Lille Blå - Torbjørn Røe Isaksen

...heldigvis.

I 1991 kjøpte jeg en plate som boret seg inn i ørekanalene. Den var en nærmest perfekt blanding av vakker og stygg, og har forblitt en av mine favorittplater helt siden den gang. "Achtung Baby" er etter min mening U2s mesterverk. Den representerte veien bort fra det amerikanskinspirerte lydbildet på "Joshua Tree" over til et kaldere, mer industrielt, lydbilde fra hjertet av et Europa i endring (platen ble spilt inn i Berlin...). Men Acthung Baby betød også noe annet. På slutten av 80- tallet hadde U2 reist rundt i verden og misjonert for gode saker. Bono bød opp til allsang for "the reverend man Luther King", snakket mot apartheid og urettferdighet. Så sluttet det brådd. U2 var fortsatt samfunnsengