blir tilsmusset av deres stil.

Oddvar "finger'n" Stenstrøm (ikke i slekt med hip-hop-finger'n) har fått nok av å stille spørsmål som "Skal narkomane innvandrere få snylte på statskassen slik at pensjonene til gamle damer må kuttes? Du bestemmer!". Han skal nå pensjonere seg. 
 
Jeg har tidligere skrevet Heia Holmgang! Programmet har sin plass. Det er debatter som kan engasjere også de som ikke er opptatt av politikk, men livredde for narkomane innvandrere som stjeler pensjonene deres.

Men hvor kritisk er egentlig Stenstrøm? Hvor mange ganger har vi sett en politiker bli satt fast på sendingen hans? Ja, hvor mange ganger har du sett en skikkelig kritisk, faktabasert grilling av en norsk politiker?

ENTER HARDTALK! Fra BBC. Dette er journalister med baller! Mens norsk media var mest opptatt av å rapportere om at Al Gore tok Flytoget, tok Hardtalk sitt arbeid alvorlig. De drev rett og slett kritisk journalistikk.

Når får vi se norsk presse gjøre det samme?

Har skrevet om Vestens diktatorer på baksiden av Morgenbladet i dag.

Vesten holder seg fortsatt inne med korrupte og undertrykkende regimer i stabilitetens navn. Det ingen god strategi på sikt.

Margareth Thatcher stod ved sin venn, Chiles diktator Augusto Pinochet til det siste. Hun insisterte på at den brutale diktatoren med tusenvis av liv på samvittigheten hadde "brakt demokratiet til Chile" (Guardian 26.03.99). Jada. Og Pol Pot tok Kambodsja nedover en vei som ledet til det klasseløse Utopia...og det er CIA som ødelegger Cubas økonomi.

...aner ikke hvordan reglene er for å trykke opp igjen saker på bloggen, men i første omgang får folk kjøpe Morrabla for å lese resten. Så kanskje Morgenbladet kan klare seg uten så mye pressestøtte. God helg!

Den rød-grønne regjeringen forsøker å gjøre skolen mer rettferdig, men ender opp med å ødelegge for elevene.

Aktivitetsdag, teatertur eller språkreise er noe man gleder seg til som elev. Det handler om å gjøre noe annerledes og spennende sammen med de andre i klassen. Turer er med på å sveise klasser sammen og elevene får innblikk i det teoretiske stoffet på en helt ny måte.

Like før jul sendte Utdanningsdirektoratet ut en presisering av det såkalte gratisprinsippet i norsk skole. Fra nå av blir det forbudt å ta inn noen som helst egenandel for turer i skolens regi. Intensjonene er sikkert de beste. Alle skal med, sier venstresiden. Men resultatet er dessverre at det blir bom stopp for alle klasseturer for alle elever på absolutt alle skoler i Telemark. Det er urettferdig og gal politikk!

I stedet må foreldre gi "gaver" til skolen for å snike seg unna lovverket, eller kommunen og fylkeskommunen må betale alt selv. Det vil koste titalls millioner, og blir neppe bevilget med det første nå som tall viser at hele fire av ti kommuner faktisk planlegger å kutte i skolebudsjettet neste år (og jeg som trodde kommunene hadde fått så mye penger?).

Det er nok et eksempel på at venstresidens likhetstankegang ødelegger for det store flertallet.

Men hva skal vi gjøre med de som har dårlig råd, og kanskje sliter med å skrape sammen nok penger til klassetur?

Jeg tror vettet er ganske jevnt fordelt i dette landet, og denne problemstillingen har skoler, lærere og rektorer klart å løse stort sett tilfredsstillende i mange år før venstresiden begynte å blande seg inn. Allikevel kan vi gi dem en ekstra hånd. Hva med å opprette en liten pot i hver kommune og hvert fylke som elever med dårlig råd kan søke om penger fra? Eller en stipendordning som er forbeholdt dem som virkelig kan godtgjøre at de trenger pengene? Vi kunne til og med ha utvidet det behovsprøvde stipendet på videregående slik at elever som kvalifiserte til det også fikk midler til skoleturer.

Det finnes mange måter å løse utfordringen for de få på. Men venstresiden velger som vanlig å gjøre det likt for alle. Det vil si like dårlig for alle.

På Super Tuesday den 5. februar har 24 av USAs delstater nominasjonsvalg. Resultatene herfra blir klare i løpet av natten, og onsdag morgen vil USA-ekspertene Dag Inge Fjeld og Jan Arild Snoen kommentere resultatene. Møtet arrangeres av Minerva og Civita.
 
Tid: Onsdag 6. februar kl 0800-0945
Sted: Café Christiania, Nedre Vollgt. 19 - Inngang i Stortingsgaten
 
Det er gratis inngang, og det blir servert frokost og kaffe fra kl 0745. Meld deg på til harek@minerva.as

George W. Bush og amerikanske myndigheter stod selv bak terrorangrepet 11. september, hevdet SV-nestor Berit Ås på et møte i Horten.

"Berit Ås gikk langt i å antyde at USA trengte terroranslaget mot tvillingtårnene 11. september 2001 for å få gjennom flere ting; Krigen i Afghanistan, krigen i Irak, for deretter å få kontroll over oljeressurser, og for å innføre patriotloven på hjemmebane. Sånn sett kan terroranslaget være løgn ? kan det ha vært USA som sprengte sine egne?"

Den kvinneaktivisten og lederen i Sosialistisk Venstreparti sjokkerte forsamlingen med sine teorier "Lansert av såkalte konspirasjonsteoretikere", i følge henne selv. Hun hevder også at World Trade Center ikke raste sammen fordi to fly kræsjet inn i dem, men fordi en eksplosjon gikk av i kjelleren.

"Det er ingen spor av fly i opptakene av tårnene som raser sammen. Restene etter tårnene ble fjernet fra Ground Zero før noen fikk gransket det ? vi får kanskje aldri greie på hva som egentlig skjedde, sier Ås som også redegjorde for en teori om at tårnene ikke raste på grunn av fly, men på grunn av eksplosjoner i kjelleren under bygget."

Jeg har tidligere kommentert den norske avisen Le Mondes forsøk på å fremme de samme teoriene, noe som ikke kan forklares med annet enn et intenst hat til USA og en total mangel på kontakt med virkeligheten. At Berit Ås, en nestor som fortsatt lyttes til i partiet, fremmer de samme teoriene er bare skummelt. Eller et tegn på begynnende senilitet. Hadde dette kommet fra Gry "Jeg ble kidnappet og bortført av UFOer" Jannicke Jarlum ville ingen lettet på øyenbryene, men Ås er tross alt en slags intellektuell kapasitet. Eller, korreksjon, var...

Du kan lese en grundig tilbakevisning av konspirasjonsteorien hos Minerva. Eller mer propaganda fra den fascistiske imperialiststaten USA (OBS: Det ryktes at landet styres av en internasjonal, jødisk konspirasjon. Vær varsom!). Eller rett og slett gå til The Best Page in the Universe sin "There is no 9-11 conspiracy you morons".

Saken er hentet fra VAMPUS (Obs. Det sies at siden hennes styres av en nihilistisk, liberalistisk kvinne som drikker øl med begge hendene, kopulerer med skoene sine og styrer en hær av 10 000 onde katter. Vær varsom!)

Jeg får lønn den 15. hver måned (så vet dere det), og da passer det fint å betale diverse regninger slik at alt er unnagjort. Noen ganger får jeg regninger midt i måneden, og ser at budsjettet den måneden ikke helt strekker til. Da hender det at jeg ringer til strømleverandør, nettselskap, Internettleverandør eller telefonselskap og spør om jeg kan få lov til å vente med å betale regningen til 15. kommende måned. For da får jeg lønn.

JEG HAR ALDRI OPPLEVD AT NOEN SIER NEI TIL DETTE. Ikke slenger de på gebyr heller. De er glade for å ha meg som kunde, og utviser derfor et minstemål av fleksibilitet.

For noen dager siden dumpet NRK-lisensen ned i postkassen, og det minnet meg på hva som skjedde i fjor. Regningen skal betales 31. januar, og det passet litt dårlig. Så jeg ventet på telefonen i ti minutter før jeg kom frem til NRKs "kundebehandler". Jeg spurte pent og høflig, som jeg pleier, om det var mulig å få utsette betalingen til neste lønning - slik praksis er hos alle andre selskaper. Men den gang ei. NRK skulle ha pengene sine på dagen, hvis ikke ble det straffegebyr. Da jeg sendte en litt skarp epost til NRKs lisenskontor i Mo i Rana (hvor ellers?) fikk jeg et svar tilbake som oste av sidrompa byråkratisk arroganse, og som ikke svarte på et eneste av spørsmålene mine. Bare en tørr henvisning til at NRK åpenbart har blitt pålagt å være elendige på kundeservice fra Stortinget.

Ikke bare skal NRK ha penger for TV- apparatet mitt, men de insisterer på å GNI INN det faktum at jeg ikke har noe annet valg enn å være kunde hos dem. Heia Staten!

I bunn og grunn er synet på skatt en konsekvens av hvilket syn man har på samfunnet.

Jeg er ikke økonom, men økonomi er for viktig til at alt skal overlates til økonomene. For det dreier seg ikke bare om tall og kroner. I bunn og grunn er synet på skatt en konsekvens av hvilket syn man har på samfunnet. I det minste burde det være det.

Professor Victor Norman har i flere medier tatt til orde for å øke skattenivået i Norge. Hans vil sikre det offentlige velferdstilbudet ved å erstatte inntektsskatten med skatt på utgifter (et forslag som ligner svært mye på det den amerikanske presidentkandidaten Mike Huckabee foreslår). Men skatten skal opp!

Les resten på E24.

Dagsavisen kan i dag melde at Regjeringen har brutt løftet sitt om økt lærertetthet i skolen. I tillegg kommer det frem at selv om kommuneoverføringene har økt, så kutter mange kommuner i skolebudsjettet neste år:

?Forrige uke skrev Dagsavisen at fire av ti kommuner kutter i skolebudsjettene og antall lærere i 2008. Det til tross for at det blir flere skoletimer til høsten, ifølge en undersøkelse fra Norgesbarometeret. Rødgrønne kommuner kutter mest.?

Man kunne nesten mistenke Regjeringen for å ha lovet mer enn de hadde tenkt å holde?

Det er umulig å diskutere overvåkningssamfunnet uten å henvise til George Orwells roman 1984 som kom ut i 1948. I hans samfunn er Store Bror, statsmakten, en totalitær makt som overvåker den enkelte døgnet rundt.

Men Orwells roman er totalt utdatert, for skrekkscenarioet han presenterte like før 50-tallets kommunistjakt satte inn var ren science fiction. I dag er det virkelighet. Vestlige stater har selvfølgelig ikke blitt totalitære overvåkingsregimer, men teknologien er der. Muligheten er til stede.

George Apenes, direktør i Datatilsynet, har sagt at den største utfordringen som truer oss er at Lille Bror ser oss. En myriade av små og store elektroniske spor som lagres i databaser, og som den enkelte har lite kontroll over. Vi vet at den private overvåkingen i Norge er ute av kontroll og at politiet de siste årene har fått flere fullmakter til å drive blant annet telefonavlytting.

Nå kommer et nytt direktiv, fra Europas hjerte, som sender oss enda et steg på veien mot overvåkingssamfunnet. I et nytt direktiv pålegger EU Norge å lagre telekommunikasjonsdata i fra 6 til 24 måneder. Bloggeren Vox Populi formulerer det godt:

"Tenk deg at det står en myndighetsperson ved postkassen din hver dag. Han registrerer all posten din. Hvem som er avsender, når den er sendt, hvor den kommer fra og hvor stort omfang den har. All informasjonen som nedtegnes legges i en database og lagres for et tidsrom av 6-24 måneder. Hadde du syntes det var ok? Du hadde sannsynligvis blitt fly forbanna og bedt vedkommende forsvinne til et vesentlig varmere strøk.

Men når myndighetsgnomene gjør det samme med e-posten din og i tillegg lagrer all informasjon om hvem du ringer til, hvor lenge samtalen varte, hvor mobiltelefonene din befant seg da du ringte og hvor mottakeren av samtalen befant seg. Og gjør det sammme med alle SMSene og MMSene dine."

Datatilsynets direktør Georg Apenes, snart personvernets siste barriere i dette landet, skriver det slik:

"Samtlige personvernmyndigheter innenfor EØS-området har for lengst påpekt at lagringsdirektivet frontkolliderer med Den Europeiske Menneskerettighetserklæringens artikkel 8 om retten til en respektert privat sfære. Når det likevel blir innført i nasjonal lovgivning, skyldes det at politikerne mener at hensynet til lov og orden må gå foran hensynet til de - etter hvert åpenbart nokså gammelmodige - borgerlige frihetsidealer."

Dette er de små skritts politikk mot et samfunn hvor privatlivet sakte men sikkert forvitrer. For hvert steg kan politikerne vise til gode intensjoner - begrense kriminalitet, samle data til forskning, slåss mot terrorisme - men til sammen blir dette et massivt anslag mot retten til et privatliv, min rett til å selv kontrollere hvilke opplysninger om meg som registreres. Ingen hevder at et slikt register med nødvendighet kommer til bli misbrukt, men faren er absolutt tilstede. At EU og norske politikere forsikrer oss om at registrene bare skal brukes til å forfølge mennesker som har begått alvorlig kriminalitet, er en liten trøst. Som Georg Apenes skriver er det som å "konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem".

Unge Høyre har i snart ti år advart mot en utvikling i retning av et overvåkingssamfunn. Høyres landsmøter har hver gang valgt å dytte grensene enda litt lenger. Kanskje er det på tide at de våkner...

Du kan skrive under på et opprop mot direktiver her.

Da John McCain i 2000 slåss mot George W. Bush i primærvalgene kjørte han rundt i en buss som ble døpt "The Straight Talk Express". Senatoren fra Arizona (som overtok etter Barry Goldwater - artig kunnskap for politiske nørds der ute) ble til slutt knust av Bush mektige maskineri, men selv om han ble slått i bakken ble han ikke liggende. Nå er mannen tilbake, og er favoritt til å vinne i de uavhengige velgernes Mekka, New Hampshire.
I følge en artikkel hos Minerva er McCain nå bookmakernes favoritt, og leder på de to siste nasjonale målingene.

McCain har fått rykte som en uavhengig, prinsippfast og tøff politiker som har gjort det til sitt varemerke å snakke tøft uansett. Jeg har alltid tenkt at den Republikanske kandidaten Arnold Vinick fra TV- serien West Wing var basert på McCain, selv om han nok var mer liberal i noen verdispørsmål enn McCain.

McCain har også en av de beste historiene jeg noen sinne har hørt i politikken. Jeg har skrevet om dette tidligere i bloggen, men gjentar utdraget her:

"On October 26, 1967, McCain's A-4 Skyhawk was shot down by an anti-aircraft missile, landing in Truc Bach Lake. He broke both arms and a leg after ejecting from his plane. After he regained consciousness, a mob gathered around him, spit on him, kicked him and stripped him of his clothing. He was then tortured by Vietnamese soldiers, who bayonetted him in his left foot and groin. His shoulder was crushed by a rifle butt.

He was then transported to the Hoa Lo Prison, also known as the Hanoi Hilton.[6]

Once McCain arrived at the Hanoi Hilton, he was placed in a cell and interrogated daily. When McCain refused to provide any information to his captors, he was beaten until he lost consciousness.[7]

When the North Vietnamese discovered his father was the Commander-in-Chief, Pacific Command, (CINCPAC), commander of all U.S. forces in Vietnam, he was offered a chance to return home. McCain turned down the offer of repatriation.[8]"

For noen år siden besøkte jeg Kenya, og i går plukket jeg frem en artikkel jeg skrev etter besøket. Ingressen var: "Etter 40 år med autoritært styre har Kenya endelig fått et flerpartisystem, men det betyr ikke at demokratiet er trygt og stabilt."
 
Det er neppe noe bevis på overveldende analytiske evner. Alle vi den gang møtte i Kenya advarte oss mot hva som kunne skje. I et land som er splittet langs etniske skillelinjer, og hvor institusjonene er svake, korrupte og lett manipulerbare, er sosial eksplosjon aldri mer enn en gnist unna. 

Her er noen utdrag fra artikkelen:
 
"Fairview Hotell, midt i Nairobi sentrum, forteller mye om Kenyas historie. Det elegante og klassiske kolonihotellet ble bygget av britene for litt over 100 år siden. Her satt koloniherrene som hadde forlatt det trygge livet i gamlelandet og nøt sine gin tonics og sheppard pie. Menyen er engelsk, med et par indiske innslag for kuriositetens skyld. Afrikansk mat kommer ikke på tale.

Engelskmennene var i Kenya til 1963, da de under ordnede forhold ga kolonien frihet. Opprørs ? og frigjøringsbevegelsen Kanu hadde drevet regelrett geriljakrig mot styresettet i mange år, og deres kamp ble nå kronet med seier. Veien frem til Kanus visjon om et sosialistisk samfunn, fritt og styrt av kenyanerne selv, virket oppnåelig.  Landet ble revet med av optimismebølgen som skylte over kontinentet etter kolonitidens slutt. Jomo Kenyatta, den nye presidenten, satte ut på et enormt ambisiøst prosjekt under slagordet "Harambee" som betyr selvforsyning. Kenya skulle ikke lenger være avhengig av vestens kolonimakter, men stå på egne ben. og landet beveget seg fremover.

Som i så mange andre land i Afrika varte ikke Kenyas frigjøringsrus evig. Gradvis begynte landet å oppleve økonomiske problemer, og folks hverdagsliv ble dårligere. Kanu regjerte i praksis som et etpartistyre.

Det endelige tilbakeslaget kom med Daniel Arap Mois presidentstyre. I løpet av kort tid ble etpartistyret offisielt landets lov. Opposisjonspartiene ble drevet under jorden, og tilhengerne forfulgt og ofte torturert. En av Nairobis høyeste bygninger, midt i sentrum, var tilholdssted for Mois fryktede hemmelige politi. I toppetasjen var det en spesiell heis. Den stoppet ikke i noen etasjer, men gikk rett ned i kjelleren, politiets torturkammer.

Det hvite overklassestyret ble erstattet av et svart overklassestyre. Gjennom korrupsjon, vennetjenester og undertrykkelse klarte Kanu partiet å styre landet med jernhånd. På tross av en utpreget korrupsjonskultur vokste økonomien, ikke minst takket være turistinntektene.

Motstanden mot Mois regime bygget seg opp, og tvang partiet til å tillate opposisjonene. Valget i 1992 skulle bli den første store styrkeprøven. Men en splittet opposisjon gav valgseieren til Kanu. Det samme skjedde i 1997. Maktkamp, grådighet og mangel på kunnskap om demokratiske prosesser, men også direkte valgfusk fra det regjerende partiet, gjorde sitt til at Daniel Arap Moi fikk sitte nok en periode som president.

I 2002 klarte opposisjonen endelig å samle seg. Mwai Kibaki ble valgt til felles kandidat. Regnbuekoalisjonen vant en overveldende seier med nesten 65 prosent av stemmene."

I dag skriver avisene at landet er "på kanten av stupet". Det er ikke første gang håpløsheten knuser håpet i Afrika.

Ai, ai, ai, her var det mange godbiter. Godt å se at selv om bloggen har vært dårlig oppdatert siste uken så er det liv.

Slagordet Heller Død enn Røe er selvfølgelig fengende, men det har allerede blitt brukt i et personangrep i Bergens Tidende. Et ganske morsomt personangrep også.

Noen er rett på sak, som Runars: Fri hasj, flat skatt. Mens andre har satset på lengre poesi. Banan gir oss denne reglen om kapitalismen:

Kapitalismen og den usynlige hånd:
alt skal på gli
som i 1929

1929 var som kjent da børsen kollapset i USA, og verden oppdaget at fascismen kunne være et fint sted å samle seg når det liberale markedet sviktet.

Et mer harry innslag kommer fra Hermod Arne Ramfjord: 
 

For gratis kondomer:

du kan glemme lausunge
selv med lett pengepunge

Men til slutt stod jeg igjen med to forslag:

Kommunisme
- Heller lik enn rik

Slagordet er poengtert, kort og fengende. Og det gir en klar indikasjon på hva kommunismen ønsker å være. Bort med de rike, inn med de like.

Allikevel er nok kommunismens gårsdagens ideologi. Seierherrens slagord er ikke bare aktuelt og i tiden, men har den lille snerten som de beste slagordene har. Anders har levert dette:

Islamisme:
~Allah skal med~

OG ER ÅRETS VINNER!

...seierherren må sende meg adressen på epost torbjorn@hoyre.no eller legge den igjen på bloggen.
Bloggen tar en liten pause i juleferien, men er tilbake 2. januar. Hold det ekte. GOD JUL!

Denne artikkelen er en forkortet utgave av mitt bidrag til angologien "FRIHET" som er en del av Culcoms serie om verdier i det nye Norge. Boken har også blitt omtalt i Aftenposten.

Artikkelen kan vel også oppfattes som et apropos til min kronikk i gårsdagens Dagbladet.
Ytringsfriheten skaper kontinuerlige dilemmaer - og ytringene som kommer kan være stygge, forferdelige og groteske. Derfor har ytringsfriheten ofte få forsvarere, og blant politikerne mener stadig flere at deres viktigste rolle er å være debattanter. Det er selvfølgelig bra, men statens viktigste oppgave er å beskytte noen grunnleggende rettigheter for den enkelte. "Forutsetningen for ekte frihet er at den kan misbrukes."

//////

Kan et samfunn som elsker likheten og dyrker enigheten også elske friheten? Eller enda mer presist, kan et samfunn som frykter brytninger elske friheten også når den er stygg, uregjerlig og ypper til konflikt?

Vi frykter friheten. Hvorfor? Fordi å dyrke friheten er det motsatte av å dyrke menneskelig perfeksjon. Jo visst kan vi ha idealer. Om mennesker som bruker friheten sin med måte, til beste for andre mennesker, til å gjøre verden bedre. Men friheten, den rene friheten, sikrer intet slik resultat. Den sikrer faktisk intet resultat i det hele tatt. Frihet betyr å godta menneskets imperfeksjon. Å godta våre valg, våre lyter, vår kvaler, våre feilsteg, våre svik og i bunn og grunn vår sårbarhet. Det beste vi kan håpe på når mennesker får frihet er at de velger det som er rett. Men uten mulighet til å velge det som er galt, er den ingenting verdt. Derfor frykter vi friheten. Fordi den dreper de store håpsprosjektene. Visjonene om at et eller annet sted der fremme, så nært at vi nesten kan se det, så ligger den fantastiske nye verden. Uten sult, fattigdom, svik og ondskap. Uten motsetninger, kamp, krig og urettferdighet. Og med frihet. Ekte frihet. Som bare er god, kjærlig og barmhjertig - "den evige fred", som Immanuel Kant skrev om. I et annet øyeblikk var han kanskje mer ærlig mot seg selv og verden, "Als so krumme Holze, als woraus der Mensch gemacht ist, kann nichts ganz Gerades gezimmert werden."

Friheten kan båndlegges, dempes, modereres - men den kan også brukes til manipulasjon, svik og ondskap. Den kan misbrukes, men er likefullt frihet. En forenklet liberal frihetsfilosofi har alltid forsøkt å unngå dette problemet ved å postulere menneskets iboende godhet. Som Rousseau som ville tilbakevise et kjernepunkt i den kristne troen, ideen om arvesynden. I følge kristen teologi førte syndefallet til at menneskeslekten bærer med seg synden fra fødselen av. Vi mennesker er av natur disponert for både godt og ondt. Men Rousseau skiftet fokus fra menneskets sjel til samfunnet rundt: "Mennesket er født fritt, men det ligger overalt i lenker"! Trekkene er de samme som i senere tiders utopier, fra marxismen til sosialdemokratiets teknokratiske vitenskapelighet.

Konservative har i stedet sett innover til "mørkets hjerte" i menneskets indre. Peter Viereck oppsummerer det godt:

"The liberal sees outer, removable institutions as the ultimate source of evil; sees man's social task as creating a world in which evil will disappear. His tools for this task are progress and enlightenment. The conservative sees the inner unremovable nature of man as the ultimate source of evil (...)"

Vi frykter friheten samtidig som vi hyller friheten. Kanskje fordi den i hodene våre er så umiddelbart knyttet til noe positivt. Kanskje fordi tanken på overformynderi vekker vemmelse i oss, selv i sosialdemokratiet. Kanskje fordi vi tviholder på at begrepet alltid skal fylles med et positivt innhold, uansett hvor uvillig det er. Vi bredder ut friheten, strekker den, og hvis innholdet ikke gir ønsket resultat, så fyller vi simpelthen på med noe nytt. Slik får friheten preg av en universalløsning, botemiddelet for alle kjente og ukjente lidelser i samfunnet. På kort sikt sikrer det at friheten alltid fremstår som god, men nettopp fordi kjernen i friheten er usikkerhet - valget mellom godt og ondt - gjør det at vi frykter den ekte friheten desto mer.

En frihet som alltid er god blir konsekvensløs og tom.

"Civilization is sterilization"

"In fact', said Mustapha Mond, 'you're claiming the right to be unhappy.'
'All right then,' said the Savage defiantly, 'I'm claiming the right to be unhappy.'
'Not to mention the right to grow old and ugly and impotent; the right to have syphilis and cancer; the right to have too little to eat; the right to be lousy; the right to live in constant apprehension of what may happen tomorrow; the right to catch typhoid; the right to be tortured by unspeakable pains of every kind.' There was a long silence.
'I claim them all,' said the Savage at last. Mustapha Mond shrugged his shoulders. 'You're welcome,' he said."

Utdraget er fra Aldous Huxleys bok "Brave New World". Som alle gode science fiction bøker er den først og fremst en satire over sin egen samtid. De viktigste angrepene retter Huxley mot det borgerlige samfunnet og kapitalismen. Truslene er alle som søker lykken gjennom konformismen. Jeg kjenner ikke Huxleys innerste tanker, men jeg kan se for meg hvordan den amerikanske og europeiske middelklassens fremvekst ? hvordan vi alle flyttet inn i passe store hus, med passe store biler og søkte passe mye spenning i hverdagen, stod for ham som et slags velorganisert mareritt. I Huxleys bok er Fordismen den bærende ideologien, oppkalt etter grunnleggeren av General Motors samlebåndprinsipp. Den nye verden er knirkefri, uten propper i systemet som forstyrrer velstanden og lykken. I den vidunderlige nye verden kan enhver sorg kan slukkes med en dose Soma, det kunstige stoffet som gjør mennesker lykkelige. Livet er rent, ordentlig og planlagt. Og folk er lykkelige. Kunstig lykkelige, men er det virkelig mulig å kjenne forskjellen? Det er bare i de barbariske territoriene at folk lever med sykdom og forfall. De blir gamle og stygge, har sex nærmest som dyr. Det er villmannen som frykter friheten mest, fordi han forstår hva den betyr. Allikevel vil han ha den! "(...) I don?t want comfort. I want God, I want poetry, I want real danger, I want freedom, I want goodness. I want sin." Friheten og lidelsen går hånd i hånd.

Huxleys satire er selvfølgelig en spissformulering. Men frykten for friheten er reell, og Huxleys viktigste oppdrag synes å være å vise at den like vel er å foretrekke fremfor det knirkefrie samfunnet.

"I was cured all right"

"There was nothing I hated more than to see a filthy old drunkie, a-howling away at the filthy songs of his fathers and going blurp blurp in between as if it were a filthy old orchestra in his stinking rotten guts. I could never stand to see anyone like that, especially when they were old like this one was."

Alexander DeLarges fortellerstemme geleider oss gjennom Stanley Cubricks film "A Clockwork Orange" basert på romanen til Anthony Burgess. I scenen går Alex og hans tre druger til angrep på en gammel alkoholiker. Kameraet viker ikke unna, men fanger inn sparkene og slagene. Mishandlingen er så grov at man får dårlig smak i munnen, og den er totalt umotivert. For Alex er volden en glede i seg selv, en sadistisk utfoldelse som på en eller annen måte tilfredsstiller en dyp trang i hans indre. Etter orgier av vold og sex går den pervertert dannede Alex hjem til seg selv for å høre på Beethoven. "It had been a wonderful evening and what I needed now, to give it the perfect ending, was a little of the Ludwig Van. "

Etter en særdeles grov mishandling av en kvinne, blir Alex innhentet av lovens lange arm. Det smått autoritære samfunnet Alex lever i gir ham ikke bare straff, men behandling gjennom den såkalte "Ludovico Technique", åpenbart sterkt influert av den psykologiske retningen behaviorisme som baserer seg på at alle ting som organismer gjør "inkludert handle, tenke og føle" kan og bør sees på som atferd. Ole Michael Bjørndal forteller i en artikkel:

"Alex får plass i eksperimentet, som går ut på at han får et serum for så å bli låst fast, og tvunget til å se scener med eksplisitt vold. Etter hvert som behandlingen skrider frem, får han en følelse av sterkere og sterkere kvalme når han ser vold. Tilslutt skriker han ut at han har lært at vold er galt, eller som han sier selv; "it?s wrong because of society?. Han er nå moden for å vises frem som et vellykket resultat av metoden."

Barbaren er kurert, og kunne uten problemer glidd inn i Huxleys vidunderlige nye verden. Uten å spolere verken filmen eller boken, holder det å slå fast at resultatene problematiseres. Alex har riktignok blitt hamret inn i samfunnets konformitet, men er han fortsatt et menneske? Boken stiller det kjetterske spørsmålet, som vi også kjenner igjen fra Huxley, om ikke friheten til å velge også forutsetter friheten til å velge galt? Forfatterens røst er fengselspresten når han sier: ?Godhet må velges. Når et menneske ikke lenger kan velge så opphører han å være et menneske?. For uten "valg og fri vilje" er han bare "a clockwork orange", en determinert mekanisme. Presten unnskylder ikke Alex´ valg, på ingen måte. Han mener gale handlinger må få konsekvenser, men implisitt forsvarer han nettopp muligheten til å kunne velge i moralsk forstand som elementært for mennesket. Burgess kjenner frykten for friheten, men mener samfunnet blir et dårligere sted uten.

Konservative har fryktet friheten fordi de har innsett at dens gode og dårlige sider må eksistere side om side. Friheten kan modereres, men den kan aldri klinisk renses for muligheten til å misbrukes. Så sant ikke menneskets frihet og valg utelukkende styres av samfunnets strukturer - av "outer removable institutiones", og så sant mørket i menneskets indre - "the inner unremovable nature of man", spiller en rolle i våre valg, så vil friheten ubønnhørlig bety å godta også våre svakheter. Å godta menneskets skrøpelighet, og at selv om verden kan bli bedre så vil den aldri bli ferdig.

Friheten er ikke alltid vakker. Noen synes det er en deprimerende tanke. Muligens. Men det er den beste vi har.

Floraen av tenketanker i USA er imponerende. American Enterprise Institute er neo- konservatismens høyborg og hjemmet til det beryktede Project for the New American Century. Heritage Foundation er trygt plassert langt ute på høyresiden, med en amerikansk konservativ profil som vil ha et friest mulig marked kombinert med "family values". Blant de mest respekterte finnes det moderate Brookings Instituttet med slagordet "Quality. Independence. Impact."

Og så har du Cato Institute. De gangene jeg har besøkt den fargerike gjengen som holder til midt i Washington DC ler de alltid godt av omverdens vansker med å plassere dem i bås. Cato er libertarianere, et amerikansk begrep som kom til fordi begrepet "liberal" i USA forbindes med tilhengere av en stor stat. Libertarianere spenner fra klassiske liberalister (tilhengere av Smith, Locke, Bastiat) til høyreanarkister (tilhengere av folk som Rothbard og David Friedman). Og innimellom finner du alt fra frihetlige hippier til striglede folk i dress og slips.

Cato er vanskelig å plassere for amerikanerne fordi de ikke er konservative eller liberale. De er rett og slett for masse frihet både i sosiale og økonomiske spørsmål. Dermed er Cato mot økt overvåkning, for lavere offentlig forbruk og skatt, mot krigen i Irak, mot krigen mot terror og mot all form for sensur. Og de gir ut mye spennende materiell. Sist ut er en rapport som spør hva USA kan lære av de nordiske landene. Jeg har ikke lest den ennå, men kommer tilbake med noen kommentarer over helgen.

Det er fristende å sammenligne den norske skolen med Terra. Vi legger inn masse penger, men får ingen gevinst ut. Norsk skole bruker så og si mest penger i verden, men vi får ikke tilsvarende kunnskapsnivå tilbake. Vi er rett og slett verdensmestere i pengebruk, men ikke i kunnskap.

Elever på fjerde trinn i den russiske føderasjon skårer høyest av deltakerlandene i PIRLS- studien, deretter følger Hong Kong på andre plass og staten Alberta i Canada som nummer tre. Norge kommer på en 35. plass av 45 land.

Et visst forbehold må tas for aldersforskjell mellom elevene, men selv om disse forbeholdene tas så scorer Norge dårligere enn våre nordiske naboland.

I Aftenposten i dag kommer det frem at elevene som er kartlagt har fulgt den gamle læreplanen L97, og direktør i Utdanningsdirektoratet, Petter Skarheim, mener at "det er først etter neste undersøkelse, som vil bli kjent i 2012, vi vil se effekten av Kunnskapsløftet". Allikevel har deler av Høyres ideer gitt uttelling, for eksempel en massiv satsning på lesing gjennom programmet "Gi rom for lesing". Det viser seg at norske elever leser mer enn i forrige undersøkelse, og at færre elever leser dårlig. Norge trekkes ned av at vi fortsatt har svært få elever som leser svært bra.

En nøkkel er å forankre Kunnskapsløftet lokalt, i hvert kommunestyre og på hver skole. Dagsavisen bringer i dag en sak fra skolene i Oslo under overskriften "Testes ofte, leser best". Det vises til at hovedstaden, med 37 prosent elever med minoritetsbakgrunn, faktisk har forbedret resultatene sine kraftig. Rektor Eva Hemstad ved Haugen skole sier det slik:

"Systematisk kartlegging av elevenes ferdigheter er avgjørende for å løfte de svakeste elevene".

Kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell mener Oslo Høyres skolebyråd bommer, og sier at vi ikke må gjøre partipolitikk av undersøkelsene. Det er åpenbart SVs nye strategi i Kunnskapsdepartementet. Etter to ørkesløse år med Øystein Djupedal skal de nå legge retorikken sin så nær Høyres som mulig, men det hjelper lite dersom ikke politikken endres. For, Solhjell, dette er faktisk partipolitikk!

Magasinet Minerva lanserte i går nye nettsider med ny desing som legger bedre til rette for oversikt, debatt og kommentarer. Særlig får debattstoffet en mer fremtredende plass. Litt av formålet med Minerva på nett er at borgerlig innstilte mennesker - enten de kaller seg sosialliberale, liberale, liberalister eller konservative - skal ha en debattarena hvor ikke de sosialdemokratiske premissene ligger til grunn.

Debatten som får æren av å åpne nye Minerva er om Hijab, konkret om Hege Storhaugs forslag om forbud mot hijab i det offentlige rom:

"Å være den som kommer bærende med forslag om restriksjoner i folks liv, er ikke behagelig. særlig ikke når man selv er en frihetselskende person", skriver Storhaug i sitt debattinnlegg.

"Det skal særdeles tungtveiende grunner til for å forby ytringer, også i denne delen av det offentlige rommet. Hijab, davidstjerner og kors er på riktig side av denne streken.", skriver skribent Jan Arild Snoen i sitt innlegg.
 
Undertegnede er enig med Snoen. Men jeg vil også hevde at han i sitt innlegg undervurderer en klar tendens, nemlig hijab som kulturell identitetsmarkør. Dette er ikke nødvendigvis synonymt med en politisk støtte til politisk islam, men er mer å oppfatte som en understrekning av egen tilhørighet som en kontrast til Vesten. Det kan være mange meninger om hvorvidt Vesten skal gjøre som Gregers i Vildanden, å gå med den ideale fordring i baklommen. Jeg mener Vesten skal det. Men i virkelighetens verden betyr ikke det at alle mennesker umiddelbart vil oppdage at "vi" har rett. Det fører til kulturelle motreaksjoner, og en av dem er en økende bruk av hijab. I et liberalt samfunn er det noe vi må tillate, selv om vi aner undertrykkelsen bak.

DU KAN LESE HELE SAKEN HOS NORGES BESTE LOKALAVIS, PORSGRUNNS DAGBLAD!
Bildet er lånt derfra, og saken er laget av journalist Ellen Esborg.

torbjorn.ungehoyre.no kan i dag bringe en ekslusiv nyhet. Du har hørt om de privat kapitalkreftene, du har lest om deres hjerteløse hjerjing, du har blitt fortalt historiene om deres grådighet og kynisme.

HER ER DE! Torill Lia Hansen, Elin Sundby og Anita Jacobsen fra Porsgrunn.

I følge Porsgrunns Dagblad satser trioen på å bistå eldre med renhold, innkjøp, matlaging, i tillegg til å være følge til dem som ønsker det. Og de vil gjøre det gjennom en privat bedrift, som et supplement til kommunens tjenester.

? Vi ser frem til å ha tid til å gjøre det kunden vil, sier Elin Sundby. Alt fra vindusvask til hårstell og dekking av bord er innenfor arbeidsområdet.

I dagens Dagbladet bekreftes den gode trenden for Høyre på meningsmålingene. Hvorfor? Jeg tror to grunner er spesielt viktige.

For det første at Høyre er samarbeidspartiet. Alle forstår at det er vanskelig å bygge et borgerlig samarbeid, men Høyre har de siste årene vært krystallklare på at vi ønsker et samarbeid med de andre borgerlige partiene KrF, Venstre og Frp. Jeg tror også velgerne ser at de borgerlige partiene må samarbeide dersom Norge skal få en annen regjering. Ingen konstellasjoner har flertall alene. Alle må på en eller annen måte med.

For det andre at regjeringen i stadig større grad avslører et stort skille mellom retorikk og handling. De har lovet mye, men følger ikke opp.

Men hvis den gode utviklingen skal fortsette må Høyre fortsette å være et helhetlig og klart alternativ til den rød- grønne regjeringen.

Rapporten fra sidemålsforsøket i Oslo har kommet, og mye tyder på at de svakeste ble bedre i hovedmålet sitt, melder Dagsavisen. Mållaget har relevante innvendinger, blant annet at elevene i forsøket ble fulgt opp bedre enn en vanlig skoleklasse. Jeg har ikke lest rapporten så jeg vet ikke hvor mye dette kan ha spilt inn. Det mest oppsiktsvekkende ved rapporten er kanskje at flere av elevene fikk et mer positivt syn på nynorsk etter forsøket:

«Det kan se ut til at forsøket har lyktes i å gi elevene et mer nyansert syn på hva nynorskopplæringen kan omfatte, og at forståelsen av den nynorske målformens kulturelle verdi er styrket», skriver forskerne.

Jeg har tidligere vist til Thomas Friedmans intelligente kommentar om den sekteriske volden i Irak.

I don't get it. How can Muslims blow up other Muslims on their most holy day of the year in mosques! and there is barely a peep of protest in the Muslim world, let alone a million Muslim march? Yet Danish cartoons or a papal speech lead to violent protests. If Muslims butchering Muslims in Sudan, Iraq, Egypt, Pakistan and Jordan produces little communal reaction, while cartoons and papal remarks produce mass protests, what does Islam stand for today? It is not an insult to ask that question."

Den svenske bloggeren og globaliseringstilhengeren Johan Norberg er blant de mange som blir frustrert: "Do you also get the impression that the world just goes mad sometimes, when you witness sectarian aggression?", spør han på sin blogg.

Men så viser han til en utrolig vakker sak fra bloggen til Michael Yon om reåpningen av den katolske kirken i Bagdad.

"LTC Stephen Michael at St John?s. LTC Michael told me today that when al Qaeda came to Dora, they began harassing Christians first, charging them ?rent.? It was the local Muslims, according to LTC Michael, who first came to him for help to protect the Christians in his area. (...) Real Muslims here are quick to say that al Qaeda members are not true Muslims. From charging ?rent,? al Qaeda?s harassment escalated to killing Christians, and also Muslims. Untold thousands of Christians and Muslims fled Baghdad in the wake of the darkness of civil war.  Most of the Christians are gone now; having fled to Syria, Jordan or Northern Iraq."

Virkeligheten kan være stygg og brutal, men også uendelig vakker.
(PS: Jeg kjenner ikke hjemmesiden til Yon fra før, og må selvfølgelig ta et forbehold på grunn av det)

Vi har de siste 10 årene sett en dramatisk økning i antallet unge sosialhjelpsmottagere. Da gi jeg blanke i hvor stor gjennomsnittsformuen i Facebook- nettverket til rikmannsbarna er. Min jobb som politiker er ikke å kutte i toppen, men å være med å løfte i bunn, skriver jeg i min kommentar hos E24.

Valget i Danmark er over, og resultatet er klart. VK - regjeringen med Anders Fogh Rasmussen i spissen har fått fornyet tillitt, Dansk Folkeparti er fortsatt støtteparti og Ny Alliance karret seg så vidt over sperregrensen. På venstresiden har den venstreradikale Enhedslisten med sin svært kontroversielle muslimske toppkandidat Asmaa Abdol- Hamid gått på trynet, Radikale Venstre (ligner på norske Venstre) har gått kraftig tilbake, SF har gått klart frem, men sannsynligvis på bekostning av Socialdemokratene som gjør nok et elendig valg. Helle Thorning-Schmidt ble ikke trodd av velgerne. Derimot ble hun trodd av norsk presse. 

I en sak på nettavisen Minerva skriver Svein Thore Martinsen det slik:

"VGs Harald Berg Sævereid gikk enda lenger og var nesegrus i omtalen av hennes ?retoriske dyktighet og politiske eleganse?. Men han stoppet slett ikke der, for Sævereid ga henne også æren for ?å ha brakt Socialdemokraterne tilbake i teten i dansk politikk? (Hvilken tet er det snakk om?). "

Han spekulerer i om den skeive dekningen skyldes journalistenes preferanse for venstresidens politikere, eller om den skyldes et behov for å skape nyheter ved å gi inntrykk av at valget er jevnere enn det er. Notisen overfor kan tyde på at svaret enten er politiske preferanser, eller enda verre! Norske journalister foretrekker Socialdemokratene fordi deres leder ser bedre ut enn de borgerlige politikerne. Journalistene er altså mannsjåvinister og venstreradikale. Men vi står igjen med et alvorlig spørsmål: i hvor stor grad klarer norske journalister å presentere nyheter på en klar, forståelig og objektiv måte? Har vi journalister som i stedet for å analysere og tolke nyhetene pakker dem inn i sine egne politiske verdensoppfatninger? Eller skyldes det rett og slett manglende kunnskap og latskap?

Det er ikke første gang norske medier har bommet grovt i sin dekning av utenlandske valg. Minervas mediekritiker, Jan Arild Snoen, skrev flere artikler om hvordan norske medier nærmest konsekvent underrapporterte om den store støtten til Sarkozy tidligere i år. Han har også skrevet om hvordan norske medier nærmest finner opp meningsmålinger om oppslutningen til President Bush.

Poenget med denne kritikken er IKKE at norske journalister burde ha et mer liberalt eller konservativt perspektiv på verden rundt seg. Poenget er at jobben deres er å forklare hvorfor ting skjer, hvorfor et folk velger som de gjør, hvilke strømninger som dominerer og hvilke som er på vikende front. Det er en oppgave de åpenbart svikter i dag. Om litt over et år er det valg i USA. Norske medier må benytte sjansen allerede nå til å forsøke å unngå nok en pinlig affære dersom Hillary Clinton ikke velges til president.

En nøkkel, i følge BBC, kan være George Bush sin kontroversielle "surge", altså økningen i antallet tropper på bakken i Bagdad. En vanlig kritikk mot invasjonen, også fra neo- konservative som David Frum (som nylig besøkte Norge og snakket med Minerva), har vært at Det Hvite Hus litt forenklet blandet sammen to strategier for krig.

Den såkalte Powell - doktrinen, oppkalt etter tidligere Chief of Staff og utenriksminister Collin Powell, tolkes ofte som en advarsel mot å involvere seg i nasjonsbygging. Det grunnleggende prinsippet er at USA må slå til mot sine fiender med overveldende kraft for å redusere amerikanske tap og sikre en rask seier. Powell er også kjent for sitt prinsipp om å ha en klar Exit- strategi, en arv etter den bitre krigen i Vietnam.

Rumsfeld - doktrinen har et annet utgangspunkt. USAs tidligere forsvarsminister så for seg en ny type krig hvor massivt luftbombardement og svært sofistikert krigsteknologi skulle slå ut fienden uten at USA behøvde å bruke en stor mengde soldater.

Problemet, hevder kritikere som Frum, som nå er tilknyttet Rudy Giuliani sin kampanje, er at Bush- administrasjonen kombinerte de to perspektivene. Dermed endte man opp med en okkupasjon hvor USAs styrke på bakken simpelthen ikke var adekvat. Økningen i tropper vil i så fall bøte på dette.

BBC påpeker også at amerikanske styrker nå jobber etter en ny strategi. Mens de tidligere gikk raskt inn for å rydde et område, og så trakk seg ut; bygger de i dag permanente baser i rene områder for å hindre opprørere å komme tilbake. I tillegg har de fått drahjelp av lokale krefter som har samlet seg mot al-Qaeda. Nedgangen i den sekteriske volden svekker også behovet for Shia- militser.

Samtidig er det fortsatt grunn til bekymring, advarer BBC. Ingen vet hvordan gruppene som nå bekjemper al-Qaeda vil oppføre seg i fremtiden, det irakiske parlamentet er fortsatt ute av stand til å implementere en plan for nasjonsbygging og tilliten til den irakiske hæren og det irakiske politiet er nærmest ikke- eksisterende i store deler av befolkningen. Undertegnede tør i hvert fall ikke spå noe om fremtiden. Men det kan være at vi noen år fra nå av vil se at vitnemål som dette, fra en innbygger i det Sunni- dominerte området Dora sør i Bagdad, representerte starten på lysere tider i Irak:

"The Islamic State in Iraq (the umbrella name adopted by al-Qaeda groups) used to control most of the area like a phantom presence. I know Shia shopkeepers who were shot dead in their shops. They put up notices warning people to wear strict Islamic dress. Everybody was frightened. When we called the police to report bodies on the street, they said it was a no-go area and they couldn't come. Now, the Islamic State elements have disappeared. Shops have reopened. My daughter can walk to school without wearing a headscarf. Some Shias who fled have come back. And most important of all, we haven't heard of anybody being killed since July."

"They could compete for strangest bedfellows in 2008", skriver NYT. Rudy Giuliani har fått en av stjernene på den kristen - konservative høyresiden, Pat Robertson, sin støtte.

Dette er definitivt et scoop for Rudys kampanje. Hans største aber i nominasjonen så langt har vært de liberale standpunktene på områder som abort, våpenkontroll og homofile. Nå sier Robertson fra om at Rudys andre kvaliteter er viktigere enn hans syn på sosiale spørsmål.

I dag, 8. november, for 50 år siden ble Minervas Kvartalsskrift lansert med en redaktørtrio bestående av idéhistoriestudenten Lars Roar Langslet og filologistudentene Kjell Hanssen og Knut Bøckman.

Andre sentrale skikkelser i det som ble kjent som "Minerva-kretsen" var sosiologistudenten Tore Lindbekk, historiestudentene Gudmund Stang og Francis Sejersted, medisinerstudenten Egil Alnæs og en periode teologistudenten Inge Lønning.

I spaltene fant man tekster fra noen av tidens ledende intellektuelle, som Hans Skjervheim, T.S. Eliot, Jon Elster, Reinhold Niebuhr og Christopher Dawson. Kretsen ville se forbi den rene økonomiske politikken og Arbeiderpartiets statsstyrte sosiale ingeniørkunst, til et bredere bilde av mennesket - som åndsvesen.

De ville forbi det kunstige skillet mellom individ og fellesskap, og motsetningen mellom orden og frihet. Kanskje virket det da, som nå, som om politikken var delt opp i bare to fløyer som i praksis delte det samme utgangspunkt: Enten mennesket som produsent i et marked, eller mennesket som konsument av private tjenester. (...)

I de senere år har flere samfunnsdebattanter etterlyst Minerva-kretsens konservatisme i den offentlige debatten, i frustrasjon over de yngre generasjoners "nyliberalisme" og "høyreradikalisme". Vi er enige med kritikerne i noe, men de begår en fatal tabbe. De synes å bygge på en implisitt antagelse om at gårsdagens løsninger også kan bli morgendagens, og dermed en idé om at fortiden ikke bare skal inspirere, men dirigere.  Men det holder ikke å drive botslesning av gamle utgaver av Minerva for å løfte konservative debatter opp på dagsordenenen. Ideer må leve, og for å puste må de slippes fri. De kan ikke puttes på norgesglass, konserveres i 40 år, isoleres fra all åndelig og materiell utvikling, og så tas frem igjen ved en passende anledning. Ideer må settes inn i sin tid! Som Lars Roar Langslet sier det: "Enhver tid må tenke gjennom de konservative problemstillingene på ny, fordi samfunnet og premissene for debatten forandres".

Les hele kronikken hos Aftenposten. Les også MINERVA PÅ NETT.  

Britiske psykologer mener vi alle trenger en klem om dagen, minst. Det åpner for å nok en gang lenke til denne snutten.

Det er også verdt å minne om nøyaktig hvorfor NATO er tilstede i Afghanistan. Intervensjonen var nemlig ikke resultatet av en imperialistisk plan, eller noen annen kreativ forklaring man har klart å koke opp på venstresidens debattmøter. 11. september 2001. Denne dagen forstod de vestlige samfunn med USA i spissen at de stod overfor en ny trussel som hadde vokst frem i skyggen av den kalde krigen: Den radikale islam. Nesten 3000 mennesker døde i angrepet på et av verdens mest åpne samfunn. Fordømmelsen var unison. Likeså var kravet om at det barbariske religiøse styret i Afghanistan skulle gi fra seg gjerningsmennene. Talibanstyret nektet, og NATO gikk til angrep. NATOs grunnprinsipp, at et angrep på en er et angrep på alle, gjelder i like stor grad om angriperne er terrorister beskyttet av en røverstat. Både ?Enduring Freedom? og ISAF- styrkene hadde og har soleklare FN- mandater. Når det er opportunt, som før invasjonen av Irak, synes venstresiden av FN- mandat er et svært viktig poeng. Men prinsippet gjelder åpenbart bare når det tjener deres egne interesser.

Hva så med situasjonen på bakken i Afghanistan? Et land der livet stort sett har vært fattigslig og hardt, er selvfølgelig fortsatt milevis unna både et stabilt demokrati og et fungerende velferdssystem. Befolkningen er utålmodige, men gir allikevel klart uttrykk for at de støtter både President Karzai og NATOs nærvær i meningsmålinger. Situasjonen er altså svært annerledes enn i Irak, hvor de utenlandske soldatene er tildels svært upopulære.  Talibangeriljaen, som nå ruster til ny kamp mot troppene og regjeringen, har minimal støtte i befolkningen. Det kan kanskje være vanskelig å forstå for venstresiden, men for det afghanske folket er situasjonen i dag sannsynligvis bedre enn da de religiøse tyrannene styrte.

Å trekke alle soldatene tilbake, umiddelbart, vil kanskje være minste motstands vei. Det vil i hvert fall være mest behagelig for både Norge og NATO på kort sikt. Men hva med befolkningen? Skal vi igjen la Talibans styrker rulle innover landet? Igjen la slørene dras ned foran ansiktene til Kabuls kvinner? Overlate fattigfolket til seg selv, og aldri mer skjenke dem en tanke annet enn i solidaritetsdemonstrasjoner foran Stortinget hvor vi paraderer vår omtenksomhet for verden, og ignorerer det faktum at vår feighet er skyld i av menn igjen blir steinet fordi de ikke tilhører den rette tro, og at jentebarn nektes den mest grunnleggende utdanning? Nei. Noen er åpenbart en del av problemet, men det er ikke NATO.

(basert på en tidligere kronikk)

Fremskrittspartiets justispolitiske talsmann, Jan Arild Ellingsen, fremmer et modig forslag etter dommen over Bahadir Mirzaolimov for drapene i Overhalla.

Fredag ble Mirzaolimov dømt til 21 års fengsel for drap på sju år gamle Cicilie Watnan Lian og Anne Grete Vollum.

Vollum var gravid i niende måned med tvillinger, men Mirzaolimov ble ikke dømt for å ha drept dem. Fosterdrap var heller ikke en del av tiltalen. Grunnen til dette er at dagens lovverk ikke regner ufødte barn som liv.

- To ufødte barn - men likevel barn - døde som følge av drapet som mor er utsatt for. Utfordringen i Norge er at vi ikke har strafferammer som tar opp i seg den type problemstillinger, sier Ellingsen i Bergestuen Direkte på Kanal 24 (fra Nettavisen).

Jeg tror de fleste vil være enige med Ellingsen i denne saken, men norsk lovverk åpner ikke for straff av fosterdrap fordi det vil komme i konflikt med en annen lov, nemlig abortloven. Forutsetningen for abortloven er, i følge kritikerne, nettopp at et foster ikke regnes som et liv. I USA har spørsmål som dette blitt helt sentrale i abortkampen. Det jeg vil kalle ekstreme abortforkjempere er livredde for at loven skal gi det ufødte liv en selvstendig verdi i straffeutmålinger fordi det kan oppfattes som om abort er problematisk.

Jeg er tilhenger av selvbestemt abort frem til 12. uke. Alternativet er verre. Abort bør være lovlig, trygt og siste utvei. Men det er vel ingen grunn til å late som om abort ikke er problematisk? Og denne saken setter prinsippet på spissen: Hvis jeg sparker en kvinne i magen slik at hun mister sitt ufødte barn, bør ikke også det ufødte liv telle med i straffeutmålingen? Men hva da hvis kvinnen selv velger å fjerne barnet? Skal lovverket da si at det er greit?

Abortdiskusjonen er et etisk minefelt som alt for lenge har blitt redusert til en ja- eller nei diskusjon. Spørsmålet er ikke om det ufødte liv skal få samme rettsvern som et født menneske, men om ikke også det ufødte liv har krav på å bli anerkjent som i det minste en part. Om dette synet i prinsippet står i motsetning til dagens selvbestemte abort så er det en motsetning vi kan leve med. Ellingsens forslag er modig. Og riktig.

ÅH! Se nå skal det endelig bli barnehageplass til alle! Hurra! Hurra! Hurra! Alle hjerter gleder seg. Den nye kunnskapsministeren, Bård Vegard Solhjell, lover barnehageplass til alle i 2009. Rettigheten skal lovfestes.

Ja, og når en SVer lover noe så holder de ord.

Det er mulig Fremskrittspartiet og Venstre skulle ønske at det var annerledes, men sannheten er at de borgerlige partiene må henge sammen, eller bli hengt hver for seg. Den mest elementære grunnen er at det ikke er flertall for noe annet alternativ fordi både Venstre og Frp har sagt at de ikke vil støtte henholdsvis en regjering hvor de ikke sitter eller en regjering hvor Frp er med. Det er utgangspunktet. Bom basta.

Alle stortingsmålinger i år har vist akkurat det samme. FrP og Høyre har bare hatt flertall på en eneste meningsmåling av rundt 1200 som er tatt opp de siste 20 årene. Sammen med Venstre har partiene bare hatt flertall et fåtalls ganger, og på de fleste målingene har KrF en sentral nøkkelposisjon.

Et et rent Høyre-FrP samarbeid er urealistisk, uansett hvor mye man drømmer om det eller ønsker det! Det er også en grov strategisk bommert. Sentrumspartiene har kommet for å bli, og i motsetning til Carl I. Hagen ønsker jeg dem lykke til (med unntak av Senterpartiet). Sentrumspartiene, særlig Kristelig Folkeparti, kan samarbeide både til høyre og venstre i den økonomiske politikken. Riktignok vil sentrumspartiene alltid være skeptiske til å bli dratt for langt mot høyresiden, samtidig støtes særlig KrF bort når Ap tramper på verdistandpunktene deres. Men i rosenes leir er de omsider i ferd med å skifte toneleie og taktikk: Aps mål er en klar todeling av norsk politikk med en «høyreside» bestående av FrP og Høyre, mot de andre fra SV til KrFf. På sikt vil det låse både Høyre og FrP i en mindretallsposisjon, og sikre at ingen av partiene får regjeringsmakt i overskuelig fremtid.
EN STRATEGI FOR Å SKVISE SENTRUM ER EN GAVEPAKKE TIL SOSIALDEMOKRATIET!

Men kan partiene samarbeide om politikk? Når man hører på Buldre- Sponheim og Sure- Siv så virker det ikke slik. Men jeg tror det er fullt mulig. Og, nok en gang, det er nødvendig.

Borgerlige partier tar utgangspunktet i enkeltmennesket. De er skeptiske til overdreven politisk styring, og forsøker å finne løsninger som gir valgfrihet og mer makt til enkeltpersoner og familier. Det handler om å sette grenser for politikk, og denne tanken står uttrykt i alle opposisjonspartienes programmer.

Forskjellene mellom opposisjonspartiene er ikke mye større enn mellom posisjonspartiene. Historisk står SV og Arbeiderpartiet for to ganske forskjellige versjoner av sosialismen, den ene med røtter i industrisamfunnet og klassekamp, den andre med røtter i en kulturell radikalisme. Senterpartiets historiske røtter er plantet i helt andre bed enn Arbeiderpartiets, både som storbøndenes parti og som landsbygdas parti mot sosialdemokratiske rasjonaliseringsfremstøt. Likevel finner de sammen, og det er sannsynligvis en kombinasjon av tre faktorer som alltid må finnes i et samarbeid: En felles trussel, et felles politisk prosjekt og til slutt pragmatisk samarbeid.

Regjeringen som sitter har ikke vært venstreradikal i ordets rette forstand. Den representerer ingen retur til sosialdemokratiets gullalder, og heller ingen radikale brudd med de lange linjene i norsk politikk. Men den er sosialistisk. Dens viktigste politiske mantra er å styrke «fellesskapet», og i sosialdemokratisk tradisjon betyr det staten og offentlig sektor. Denne statsfetisjismen kolliderer med viktige deler av borgerlig tradisjon og får en rekke politiske utslag som opposisjonen samlet er mot. Regjeringen prioriterer kortsiktig utgiftsvekst fremfor investeringer i fremtiden, som kutt i forskning og høyere utdanning. Regjeringen har tilsynelatende allergi mot private løsninger, og nedprioriterer frivillig arbeid. Regjeringen øker skatter og avgifter for vanlige folk, selv i en tid med rekordinntekter på statsbudsjettet. Alt i alt sentraliserer denne regjeringen mer makt i politikken, i stedet for å spre den til enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn. En borgerlig kritikk må rettes mot at regjeringen setter likhetstegn mellom fellesskap og offentlig sektor.

I en slik kritikk vil betoningen variere. Fremskrittspartiet vil fokusere på enkeltmennesker som tynges ned av avgifter og reguleringer, Kristelig Folkeparti på verdifellesskap og familier som presses inn i sosialdemokratiets firkantede løsninger, Venstre på lokalsamfunn som overstyres av staten, og Høyre på næringslivet eller mangelen på valgfrihet i velferdsordningene. Men det går en felles linje mellom standpunktene: De offentlige A4-ordningene styrkes på bekostning av enkeltmennesker og frivillige fellesskap. Og her er vi ved en avgjørende kjerne, en spire, for et borgerlig politisk prosjekt: Å gradvis snu samfunnets pyramide og gi mer frihet og ansvar til institusjoner og enkeltmennesker utenfor politikken.

Det første steget mot samarbeid må være å rydde unna gammel mistro. Regjeringssamarbeid kan ikke simpelthen vedtas. Det må vokse frem. Hvis vi skal bygge et reelt alternativ til de rød-grønne er det umulig å velge mellom både-og. Det er enten-eller. Vinn eller forsvinn.

På onsdag fyller regjeringen to år. Hurra for dem! Regjeringen som kom til makten gjennom tidenes løftegalopp bruker nå mesteparten av tiden sin på å diskutere hvilke av løftene som skal brytes. La oss ta en tur ned "memory lane"...

Ikke full barnehagedekning.

2005:
"[Barnefamiliene] skal få 1000 kr billigere barnehageplass, de skal få småbarnstillegget i barnetrygden tilbake og de skal få lenger foreldre permisjon og alle skal få barnehageplass."
Hill-Marta Solberg på TV2s folkemøte 31.8.2005.

"Makspris i barnehagen skal innføres fra 1.1.2006, og vi skal ha full barnehagedekning innen utgangen av 2007. Og innen utgangen av 2008 så må vi ha en garanti i Norge som er sånn at man får barnehageplass tre måneder etter at man har søkt. [...] For meg er det så viktig at du er kvitt meg hvis vi ikke får til dette"
Kristin Halvorsen i ?Utspørringen? på TV2 15.8.2005.

Soria Moria:
"Regjeringen vil sikre full barnehagedekning", og "Regjeringen vil [at en..] maksimalpris på 1750 kroner (2005-kroner) innføres når full barnehagedekning er nådd"

2007:
"Det har lenge vært klart at Regjeringen ikke klarer løftet om full barnehagedekning i løpet av dette året. Nå bekrefter kilder i regjeringspartiene at Regjeringen bryter enda ett barnehageløfte. Prisen blir ikke satt ned fra nyttår, slik Regjeringen lover i Soria Moria-erklæringen."
Aftenposten 27.9.2007.

For øvrig hadde 42 prosent av kommunene en lavere pris for foreldre med lav inntekt i 2004, mens det i 2007 bare var 23 kommuner som hadde inntektsgradering. (Kommunal Rapport 28.9.2007).

Ikke fjernet fattigdommen (...ikke i nærheten en gang)

2005:
"Dette er jo ikke vanskelig [å bekjempe fattigdommen], dette handler om politisk vilje."
Kristin Halvorsen på TV2s folkemøte 24.8.2005.

Soria Moria:
"Vi vil avskaffe fattigdom ved å styrke de offentlige sikkerhetsnettene og ved å gi ledige mulighet til å komme tilbake til aktivt arbeid."

2007:
"Nei. Vi når ikke Soria Moria-erklæringens mål om å utrydde fattigdommen i Norge."
Kristin Halvorsen til Dagbladet 5.6.2007.

Ikke flere lærere.

2005:
"Og hvis vi vinner dette valget - da skal beskjeden gå til skole- Norge med en gang: Det er slutt på kutt! Nå skal pila gå oppover. Det skal ansettes flere lærere og det skal være mulig å få til en praktisk og spennende undervisning, for det er det unger lærer av."
Kristin Halvorsen, TV2s folkemøte 07.09.2005.

Soria Moria:
"Regjeringen vil at det skal ansettes flere lærere i skolen [..] og "Regjeringen vil prioritere økt lærertetthet".

2007:
"I skoleåret som begynte høsten 2005 var gjennomsnittlig gruppestørrelse på barnetrinnet 13,5 elever. Året etter var tallene de samme. Også på ungdomstrinnet var gruppestørrelsen lik både før og etter at de rødgrønne overtok," og "Men tallene viser faktisk at gruppestørrelsen i disse få SV-styrte kommunene ligger høyere enn gjennomsnittlig gruppestørrelse."
Aftenposten 29.8.2007.

Ikke spesielt varm skolemat.

2005:
"Stortinget behandler akkurat i disse dager et forslag om skolemåltid fra SV. Det legges opp til forsøk og gradvis innføring sånn at det kan bli skolemåltid for alle elever fra 1-10 klasse mot slutten av neste periode - dvs. 2009."
Kristin Halvorsen i nettprat på Aftenposten.no 6.6.2005.

Soria Moria:
"Regjeringen vil innføre en ordning med frukt og grønt i skolen og legge til rette for forsøksordninger med skolemat."

2007:
"Ingen elever har sett så mye som en drue, selv om de rødgrønne gjennom to valgkamper har profilert seg på frisk frukt til alle skolebarn fra 2007. Jeg vil gå så langt som å si at det er et svik mot elevene, sier en harm rektor Olav Smedsrud ved Heddal ungdomsskole."
Varden 28.8.2007.

Kutt i forskningen.

2005:
"Norsk forskning skal komme opp i 3% av BNP innen 2010."
Arbeiderpartiets program for 2005-09.

"[...] en ny Regjering der SV inngår skal i løpet av fire år ha doblet vår forskningsinnsats."
Øystein Djupedal til SVs landsmøte 2005.

Soria Moria:
"Regjeringen vil øke forskningsinnsatsen til 3 prosent av BNP innen 2010."

2007:
"Etter to år med hvileskjær hadde vi forventet en langt djervere satsning enn dette, sier leder Christl Kvam i Akademikerne. De mener budsjettet fører Norge enda lenger vekk fra målet om 3 prosent av BNP på forskning. Akademikerne er også misfornøyde med antallet stipendiatstillinger i høyere utdanning og bevilgningene til vitenskapelig utstyr."
NTB 5.10.2007.

Fortsatt tomme svømmebassenger.

2005:
"Vi skal fylle opp!"
Annonsekampanje fra Arbeiderpartiet viser et tomt basseng.

2007:
"VGs ordførerundersøkelse viser at mange Ap-ordførere sliter med å oppfylle det store bassengløftet fra 2005. I kommuner med Ap-ordfører står 54 prosent av de bassengene som sto tomme i 2005 også tomme nå, viser VGs rundspørring blant 319 av Norges 431 ordførere."
VG 1.9.2007.

...gratulerer med dagen!

Den amerikanske økonomen Gary Becker er kanskje mest kjent for sin bruk av økonomiske teorier på ikke- økonomiske områder. Han har blant annet skrevet om hvorfor rasediskriminering på sikt er ulønnsomt. Becker kan være lett å karikere som en typisk nyliberalistisk økonom som tror at alle verdier i samfunnet kan måles i kroner og øre, og at økonomisk logikk kan brukes på alle problemstillinger. I realiteten er han mer avansert, og har bidrat til en revolusjon av økonomisk tankegang basert på et ganske enkelt prinsipp. Folk er stort sett rasjonelle. Gary Becker er kontroversiell, strekker ofte strikken litt langt, men har er alltid underholdende.

Denne kronikken er skrevet for reisemagasinet "Travel", og er inspirert av Beckers tanker, samt bøkene til økonomen Richard Florida.

Whites only?

Den mørkhudede gjesten som avvises i døren på et av Oslos utesteder kan være en av dine kunder.

En utdannet og kjøpesterk middelklasse sprenger seg frem i stadig flere tradisjonelt fattige land. De er fremtidens turister. 

Ingenting er vel mer politisk korrekt enn å være mot fremmedfrykt og rasisme. Hjelpeste meg. Det finnes ikke grenser for hvor mye toleranse vi nordmenn er i stand til å predike, og hvor prektige og forståelsesfulle vi ønsker å være i møtet med andre kulturer og folkeslag. La meg derfor understreke først; det er ingen grunn til å la snillismen ta overhånd. Også her i landet må vi tørre å stille krav, og kreve at folk som kommer til landet vårt ? enten som gjester eller for å bo her fast ? oppfører seg skikkelig. Dette pålegget, som hjemme hos mine foreldre bare omtales som ?normal høflighet?, gjelder for øvrig også nordmenn på ferie i utlandet. Drita fulle nordmenn som hoier etter estlandske jenter, eller sovner ved tapasbaren i Madrid, er ikke noe å trakte etter, for å si det mildt.

Like selvfølgelig som at vi skal stille krav til dem som kommer til landet bør det være at vi er konsekvente i kampen mot fremmedfrykt og rasisme. Og her kommer gulroten. Som på mange andre områder i livet kan det faktisk også lønne seg å gjøre det riktige. Nå bør ikke lommeboken bestemme over etikken, men det skader jo ikke akkurat at det å jobbe for et tolerant og åpent samfunn også kan synes på bunnlinjen i det lange løp.

La meg forklare. De fleste kjenner etter hvert teoriene til den amerikanske akademikeren Richard Florida. I sine bøker ?Rise of the Creative Class? og ?The Flight of the Creative Class? peker han på at verdens mest nyskapende og dynamiske regioner også er de religionene som har størst kulturelle toleranse, både overfor mennesker og kulturuttrykk. De har rett og slett åpne samfunn som godtar og dyrker forskjeller og mangfold. Florida operer med målestokker som "Bohemindeksen?, ?Homseindeksen? og ?Mangfoldsindeksen?. Så langt så greit. Men hvor kommer pengene inn? Den glupe turistoperatør har sikkert innsett poengene nå. Det er to av dem, tror jeg, selv om jeg uttaler meg som lekmann uten praktisk erfaring fra reise- og opplevelsesbransjen.

For det første må Norge bredde sin appell. I hvert fall hvis turistnæringen skal vokse. Vi kan ikke, enkelt forklart, bare overleve på aldrende tyskere og japanere. Vi må også tiltrekke oss besøkende som vil ha eventyr, spenning og kultur; i tillegg til vår vakre natur. Første delen av jobben er selvfølgelig å markedsføre oss som et land for flere enn de som vil lene seg tilbake å se midnattsolen. Jeg var i New Zealand for noen år siden, et land som geografisk ligner svært mye på Norge. Det slo meg i hvor stor grad landet, som også har et relativt høyt kostnadsnivå, hadde klart å markedsføre seg direkte til spenningssøkende turister som likte å gå utenfor de mest opptråkkede stiene. Norge har gjort mange hederlige, enkeltvise forsøk på det samme; men foreløpig har i hvert fall ikke jeg sett noen overordnet satsning.

Andre delen av jobben er å tilby de som besøker oss spennende tilbud også etter at dagens runde med rafting er overstått. Ja, kanskje er Norge avhengig av å bli et slags ?Ekstremsportvekå? på Voss i større versjon? Festivalen kombinerer slående vakker natur, djerv ekstremsport og kulturtilbud og festival på kvelden. Basehopping og George Clinton? Ja takk.

Et Norge preget av fremmedfrykt og skepsis til nye mennesker og kulturer, blir et mindre behagelig sted å være. Særlig for turister som vil dra utenfor de oppsatte løypene, og vekk fra de profesjonelle turguidene. Den nyrike, indiske IT- millionæren som avvises i døren på et utested på grunn av hudfargen sin kan være din kunde. Og han kommer ikke til å snakke pent om Norge som reisemål til vennene sine. 

En annen ?minoritet? illustrerer poenget godt. Den svenske tenketanken Timbro påpekte i en rapport kalt ?Pink power? for noen år siden hvor kjøpesterke de homofile er som gruppe. Selvfølgelig finnes det enorme variasjoner, og kategoriseringen som ?gruppe? kan virke urettferdig. Men poenget gjenstår. Mange homofile har penger å bruke, og mange bruker dem på å reise. At så og si hver eneste reisebok inkluderer guidetips også for homofile, er vel også et tegn på dette. Noen land vil ha store problemer med å tiltrekke seg homofile. Land hvor fordommer er utbredte, og som for eksempel ikke ser med blide øyne på at to gutter leier et dobbeltrom sammen ? eller åpenlyst viser mer kjærlighet enn hva som sømmer seg for to menn.
 

Som et av de mest liberale landene i verden er Norge et optimalt reisemål, i hvert fall i dette henseende. (Våre ulemper er vel heller prisnivået og skattenivået). På samme måte vil nye kundegrupper i voksende økonomier som India, Kina, Brasil og så videre søke til land hvor de blir godt tatt i mot.

Den andre grunnen er kanskje mindre relevant for turist- og opplevelsesnæringen, men desto mer relevant for Norge som land. Vårt store problem i årene som kommer blir mangelen på kompetent arbeidskraft. Vi deltar rett og slett i det internasjonale racet for å tiltrekke oss de beste hodene, og foreløpig er det trygt å si at vi bare gjør det sånn tålelig bra. Glupe unge mennesker, være det IT ingeniører fra Vietnam eller bioteknologer fra Ghana, velger heller å dra ?over there? enn til lille, kalde Norge. Problemstillingen med mangel på arbeidskraft er vel heller ikke ukjent for reiselivet, og kan bli større i årene som kommer. Blant annet viste en rapport fra Telemark nylig at færre studenter ønsker seg sommerjobb. De vil helle feriere selv.

Mye kan gjøres for å tiltrekke oss arbeidskraft. Vi kan gjøre byråkratiet enklere, sørge for at skattenivået ikke rammer de som tjener litt mer enn normalen urimelig hardt og drive aktiv rekruttering til bransjene som skriker etter folk. Men i bunn og grunn ligger forutsetningen at vi som samfunn må ta godt i mot dem som kommer hit, enten det er for tre måneder eller for tre år. Uansett hvor du kommer fra må du føle at det norske samfunnet er mulig å leve i også etter at arbeidsdagen er ferdig. Den mørkhudede som blir avvist i døren på et utested, eller ikke får seg leilighet, kan være den ansatte du har lett med lys og lykter etter.

Den som sover godt har god samvittighet, sies det. I så tilfelle er det ingen ting som er bedre enn å sove godt, og å vite at du har god samvittighet og samtidig har bidratt til inntjening på lengre sikt. 

Bare noen timer til flyet går fra Moskva, men i dag må jeg skrive to ord om den Republikanske kandidatdebatten i går. New York Times oppsummerer det i en fantastisk overskrift: Romney and Giuliani Spar as New Guy Looks On.
 
Nykommer Fred Thompson er foreløpig mest kjent i Norge for å ha en pen kone (søk etter Facebook-gruppen og du forstår hva jeg mener). Han er skuespiller og ligger nå like bak Giuliani på meningsmålingene. Hvorfor? Hvorfor i all verden? Ikke bare mangler han politikk, men han fremstår som klossete og usikker i debattene. Han svarer på alle spørsmål med banale generaliseringer. Det er ikke uvant i amerikansk politikk. Mitt Romney ble spurt om hva den største utfordringen for amerikansk økonomi er fremover. Han svarte "optimisme". Blæææh. Greit at de vil ligne på Ronald Reagan, men han hadde stil! Han hadde snert. Og han hørtes ut som om han stod midt oppe i en kamp mellom godt og ond når han snakket om optimisme og fremtiden. Romney høres bare glatt ut, og Thompsom er enda verre. Romney ser i hvert fall selvsikker ut. Thompsom ser ut som om han står naken på en motorvei.

Min favoritt, John McCain, leverte enda en god debatt, men ble satt litt i skyggen. Høydepunktet var det dessverre værhanen Mitt Romney som kom med. "You know, this debate is a lot like Law and Order. It has a growing cast. It seems to go on for ever. And Fred Thompson comes in at the end".

Frem til onsdag blogger jeg fra Russland...with love.

Jeg er i Moskva, i hjertet av Russland. I byen hvor Ivan den Grusomme lot bygge verdens vakreste katedral, hvor Peter den Store henrettet utro tjenere, som Napoleon så brenne og Hitler kom bare få mil unna å erobre. Hvor Stalin kommanderte utrenskningene som sendte millioner av kosakker til Sibir og hvor Putin i dag troner på toppen. Russlands President som nå vil gjøre comeback som statsminister. Han vil representere partiet Forent Russland, et av to Kreml-vennlige partier som støtter ham. Så, etter noen år, spekulerer kritikere i Vesten, vil han kunne komme tilbake som President uten å bryte grunnloven.

Så hva er galt? Hvorfor kan ikke en populær statsleder, med over 80 prosent på meningsmålingene, få fortsette dersom folket vil ha ham? Til og med innenfor grunnlovens fastsatte grenser? Er det ikke bare Vesten, med all sin demokratiske imperialisme, som ikke forstår det russiske folks higen etter den gode tsar? En sterk leder som kan vise styrke utad, og fremme enhet innad?

Sannsynligvis ikke. Selv om Putin er massivt populær er det liten tvil om at det russiske demokratiet de siste årene har gått i gal retning - kanskje viktigst av alt fordi demokratiet forutsetter mer enn frie valg. Det forutsetter en fri og reell opposisjon, frie medier og uavhengige institusjoner - krefter som har blitt svekket i Russland. Men Putin har fått orden på Russland, sier folket, og hvem er da vi fra Vesten til å dømme?

Men er det virkelig noen motsetning? "The Russian people are readier for democracy than Putin will allow", skriver tidsskriftet The Economist.

Jeg skal være her frem til onsdag. For å se, prate med folk og lære. Dyppe tåen i vannet, så og si. Søndag deltar jeg på en markering for å minnes den drepte journalisten Anna Politkovskaja. Jeg har ingen illusjoner om å lære dette enorme og spennende landet å kjenne, men jeg håper å få møte noen mennesker som kan gi meg litt innsikt.

Den rød-grønne regjeringen har et budsjett som er 50 milliarder større enn Samarbeidsregjeringen av Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Dagens budsjett kommer til å bli omtrent like spennende som å se maling tørke. Det blir mer til det meste, men ikke så mye at økonomien går helt over styr. Slikt har man lært seg i Finansdepartementet, også Sosialistisk Venstreparti.

Alle de små og store gode og dårlige nyhetene, fra økning til alternativ energi til økning av snusavgiften, bidrar til å tilsløre en avgjørende problemstilling.

50 milliarder kroner ekstra over statsbudsjettet.

Allikevel klarer ikke regjeringen å levere på utdanning og forskning. Fortsatt kommer tusenvis av barn til å gå ut av skolen uten å kunne lese og skrive. Flere kommer til å bli uføretrygdede neste år. Flere støtes ut av arbeidslivet, selv om norsk økonomi går så det suser. Fattigdomssatsningen er ikke- eksisterende. Regjeringen bryter sine egne barnehageløfter. Sykehusene kommer fortsatt til å gå med dramatisk underskudd, og altfor mange pasienter kommer fortsatt til å måtte vente i kø.

...og fortsatt later vi som om problemet i Norge er en mangel på penger. Det er ikke sant. Systemet er problemet, og hvis vi fortsetter å pøse penger inn i byråkratiske, ineffektive og urettferdige systemer - uten å reformere - så kan vi sikkert pynte på tallene, men vi kommer aldri til å løse utfordringene.

Hva er det han gjør, den Eton- utdannede overklassegutten som leder Toryene, Englands konservative parti? Ved innledningen til kongressen var partiet nederlagsdømt. Labour ledet med 11 prosentpoeng på noen meningsmålinger, og den tidligere så nitriste og upopulære Gordon Brown var plutselig blitt til hele UKs redningsmann. Han hadde til og med invitert Margareth Thatcher på te i downing- street, og forsikret høyresidens evige førstedame om at han - som henne - var en "conviction politician". Toryene kranglet så sløyfer og sherryglass fløy veggimellom. Høyrefløyen krevde økt fokus på skatter, innvandring og bekjempelse av kriminalitet. Fløyen til Cameron sa at det var nettopp denne strategien som har kostet partiet tre strake valgtap på rad.

The Sun, Englands største tabloid, eid av den mektige Rupert Murdoch, startet Tory- uken med overskriften "MISSION IMPOSSIBLE" over et stort bilde av David Cameron. Avisen er ikke ukjent med politisk agitasjon. Tidligere backet The Sun de konservative, og da John Major stod i fare for å tape sin majoritet slo avisen til med en av tidenes mest legendariske førstesider: "If Labour wins the election - will the last one to leave the country please turn of the light?"

I dag slår The Sun til med "MISSION POSSIBLE". Med et stort, rødt kryss over prefikset. Camerons tale får bare skryt i den mildt sagt folkelige avisen. Hva gjorde han?

Talen han holdt, som jeg var så heldig å få bivåne, var egentlig svært lite oppsiktsvekkende. Cameron snakket om politikk. Han la frem detaljerte, politiske forslag - og forklarte nærmest pedagogisk hvordan de skulle gjøre livet for vanlige briter bedre. Den manglet tung politisk skyts og slagkraftig retorikk av den typen vi ofte forbinder med engelsk politikk. Cameron holdt talen uten manus og uten talerstol, med bare fire håndskrevne ark til hjelp (ja, dette er sannsynligvis en gimmick, men det virket). Han skrøt av sine medarbeidere, og demoniserte ikke sine motstandere. Budskapet var klart. Labour handler om brutte løfter, "spin" og show. De konservative - og Cameron selv - står for ærlighet, redelighet og sunn fornuft. Labour står for fortiden. Toryene for fremtiden.

Men det er ikke talen alene som kanskje kan ha snudd valgvinden. Min påstand er at Cameron har hatt en plan hele tiden. Og planen er ikke bare et PR- stunt, selv om markedsføring også har spilt en rolle. Det er en ideologisk nyorientering basert på tankegods som alltid har eksistert i partiet. Jeg har tidligere skrevet om dette i Morgenbladet (ikke tilgjengelig på nett). En del av essayet kan gjentas i dag:

"(...) Politiske "bli ny" programmer er ingenting nytt. På midten av 70- tallet la Høyre bevisst en strategi for å bygge ned motsetningene til fagbevegelsen, og markere seg selv som den vanlige manns forsvarer mot et radikalisert sosialdemokrati. Ti år senere svarte Arbeiderpartiet med en dyptpløyende moderniseringsprosess som la grunnlaget for et revitalisert og styringsdyktig parti gjennom hele 90- tallet. Politiske partier lever ikke i glassboller, og det ligger i deres natur å ville søke makt og vinne valg.(...)

Kanskje er David Cameron Tony Blairs ?finest achievement?. Han følger i hvert fall Tony Blairs oppskrift med imponerende klarhet, selvfølgelig med en konservativ vri. Som alltid er shit og wrapping vanskelig å skille. Det er sannsynligvis ingen overdrivelse å hevde at valget av miljø som første hovedsak ikke bare er gjort av idealistiske grunner. Storbritannia ligger an til å oppfylle sine Kyotoforpliktelser takket være jernladyens hardhendte håndtering av kullverkene, men saken har større signaleffekt enn som så. Ved å velge miljø som første hovedsak viser David Cameron at han er en "different kind of conservative", at han ikke tenker på samme måte som de gamle Toryene. Han tvinger velgerne til å revurdere sine oppfatninger av partiet, og tar første steget på den lange veien mot å bygge ned fordommene som har gjort dem uvalgbare i så mange år.

Men Camerons viktigste reposisjonering var et klart modermord. Da det thatcheristiske godstoget rullet gjennom partiet fikk Margareth Thatcher mange strategiske allierte, men ikke like mange venner. Thatcher representerer bare en av mange tradisjoner hos de konservative.

En nøkkeltradisjon har sitt opphav i statsminister Benjamin Disraeli (1804 ? 1881). Den konservative statslederen utvidet stemmeretten, innførte sosiale goder og fabrikklover, og håpet på denne måten å beskytte det etablerte samfunnet mot den fremadstormende arbeidsklassen. Filosofien fikk navnet "One Nation", et smått paternalistisk program basert på tanken om interesseharmoni i stedet for klassekamp. Arbeiderklassen skulle få sitt, reformene skulle være gradvise og hele folket skulle føle seg som borgere i det store, britiske imperiet. Kontrasten til Thatcher er total. Hennes ideologiske kamp var riktig i sin tid, men i velgerklimaet på 2000 tallet hadde den mistet sin potens. Toryene hadde drept Ladyen. Nå måtte også arven henne begraves.

"There is no such thing as a society". Uttalelsen er klassisk Maggie Thatcher. At den er revet ut av sin sammenheng, og neppe representativ for hennes filosofi, har mindre å si. Den har blitt stående som selve kjennetegnet på "The nasty party". Nettopp derfor er det så sentralt når David Cameron sier: "We believe there is such a thing as a society, it's just more than the state". Gjennom denne uttalelsen legger han et ideologisk fundament for sitt konservative prosjekt. Han snur ryggen til 80- tallet, og tegner opp det nye ideologiske skillet: Ikke mellom de som tror på fellesskapet og de som tror på markedet, men mellom de som tror på fellesskapet og de som bare tror på staten. I partiets nye prinsipprogram maner Cameron til en ansvarsrevolusjon. Bedrifter, familier og enkeltmennesker kan ikke lenger bare se til staten for støtte og hjelp, men skal sammen med staten skape et bedre samfunn. I Camerons "One Nation" har plass til en aktiv stat som gir borgerne muligheter, et fritt marked som skaper nye arbeidsplasser og det sivile samfunn som havnet i glemmeboken under 80-tallets kamp mellom stat og marked. Hans konservative parti har en ny kommunikasjonsplatform, men de har også et nytt virkelighetsbilde."

Fortsatt er det Brown som er favoritt i det mulige valget i Storbritannia, men etter denne uken har Toryene gjort hans posisjon langt mer usikker.

Noen overskrifter burde legges på Norgesglass og spares for ettertiden. Dagens i Dvaskavisen er blant dem.

"FRYKTER HOMO- TURISME TIL NORGE"

Justisdepartementet er redd for at homofile ekteskapsturister skal koste norske myndigheter dyrt. Ja, bare tenk hvordan det skal bli? Du går ut for å kjøpe brød og melk lørdag morgen, og må vasse i homofile og lesbiske bare for å komme deg i butikken. De henger overalt, fra trærne, fra hustakene...på bakken ligger det strødd med homofile. Ja, du simpelthen vasser i homs. Jeg blir så forbannet! Når skal de homofile forstå at de ikke kan få alt servert på et sølvfat? Skal de liksom få reise fritt rundt i verden, og få fri adgang til Norge for å gifte seg og drive med homseriet sitt? Nei, nå får det være nok. Her i Norge gjelder norske regler og verdier. Ikke homse- reglene.  

Det er liksom ikke lov til å si at homofili er ekkelt, og at vanlige folk skal få slippe å vasse i homs når de er ute for å kjøpe melk og brød. Og hva med barna? Barna som må vokse opp i nabolag hvor homser og lesber tyteter ut fra alle sprekker og åpninger, klare til å indoktrinere barna med sine perverse sexfantasier. Vi har ikke noe i mot homofile altså. Flere homofile er personlige venner av meg. Jada. Mange. Masse homser, eller homoer, som jeg kaller dem. Hvem?, spør du. Neei...jeg nikker til en fyr som jobber i frisørsalongen oppe hos meg. Fruity som fy. Lyser homs lang vei. Det er helt greit med en. Så lenge han jobber og følger norsk lov. Men hvis vi skal åpne grensene for all verdens homser, hva kommer da til å skje? Norge er ikke stort nok. Rett og slett.

Den nye utgaven av tidsskriftet Minerva er nå i salg hos Narvesen, Akademika og Tronsmo. Du kan også bestille bladet hos harek@minerva.as

Tema for utgaven er religion og politikk, og krumtappene er artiklene av den amerikanske liberaleren Paul Berman om euroislams fremste talsmann - "Hvem er redd for Tariq Ramadan?"; og Francis Fukuyama, forfatter av den epokegjørende "The End of History and the Last Man", som skriver om "Identitet og migrasjon". 

Kulturredaktør Kristian Meisingset intervjuer den kontroversielle politikeren Søren Krarup fra Danske Folkeparti, mens undertegnede samtaler med Hans Fredrik Dahl. Etter en alvorlig sykdom konverterte den tidligere ateistiske marxisten til katolisismen. 
 
Walid al Kubaisi diskuterer hvorvidt Europas framtid er i muslimenes hender, mens Levi Fragell og Ulla Schmidt diskuterer aktiv dødshjelp med utgangspunkt i en egen meningsmåling tatt opp for MINERVA.

Seksjonen om politisk filosofi er viet Mont Pelerin Society, mens kulturbolken byr på blant annet jazzmusiker Petter Wettre som skriver om problemene med den norske kulturstøtten.

Pluss blant annet Jan Erik Grindheim, Nils August Andresen, intervju med Senaid Kobilica, Marius Fossøy Mohaugen om: Alle ser alltid en annen ? om Thomas Bernhards kunnskapssyn og Cecilie Wiik om den alternative tegneseriens klassereise.

MINERVAs nettside oppdateres daglig med kommentarer og debatt om politikk, samfunn og kultur.

Jeg kan ikke fortelle deg hvorfor du burde stemme Høyre i din kommune. Dette er nemlig et lokalvalg, og du må se på ditt eget nærmiljø, lokale saker og lokale kandidater.

Noen steder vil en stemme til Høyre være en stemme for å beholde en populær ordfører eller byrådsleder, som i Oslo, Bergen, Stavanger, Haugesund, Telemark og Drammen. Andre steder kjemper Høyre for å bytte ut Arbeiderpartiet eller andre partier, som i Kristiansand, Trondheim, Harstad, Tromsø eller Lillehammer.

I alle fylker, og i svært mange kommuner, kan du også stemme på Høyres unge kandidater. Vi har over 900 unge mennesker på listene, engasjerte og idealistiske ungdommer som har lyst til å gjøre en forskjell i sitt lokalsamfunn. Men både Senterpartiet og Arbeiderpartiet har også mange unge på listene.

Det finnes to måter å velge et parti på. Magemetoden og fingermetoden.

Magefølelsen handler om hvilket parti du i bunn og grunn føler deg mest hjemme i. For meg handlet det om Høyres balanse mellom frihet og ansvar, og om troen på at hvis vi holder enkeltmennesker tilbake så holder vi også samfunnet tilbake. Det skal være lett å lykkes og vanskelig å falle utenfor.

Fingermetoden er å velge seg en sak i akkurat dette valget, enten det er skolepolitikk, nei til eiendomsskatt eller en kandidat du liker spesielt godt. Og så velger du det partiet du er mest enig med i akkurat denne saken, eller det partiet som du synes har den beste kandidaten eller de beste kandidatene på listen.

Unge Høyres hovedsaker i dette valget var skole og miljø.

Skole fordi 1 av 5 elever fortsatt går ut av skolen uten å kunne lese og skrive, og fordi den norske skolen ikke gir muligheter til alle. Den norske skolen jevner ikke ut forskjeller, den opprettholder forskjeller. Vi har snakket om kunnskap i skolen, ja til karakterer, valgfritt sidemål og bedre lærere.

Miljø fordi vi ikke har råd til å ignorere den økologiske trusselen vi står overfor. Fordi selv om utviklingen kan snus så krever det politisk vilje, ikke bare tomme ord. Vi har snakket om å doble satsningen på alternativ energi, ha nye, strenge krav for oppvarming av bygg, miljøvennlige biler og utbedring av kollektivtransporten.

Uansett hvem som vinner valget vil norske lokalsamfunn neppe gå til helvete med det første. Men det finnes allikevel et avgjørende skille i politikken. Mellom venstresiden og høyresiden. Mellom de som tror på politisk styring, regulering og tvang; og de som vil gi folk større frihet, flere muligheter og la politikerne konsentrere seg om de viktigste oppgavene.

Som klisjeen sier; valget er ditt.

Og så var det ungdomspartilederen som skulle på God Morgen Norge å fremføre et ti sekunders budskap om hvorfor folk burde stemme Høyre. Han hadde bestemt seg for hva han skulle si: Bedre skole, nei til eiendomsskatt og mange gode, lokale kandidater... Men så ble han litt uoppmerksom rett før han fikk ordet og sa i stedet "nei til skole". NEI TIL SKOLE!

Du kan se det på reprisen av God Morgen Norge i dag. Driti ut.

Vet ikke om noen orker å lese dette, men jeg lovte å svare på alle spørsmål jeg fikk inn på Dagbladets nettmøte. Er nemlig lei av beskyldninger om sensur osv.

Du får sikkert mange spørsmål omkring dette.. Desto større grunn til å svare et, tenker jeg.

Hva er grunnen til at Høyres "nulltoleranse" poltikk overfor Narkotika inbefatter Cannabis? Tatt i betraktning deres liberale holdning til alkohol. Hvorfor ikke begynne å skille disse akk så ulike stoffene på narkotikalisten?

UH har en litt annen innfallsvinkel enn Høyre, bla. er vi for sprøyterom og for renhetstesting av narkotiske stoffer. Viktigste grunnen til å være mot legalisering av cannabis er at det er en inngangsportal til tyngre stoffer, men også at en ensidig legalisering fra norsk side ville gjort oss til et mål for internasjonale turister som kom bare for å røye seg steine. 

Hva er det høyre egentlig har imot 1. mai markeringen til arbeiderene?

Består ikke landet for det meste av arbeidere, og er ikke høyre det beste partiet for arbeiderene?

Har ikke noe mot 1. mai, tvert i mot. Vokst opp i arbeiderbyen Porsgrunn, og synes det er flott med slitere som har lyst til å markere arbeidernes dag. Det jeg ikke liker er at dagen har blitt kuppet av allverdens radikalere som har lite med arbeidsfolk å gjøre. Dessuten mener jeg dagen kunne blitt fleksibel fridag.

Jeg blir så eitrande sinna på dere! Jeg har stemt Høyre i mange år, men nå vurderer jeg å stemme noe annet. Dere er totalt fraværende i min hjemkommune og dere er ikke interessert i å få inn nye medlemmer. Dere eksisterer ikke utenfor de lokale butikksentere som andre partier og er nærmest totalt fraværende fra å skrive inn i lokalavisa. Ikke rart det går den veien høna sparker med Høyre. Dette er trist!

Jeg vet ikke hvor du bor, men det er jo uansett trist ja! Du får vurdere å melde deg inn å gjøre ting bedre da. 

Et av slagordene til høyre er "Muligheter For Alle". Burde det ikke heller stått muligheter for de som har bolig i holmenkollen, 4 forskjellige hytter, har mercedes, porsche, og aston martin?

Nei, og hvorfor gidder du sende inn slike spørsmål?

...hvor ligger logikken i at dere og FrP har kommet nærmere hverandre nå i tiden i opposisjon? selv om dere skulle ha noenlugnende like synspunkt innenfor endel av den økonomiske politikken, er da konservative Høyre milevis unna det ultraliberale FrP på mye mye annet...

Er i utgangspunktet Høyremann, alltid vært, men de båndene til FrP skremmer livskiten av meg, fordi FrP som parti skremmer livskiten av meg... Og grunn nok for meg å stemme Ap av rent taktiske hensyn......DESSVERRE!

Det er synd, men det er verdt å huske på at selv om FrP har mange sider man ikke liker så oppfører de seg faktisk svært så skikkelig i lokalpolitikken, blant annet i Oslo. 

Jeg identifiserer mege egentlig veldig med Høyre, men en ting hindrer meg i å omfavne H: Jeg synes mange av de nyliberale høyre-skikkelsene er ekstremt bråkjekke, arrogante (deg inkludert), og litt smårølpete (noen taler veldig for fri sex og drugs og alkohol). Jeg skulle ønske at Unge Høyre i større grad kunne fremstå som noe annet enn FpU - seriøst, saklig, troverdig og tydelig (og jeg ække så gammel som jeg kanskje høres ut). Har dere noen utmeislet idé om hvordan dere vil profilere dere i Unge Høyre?

Har aldri hørt noen snakke om fri sex og drugs i UH, men mulig du har hilst på en eller annen som jeg aldri har møtt. Seriøs profilering ja... joda, jeg må i min andel sidemålsdebatter og slikt, men jeg kjenner ikke veldig mange andre ungdomsledere som skriver kronikker i Morgenbladet, Samtiden og er med å drive et ideologisk tidsskrift på fritiden... www.minerva.as

Jeg er elev på studiespesialisering (VG3)
VK2.
Daglig er jeg vitne til at folk er borte fra timene, driter i lekser, å svare på spørsmål i timen, leverer ikke ting til avtalt tid og må ta enkelte prøver etter at alle andre har tatt dem.

Lærerene er maktesløse i disiplinen
som, noen ganger er HELT! fraværende fordi de ikke blir tillatt å gi sanksjoner.
Den oppnevnte kunnskapsforakten har aldri hvert større, den står svært sterk i den norske skolen.
Det vet jeg, jeg er vitne til den hver dag :(

Til slutt: hva vil høyre gjøre for å snu om den forfærdelig DÅRLIGE! faglige kompetansen til, spesielt dagens ungdomskole og videregående elever

Bedre lærere, og da etterutdanning. Dessuten må læreren som autoritet i klasserommet gjenreises. Læreren er ikke en kompis.

Lurte på om du kunne hjelpe meg å klarne opp i noen uklarheter angående Høyres miljøpolitikk. har vært og sett på høyre sine hjemmesider, der jeg finner en ganske interessant sak.
"Høyre vil ha en grønnere skatte- og avgiftspolitikk som oppmuntrer miljøvennlig adferd", står det. Hvordan kan du da forsvare at Høyre er imot rushtidsavgift?

Hovedgrunnen er nok at det blir å straffe bilførere før skikkelige alternativer er på plass. Jeg vil gjerne helst gi folk et godt kollektivtilbud før vi straffer bilkjøring. Men grønne skatter betyr at noen skatter må opp, for eksempel en liten økning i strømprisen med grønne sertifikater...

jeg fikk en gang en høyrepolitiker fra bergen til å forklare seg om hva som er gale med vanlige folk jobber i staten, og han svarte alle alle offentlige ansatte(sykehus, kommuner, skoler...osv...) har tatt jobben bare fordi det er mye fritid og mange ferier, og alle snylter på staten. er du, og unge høyre enig med dette? (utsagnet var ikke offentlig, men jeg forstod det slik at han ikke var den eneste med denne meningen)

Nei, det hørtes ut som et ganske dumt utsagn. Mine foreldre jobber i kommunen, og ingen av dem er verken late eller spesielt snyltete.

Det er utrolig synd at en så flink politiker som deg hører til i Unge Høyre. Jeg er enig i så mye DU sier, jeg digger bloggen din og jeg føler du har utrolig mange gode poenger. Hvorfor er du da i Høyre, og ikke Venstre - et mye bedre parti?

Det skulle jeg kanskje begrunnet, men sånn saklig, så vil jeg gjerne høre hvordan du står i forhold til Venstre og vår politikk?

Jeg liker Venstre, og de er mitt andrevalg. Men jeg synes av og til Unge Venstre blir litt krampeliberale, og jeg føler meg jevnt over mye mer hjemme i konservativ ideologi og innfallsvinkel.

Kom igjen Torbjørn. Hvor står du i Cannabis debatten?

Var tilbøyelig til å være for avkriminalisering før, men er nå mot.

Hei Tobba,

Hvem er det egentlig som har sponset russebussen deres?

Aner ikke. Den tilhører en fylkesforening. Så sikker fylkeskommunen.

Hva skal jeg tro om Unge Høyre, når jeg så en gjeng snørriser kaste søppel ut av vinduet deres mot bakgården fra kontoret i Trondheim? Hva sier dette om samfunnsengasjementet til disse medlemmene?

Sikkert ikke så mye, men det er dumt å kaste søppel.

Hva er UH innstilling til Olje og Atomkraftverk ? Klimaendringene er et alvorlig problem som vi skulle ha tatt tak i mye tidligere ! Hva vil UH gjøre med dette ?

http://ungehoyre.no/articles/show/824

Hei!!

Jeg synes Høyre har mye bra politikk, men er litt usikker på om dere vil satse på miljø om dere kommer til makten, og hva dere evt. vil gjøre i de forskjellige kommunene?

Da du var på skolen min idag, ELVIS, var du utrolig flink til å prate for deg!!! partiet høyre fikk llitt over 50 prosent av stemmene på skolevalget senere i dag på grunn av deg :) stå på videre!

miljøvernforkjemperen som liker Høyre!

Les mer om vår politikk her: http://ungehoyre.no/articles/show/1721?category_id=1902

Vi har akkurat nå en programkomite som jobber med å utmeisle vår konkrete politikk.

Kan du prøve å overtale Holmgang-ledelsen i TV2 om å ta Hans Bauge inn i varmen igjen? da hadde debattene blitt så mye festligere!

Kan prøve. Men tror han er pensjonert.

Unge Høgre brenn nynorskbøker og proklamerar at nynorsk suger. Kvifor vil ikkje unge Høgre vere med på å bevare denne delen av norsk kultur? Skjønnar ikkje unge Høgre at desse handlingane og haldningane sårar folk. Dette er folk sin identitet. Slikt er like ille som rasisme. Vil unge Høgre slå ned på slikt like hardt som dei forhåpentlegvis slår ned på rasisme? Minoritetar treng støtte frå majoritetsbefolkninga for å bevare sin kultur.

Svarte på dette i nettmøtet. Vi er FOR to skriftspråk, og jeg har til og med blitt kalt kommunist av FpU fordi jeg sa jeg var for kulturstøtte også til nynorsk kultur.

Hei!
Hvor gammel kan man egentlig være som unge høyre-leder? Er ikke du allerede i en begynnende tredveårs krise?

du har jo som kjent ikke en eneste dag ærig arbeid..hvordan skal norges 1 million arbeidere stole på deg?

Gikk på når jeg var 26, og er inne i min andre toårs periode. Heldigvis har de fleste AUF ledere vært eldre enn meg.

Hvordan kan de stole på Jagland eller Hagen? Sannheten er at du uansett ikke bør stole for mye på en politiker.

Jeg har hørt at du har noe med tidsskriftet Minerva å gjøre? Vet du hvor jeg kan få tak i det. Hører det er bra saker

www.minerva.as

Er det ikkje betre å sette hardt inn på å betre sidemålsutdanninga i staden for å fjerne den? Å gjere den frivillig er jo sjølvsagt det same som å fjerne den. Du seier sjølv at utdanninga i sidemål er for dårleg. Kan det då ikkje tenkast at folk vil sleppe den på grunn av det og ikkje på grunn av nynorsken? Skal vi i same slengen fjerne all undervisning som er anten upopulær eller dårleg?

Nei, og vi kommer fortsatt til å ha språkhistorie og litteraturhistorie. Men den skriftlige delen må bli valgfri.

hvorfor fjerner du ikke skjegget og satser på en eksklusiv og ufattelig mandig bart?

Fordi da ser jeg tjukkere ut.

Hold opp med din mobbing av alle som ikke er høye! 173 er perfekt. Ja, lavere også. Er selv 178 og de aller fleste med topp koordinasjon er lavere enn meg.
Sorry. Lav er best.

Har dere vurdert å gi oss VK2 elever kompensasjon, siden vi ikke får en drit igjen for våre skoleår? Vi får ikke gratis bøker, og ikke får vi solgt dem igjen. Go tap av penger, eller hva?

Unge Høyre har foreslått det pga. regjeringens løftebrudd, men Høyre har foreløpig ikke sagt ja.

Kan du gi meg noen gode argumenter for hvorfor jeg skal stemme på Høyre istedenfor Venstre?
På hvilke områder har egentlig Høyre en mer fornuftig politikk enn Venstre?

Det spørs litt hvor du bor. Men Høyre er etter min mening klarere på individets frihet enn Venstre, samt at vi har en tydeligere kritikk av sosialdemokratiet. Venstre er også mot EU, mot dagens eksamen og mot valgfritt sidemål...Men Venstre er et bra parti som jeg ikke behøver å rakke ned på.

Hvordan føles det for en mann som, så vidt jeg forstår, anser seg som liberal (du er det selvsagt ikke - i et tidligere svar har du forsvart vår rent paternalistiske narkotikalovgivning) å stå i forbindelse med et parti som går til valg på "nulltoleranse"? Er ikke dette det minst liberale begrep som tenkes kan?

Unge Høyre er uenig i det standpunktet, men slik er det også i andre saker. Men generelt mener jeg at hvis toleranse blir til verdirelativisme så har det gått for langt.

Kvifor godtek unge Høgre diskriminerande, sårande, rasistiske og av og til over grensa til fascistiske haldningar og handlingar mot nynorsk? Som eit tankeeksperiment kan du no prøve å bytte ut "nynorsk" med "samisk" eller "pakistansk" i uttalelsane frå unge Høgre sine representantar. Brenning av samiske bøker? "Pakistansk er ikke et språk - det er en sykdom". Ville dei blitt godtatt då? Er det ein forskjell?

Har svart på det i nettmøtet.

Hvorfor angriper ikke UH Arbeiderpartiets retorikk om skattelettelser til de som har mest fra før? Var ikke Ap for de fleste skattelettelsene?

Jo, og de beholdt nesten alt etterpå. Og i budsjettet etterpå ga de lettelser bare til de rike, og nesten ingenting til vanlige folk.

Idag var det skole debatt, så hører jeg noe innteresant som kom ut av Unge Høyre og FPU under debatten. :at hvis de vant skulle de gjøre så billett prisene på t-bane og buss skoter 5 kr for barn og 10 for voksene! men nå har det seg slik at dere har hatt 4 år på å gjøre dette på, hvorfor har ikke dette skjedd før?

Dette har ikke jeg hørt om. Det har heller ikke Høyre eller Unge Høyre lovet. Så da har de sagt noe feil.

Jeg har lest at Høyre er et parti som støtter forslaget om at Norge blir med i EU. Hvis dette er sant, hvordan mener Høyre dette vil forbedre Norge i slikt som olje, matindustri og Nato? Hva har Høyre til overs for EU som de andre partiene ikke har, og hva tenker /vet dere om at mange norske folk ikke vil at Norge skal bli medlem?

Tror hovedargumentet er at vi er med i EU rent økonomisk, men ikke har noen demokratisk innflytelse. Samtidig finnes det klare ulemper ved EU også. NATO samarbeidet blir nå supplert av EUs eget sikkerhetssamarbeid, og vi risikerer å falle baketter andre land om vi ikke blir med.

Hvordan kan et parti som er regnet som det partiet med best politikk innen økonomi sammarbeide med frp som alle såkalte eksperter advarer mot, jeg har selv hatt et enkelt år med samf økonomi på vgs og det første vi lærer om hva som kan ødelegge et lands økonomi er akkurat slik frp vil gjøre det? er en stor tilhenger av høyre men vet ikke om begeistringen er større en frykten for frp! et parti med simple argumenter kun for å lokke til seg de uvitende med billig bensin og sprit! finnes viktigere ting en det! håper du kan overbevise meg om at høyre er best!

Det finnes noen absolutte grenser for hva Høyre kan godta i regjering, og økt bruk av oljepenger som setter økonomien i fare er en av dem. Hvis FrP krever å bruke like mye penger som de har i opposisjon så blir ikke en slik regjering noe av. Så enkelt er det bare.

Hvilke ambisjoner har du som politiker?

Du er en av Høyres beste!

Takk. Min ambisjon er å gjøre ferdig det siste året som UH- leder uten å få hjerteinfarkt.

Er du også lei av at ingen politikere tørr å sette krav til de "fattige" her i landet?

Ja, men ikke bare til de ?fattige?. Til alle. Til elever, lærere, arbeidstakere, ledere osv. Vi er et land hvor krav har blitt et fyord, og det er synd. Snillisme, tror jeg det kalles.

Man er sin egens lykke smed, hvorfor skal jeg betale for de dårlige valgene andre tar, og konsekvensene disse valgene får.

Fordi i sivilisert samfunn kan man ikke godta at noen bukker under fordi de ikke har god privat økonomi... du er også din brors vokter.

vil høyre samarbeide med frp i oslo?

Vi gjør det.

Skien fremstår i dag som en trist og falleferdig fraflytningsby. Hva er det Porsgrunn egentlig har gjort/gjør/prioriterer som gjør at byen blomstrer kraftig sammenlignet med den litt større nabobyen?

Porsgrunn har vært tusen ganger bedre på byutvikling (skryt til Ap her, sammen med Høyre) og satset mye på kultur.

Skal det være valgfritt om en skal lære seg ligning med to ukjente og phytagoras læresetning, akkurat slik dere vil det skal være valgfritt med sidemål?

Jeg vil at dere også skal gå inn for valgfri meny på heimkunnskapen, for jeg liker ikke fiskeboller.

Også vil jeg ha valgfrie aktiviteter i Gymmen. Ja, jeg vil at gym skal være valgfritt.

Kan dere hjelpe meg med det, dere som ønske valgfrihet i skolen?

Nei.

Er ikkje diskriminerande haldningar innad i partiet noko ein bør ta tak i?

Jo. Men hvis du henviser til spøken om nynorsk fra en skoledebatt så tror jeg også at folk må lære å ta en spøk... akkurat som AUF sin representant neppe ville holde en forsvarstale for dyresex.

Hei Torbjørn,

Leste en artikkel som du hadde skrevet om bistand på minerva.as:

http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=1756&id=0208200711050712258&magasin=ja

Hva mener du burde gjøres for å stoppe Robert Mugabes herjinger i Zimbabwe?

Dessverre tror jeg det er vanskelig, men nøkkelen ligger i å få slutt på den Afrikanske Unions unnfallenhet, og få Sør Afrika skikkelig på banen.

"som å ha oralsex med en hai" denne kommentaren har gått igjen i flere 10 år, og ble først sagt av einar førde.

For ca. 10 år ble denne kommentaren blåst opp av media i bergen.

på tide med nye dårlige slagord fra de yngste i arbeiderpartiet!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Det er jo fortsatt morsom da.

Kva vil høgre og du gjera for å hindra den diskrimineringa personar som nyttar nynorsk som hovedmål møter i skule og det offentlege?

Dette har jeg svart på flere ganger alt.

Hvilken holdning har du til å komme godt påseilet inn på en sliten brun pub, hvor det sitter èn stamgjest, bestille kaffe for så ta den med på do, fylle på whisky fra lommelerke, for så å komme ut av dassen med "skyldig" stemplet i pannen?

Det godtar jeg en gang fra personer som senere bidrar til lokalsamfunnet gjennom å sitte i bystyret.

Ikke noe personlig mot akkurat deg, men det er skummelt å se at broilere som deg og broilere før deg (Chaffey, Stoltenberg, Torkelsen, Halvorsen m.fl) kan gå rett opp fra partienes ungdomsorganisasjoner og fra et eller annet studie og inn på 'tinget som politisk rådgiver og etterhvert Storting- og regjeringspost uten noensinne å ha hatt en "skikkelig" jobb og der skal legge føringer for næringslivet i landet.
Dette vises sterkt i endel uttalelser fra den kanten, som bare understreker et fullstendig frahver av innsyn i hvordan den virkelige verden egentlig fungerer.

Du glemte Hagen... jeg tror norsk politikk trenger en sunn blandning av det du kaller ?broilere? og folk som har erfaring fra arbeidsliv og næringsliv. Men det er synd at så få fra næringslivet er inne i politikken.

hva mener du er det viktigste Norge kan gjøre for å minske sine Co2 utslipp?

Sjekk linken til Uhs miljøpolitikk over.

hva synes dere om rus poletikken til unge venstre ?

Jeg liker deler av den, og er villig til å vurdere mye av det andre.

Hvorfor er det sånn at det er skyhøye avgifter på biler i Norge? I motsetning til Sverige, der du kjøper en bil for 150.000, betaler du dobbelt så mye for den samme bilen i Norge!?!?!?!?

Fordi Sverige har høyere skatt og lavere avgifter... men hvis du lurer på om de er for høye så mener jeg først vi bør sette ned avgiftene på miljøvennlige biler.

Meinar Unge Høgre verkeleg at tysk er viktigare enn nynorsk? Eg har sjølv freista å snakke med folk frå Oslo og dei slit nok med å forstå i dag. Er det viktigare for ein person frå Oslo (eller Posrsgrunn) å kommunisere godt med ein person frå Hamburg enn ein frå Telemark eller Knarvik? Har ikkje unge Høgre fått med seg at all språklæring i tidleg alder aukar evna til å lære andre språk? Kan det tenkast at nynorskundervisning kan vere ein ressurs? Kan det ikkje heller vere ein ide å betre undervisninga i staden for å fjerne den?

Svart på før. Men ja, jeg mener at å lære et fremmedspråk er viktigere enn å lære skriftlig nynorsk.

 Hvorfor vil dere på død og liv få nynorsken ut av skolen?

Allerede besvart flere ganger.

Hva er Unge høyres miljøpolitikk utenom å bygge thoriumkraftverk (som ikke vil være klart før om flere tiår) og satse på at markedet tar ansvaret? Og jeg vil ha mer en bare løst prat som svar, har du tenkt å svare "grønn" skatt, så hadde det vært fint om du forklarte hva du mener med det.

Sjekk linken til miljøpolitikken vår over.

Finnes det noen debattarena for konservative og liberale ideer? Har Unge Høyre/Høyre noen slik arena - eller finnes det noe annet alternativ for en som er interessert i å lese mer om konservatisme og liberalisme og slikt?

www.minerva.as

Synes du er en av Norges beste politikere!

Takk.

Du lurer på kvifor høgre blir sett på som sosseparti? Det er pga Lae, Friele, Ditlev-Simonsen og den historia og kulturen som har vore i høgre. Det blir gjort mykje for å komme seg vekk frå den, men desse personane/sakene viser folk at den er der enno. Eit fokus på nynorsk som ein hovudfiende under skjul av "frivillig sidemål" og ein tilsynelatande uvilje mot dei delane av landet med spreidd busetnad hjelper heller ikkje.

Etter noen hektisk runder med skolevalg er det på tide å begynne å oppdatere bloggen jevnlig igjen. Beklager at jeg har vært treg, men det har rett og slett gått i hundre absolutt hele tiden. Debatter over hele landet, og så møter og planlegging på kvelden. Desto kulere at skolevalgene gikk så bra. Høyre fikk faktisk sitt neste beste skolevalgresultat noensinne! Ikke siden 1999 har vi vært større, selv ikke ved det fantastiske valget i 2001.

SV kræsjlandet blant elevene, og gjør det også dårlig på meningsmålingene. Av en eller annen grunn føler pressen at partier som gjør det svakt i en periode må dras enda lenger ned i søla. Kanskje er det derfor VG i dag bruker forsiden på tidenes mest meningsløse sak, nemlig en "sminkekrangel" mellom TV2 Nyhetskanalen og Kristin Halvorsen. I denne saken får Fru Finansminister min fulle støtte.

For det første representerer det en tendens fra noen aviser til å skrive stadig mer om det politiske spillet - og politikerne selv - i stedet for om saker og aktuelle problemstillinger.

For det andre har Kristin Halvorsen helt rett når hun krever skikkelig forarbeid før hun går i studio. Halvorsen er rett og slett en så dreven politiker at hun vet hvilket inntrykk det vil gi media og TV- seerne hvis sminkingen ikke er skikkelig gjort. Hun vil fremstå som sliten og uopplagt i en valgkamp som allerede er tøff for SV.

Jeg synes selvfølgelig ikke det gjør noe hvis SV gjør et dårlig valg, men det bør være på grunn av politikken, ikke på grunn av smålige mediakampanjer.

Regjeringen har foreslått rushtidsavgift. Kristin Halvorsen ikke bare støtter det, hun faktisk kjemper for det. Det samme gjør åpenbart Senterpartiet og samferdselsminister Liv Signe Navarsete. Hun har sendt brev til kommunene om å innføre rushtidsavgift.

Mest til de som har mest fra før, kaller jeg det ? det er ikke uten grunn Trygve Hegnar jubler og snakker om hvor mye bedre plass det vil bli for de rike langs veiene. Stor eller liten bil, ny eller rusten, SUV eller Skoda; i køen er vi alle like. Penger og status kan ikke bringe noen ut av elendigheten i rushtiden. SV burde da fryde seg?

Les mer hos E24.

I dagens meningsmåling fra Vårt Land går Høyre frem med to prosentpoeng. Det kan være en god nyhet! Men media er som kjent flokkdyr. De har en tendens til å bestemme seg for hvilket skjema valgkampen passer inn i, og så gjøre det til en selvoppfyllende profeti. Det krever hardt arbeid å bryte denne sirkelen, men det er mulig.

Se forøvrig denne utmerkede kommentaren i Dagbladet.

Rød Ungdom mener ordførerens skattesnylteri og dødsmarkene i Kambodsja kan sammenlignes.



Bilde fra: http://www.wilsonsalmanac.com/images1/ngor_haing1.jpg

Se på bildet. Det er fra filmen "The Killing Fields" om dødsmarkene i Kambodsja hvor den kommunistiske diktatoren Pol Pot og hans Røde Khmer drepte mellom 1,7 og 2,3 millioner mennesker. For å spare plass ble de henrettede lagt i massegraver. For å spare kuler ble de ofte drept med hammere, økser, spader eller spisse bambuspinner.

Rød Ungdoms leder forsøker på bloggen sin å være morsom. Han foreslår følgende løfte før skolevalgene:

"Jeg, Mimir Kristjansson, lover å la stakkars Per Ditlev-Simonsen i fred og konsentere meg om Fabian Stang og rumpa hans dersom du, Torbjørn Røe Isaksen, kan love meg at ingen fra Unge Høyre i en eneste skoledebatt i valgkampen 2007 kommer til å falle for fristelsen til å snakke om RVs politikk anno 1975 (f.eks. Kina, Pol-Pot, proletariatets diktatur)."

At han beskylder meg for å late som om skattesnyteri er en bagatell er en ting. Jeg har kalt ordførerens handlinger kriminelle og forkastelige. Men å sammenligne det å snyte 150 000 kroner på skatten med massedrap på 1,7 millioner mennesker? Et massedrap som hadde sine naive apologeter i AKP som i dag er en del av Rød Ungdoms moderparti Rødt (se samleside om Hagtvet sin kritikk her), det er bare forkastelig. Skattesnyteri er ingen bagatell. Men å sammenligne en av de verste drapsregimene i verdens historie med en konto i Sveits, er å bagatellisere 1,7 millioner menneskers død. Rød Ungdom burde skamme seg. Dagens unge kommunister har ikke et direkte ansvar for hva deres forgjengere gjorde, men man burde forvente at de har et mer respektfullt forhold til ofrene for sin egen ideologi - et tankesett som gjennom historien alltid har endt opp som i Kambodsja.

Andre del av serien "Folk og fe som faktisk stiller til valg i år - og som ikke har konto i Sveits". I dag Caroline Brucker, ungdomskandidat i Hurum. Unge Høyre har over 500 kandidater under 26 år over hele landet.

Caroline er spesielt opptatt av skolepolitikk, og du kan lese mer om henne her.

"I et moderne samfunn er et omfattende offentlig ansvar for ? og finansiering
av - fellesoppgaver et uttrykk for solidaritet." Arbeiderpartiets politiske program

For sosialdemokratiet er fellesskap synonymt med offentlig sektor. 

Samfunnet består av en myriade av små og store fellesskap. Arbeiderpartiets "fellesskap" er derimot synonymt med offentlig sektor, og en tilsnikelse av begrepet. 

Hvis sosialdemokratiet har rett i sin analyse så har vi aldri tidligere i historien hatt mer fellesskap i Norge enn akkurat nå. For aldri før har en større del av pengene våre gått gjennom statskassen. Aldri før har vi hatt så mange ansatte i offentlig sektor. Aldri før har vi hatt så stort tilbud av offentlige tjenester. Det er et paradoks at samtidig som offentlig sektor vokser som aldri før, føler stadig flere mennesker at samfunnet har blitt kaldere og at folk bryr seg mindre om hverandre. Kanskje er det fordi vi i så stor grad har delegert medfølelsen til politiske myndigheter, mens vi selv har tatt ansvar for å kreve noe tilbake?

Valget i høst står mellom mer fellesskap eller mer egoisme. Noe slikt er venstresidens valgkampbudskap. I fellesskapet står vi sammen, løfter i flokk og løser felles utfordringer. Egoisme er å stå alene, tenke på seg selv og ikke se lenger enn sin egen nesetipp. Men sosialdemokratiets fellesskap er en slags ideologisk gjøkunge. Gjøken legger ikke egg i eget rede, men i andres. Etter kort tid tar gjøkens eget avkom over styringen, og skubber de andre ungene ut av redet. Slik har også sosialdemokratiets felleskapsbegrep fungert. Det finnes nemlig bare fellesskapet i sosialdemokratisk terminologi. I bestemt form, entall. FelleskapET. Og dette fellesskapet er synonymt med offentlig sektor.

Når offentlig sektor øker sin makt og innflytelse er det ikke bare på bekostning av markedet, men på bekostning av andre fellesskap i samfunnet. Hvis politikerne øker skatten med en krone så dreier det seg ikke om en overføring fra egoistene til fellesskapet, men en overføring fra de små fellesskapene til det store ? enten kronen blir borte fra familiens budsjetter, fra bedriftens budsjetter, fra organisasjonens budsjetter eller fra nærmiljøets budsjetter. Monopoliseringen av fellesskapet får absurde utslag. Når offentlig sektor driver en skole, betaler lærerne og bestemmer pensum så kalles det ?fellesskap?. Hvis en gruppe foreldre selv går sammen og starter en friskole for sine barn, selv tar styringen, deltar i dugnad og former skolehverdagen, så kalles det ?privatisering? eller markedskrefter. Men hvorfor er det fellesskap når det offentlige bestemmer, men markedskrefter når foreldre selv tar styringen?

Nærheten og solidariteten som venstresiden etterlyser kan vanskelig vedtas ved lov eller betales over et budsjett ? uansett hvor mye man kaller det fellesskap. I bunn og grunn kan den bare skapes og vedlikeholdes av de hundretusenvis med små fellesskap som samfunnet består av. Det har sosialdemokratiet aldri forstått.

At de våger, tenker jeg av og til. At de våger å stemple valgfrihet for de eldre som kynisk og kaldt. Kalle det "privatisering" når eldre mennesker får et minstemål av innflytelse over sin egen hverdag.

Sosialistiske partier tråler land og strand rundt for å finne feil i kommuner som har kombinert kvalitet med valgfrihet, eller som har latt alle gode krefter slippe til for å skape en best mulig eldreomsorg (ja...det betyr at lønnen til de ansatte kanskje kommer fra et privat firma, men at kommunen betaler regningen). Kanskje de burde konsentrert seg mer om å rydde opp i sine egne kommuner? I går leste jeg en horribel sak i Moss Avis.

"En 99 år gammel kvinne og hennes familie søkte om sykehjemsplass 2. januar i år, men det tok over et halvt år før søknaden ble besvart av Moss kommune.(...) Hun bor alene i egen leilighet i Moss sentrum, og datteren skriver at moren lenge har klart seg med trygghetsalarm og praktisk bistand de siste årene. Siden november 2006 har morens helse imidlertid blitt gradvis forverret, men søknaden om sykehjemsplass ble først besvart 23. juli i år. Da med beskjed om at svar ikke kunne ventes før om noen uker, på grunn av stor saksmengde ved forvaltningskontoret. Ifølge datteren har det i mellomtiden også oppstått flere uheldige episoder knyttet til kommunens hjemmetjeneste. Flere ganger skal moren ha måttet sitte i mange timer uten å få den hjelpen hun har krav på. (...)  Tirsdag 24. juli ble min mor sittende uten å få verken mat, drikke eller hjelp til å komme på toalett, fra etter morgenstellet og frem til jeg tilfeldigvis kom på besøk rundt halv fem på ettermiddagen. Medisinene var ikke klargjort, og siden ingen kom hadde hun heller ikke fått disse."

Svaret fra kommunen? De finner ikke søknaden! Det er helt utrolig.

Jeg sier ikke at gale ting aldri kan skje der hvor Høyre styrer. Eldreomsorgen krever konstant overvåkenhet. Men eksempelet illustrerer sosialistenes dobbeltmoral, og hvordan de nekter å innse at et byråkratstyrt system hvor eldre fratas myndighet, kan gi uholdbare resultater.

Arne Myrdal har gått bort i en alder av 71 år. For de av oss som våknet til bevissthet sent på 80- tallet og på begynnelsen av 90- tallet gir navnet utallige assosiasjoner, og hans bortgang bør føre til noen refleksjoner. Fra Wikipedia:

"Arne Myrdal var lokalpolitiker for Arbeiderpartiet i tiden før sitt engasjement i Folkebevegelsen Mot Innvandring.

Allerede i 1989 begynte Myrdal å markere seg da han ble varetektsfengslet etter at politiet fant fem kilo dynamitt hjemme hos ham. I løpet av etterforskningen kom det frem at Myrdal hadde lagt planer om å sprenge et asylmottak utenfor Arendal. Myrdal ble dømt til fengsel for dette forholdet.

Myrdal ble særlig kjent etter Brummundal-slaget i august 1991 der noen lokale ungdommer brakte sammen med noen tilreisende demonstranter under et møte arrangert av ham selv og organisasjonen Norge Mot Innvandring. 9. november samme år vakte han på ny stor oppsikt da han holdt sin berømte tale på Youngstorget. Talen ble imidlertid et nederlag da rundt 10 000 motdemonstranter snudde ryggen til ham i en aksjon kalt Vend Arne Myrdal ryggen. Det vakte også en viss oppsikt at datoen for talen falt på samme dato som Krystallnatten.

I 1991 gikk Myrdal ut av FMI og startet sin egen organisasjon kalt Norge Mot Innvandring (NMI). Årsaken var at Myrdal ønsket mer handling og mindre prat."

Siden begynnelsen av 90- tallet har to ting skjedd, og begge er viktige og avgjørende.

For det første. Undertegnede ble politisk aktiv blant annet på grunn av kamp mot rasisme og fremmedfrykt. Jeg mente, og mener, at respekten for enkeltmennesket undermineres når folk puttes inn i ferdig definerte kollektivistiske grupper, og at enhver i stedet bør bedømmes utfra sine handlinger. Det var utgangspunktet for 90- tallets mobilisering mot rasisme, og mot de politiske kreftene som bevisst spilte på ønsket om et mindre tolerant Norge.

Samtidig ser vi også at innvandringen gir oss utfordringer. Mange som kommer til Norge havner utenfor arbeidsmarkedet, mange møtes med støtteordnigner i stedet for krav, kulturelle praksiser som er uakseptable dukker opp her i landet og ute i verden konfronteres vi av et lite, men slagkraftig miljø av militante islamister. Det vi har lært siden 90- tallet er at den slappe verdirelativismen - den kulturelle forståelsen som sier at alt er greit - ikke kan være motpolen til motstanden mot rasisme. Når liberale verdier trues må de forsvares, både mot indre og ytre fiender.

For det andre. Kampen mot verdirelativisme og undertrykking og fundamentalisme kan lett bli en kamp mot enkeltmennesker av en annen tro eller med en annen kultur. En oppdeling i oss og dem ikke basert på hvilke verdier vi står for, eller hvilke egenskaper vi innehar, men som en automatisk sortering basert på gruppetilhørighet. Like mye som vi må advare mot en slapp verditoleranse som tror at alt er greit, må vi derfor fortsette en kamp mot gruppetenkning. Hvis ikke kampen føres på to fronter vil, for å sette det på spissen, kampen mot islamsk fundamentalisme nok en gang bli en kamp mot "innvandrere", alle som er annerledes. Det er tross alt ikke så lenge siden Benjamin ble brutalt drept.

I den store kulturdebatten er det viktig å gjøre noe så banalt som å sette enkeltmennesket i sentrum, uansett. Er det en klisje? Ja, men det er menneskerettigheter, frihet og demokrati også. Verdier som aldri er mer enn en generasjon unna utryddelse (takk, Ronald).

Minerva Online har invitert et panel bestående av Paul Chaffey, Kristine Moody og Arne Hjeltnes til å kommentere valgkampen på nett.

"(...) vi antar også at våre lesere får nok av partipropaganda andre steder. Derfor har vi satt sammen et panel av valgkommentatorer som ikke representerer noe parti, men skriver på egne vegne."
 
Hensikten er rett og slett å forsøke å se den velregisserte valgkampen fra et litt annet ståsted. Både media og politikere vet stort sett hvilke trinn de skal ta. Minervas kommentatorer er usikre på om de i det hele tatt skal være med å danse.

Paul Chaffey er i dag direktør for NHO- foreningen Abelia. Han startet sin politiske reise i SV hvor han blant annet var stortingsrepresentant, men har i dag plassert seg lenger til høyre.

Kristine Moody har lang fartstid som journalist og redaktør, blant annet i tidsskriftet Memo. Hun er kjent for utradisjonelle meninger som bryter med det typiske høyre- venstreskillet i politikken (blant annet er hun veldig for veiprising).

Arne Hjeltnes er Vossing og turgåer. Han har også jobbet for Eksportrådet for fisk.

Første kommentar fra Paul Chaffey kan du lese her.

"Da kritikken mot Hydro raste som verst, ringte regjeringen til Jan Reinås: «Du har vår fulle tillit.»", forteller Nettavisen i dag.

Konsernsjef Eivind Reiten har valgt å tilbakebetale 7,8 millioner kroner ? etter press fra en rekke politikere. Men politikernes eget parti - Arbeiderpartiet - og deres egen minister - Dag Terje Andersen - var fullt klar over hva som skjedde og hva slags penger Eivind Reiten og de andre skulle få! Først når saken eksploderer i media bestemmer Dag Terje Andersen seg for å snu. I stedet for å ta konsekvensen av sine egne politiske valg gjør han styret, Reiten og styrelederen til syndebukker. Men ikke før han har ringt hjem til styreleder Reinås og fortalt at han har regjeringens fulle tillit.

Det er et skittent politisk spill næringsministeren driver.

I disse opsjonstider blir begrepet "grådighetskultur" kastet mye rundt. Det treffer uten tvil en nerve. Ethvert samfunn kan ha en farlig dragning mot kortsiktig materialisme, i betydningen at materielle verdier blir den eneste målestokken på riktig og galt. Det er heller ikke tvil om at vi har sett eksempler på grådighetskultur i næringslivet, kanskje det beste eksempelet er svindelforetaket Enron som lurte både sine ansatte og myndighetene. Jeg mener også det er grådighetskultur hvis en bedriftsleder eller et styre bevilger seg selv fete bonuser som ikke kan begrunnes med bedriftens beste (når eierne derimot sanksjonerer visse bonusordninger så er det selvfølgelig greit - det er ikke grådig å ta betalt for jobben man faktisk gjør).

Men midt i alt mediahysteriet om grådighetskultur kan vi fortsatt se det gamle idealet noblesse oblige, rikdom forplikter i moderne støpning. Det å ha mye betyr også at du har et ansvar for å gi noe tilbake, og at dette ansvaret strekker seg utover det rent juridiske og formelle. Denne samfunnsplikten opprettholdes ikke av myndighetene eller av lover og regler, men av etiske idealer som har vokst frem over tid. Noblesse oblige. Det er Bill Gates, Warren Buffet eller Trond Mohn og mange flere - rike mennesker som har funnet glede i å kunne dele av sitt overskudd. Hvorfor slik gavmildhet er bra, viktig og på mange måter fungerer bedre enn statlige overføringer kan du lese mer om i The Economist (hvis du kan logge inn).

Men det er på tide å skape et nytt ideal også. At rikdom forplikter forplikter. Ikke til å legge ned alle prinsipper og idealer, men til å slutte å henge ut og mistenkeliggjøre de som gir. Selvfølgelig kan ikke en kommune godta hva som helst, men historien om vanskjøtselen av private gaver i Norge er lang og vond. Mottakelsen av Christian Ringnes sin skulpturpark er bare siste kapittel. Gustav Vigeland stilte i sin tid en betingelse for sin uerstattelige gave til Oslo kommune, at det skulle opprettes en offentlig park. Vi bør være takknemlige for at ikke han måtte konfrontere nåtidens kulturdebattanter.

Les forøvrig Nicolai Strøm Olsen sin blogg om dette hos MINERVA.

"Man kan sitte på Manifest 03 og snakke om at markedet dreper kulturen. Det er feil, det er faktisk innenfor kulturen at markedet gjør en god jobb. Det er markedet som gav oss Scorsese, Dr Dre, Bertolucci, Sex Pistols, skjønner? Den andre siden ga oss tsjekkisk dukketeater og Wam & Wennerød filmer."

Happy- Tom fra Turboneger til Natt og Dag.

Jeg skal ikke avsløre hvordan det hele ender, men det er vakkert og vemodig. TV- serien "Six Feet Under" fra den amerikanske kanalen HBO handler om en familie som driver et begravelsesbyrå i Los Angeles. Karakterene er såre, egoistiske, noen nærmer seg galskapen... Kulissene er hele tiden byrået. Kjelleren hvor likene leveres og pyntes opp før de skal til skue, det lille kjøkkenet hvor den forsmådde og undertrykte husmor desperat forsøker å kompensere for tomrommet i livet sitt ved å bry seg om sine barns liv, selve skuerommet hvor familie og venner samler seg for å si noen siste ord om den døde...

I Norge er vi vant til å tenke på amerikanske, kommersielle serier som søppel. Kvalitet har vært ensbetydende med offentlige støtteordninger eller public service kanaler som norske NRK eller engelske BBC. Kommersielt TV har vært glatte Hollywoodproduksjoner med stereotype rolleinnehavere som ikke skal utfordre verken fordommer eller etablerte tankemønstre. I "Six Feet Under" er det stikk motsatt. Vi møter homofile kristne, hasjrøykende egoister, forstyrrede husmødre, sexgale psykologer og så videre. Og serien er ikke alene. Bare på kanalen HBO finner vi kvalitetsserier som The Sopranos (hyllet som verdens beste), The Wire (veldig tøff har jeg hørt) og Curb Your Enthusiasm (sær kvalitetskomedie med Larry David for de som synes Seinfeld var for lett tilgjengelig). På andre kanaler fant/finner vi fantastiske West Wing, eller Presidenten på norsk, Lost, den utrolige komedieserien Arrested Development og så videre og videre.

Hvordan har kommersielle, glatte USA klart å produsere noen av de beste seriene som noensinne er laget?

F. A. Hayek ville gnidd seg i hendene, for seriene er ikke resultatet av en planlagt utvikling. Ingen satte seg ned og bestemte seg for å produsere kvalitet i stedet for søppel. Seriene er et resultat av en kombinasjon av teknologisk utvikling og kommersielle endringer. Kort sagt av et dynamisk samfunn hvor et dynamisk marked er et av elementene.

TV- kanalene frykter at publikum, særlig yngre, i stadig større grad vil velge seg andre medier enn fjernsyn. Folk setter seg ikke lenger ned foran TVen for å la seg underholde, eller de gjør det i mindre grad enn før. Kvalitet er etterspurt, og serier som er gode får folk til å benke seg uke etter uke. Dessuten er inntektene fra fremtidig DVD- salg enorme.

De kommersielle endringene er mest åpenbare på et felt: HBO er en betal- TV kanal. Det vil si at de er uavhengige av annonsører, men avhengige av å få flest mulig til å betale en månedlig leie for å ta inn kanalen. Denne måten å organisere fjernsyn på kan i seg selv oppmuntre til å produsere serier som har høyere kvalitet.

Markedet garanterer selvfølgelig ikke kvalitet. Det produserer mer enn nok trash. Det merkelige for den store norske venstresiden som styrer kulturlivet må være at et kapitalistisk marked i så stor grad setter standarden for kvalitet, mens de offentlige kanalene i Europa tilsynelatende halter etter.

For et par år siden bestemte jeg meg for å bli organdonor, men ble forundret da jeg oppdaget at det ikke fantes noe organregister i Norge. Faktisk er det å bli donor nesten banalt enkelt. Du skriver ut et donorkort fra en hjemmeside (du må laminere kortet selv) og sier fra til dine nærmeste pårørende om at hvis ulykken er ute, så vil du donere organer. For meg var valget enkelt. Hvis det skulle skje meg noe er det godt å tenke at deler av kroppen min kan brukes til å gi andre et lengre liv.

Allikevel er det avgjørende at organdonasjon forblir frivillig. Det bør opprettes et register, kanskje administrert av frivillige, men finansiert av det offentlige; men selve avgjørelsen må tas av den enkelte. SVs nestleder Bård Vegard Solhjell har foreslått å endre systemet.

"Han mener systemet bør være slik at du gir et stille samtykke til å donere, med mindre du ikke er registrert i et nei-register. - Regelen bør være at organene dine kan transplanteres, og at du må reservere deg mot det hvis du ikke vil. Avgjørelsen settes til deg selv før du dør.", skriver VG.

Men vi kan ikke tillate myndighetene å ta kontroll over folks kropp, selv ikke når de har gått bort. For mange vil tanken på å få organer transplantert og donert bort være svært ubehagelig, ja, til og med oppleves som krenkende.
I de fleste kulturer finnes det strenge regler for hva som skal skje med et menneske som har gått bort. Tradisjonelt har disse begrunnelsene vært religiøse, men også for ikke- troende har døde mennesker krav på en viss verdighet. Derfor reagerer vi på vandalisering av gravsteder, eller brutal maltraktering av lik i konflikter. Selvfølgelig kan ikke en død kropp føle noe, men vi har en forestilling om verdighet som sitter dypt i oss og som omfatter også legemet etter at "sjelen har forlatt det" (om man tror på den slags).

SVs forslag er sikkert godt ment, men det vil i praksis være krenkende og støtende for svært mange mennesker. Kontrollen over egen kropp er en avgjørende rettighet i et fritt samfunn, og den omfatter også beslutningen om hva som skal skje med kroppen etter at livet er slutt.

Jeg vil gjerne komme på TV. Og jeg vil gjerne være med i TV- debatter. Allikevel er det mye som tyder på at hvis jeg skal nå unge velgere så er den klassiske politiske TV- duellen ikke bare ut, men ineffektiv. "Unge gir blaffen i TV- debattene", kunne Dagbladet melde i går (bare tilgjengelig hvis du betaler noen kroner). Hvorfor er det slik?

Man skal selvfølgelig være forsiktig med å dra altfor bombastiske konklusjoner, men det ville ikke forundret meg om generasjonen som vokste opp i informasjonssamfunnet har en mer kritisk holdning til informasjon og propaganda enn sine foreldre - at vi har gått fra en ensidig propagandamodell for politikken til en modell hvor aktiv deltagelse og debatt er viktigere. Ungdom ser ikke på fjernsynsdebattene fordi de vil bli hørt, ikke bare høre på andre krangle. Den gamle politikken med enveis kommunikasjon ? propagandamodellen ? er døende. Og det er bra! Særlig unge er kritiske, og gidder ikke lenger høre på politikere som lirer av seg selvfølgeligheter eller halvsannheter mens en andpusten programleder forsøker å styre klokka.

Ironisk nok er det en slags "back to the future". For offentligheten på nettet minner mer om de gamle torgmøtene hvor politikere og velgere konfronterte hverandre og diskuterte med hverandre. Nettet er ikke i dag en fullverdig erstatning, men det har blitt en alternativ kanal for nyheter og debatt for grupper som føler seg eksludert fra den brede konsensuskulturen. Som blåbloggere.

Kjernen i for eksempel blogging er ikke avsender, men mottaker ? og det er forkludringen av forholdet mellom disse som gjør blogging til et så radikalt og spennende verktøy dersom det brukes på riktig måte. Blogging knuser den tradisjonelle kommunikasjonsmodellen både i politikk og næringsliv fordi avsender mister sitt monopol på budskapet. Og den skriftlige bloggen er bare begynnelsen. Hvor lang tid tar det før vi får reelle torgmøter i den virtuelle verden?

Bloggen sprenger den tradisjonelle måten å kommunisere på. Dialogen som foregår på en blogg er herredømmefri i ordets rette forstand. Den klare rollefordelingen mellom mottaker og avsender byttes om og forkludres. Den enkelte velger kan stille politikerne til ansvar ? men må også selv finne seg i å bli avkrevet svar. Tonen på nettet er tøff, til tider sarkastisk, men også åpen for argumentenes kraft, fremført som de blir uten besudling fra medietrenere, imagekonsulenter og teorier om riktig og galt kroppsspråk.

TV- debattene kommer til å eksistere i mange år fremover, men formatet må endres hvis det skal holde tritt. Det holder ikke at seerne får sende inn tekstmeldinger som ruller over skjermen. Velgerne må få delta, være med, stille kritiske spørsmål - men må også godta at de selv blir konfrontert med sine holdninger og standpunkter. Det er hva demokratiet handler om.

Frank Aarebrot, en vandrende sitatmaskin, har levert sitt bidrag til sommerdebatten. La 12- åringer få stemmerett. Jeg kan ikke annet enn å riste på hodet. Forslaget er rett og slett dumt (men hakket mer interessant enn å lese om rumpa til Marianne Aulie). 

Man kan selvfølgelig argumentere med at vi bør ha en myndighetsalder, og at den bør være 18 år. Det er også rimelig at når man fyller 18 så får man både rettigheter (som å drikke alkohol) og plikter (som å delta i demokratiet, hvis man vil). Man kan også peke på konsekvensene av et slikt forslag. Hvis 12- åringer får stemmerett så må de også bli representert, og det er en smule absurd at 12 åringer skal sitte på Stortinget, for å si det mildt. 

Men det mest avgjørende argumentet er at det er forskjell på voksne og barn. Ja, riktig. Det er forskjell på voksne og barn. Mentalt finnes det sikkert mange, mange modne 12- åringer. Men myndighetsalderen innebærer noe mer enn bare en modenhetstest. Hvis det var det eneste kriterium så ville vi utelukket mange flere. Å være voksen betyr at man innlemmes i samfunnets plikter og rettigheter. Det betyr at du forventes å stå på egne ben, tenke selv og bidra til samfunnet. Å være voksen betyr at du har gått gjennom en modningsprosess, og at samfunnet kan stille andre krav til deg enn tidligere.

Noen argumenterer med at det å senke stemmerettsalderen vil føre til økt valgdeltagelse. Jeg tror det er feil. Ved forrige kommunevalg var det under 40 prosent av førstegangsvelgerne som brukte stemmeretten. Å la enda yngre folk stemme vil ikke føre til noen økning, bare til at enda flere møter et politisk system de ikke føler seg hjemme i.

Alle på høyresiden vil ha lavere skatt, men spørsmålet er like mye hva slags skattesystem vi vil ha, påpeker Hans Henrik Ramm i en artikkel i Minerva. Hvem skal rammes, og hvordan? Skatt er, som de fleste vil være enig i, et nødvendig onde. I denne utgaven av Samtiden skriver Kristelig Folkepartis Per Kristian Nielsen om flat skatt i Norge. Artikkelen anbefales. Flat skatt har blitt innført blant annet i Estland og Russland, begge land med relativt små offentlige utgifter som har stort behov for å øke skattebasen sin. Men har flat skatt noen fremtid i høykostland som Norge? Jeg tror ideen fortjener seriøs diskusjon.

Dagens skattesystem har flere store ulemper:

Det er komplisert at du må være revisor for å skjønne det. Det er preget av utallige spesialordninger og unntaksregler. Dette favoriserer et ressurssterkt mindretall som vet å utnytte disse ordningene. Samtidig fører det til store kostnader for samfunnet, i form av et stort skattebyråkrati og mye ressurser brukt på skatteplanlegging.

Skattesystemet er utformet slik at skatteprosenten stiger når inntekten stiger. Det er kanskje "rettferdig" i forhold til sosialdemokratisk logikk, men kan samtidig bidra til mindre velferd for oss alle. Jo mer vi jobber ekstra, dess mindre lønner det seg. Fordi håndverkere og andre tjenesteytere må kalkulere med marginalskatten, blir prisene på tjenestene unødig høye - og vår bruk av tjenestene unødig liten.

Arbeidsinntekt beskattes mye hardere enn kapitalinntekt. Vanlig inntekt skattes med opptil ca. 50 prosent, mens kapitalinntekt bare beskattes med 28 prosent, hvis du tar det ut av selskapet.

Det rammer de med lav lønn unødig hardt. Hvis du tjener over en viss sum, som er svært lav (30.000 i 2006) må du betale skatt. Vi har et skattesystem som - i verste fall - gjør folk avhengig av staten og som skaper klienter.

Unge Høyre har derfor foreslått et nytt skattesystem, basert på prinsippet om flat skatt: 

Flat skatt har ingen av disse ulempene, men i tillegg kanskje et par andre: 

Samtlige av dagens fradragsordninger må fjernes, men erstattes av et generelt bunnfradrag. Det kan ramme særskilt de med høye lån.

Det bryter med tradisjonen for progressiv beskatning i Norge, og mange mener nok det er urettferdig.

Det kan føre til en urimelig høy kapitalbeskatning som vil jage arbeidsplasser ut av landet.

Men flat skatt bør ikke avvises. Det bør forskes skikkelig på. Dagens skattesystem har så store feil at det ikke lar seg skjule lenger.

Fra Bergens Tidende:

Mannen jobbet så sakte at en tilfeldig forbipasserende kvinne trodde han var død.

Publisert: 21. jun. 2007, 17:41

For to dager siden ringte en kvinne politiet fra det operasjonsleder Per Stiegler av hensyn til de involverte bare vil kalle «et øde sted i Hordaland».

- Damen fortalte min kollega at hun akkurat hadde kjørt forbi en død mann som lå i grøften, sier Stiegler.

Meldingen var alvorlig nok, men fordi stedet den døde mannen skulle befinne seg på lå et stykke utenfor allfarvei, ville politiet gjerne vite litt mer for å avklare hva slags utrykning som var nødvendig.

- Kvinnen var ikke veldig lysten på å kjøre tilbake, men gikk til slutt med på å snu. Tilbake ved stedet fant hun en lys levende kommunearbeider. Om han sov eller jobbet, sier historien ingenting om, sier Stiegler.

Debatten om kjønnslemlestelse er vanskelig, sier noen. Men egentlig er det virkemidlene som er vanskelige, ikke selve debatten. Tradisjonen, om man kan kalle noe så forkastelig for det, er det ikke mulig å forsvare. På noen som helst måte. Tiden er inne for å innføre obligatoriske sjekker for jenter i risikogruppen.

Hva skal man gjøre? Unge Høyre foreslo følgende på Høyres landsmøte i mai:

"Innføre obligatoriske helsesjekker for å motvirke kjønnslemlestelse. Helsepersonell som oppdager dette skal ha meldeplikt. Kjønnslemlestelse av barn skal medføre strafferettslig forfølgelse."

Det finnes selvfølgelig utfordringer med slike helsesjekker, som det heter i politiske mijøer. Legeetisk hevder flere at de er tvilsomme fordi de vil underlegge flere en sjekk enn hva det strengt tatt er behov for. De koster mye penger, og de kan oppfattes som krenkende. Dessuten vil en 4- årskontroll kanskje ikke hindre at jenter blir omskåret senere. Mange av disse problemstillingene kan møtes ved å bare innføre sjekken for såkalte "grupper i risikosonen", men da støter vi på et nytt problem. Mange av jentene, og foreldrene, er norske statsborgere; og i en rettsstat kan en slik siling av borgere være vanskelig.

Opplysning og informasjon er viktig. Likeså at loven faktisk brukes, og at straffen er streng. Men for å få bukt med dette ondet må vi være villige til å snu alle steiner. Jo, det finnes problematiske sider ved en underlivssjekk, men det er problemer som må løses! Vi skal ikke kaste alle prinsipper overbord, men vi må faktisk fokusere på det viktigste: At omskjæring er tortur som i mange tilfeller kan ødelegge unge jenter for livet. Problemene kan løses hvis politikerne har vilje nok. Det viser ikke minst Oslo, hvor byrådet nå innfører underlivssjekker.

Les mer om debatten på MINERVAs hjemmesider. Snoens innlegg og Grandes innlegg.

http://torbjorn.ungehoyre.no er en ikke- kommersiell blogg. Selvfølgelig. Bare en idiot ville betalt for å lese propaganda fra en ungdomspolitiker. Men jeg vil jo gjerne ha lesere. Også jeg, kjære leser, ligger under for de såkalte markedskreftene, det vil si dere. Jeg har statistikk over antall lesere, men en annen viktig indikator er hva dere kommenterer på, og da blir det åpenbart at valget mitt av stoff må bli langt, langt bedre. Basert på en nitidig undersøkelse av kommentarfeltet kan jeg bare konstatere følgende nokså overraskende resultat.

Dere - altså markedskreftene - elsker å lese om:
 - Facebook
 - Hugo Chavez
 - Nynorsk og sidemål
 - Hvor teit regjeringen/sosialistene/kommunistene/alle-som-står-til-venstre-for-meg-selv er

Dere liker ikke å lese om:
 - Konservatismens mange sjateringer
 - Bergen
 - Kvaler og spørsmål rundt sentrumspartiene
 - Verden, hvis den blir bedre
 - Folk jeg liker

Beskjeden er klar! Det blir mer teknologisk oppdatert raljering rundt sosialister og venstresiden, færre forsøk på å virke smart. Markedskreftene har talt, de samme som overtalte Nettavisen til å fylle sidene sine med rikfolk, kokain og modeller.

Bare de beste på en skole i Drammen fikk rose fra rektor, melder VG. Så hyggelig!, tenkte jeg. Andre reagerer med sjokk og raseri. Tenk å belønne de flinkeste! Tenk å gi dem ekstra oppmerksomhet! Tenk å dra frem bare de som har fått gode karakterer, og la alle de andre sitte igjen!

I Norge kan vi belønne folk for mye. Medmenneskelighet. Trivelighet. Innsats. Motivasjon. Men hvis vi belønner folk for faktiske resultater blir det bråk. Så sant det ikke er i idretten. Lurer på om noen hadde reagert om en ung idrettsutøver hadde blitt belønnet med blomster av rektor på skolen?

Norge trenger flere som gjør det bra, ikke færre. Det er kanskje banalt å skrive det, men åpenbart er ikke alle enige.

Denne kronikken står på trykk i Dagbladet i dag. Jeg har fått flere tilbakemeldinger i løpet av dagen. Noen mente dette stred mot Friedmans berømte (og svært gode) essay. En annen kommenterte at Friedman var mot å selge gass til gasskamrene. Les også om den fantastiske tenkeren Karl Popper, mannen bak boken "The Open Society and Its Enemies, her.

Klangen fra klingende mynt overdøver skrikene fra ofrene for politisk forfølgelse i Kina. Og store markedsaktører forer regimet med sensurteknologi.
 
av Torbjørn Røe Isaksen, leder i Unge Høyre

På 70- tallet svermet vestens maoister for solens rike. På universiteter over hele USA og Europa viftet radikale kommunister med den lille røde, mens partikadrene ropte navnet til mannen som skulle redde den ekstreme sosialismen fra Stalinismens blindvei. De endte opp med millioner av lik etter den blodige kulturrevolusjonen.

I dag er det ikke lenger venstresiden som lar seg blinde av det kinesiske mirakelet, men næringslivet og politikere fra hele spekteret fra venstre til høyre. De øyner profitt, markedsandeler og vekst i verdens desidert største forbrukermarked. Tenk hvis bare vårt produkt fikk dyppe en tå i den kinesiske badestampen, er omkvedet. Verdens største marked er inne i en eventyrlig vekstperiode. Selskaper verden over fryder seg, investorer og aksjonærer skåler i champagne over gode tider og fantastiske utsikter til inntjening. Klirrene fra champagneglass og markedenes jubelbrus, overdøver skrikene til tusenvis av politiske fanger i diktaturet Kina.

Hvis det å stille seg likegyldig til andres lidelse er en synd, hva kaller man da de som driver aktivt medløperi? Er de uskyldige, IT- selskapene som gjør knefall for Kinas kommunistfascistiske regime, og stirrer seg så blinde på aksjekursene at de glemmer menneskerettighetene? Yahoo, Microsoft, Google ? alle de tre selskapene har vokst, spiret og grodd i åpne samfunn; og takket være de uendelige mulighetene åpne samfunn gir for innovasjon, kreativitet og utvikling. Hva skal man da kalle det når de samme selskapene i kampen mellom det åpne samfunnet og dets fiender, med åpne øyne har valgt dets fiender?

Journalisten Shi Tao brukte sin private Yahoo- epostkonto til å sende en epost til utenlandske kontakter om de kinesiske myndighetenes strenge forskrifter for hva som kunne og ikke kunne stå i avisen Dangdai Shang Bao. Det var en fatal tabbe. Myndighetene snappet opp budskapet, og kontaktet Yahoos Hong Kong kontor.

Her kunne forfølgelsen kanskje stanset. IT- selskapet kunne satt foten ned. De kunne fulgt normal forretningsskikk og beskyttet sin kundes identitet. Ja, selv et multinasjonalt selskap som lever av fri informasjon, som har fått vokse og gro nettopp takket være samfunn med frihet, åpenhet og mangfold; kunne kanskje forventes å ha et minstemål av moralsk anstendighet. I det minste en anelse refleksjon over hvilke verdier de selv har vært avhengige av for å kunne åpne kontorer fra USA til Hong Kong. I stedet åpnet Yahoo dørene for regimets tropper som fikk tilgang til opplysninger som førte til at de klarte å spore teksten i eposten tilbake til Shi Taos PC. Han ble arrestert i desember 2004, og dømt til 10 års fengsel for å ha avslørt statlige hemmeligheter. I følge Magasinet mente dommeren at fengselsstraffen var for mild. Aksjonærene i selskapet stemte nylig ned et forslag om å gi selskapet et strengere regelverk overfor land og myndigheter som vil bruke nettverktøy til sensur. Forslaget fikk bare 15 prosent av aksjonærenes stemmer. De mente at slike regler ikke vil gi selskapet den "nødvendige fleksibiliteten" som det trengs for å operere konkurransedyktig i ulike land.

Jeg kjenner ikke Shi Taos videre skjebne. Men vi vet hva som daglig skjer med tusenvis av andre ofre for politisk undertrykkelse i Kina. Landet som henretter flere mennesker enn alle andre land til sammen. Landet som hensynsløst undertrykker minoritetsbefolkninger, være det seg tibetanere eller muslimer. Landet som forfølger, fengsler og lemlester de som praktiserer Falun Gong, fordi de frykter at det fredelige tankesettet kan destabilisere den politiske mastodonten som er Kinas enerådende kommunistiske parti. Et eksempel illustrer brutaliteten. Den juridiske aktivisten Yang Maodong har, i følge Amnesty, jevnlig blitt utsatt for tortur siden han ble arrestert 14. september i fjor. Han har blitt slått og banket opp, holdt våken i opptil syv netter, fått støt med elektriske staver. I en periode ble han holdt fastbundet i 40 døgn i strekk. Han ble først anholdt i Guangzhou-fengselet i det sørlige Kina. I januar i år ble han utsatt for det som i Kina kalles "tiger bench". Amnesty beskriver: ?(...) man blir bundet fast til en benk i en svært ubehagelig stilling og slått med en elektrisk stav. Maodong ble også hengt opp i taket etter bena og slått ytterligere. Han forsøkte angivelig å ta sitt eget liv dagen etter.?

I festtaler presiseres det gjerne at fri informasjon og debatt er selve livsnerven i demokratiet. Og det frie ord er farlig og plagsomt for undertrykkende regimer, særlig når det kan reise tusenvis av kilometer og spres til hundretusenvis av mennesker på noen få sekunder. IT- revolusjonen er en frigjøringsrevolusjon. Nettopp denne tanken har IT- selskapene gjort til en hjørnestein i sine selvbilder. ?Yahoo!'s mission is to connect people to their passions, their communities, and the world?s knowledge.?, lyder programerklæringen til Yahoo, et nikk til det åpne samfunnet, og de fantastiske mulighetene som skapes når mennesker fra forskjellige kulturer og bakgrunner får utveksle ideer og lidenskaper fritt.

Hva skal man da kalle det når både Yahoo, Microsoft og Google med åpne øyne hjelper det kinesiske regimet med sensur og forfølgelse av demokratiaktivister og uønskede elementer? Det er vanskelig å kalle det annet enn et svik mot sine egne idealer. Selskapene vil kanskje skjule seg bak retorikk om at ?de driver forretning, ikke politikk?. Men det ringer hult. Ethvert anstendig selskap har også et samfunnsoppdrag, en større misjon det skal fylle ? og som vanskelig lar seg kombinere med undertrykkelse og despoti. Hva ville skjedd om internasjonal presse hadde blitt pålagt den samme underdanigheten overfor Kinas sensurregler? Tidsskriftet The Economist har gjentatte ganger blitt nektet å selge sine utgaver i Kina, skulle tidsskriftet da skrevet om stoffet sitt for å blidgjøre makthaverne, eller lukket sine meningssider for alt kritisk stoff om regimet? Selvfølgelig ikke, og noe slikt ville vært langsom harakiri for bedrifter som lever og ånder i den atmosfæren som bare frie samfunn gir.

Ingen tjener på å isolere Kina, verken økonomisk eller politisk, og Kina voksende økonomi løfter millioner av mennesker ut av fattigdom, og kan i beste fall legge grunnlaget for en solid middelklasse som også vil kreve politisk frihet og demokrati. Men det er ikke gitt. Svært lite tyder på at det kinesiske regimet vil slakke på den politiske kontrollen, selv om en del ansiktsløftninger gjøres i forkant av de Olympiske leker. Jeg krever heller ikke at IT- bedriftene eller andre skal slutte å jakte på markedsandeler i Kina, men om de fortsetter å bistå Kinesiske myndigheter i deres jakt på den demokratiske opposisjonen må de føye til en fotnote til sine fagre programerklæringer og hyllester til det åpne samfunn: ?Denne erklæringen gjelder bare for dem som allerede lever i en rettsstat.?

Søker: Pengesterk stat

Jeg er en av Norges rikeste menn, og søker trofast investeringspartner som kan sitte på alle ender av bordet. Merk: Interessert i åpent forhold med flere partnere.

K.I.R.

De såkalte sentrumspartiene tilhører bare sentrum i politikken langs en akse: Den økonomiske. På sine kjerneområder er de ytterpunkter. Ironisk nok gjør det samarbeid med Høyre lettere. 

Nationen kjører for tiden en serie om sentrum i norsk politikk. Den kunne like gjerne hett ?Venstres frafalte barn?, for alle sentrumspartiene er utbrytere (eller rester) av det som en gang var Norges mektigste parti ? som styrte Norge gjennom sin allianse av motkulturelle krefter og radikale byfolk.

I realiteten er begrepet sentrumspartier villedende. Politisk befinner sentrumspartiene seg i midten bare lang en eneste akse: Økonomisk politikk, og selv der er det tvilsomt for eksempel for Senterpartiets vedkommende. Det tidligere verdikonservative partiet plassert seg etter EU- kampen på venstre side av Arbeiderpartiet i økonomisk politikk. Interessant nok gjorde det svenske Senterpartiet det stikk motsatte, og Sverige har i dag en borgerlig flertallsregjering. Men altså, i den økonomiske politikken kan sentrum samarbeide begge veier. Problemet er bare at mennesket ikke lever av brød alene! Og på sine kjerneområder representerer sentrumspartiene ytterpunktene på den politiske skalaen. I distriktspolitikken er ingen så dogmatiske og har så mye penger som Senterpartiet, selv om landbruksministeren må tåle kjeft for å ha lovet gull og grønne skoger, og levert gråstein i årets oppgjør (og for å ha feiret med sjampis). I verdispørsmål er Kristelig Folkeparti helt konsekvente, og står blant annet igjen som det eneste partiet på Stortinget som er soleklare motstandere av en felles ekteskapslov. På stikk motsatt fløy finner vi venstre, som har et ?verdiliberalt? program som blant annet inkluderer å oppheve monarkiet, selv om de ikke tørr å si akkurat det rett ut.

Jeg opplevde dette dilemmaet selv da vi satt sammen med KrF og Venstre i Regjeringen Bondevik. I mange av de viktige verdispørsmålene ? gen- og bioteknologi, kristen formålsparagraf, ytringsfrihet ? inntok Unge Høyre et mellomstandpunkt, mens de klareste konfliktlinjene gikk mellom KrFU og Unge Venstre.

Senterpartiet har for lengst trådt inn i den sosialistiske folden nasjonalt, selv om de rundt om i landet ofte velger borgerlig samarbeid i stedet. Men KrF og Venstre har til nå hatt en trygg forankring på borgerlig side, som sentrumspartier som søker samarbeid med Høyre. Hvordan er det mulig? Jo, fordi Høyre i bunn og grunn er et liberalkonservativt verdiparti. Den tidligere flørten mellom Ap og KrF illustrerer poenget. Som Dagfinn Høybråten sa på partiets landsstyremøte:

?Onsdag tok VG opp et eventuelt samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet på lederplass. De mente at den politiske avstanden mellom partiene er liten hvis en ser bort fra verdispørsmål... Men i alle dager - hva var KrF hvis vi så bort fra verdispørsmål? Det er jo svarene andre partier har gitt i verdispørsmål som har avgjort KrFs svar i samarbeidsspørsmål. Slik har det vært. Slik kommer det til å bli.? (Landsstyret KrF 4. oktober 2006)

Dette har verken de teknokratiske økonomene eller de sosialradikale barrikadestormerne i Det Norske Arbeiderparti forstått. Kanskje ikke Fremskrittspartiet heller.

Borgerlige partier tar utgangspunktet i enkeltmennesket der venstresiden vil styre ovenfra. Venstresiden både begynner og starter med offentlige ordninger, mens både KrF, Venstre og Høyre ser at den viktigste velferden skapes i familier, nærmiljøer og i det sivile samfunn. Sammen førte de tre partiene en politikk som ga flere arbeidsplasser, økt bistand til verdens fattige, en offensiv miljøpolitikk, mindre overstyring, mer valgfrihet, tidenes største fattigdomssatsning, etiske grenser for gen- og bioteknologi og større kvalitet i skolen. For å nevne noe. Politikken var verken entydig liberal, konservativ eller kristendemokratisk. Den var borgerlig. Rotfestet i sentrum- høyre. Basert på en lang samarbeidshistorie fra John Lyngs regjering brøt Aps maktmonopol i 1963 og frem til i dag. At Senterpartiet et sted på veien valgte sosialisme i stedet får vi bare leve med.

Har stått i min spalte i Nationen.

"Unge Høyre ønsker å gjøre sidemålsundervisningen valgfri. Høyre-mann og nynorsk-entusiast Peder Slettebø tror forslaget kan bli redningen for nynorsken. Slettebø tror at forslaget om fritak fra sidemål kan komme nynorsken til gode, dersom sidemålsundervisningen blir valgfri landet over. - Jeg tror dette kan redde nynorsken fordi en kan styrke nynorsken der den hører hjemme, sier Slettebø til Haugesunds Avis. Han mener videre at Mållaget gjør en dårlig jobb fordi de setter kreftene sine inn for å opprettholde nynorskundervisningen på Østlandet i stedet for å stimulere til økt bruk på Vestlandet.", forteller Radio 102 i Haugesund. 

Og han er ikke alene. Mange nynorskfolk, både i Unge Høyre og utenfor, er uenige i Mållaget sin påstand om at sidemålsundervisningen er nøkkelen til å sikre nynorskens fremtid. 

Se for øvrig Unge Høyres underskriftskampanje "100 år er mer enn nok!"
   

Mitt innlegg på Civitas frokostmøte om bedrifters samfunnsansvar:

Jeg har tre hovedpoeng og tre konklusjoner.

FØRSTE:
CSR ? bevegelsen er ikke upolitisk. Den har vært, og er fortsatt, et fenomen på den anti- kapitalistiske venstresiden.

Markedet er bra, og bedrifter er bra. De skaper arbeidsplasser, driver forskning og øker levestandarden for oss alle. Når fattige land henger etter er ikke det på grunn av for mange gode bedrifter, men på grunn av for få.

Bedrifter er verken personer eller stater, og det finnes rett og slett noen oppgaver som bedrifter verken kan eller bør ta på seg. For å si det med to enkle eksempler:

Hvis vi mener ? som jeg ? at import at tømmer fra Myanmar/Burma er galt, så kan vi gjerne håpe at bedrifter vil slutte med det. Men det beste er å lage en lov mot det.

Hvis vi mener ? som jeg er grunnleggende mot ? at det er galt å drive med profitt, og at man i stedet burde drive med underskudd (den eneste logiske konsekvensen) så bør man ikke klage på bedriftene for å gjøre det de kan best, men i stedet være for planøkonomi. Du kan ikke få en frosk til å oppføre seg som en ku.

Spørsmålet for alle, særlig på venstresiden, er: Når blir selskapene snille nok? Det er uendelige hensyn man kan tillegge en bedrift, men det soleklare paradokset er at en bedrift som følger venstresidens ?snille? oppskrift vil skape færre arbeidsplasser, gi færre mennesker mat på bordet, gi mindre velstand og mindre penger i statskassen som velmenende politikere kan fordeler.

ALTSÅ: Venstresiden bør lese sin Adam Smith, ikke bare ta Erik Reinerts ord for hva han tenker.

ANDRE:
En kardinaltabbe på høyresiden er å tro at kapitalistene er kapitalismens beste venner.

Jeg tror synet på mennesker som homo economicus, og synet på bedrifter som hensynsløse profittjegere, er for forenklet ? blant annet fordi det ikke levner rom for kultur, normer og verdier som lager rammene vi handler innenfor i ethvert samfunn. Allikevel er det ingen tvil om at lønnsomhet er det viktigste rasjonalet for en bedrift. Dette er bedriftenes dyd, men også deres største svakhet. De er nemlig ikke nødvendigvis bekymret for samfunnets lønnsomhet, men sin egen.

Det er markedsaktører som tjener penger på å lage palestinaskjerf, filmene til Michael Moore, utgivelser av det kommunistiske manifest eller ?rettferdige? varer som egentlig ikke gjør verden bedre. Og det er markedsaktører som drar til staten for å be om subsidier, fortrinn og konkurransefordeler.

Altså: KAPITALISMEN MÅ BESKYTTES FRA KAPITALISTENE!

TREDJE:
Markedet kan ikke alene forvalte sin egen moral. Det er livsfarlig for et samfunn hvis lønnsomhet blir målestokken på godt og ondt.

Et eksempel som skriker etter samfunnsansvar er IT- selskaper som Microsoft og Yahoo sin oppførsel i Kina, hvor de har gått hånd i hånd med kommunistpartiet for å sensurere frie stemmer og arrestere opposisjonelle. Jo, det tjener på det. Men når bedriftene ? for å tjene penger ? er villige til å bryte med alle idealer som har bygget det frie og åpne samfunnet de har blomstret i; så er det en synd (og da mener jeg synd i ordet mest bibelske forstand).

I bunn og grunn hviler argumentet på en sentral forutsetning, nemlig at markedet som sådan er amoralsk. Å basere handelen på frivillighet er selvfølgelig bedre enn å basere det på tvang, men det garanterer ikke et moralsk utfall, det bare muliggjør moralsk gode utfall ved å legge til rette for frie valg. Den frie handelen kan brukes til å bytte både barneporno og brød. Markedsøkonomien er derfor avhengig av moralsk påfyll utenfra ? avhengig av en etisk reserve. Som den tyske økonomen Willhelm Röpke sa:

?Markedet, konkurranse og tilbud og etterspørsel, skaper ikke etiske reserver, de forutsetter og forbruker dem. Disse reservene må komme fra et annet sted enn markedet... Selvdisiplin, moderasjon, respekt for menneskets verdighet, sterke etiske normer. Alt dette er egenskaper som folk må ha før de går inn på markedet for å konkurrere med hverandre.?

ALTSÅ: Også bedrifter fortjener kritikk hvis de aktivt underminerer for eksempel menneskerettighetene.

HOVEDKONKLUSJON:
Les Adam Smith. Også høyresiden må lese sin Adam Smith, ikke bare referere til ham i festtaler. Og da må man lese mer enn bare økonomen Smith. Man må lese den skotske moralfilosofen Adam Smith, mannen som skrev A Theory of Moral Sentiments, og som var dypt inspirert av gresk dydstenkning. Han konstaterte, helt rett, at hvis enhver forfølger sin egeninteresse vil det i de fleste tilfeller gi et bedre resultat for samfunnet enn kontroll og bevisst styring. Men, skrev Smith, et godt samfunn er avhengig av noe mer. Han kalte det ?benevolence?, godhet eller velvilje. Det er, mente Smith, en moralsk plikt som hviler på oss alle. Og denne moralske plikten opphører ikke når man drar på arbeid, eller eier en bedrift.

Takk for meg.

På sin pilgrimsrute fra Trondheim til Oslo har de afghanske asylsøkerne møtt mange varme hjerter og hjelpsomme hender. Folk har invitert dem på kaffe, slått av en prat eller bare ropt støttende ord etter dem. Det viser et annet Norge enn vi kanskje får presentert daglig i avisene. Mange nordmenn er uten tvil kritiske til både integrerings- og innvandringspolitikken, men de fleste klarer allikevel å skille mellom politikken og menneskene. Like ofte som vi hører historier om rasisme og fremmedfrykt, så får vi høre historier om lokalmiljøer som har tatt i mot nye mennesker med åpne armer.

Det er ingen grunn til å være flåsete i forhold til afghanerne som nå har slått opp telt foran Stortinget. Det er helt naturlig, ja det skulle bare mangle at de ikke ville bli i Norge i stedet for å dra tilbake til et land som fortsatt er i konflikt. Allikevel bør de ikke få bli.

Afghanerne som har fått avslag på sine søknader om opphold har - så vidt jeg kan se - fått grundig behandling av det norske systemet. Mange afghanere, særlig kvinner og barn, har fått opphold på humanitært grunnlag. De som står igjen har selvfølgelig lyst til å bli i Norge, men vi baserer ikke innvandringspolitikken vår på hvem som har lyst til å være her i landet eller ikke.

Jo, det finnes mange grunner til at Norge bør møte mennesker som kommer hit med åpne armer. Humanitære grunner og økonomiske grunner. Men utgangspunktet må være at reglene våre gjelder for alle. Vi kan ikke gjøre unntak for de asylsøkerne som nekter å reise, eller er flinke til å få medias oppmerksomhet. En slik praksis ville vært grunnleggende urettferdig, ikke minst for alle dem som aldri kommer i medias søkelys. Derfor er det også slående hvor mange organisasjoner og aviser som ukritisk støtter afghanernes sak. Selvfølgelig er det sympatisk å ville gi mennesker en sjanse til å bli i Norge, men på lengre sikt vil det både underminere de felles reglene vi er avhengige av, folks tillitt til politikken som føres og muligheten til å slippe inn flere mennesker som virkelig trenger vår beskyttelse. Hvis afghanerne får bli kan det være første spikeren i kisten til hele asylinstituttet.

Mange av organisjonene bruker FN som argument, men etter gårsdagens oppslag i Dagsavisen (finner ikke på nett) er det argumentet hult. FNs representant i Afghanistan ga Norge skryt for å følge høykommisjonærens råd, og sa at det var ingen grunn til at ikke asylsøkere som har fått avslag bør sendes tilbake.

Det er flott at så mange varme hjerter engasjerer seg i denne saken, men jeg mener de tar feil. Hvis vi skal slippe inn flere mennesker til Norge så må det skje gjennom regelendringer som gjelder for alle - ikke fordi en liten gruppe har klart å få medias oppmerksomhet.

HVEM ELSKER BERGEN høyest? Det har brutt ut krig mellom Unge Høyre og AUF etter at begge ungdomspartiene har tenkt å bruke slagordet "Vi / I elsker Bergen" i valgkampen.

"Vi sendte t-skjortene til trykkeriet først, så det var vi som kom på slagordet", sier Rikke Sjøberg, leder av Hordaland Unge Høyre.

Men AUF parerer raskt.

"Vi bestilte buttons først", sier Pauline Søvik, leder av AUF.

Touchè.

Av en eller annen merkelig grunn skjer slikt alltid i Bergen. Og hvor ellers ville journalisten med en selvsikker penn avsluttet artikkelen slik: "En ting er i hvert fall sikkert: i månedene fram mot valget kommer vi til å se mange mennesker som hevder å elske Bergen. Som om det er noe nytt." Finnes det en "Vi elsker Berlevåg" kampanje? "Vi elsker Hole"? "Vi elsker Aurdal"? "Vi elsker Nordfjordeid"? "Vi elsker Drangedal"? Selvfølgelig har både Oslo Høyre og Ap på hvert sitt tidspunkt laget t-skjorter med "Vi elsker Oslo", men alle bergensere vet at akkurat det bare er for å kompensere for mindreverdighetskomplekset sitt.

Striden i Bergen kommer til å rase videre, og i verste fall overskygge den mindre viktige kampen om hvem som faktisk skal styre denne kjærlighetens bastion vest i Norge. Begge ungdomspartier hevder hardnakket at ideen var deres... Vel, strengt tatt skal vel denne logoen ha den æren:
Kilde: Wikipedia

...men det å stjele ideer fra andre og presentere dem som sine egne er ingenting nytt. Om to år skal jeg selge "Keine Experimente" som slagord til de rød- grønne og tjene bøttevis med penger. Tror ikke det har blitt brukt før. Og uansett så er Adenauer død.

G8 er en selvoppnevnt organisasjon uten legitimitet, hevder de tidligere revolusjonære marxistene i Sosialistisk Ungdom, nå gjenfødt som "Her Majesty's loyal opposition" etter inntredenen i tidenes mest kaotiske norske regjering. Når SV daglig ydmykes i regjering, og ikke en gang klarer å være offensive på sin hjertesak miljø, så finnes det bare en løsning: Angrip Bush og "de rike".

Argumentet til Sosialistisk Ungdom er at G8 bare er for de rike, og at organisasjonen er illegitim fordi de fattige ikke kommer til orde. Vel...

 - Er det illegitimt at verdens rike demokratiske land samler seg per se? Det hadde vel vært verre om de rikeste landene ikke snakket sammen i det hele tatt, verken om bistand til Afrika eller klimautfordringene (som var to av hovedsakene på årets møte...og i sistnevnte sak klarte faktisk konservative Angela Merkel fra Tyskland å dra USA et stykke i riktig retning). 

 - Kommer de fattige jevnlig til orde når det rikeste sosialistiske ungdomspartiet i verdens aller rikeste land møtes? Eller baserer også SU seg på normale demokratiske spilleregler? Finnes det en direktelinje til "de fattige" (oversatt til norsk: radikale og sosialistiske grupper som protesterer mot alt som Vesten foretar seg) fra SUs kontor når man vedtar politikk som å begrense arbeidsinnvandringen fra fattige land og nekte dem fri tilgang til våre markeder?

 - Med et hederlig unntak for Putin, så er det vel drøyt å hevde at 7 folkevalgte leder totalt mangler demokratisk legitimitet? En slik legitimitet gjelder vel ikke bare for de politikerne SU er enige med? Jeg anerkjenner for eksempel President Lulas legitimitet i Brasil, selv om han tilhører venstresiden.

G8 må presses, og verdensordningen er urettferdig. Rike land nekter fattige land å være med i konkurransen; og mens de snakker om friere handel så praktiserer de proteksjonisme - både i USA og EU. Men problemet med G8 er ikke at forsamlingen er udemokratisk, men at den ikke er flink nok til å gi fattige land de samme mulighetene som vi hadde til utvikling, markedsøkonomi og handel.

Fuck For Forest vil gjøre comeback, og denne gangen står politikken for tur, i følge sladresiden Side 2. 

"Ingen kan føle seg trygge på noen ting i denne verden. Jeg føler meg trygg på at vi kommer til å fortsette med det vi driver med. Men det er liksom ikke bare festivaler. Vi går dit fordi vi liker musikk og vi kommer i kontakt med folk som liker musikk. Men vi har jo andre steder vi kunne tenkt oss å komme i kontakt med. Kanskje Fuck For Forest kommer til å bevege seg i en mer politisk retning? Vi har mange politiske mål."

Endelig! Jeg har savnet noen som har samleie offentlig for å få fokus på viktige politiske saker.

Jeg gleder meg til Fuck against Eindomsskatt, Fuck for fritt brukervalg, Fuck Sosialismen og Fuck for bedre rammevilkår for små og mellomstore bedrifter. Det blir en spennende valgkamp.

Jeg er for meg og mine. Og jeg nøyer meg med det.

For en stund siden sa Senterpartiets Per Olaf Lundteigen til Klassekampen at ?Privatskoleloven ødelegger for lokale skoler?. Senterpartiets ideolog påpekte helt rett at loven struper lokale grendeskoler som er opprettet og styrt av foreldrene. Grendeskoler er viktige, for de har betydning for distriktene. Men andre friskoler vil han ha seg frabedt.

Kristelig Folkepartis leder Dagfinn Høybråten ga nylig roser til kunnskapsminister Øystein Djupedal etter et friskolekompromiss mellom regjeringen og opposisjonspartiet. KrF forsvarer religiøse skoler, bibelskoler og misjonsskoler i utlandet - religiøse skoler er viktige, de har betydning for KrF sine kjernevelgere. Men andre friskoler vil de ha seg frabedt.

Sosialistisk Venstreparti godtar under sterk tvil friskoler som gir et pedagogisk alternativ til dagens skole (men har foreslått dramatiske nedskjæringer i budsjettene deres de siste årene), enten det er Steiner- eller Montessoriskoler. Slike skoler gir trygge møteplasser for forskjellige typer mennesker, og mange av dem er akademikerpar som glir godt inn i SVs fold. Men andre friskoler vil SV ha seg frabedt.

Partiene forsvarer med andre ord friskoler for sin gruppe og sine velgere. Spørsmålet er hvem som skal forsvare retten for alle de andre? For 16- åringen som bare har lyst til å velge selv. For foreldrene som søker en best mulig utdannelse for barna sine. Hvem skal forsvare rettighetene til dem som ikke er religiøse, ikke bor på bygda og ikke tror på alternativ pedagogikk sin rett til å velge selv? Målestokken på om man er en prinsippfast politiker er neppe at man forsvarer sine egnes rett til å velge, men så lenge man vil nekte alle andre den samme retten.

God helg!

Det er fattig- Norge som er problemet, ikke forskjells-Norge.

Jo. Det finnes eksempler på land hvor de sosiale forskjellene er så dype, og blitt opprettholdt gjennom grunnleggende urettferdige systemer (som diktaturer eller privilegier), at forskjellene i seg selv blir et problem. Men Norge er ikke et slikt land.

Det er faktisk ikke noe problem at folk blir rike i Norge. Det er bra! Det er bra at folk tjener penger, skaper arbeidsplasser og gir andre en sjanse til å tjene penger også. 

I dagens Dagbladet (ikke på nett ennå) har Vally Vegge en kronikk hvor hun tar til orde for et relativt fattigdomsbegrep, en slags moralsk grense for hvem som er fattige og ikke. Selvfølgelig må det være et stort element av relativitet i vårt fattigdomsbegrep. De fleste fattige i Norge er uendelig mye rikere enn fattige i u- land (like under en milliard mennesker lever på en dollar om dagen). Allikevel kan ikke fattigdomsmålet være helt bevegelig. Det vil jo bety at hvis alle får det bedre, men noen får det litt bedre enn andre, så vil vi få flere fattige!

Et stort paradoks med denne måten å regne på, er at man i praksis aldri vil få bukt med fattigdommen! I et samfunn med økonomisk vekst vil det alltid være mennesker som havner under 50 % av medianinntekten, uten at det er noe godt mål på at de er fattige av den grunn. 

Den sosialistiske kampen mot forskjeller tilslører debatten, og gjør at vi bruker mer tid på å kutte i toppen enn på å løfte i bunn. Vi bruker mer tid på å diskutere hvor mye Kjell Inge Røkke har enn på alenemoren som sliter med å få endene til å møtes. Det er en skam, særlig for dem som kunne trengt vår hjelp.

Liberale og konservative på høyresiden har sagt det lenge: Verden blir bedre! Det er ikke sant som venstresiden påstår at vi opplever økt fattigdom og elendighet. Jo, fortsatt opplever vi for mye fattigdom og elendighet - men alt i alt går verden i riktig retning. Det går fremover, om enn for sakte.

Jan Arild Snoen påpeker dette nok en gang (han skrev også boken "Åpen verden - et forsvar for globaliseringen" om temaet) i en kort polemikk mot Gunnar Garbo, visstnok en sosialliberal (som er umulig å skille fra en liberal sosialist). Les mer i Minervas nettutgave.

En ny Pew- undersøkelse fra USA, "Muslim Americans: Middle Class and Mostly Mainstream" sier at USAs 2,4 millioner muslimer integreres bedre og har mer moderate standpunkter enn muslimer i Europa. Flertallet er svært bekymret for islamsk ekstremisme, sammenlignet med en tredjedel i Frankrike, Tyskland og Spania. 5% har et positivt syn på al-Qaeda, men som Johan Norberg (som jeg har hentet saken fra) kommenterer: "too many of course, but 5% of any population is always nuts, nazi or Stalinist".

Amerikanske muslimer flest liker USA, sier at de vil adoptere amerikanske skikker og ser ingen konflikt mellom tro og det moderne samfunnet. 71% sier at amerikanere kan forbedre sin egen situasjon gjennom hardt arbeid, faktisk en høyere andel enn blant andre amerikanere. Og, som Norberg skriver, er dette "probably because they have done it themselves." Antallet som har lave inntekter er bare 2% høyere enn gjennomsnittet, sammenlignet med rundt 20% i Europa.

Og, dette gullkornet fra Norberg, gjør saken: Bare 47% av muslimene sier at de er muslimer først, og så amerikanere (selv om flertallet ble født utenfor USA). Høres det ut som mye? Vel, noter at 62% av hvite evangeliske kristne sier at de er kristne først og så amerikanere...

Å si "atomkraft" i Norge er som å banne i kirken. Det er på tide å la sjømannsglosene fly!

Debatten er for lengst i gang. For få dager siden gikk fremstående representanter for norsk industri ut og krevde en ny debatt om atomkraft, spesifikt om den såkalte thoriumteknologien. De kommersielle interessene har begynt å snuse på atomkraft, blant annet det norske selskapet Thor Energi. I vitenskapelige miljøer er thoriumteknologi omdiskutert, men svært mange mener at teknologien gir unike muligheter til å løse miljøproblemene. 

Finn linker og les saken i min spalte på E24.  

Jeg har blogg, jeg stikker trynet frem og jeg kan av og til være tøff i karakteristikkene av andre (særlig andre bloggere som er med på "gamet" så og si...commie). Noen ganger kommer det tøffe tilbakemeldinger på bloggen her, og det er faktisk litt av sjarmen. Selvfølgelig vil alle mennesker høre positive ting om seg selv, men når man har valgt å være politiker må man tåle noen trøkk - i hvert fall på politiske saker.

Jeg synes generelt at debattene og innspillene på bloggen er veldig bra. MEN EN TING ER JEG USANNSYNLIG LEI AV! Vær så snill å ikke hetse ANDRE, NAVNGITTE personer på min blogg. Selvfølgelig kan man si tøffe ting om politikere, og særlig deres standpunkter. Karakteristikker er lov innenfor rimelighetens grenser. Men med jevne mellomrom får jeg eposter av folk som har funnet kommentarer med ufine personangrep i kommentarfeltet, og jeg er rett og slett lut lei av å bruke tid på å slette dem.

Denne bloggen opererer under det konservative prinsippet frihet under ansvar. Hvis jeg må fortsette å bruke tid på å slette teite og meningsløse personangrep må jeg innføre sensur, og det synes jeg rett og slett suger.

Importen fra de aller fattigste u-landene er tilnærmet null, melder NRK. En viktig årsak er de ikke- tollmessige hindringene som fattige land møter. Men like viktig er to andre faktorer.

For det første har Norge spilt en svært negativ rolle i forhandlingene om en ny WTO- avtale. Vi har vært mer opptatt av å beskytte oss selv enn av å åpne våre markeder.

For det andre har Norge gitt tolfri adgang til de såkalte MUL- landene, men disse landene sliter generelt med store utviklingsproblemer, og kan ha (for å si det litt strengt) lite å selge på internasjonale markeder. For andre lutfattige land har Norge fortsatt tollmurer og ekstra skatt for å selge sine varer.

"Fjerning av tollmurer og andre handelshindre kan løfte mer enn 500 millioner mennesker ut av fattigdom i løpet av de neste 15 årene, anslår økonomen William Cline i boken «Trade Policy and Global Poverty» Mye av gevinsten vil bli hentet fra en liberalisering av handel med landbruksvarer, noe som blant annet vil føre til at fattige land vil kunne selge sine produkter i rike nasjoner. Et slikt tiltak vil kunne sørge for en årlig økonomisk gevinst på nesten 1.400 milliarder kroner i utviklingsland. Omkring halvparten av dette beløpet - eller omkring dobbelt så mye som rike land gir i bistand til fattige land - vil komme ved at industrinasjoner fjerner handelshindre, ifølge William Cline.

(NTB: 18.06.2004  kl.02:44)

Et eksempel på hvordan det internasjonale systemet på dette området kan virke, er at Mosambik årlig ville kunne eksportert sukker til en verdi av 800 millioner kroner til EU hvis det ikke hadde vært for EUs importkvoter og tollsatser. Dette anslår Oxfam i rapporten ?The Great EU Sugar Scam? (2003). Beløpet svarer til to tredeler av EUs bistand til Mosambik på 1 200 millioner dollar. I det sørlige Afrika for øvrig hindres landenes sukkerproduksjon av at EU dumper sin overskuddsproduksjon på det afrikanske marked. I 2001 eksporterte eksempelvis EU 770 000 tonn hvitt sukker til Algerie og 150 000 tonn til Nigeria.

Norge har siden 2001 gitt de såkalte MUL ? landene (de 49 fattigste landene) tollfri adgang til våre markeder. Dette ble vedtatt mot stemmene til Senterpartiet. Denne adgangen baseres ikke på bindende traktater, men på norske politikeres godvilje. Ordningen er skandaløst dårlig. I stedet burde alle lavinntektsland få tollfri adgang til norske markeder. Dette inkluderer fattige land som Kenya, Ghana, Nigeria, Vietnam osv. som i dag ikke har fri adgang. Land som først har fått adgang må garanteres det i fremtiden. 

USA har en terapisofa ? 24 timers nyhetskanaler. Særlig snakkeprogrammene, hvor objektiv nyhetsformidling er byttet ut med sterke meninger, klare programledere og fyrige debatter.

Fox News er kanalen som ?doesn?t bring you left wing bias?. Snakkeprogrammene viser hva som er det konservative USAs bekymringer, nemlig immigrasjon og terror. Kanalen har gitt stor oppmerksomhet til republikanske kandidater som har tøffe posisjoner på saksfeltet.

Også amerikanske CNN har måttet bite i gresset og slippe til programledere med sterke meninger etter at konkurrenten Fox reduserte dem til en David blant kabelnyhetskanalene. Lou Dobbs representer en slags amerikansk venstrepopulisme. Han mener middelklassen skvises og trues fra to fronter: Både storkapitalens grådighet og den økende ulovlige innvandringen. Den vanlige, hardtarbeidende amerikaner taper. Alliansen han angriper er heller ikke et rent fantasiprodukt. Store deler av næringslivet i USA er avhengige av den billige arbeidskraften som immigrantene fra Mexico gir.

Lou Dobbs kan stå som en moderne representant for en dyp populistisk strømning som alltid har preget amerikansk politikk i større eller mindre grad, fra Theodore Roosevelt sterke angrep på big business til Ross Perots advarsler om at USA ville høre ?a great sucking sound? fra arbeidsplasser som forsvant til Mexico hvis NAFTA ble undertegnet. Populismen har både høyre- og venstreavleggere, men forenes i en tro på at de kjemper den vanlige manns kamp mot korrupte eliter innen både næringsliv og politikk. Venstrepopulismen har fått sine politiske avleggere, særlig gjennom kandidat John Edwards som reiser landet rundt og forteller at det finnes to USA, et for fattige og et for rike.

Det er som Virginia P. påpeker i sin bok "Fremtiden og dens fiender" - i amerikansk politikk forenes ofte det proteksjonistiske høyre og venstre. Derfor heier jeg på RUDY!

PS: Skrev et lengre essay om dette i forrige ukes Morgenbladet.

Et nytt Minerva - med nytt design og enda bedre innhold - er fra i morgen i salg. Hovedtemaet denne gangen er miljø og klimaendringene. Lars Peder Nordbakken skriver om "Hvorfor klimautfordringen kan mestres", Bjørn Brunstad om "Rødt er ikke grønt", Odd Gunnar Skagestad om å være "På vidvanke i drivhuset" mens Jan Arild Snoen samtaler med Børge Brende om klimapolitikken. Blant annet.

Utgavens utvalgte politiske filosof er kirkefaderen Augustin, med bidrag fra blant andre Henrik Syse og professor emiritus Bjørn Thommessen:  Ondskapens filosofi.

Kulturbolken smeller til med Trond Haugens "For en oppdatert humanvitenskap", Eivind Tjønnelandom "Postmodernismen post festum" og Wolfgang Plagges angrep på samtidsmusikken. Blant annet.

Peder Anker kaller James Lovelocks nye bok "Gaias hevn" for "et gufs fra den kalde krigen".

Minerva er i salg hos Narvesen. Nettsiden finner du på www.minerva.as Abonnement kan tegnes ved å sende epost til harek@minerva.as

Høyre mener Oslo ikke trenger flere innvandrere, sier Erling Lae og Fabian Stang i følge NRK i dag. Hva? Har ikke Erling Lae tidligere sagt at innvandrere får Oslo til å gå rundt? At hovedstaden er byen med det store hjertet?

Det som skjer i kulissene gir et interessant innblikk i hvordan media fungerer.

NRK føler åpenbart at de har en god sak. Det tidligere tolerante Høyre sier nå stopp i Oslo, selv om Høyre på Stortinget jobber for økt arbeidsinnvandring. Kanskje en tilnærming til Fremskrittspartiet? Kanalen slår derfor til med overskriften "Trenger ikke flere innvandrere".

Etter kort tid kommer det en epost til ansatte i Høyre fra Erling Laes kontor:

"Oppslaget gir et feilaktig bilde av det Lae og Stang sier i intervjuet.", står det der.

"Bakgrunnen for intervjuet er en lederartikkel i Mandag Morgen der Terje Osmundsen tar til orde for å øke innvandringen betraktelig, særlig når det gjelder personer fra muslimske land. Underveis er denne konteksten endret. Spørsmålet om økt innvandring har de kommentert med at "vi må fokusere på å
integrere de som er her før vi tar en debatt om å integrere nye". Erling er
på med å si noe om utfordringene når det gjelder integrering, særlig
innvandrerkvinner".

Vi har vært på Dagsnytt siden litt over klokken seks i dag tidlig, uten at de har vært villige til å gjøre mindre enn små endringer i oppslaget. Vi har også vært i kontakt med journalisten. Vi har også vært i kontakt med nettutgaven for å få de til å endre sitt oppslag."

Oppslaget er altså ikke representativt for Høyres politikk, men NRK nekter å endre teksten selv om de involverte ber om det. Saken blir åpenbart dårligere dersom den blir presentert riktigere - integreringen fungerer ikke godt nok, og familiegjenforening kan være en av årsakene. Eventuelt kan NRK argumentere for at Lae og Stang faktisk sa ting som gir dem belegg for overskriften, selv om det ikke er Høyres politikk. Denne drakampen foregår hver eneste dag mellom partier og media.

Selve argumentet om at det er "nok" innvandrere er etter min mening enten absurd, eller vil grovt krenke grunnleggende rettigheter. Innvandrer er, så vidt jeg husker, definert som en person fra utlandet eller norskfødt med to utenlandske foreldre. Den eneste måten å hindre innvandrere å komme til Oslo på vil i så fall være å begrense deres rett til å bevege seg fritt rundt i landet. For å sette det på spissen: En norsk jente med pakistanske foreldre som er født i Førde, men vil flytte til Oslo, må nektes det. En slik ide er horribel! I et fritt land må voksne folk selvfølgelig få bosette seg der de vil. Selvfølgelig!

Snuttene med min tale og Unge Høyres stemningsrapport fra landsmøtet ligger nå på forsiden til VG.

I går kveld, etter at jeg var innom Unge Høyres fest på Høyres Hus, havnet jeg i samtale med en journalist i en av Norges største aviser oppe i baren på Radisson SAS hotell.

Listen over upopulære grupper i Norge går ca. som følger: taggere, inkassoinnkrevere, bruktbilselgere, politikere, ransmenn, de som raner ransmenn og så journalister i tabloidaviser... Min fars tante sa i sin tid at "Det står i Varden, derfor er det sant"; slik tenker neppe folk som leser tabloidene.

Allikevel er redaksjonen i Norges største tabloidavis en av Norges beste på politikk. De setter dagsorden, driver saker, river ned og bygger opp enkeltpersoner. Og de gjør det fordi de har nettverket, kunnskapen og kompetansen til å finne de beste sakene - i hvert fall av og til. Men de har også en ting til, nemlig tabloid teft. Det er en grunn til at VG skriver om "Nye Erna", hvorvidt man skal beholde pikenavnet når man gifter seg og intervjuer Oslos eminente ordførerkandidat om sjarmen til partilederen. Det er fordi slike saker engasjerer folk, kanskje mer enn politikken av og til gjør. For å si det forsiktig er det en utfordring for politikerne. Men det er også en utfordring for media selv! VG taper opplag, i likhet med andre aviser. Det som vokser i antall lesere er nettet, og på VGs nettsider får jeg - som politiker - skrive direkte uten filter på min blogg om møter med VGs journalister eller politikk, Unge Høyre kan legge ut snutter og diskutere i forumene som alle andre.

Det er sikkert artig å lese om pikenavn og hårfrisyrer, men de av oss som virkelig er interessert i politikk og samfunn legger da fra oss papirutgaven og kobler oss på nett i stedet. Dagens anbefaling er bloggen til Kjetil Løset, politisk reporter i TV2.

Les om politikk, samfunn, kultur: www.minerva.as

Skal Høyre samarbeide med Frp lokalt?, spurte Redaksjon En. Og svaret er selvfølgelig ja! Men avgjørelsen må ligge lokalt.

Arbeiderpartiets Martin Kolberg har en masterplan. Han skal knekke koder og nøtter og stemple alle partier til høyre for Ap selv som egoistiske, forferdelige og grådige. For å gjøre det er han avhengig av at linjen følges over alt. Uten unntak. Heldigvis passer det godt med Aps sentralstyrte tradisjon.

Men i lokalpolitikken finnes det lokale variasjoner. Blant de mest eksotiske innslagene finnes i Bø i Nordland (om jeg ikke husker feil) hvor Høyre og Ap stiller felles liste. Hva? De fæle høyrekreftene sammen med solidaritetens forsvarere? Ja, og mens Martin Kolberg sannsynligvis fikk krupp, unnet ledelsen i Høyre seg et aldri så lite smil.

Unge Høyre tok på Høyres landsmøte i fjor til orde for et bredt borgerlig samarbeid, inkludert både Høyre, Frp, Krf og Venstre. Det er en god løsning lokalt også. Men hvis Høyres lokalpartier finner sammen med andre så skal de slippe å møte slegga fra Oslo slik som i Ap.

FØLG LANDSMØTET PÅ UNGE HØYRES NETTSIDER.

Det er vår. Det er sol. Det er varme og lys kvelder. Og et er venner, øl, musikk, grønt gress og alt som hører årstiden til. Tilfeldigvis er det også høysesong for formynderstaten.

På kvelden før 1. mai satt jeg og hundrevis av andre i parken på St. Hanshaugen og tok en øl eller et glass vin (ja, noen tok flere). En av Norges mest utdaterte og formynderske regler gjør akkurat det forbudt. 

Hvorfor? En gang i tiden satt muligens folk inne hos hverandre og drakk øl, men dagens Norge er annerledes. Vi liker å være ute i solen, og vi liker å ta oss en øl - også midt i uken. Jeg kan ikke for alt i verden forstå hvorfor det skal være forbudt å nyte alkohol i landets parker. Det vitner om et gammelt, puritansk syn hvor alkohol er syndig, og ikke kan nytes som en normal del av normal hygge. Politiet skal selvfølgelig ha mulighet til å vise vekk de som bråker, er overstadig beruset eller skaper kvalm. Men alle oss andre lar de være i ferd, og derfor kan regelverket også endres. 

Dagens forbud håndheves ikke, underminerer respekten for lovverket og er utdatert.

PS: Blir debatt om dette i morgen på Bergestuen direkte på Kanal 24!

Rune G. En skikkelig "G". Mannen som drømmer om å ta over styringen av Oslo igjen etter at han kjørte ting i grøfta for ti år siden, har tråkket rundt i informasjonskonsulentbransjen de siste årene. Det er åpenbart når han åpner munnen, men når han svarer Dagbladets lesere spontant er det rett og slett fantastisk underholdende lesning! Her er Rune G. uten filter - og noen av svarene er til å vri seg i godstolen over.

Så her er det, mine damer og herrer, The Very Best of Rune G., nettmøtet (alle sitater i fetkursiv fra Rune G.):

3. "Har jødene i Norge noen spesielle problemer da?"

2. "Vi kommer ikke til å ta fra noen noe. Vi kommer til å tilby alle mer."

1. Hvorfor gidder du?

"Hvorfor gidder du egentlig stille enda en gang? Alle skjønner jo at du må tape så lenge Høyre stiller med Erling Lae som sin kandidat."
Innsendt av: Benny

"Heldigvis skjønner ikke alle det."

...og der var dagens valgkampinspirasjon avlevert til Aps fotsoldater. Suckers.

Holmgang kommer aldri til å handle om hvem som blir ordfører i Seljord...

Oddvar Stenstrøm ser inn i kamera. Folk hjemme i godstolen skvetter litt av det bestemte blikket. TV2s programleder har full kontroll i studio. Han er i sitt rette element nå. Rundt ham sitter rikspolitikerne på rekke og rad. Lars Sponheim virker urolig. Erna Solberg smiler, men bare så vidt. Jens Stoltenberg ser smått forvirret ut, og en svettedråpe ? aldri så liten ? dukker opp fra hårfestet hans og renner nedover mot øyenbrynet. Han tørker den raskt vekk.

Politikerne vet at det er nå det gjelder.

 - Jens Stoltenberg?, sier Oddvar Stenstrøm og ser statsministeren rett inn i øynene.
 - Hvem bør bli ordfører i Seljord kommune, og hvordan synes du egentlig man bør organisere kommunens tilbud til unge i Porsgrunn dersom Gamle Posten blir borte? Dessuten er vel sjansen stor for at eiendomsskatten må øke i Nome dersom løftene i valgkampen blir for kostbare?

Ha! Med slike spørsmål tenker jeg politikerne skulle få kjørt seg i den kommende valgkampen. Slik burde verden vært!

Vi går inn i en lokal valgkamp. Flere titusen lokale kandidater stiller til valg (8000 bare i Høyre), der du bor og der de bor. Naboen din stiller, politimannen din stiller, gartneren din stiller, læreren til barna dine, eller læreren din, hun som jobber på fabrikken? De stiller til valg fordi de bryr seg om hjemstedet sitt, og har lyst til å gjøre kommunen de bor i til et bedre sted å være. Denne valgkampen er unik! Den er ikke lik den vi hadde for to år siden. For den handler ikke om Erna og Jens og Siv og Kristin. Eller om oljeformuen, pensjonsreform og forholdet til Israel. Den handler om kommunen din og fylket ditt. Om Seljord, Porsgrunn, Skien, Vinje, Kragerø eller hvor nå enn du kaller hjem. Og om Telemark, dette merkelige fylket vårt som er et Norge i miniatyr, og som alt for ofte havner i media fordi en arbeidsplass blir nedlagt i stedet for når en ny blir skapt.

Av en eller annen grunn oppfattes lokale valgkamper som mindre viktige enn sentrale valgkamper. Det er liksom Stortinget som er toppen av kransekaken. Lokalvalget er mer som et?grovbrød. Lokalpolitikerne som brunost. Stortingsvalget handler om hvem som får spise lunsj med Kongen på slottet hver fredag, og nippe champagne og spise kanapeer med utenlandske gjester. Hvis partiet ditt vinner Stortingsvalget får kanskje sjefen komme på CNN, uttale seg om de store globale utfordringene og håndhilse på verdens mektigste mann i det Hvite Hus.

Hvis du vinner lokalvalget og får plass i bystyret så får du rett til å gumle rundstykker med gulost, og lefse for de heldige, i fire år fremover. Hvis partiet ditt scorer jackpot, og får makten i kommunen, så får ordføreren gå med et fint kjede, drikke kaffe på eldresentre og spise twist med rådmannen og kommuneadministrasjonen. Hvis du er heldig så dukker Varden opp på et møte, og referer et par setninger om den saken du brant sånn for på forrige kommunestyremøte. De virkelig privilegerte får en tominutter på Radio Grenland eller TV ? Telemark. 

Partisekretæren i Arbeiderpartiet, Martin Kolberg, har sagt at det kommende valget er en folkeavstemning om det rød- grønne regjeringssamarbeidet. Mulig det er en dårlig ide å minne Telemarkinger på hva Ap lovte før valget, og hva de faktisk har levert til fylket etterpå, men det får partistrategene ta seg av. Jeg håper uansett at det var en forsnakkelse fra Ap-Martin. Hvis ikke så er holdningen hans på grensen til arrogant. Nei, vent. Den er arrogant. For da vil rikspolitikerne ? solkongene og champagnesipperne ? nok en gang grabbe til seg spotlighten, mens alle de lokale sakene vil komme i skyggen ? så sant de ikke dras frem på et av partienes skrytelister.

Oddvar Stenstrøm kommer ikke til å spørre Jens Stoltenberg om hvem som bør bli ordfører i Seljord, Erna Solberg blir neppe konfrontert med om rånerne i Notodden skal få kjøre rundt som de vil og Siv Jensen kommer ikke til å måtte svare på hva hun synes om ordfører Øystein Beyeres byplanlegging i Porsgrunn. Derfor er mitt tips i valgkampen at hvis du absolutt må velge, skru av Holmgang og plukk opp lokalavisen i stedet. Der stiller nemlig naboen din til valg.
 
PS: Solveig Abrahamsen fra Flatdal og Høgre i Seljord bør bli ordfører...

(Dette stod på trykk i lørdagens Varden, fylkesavisen i Telemark)

Vært på ferie.. og lovet meg selv å ikke sjekke epost, facebook, blogger eller aviser. det gikk.

Ser at min fylkesavis Varden har sitert meg i en sak om facebook hvor jeg sier at jeg, med hånden på hjertet, kan si at jeg kjenner absolutt alle vennene jeg har linket opp til...journalisten hørte åpenbart ikke etter. Jeg sa at jeg kjenner i hvert fall 90 prosent... tror jeg.

Siste Først og Sist. Og jeg skal være gjest. Sammen med Trond fra FpU og Anette fra Arbeiderpartiet. Fordi vi er politiske talenter, i følge VG forrige helg. Eller broilere, som det heter på norsk.

De jobber hardt, redaksjonen til Fredrik Skavlan. Nesten døgnet rundt, om jeg skal basere meg på de siste dagers erfaringer. I går kveld rundt klokken ti ringe de for n`te gang. Innslaget med ungdomsgjestene var "95 prosent sikkert i boks". I dag ble det hundre prosent - i hvert fall foreløpig.

Jeg har aldri vært på Først og Sist før. Jeg ble oppringt en gang de skulle snakke om Høyres arroganse, eller noe i den duren, men de bestemte seg for å ta noen andre. Mentalt har jeg forberedt meg på å være den første Unge Høyre lederen på en god stund som ikke fikk komme på noen fredagsshow. John- Ragnar Aarset, leder fra 1998 til 2000, var hos Skavlan. Ine Marie Eriksen fikk komme til Senkveld på TV2 sammen med Titten Tei. Ikke er jeg målmann og fra bygda som var John- Ragnars nisje (etter en litt drøy kampanje mot sidemål fra Unge Høyre), og ikke ligner jeg på noen kjente figurer fra barne- tv.

Vi skal snakke om rollen som ung politiker i kveld, og nå, noen timer før sendingen skal tas opp, slår det meg at jeg angrer på en rekke ting i livet:

Jeg angrer på at jeg klippet håret i går sånn at kjæresten min sier at jeg ser ut som sønnen hennes. Lengre hår gir et mer rocka utseende. Kort hår er "så streit", for å sitere kjæresten min.

Jeg angrer på at jeg ikke skatet som liten, men var med i speidern og turngruppa på Stridsklev i stedet. Anette Trettebergstuen har vært DJ på fritiden, jeg hadde 12- merkersnoren i 3. Porsgrunn, patrulje Oter.

Jeg angrer på at jeg ikke tok meg jobb i industrien i Grenland rett etter videregående, og så gikk inn i politikken etterpå. I stedet har jeg studert de folkelige fagene idehistorie, medievitenskap og statsvitenskap (...skal skrive ferdig masteroppgaven i høst), og så blitt leder i Unge Høyre.

...men man får klare seg med det man har (som jeg egentlig er veldig takknemlig for): streit hår og litt skjegg, bakgrunn i speidern og studier på Blindern. Dessuten mener en venn av meg at jeg ligner på Ravi.

God helg!

NATO-TOPPMØTET: Når NATOs toppfolk kommer til Norge, svøper den reaksjonære venstresiden seg i 70- tallskostymer og skriker nei til imperialismen. De burde i stedet takke militæralliansen.

Min kronikk fra dagens Dagbla'

NATO HAR ALLTID vært en torn i siden på den radikale venstresiden, for tiden samlet i organisasjoner som Fredsinitiativet og Nei til Nye NATO, som mer må regnes som forlengede armer for venstrefløyen i SV og kommunistene i Rødt, enn som selvstendige organisasjoner. Men også partipolitisk «nøytrale» organisasjoner som Changemaker og Press, henholdsvis ungdomsorganisasjonene til Kirkens Nødhjelp og Redd Barna, deltar i markeringen mot NATO, og bekrefter dermed mistanken om at de er politisk trygt plassert langt til venstre i politikken.

UNDER KRITIKKEN av NATOs engasjement i Afganistan ligger en generell motstand mot USAs imperialisme, med røtter tilbake til den rødeste 70- tallsradikalismen; men også en uvillighet til å ta inn over seg de nye humanitære og sikkerhetsmessige katastrofene som verden står overfor. For å si det enkelt: Når venstrealliansen, med de humanitære ungdomsorganisasjonene på slep, sier «Nei til Nye Nato» så sier de nei til bruk av militærmakt som av og til kan være tvingende nødvendig for å unngå humanitære katastrofer. Til og med Sosialistisk Venstreparti forstod dette i en periode, og derfor var store deler av partiets stortingsgruppe i sin tid for NATOs militære intervensjon mot det serbiske regimet på Balkan. Hensikten var å forhindre folkemord, og dialogen - denne mirakelkuren for velmenende venstreaktivister - hadde åpenbart spilt fallitt. Det viste seg ikke gjennom brudd i forhandlingene, men gjennom antallet døde og mishandlede mennesker som hopet seg opp.

Les mer i Dagbladet.

Unge Høyre vil gjennom 3 små snutter utfordre Høyres landsmøte. Den første er ute nå på både YouTube og Snutter, og handler om skole ("You Lose").

Kan man være for kapitalismen, men mot McDonalds og McMusic?

Konservatismen som tankesett er noe langt mer og dypere enn å automatisk rope halleluja for alt markedet produserer. Dypest sett handler det om å ta vare på de menneskelige fellesskapene, og viktige verdier som frihet, ansvar, uavhengighet og anstendighet. Derfor må ikke høyresiden tro at samfunnet er ferdig en gang for alle bare fordi markedsøkonomien har vunnet en knusende seier. 

Hvorfor trenger vi en konservativ kulturkritikk? I et samfunn hvor vi har plenty av både vold, sex, kommersialisme, plastikk, neonfarger, hedonisme og rotløshet, er svaret kanskje åpenlyst. Nå er ikke alt verre enn før. Tvert i mot. For hundre år siden gikk det sannsynligvis mye verre for seg i norske bygder og byer enn det gjør i dag. Man trenger bare å lese en skildring av bygdefestene i Telemark, eller det harde livet i arbeiderboligene i Vika, for å forstå det. Samfunnet har gått fremover på mange måter, men vi møter også nye problemer og utfordringer. Truslene mot menneskets verdighet kommer ikke bare fra autoritære ideologier eller byråkratiske maktstrukturer som vil frata oss frihet og ansvar. De kan også komme fra oss selv, via en markedstankegang som tror at alle etiske grenser defineres gjennom lovverket, og at alt som dermed ikke er straffbart automatisk er etisk rett. Når ydmyking av mennesker blir TV -underholdning, når seksualiseringen av samfunnet går så langt at selv ikke barn er skånet, når store kleskjeder selger g-streng truser til 8- åringer og skjønnhetsidealene er umulig å oppnå uten velfyllt bankkonto, silikon og fjerning av ribbein - er det tegn i tiden som gjør at den såkalte "borgerlige offentlighet" er mer nødvendig enn noen gang.

Mange på venstresiden tror at løsningen er mer politikk eller å kvele selve markedsøkonomien. Men det er et sykdomstegn for offentligheten at all kulturkritikk knyttes opp til en politisk platform for mer styring, regulering eller støtteordninger. Denne mistroen til det sivile samfunnet, og troen på en altomfattende politikk, truer det personlige ansvaret som samfunnet er så avhengig av. Den offentlige debatten forflates og forstumpes dersom farlige kulturuttrykk undertrykkes, enten det er kunst eller kommersielt søppel. Samfunnet blir slapt, passivt og komfortabelt dersom vi aldri provoseres. Når formyndermennesker ønsker å beskytte oss mot farlige uttrykk, beskytter de oss også mot evnen til å ta stilling, til å drive kritisk tenkning og følge vår egen overbevisning. På samme måte er det et sykdomstegn dersom all kulturkritikk skal ta utgangspunkt i økonomiske lover som sier at alt som er lønnsomt per definisjon er bra. Roccos porno blir ikke mer høyverdig bare fordi noen er villige til å betale for det.

Frihet i konservativ tradisjon er ikke en apatisk og ansvarsløs frihet. Det gir ikke retten til å lene seg tilbake å la resten av samfunnet seile sin egen sjø. Da blir friheten lett "en maske for se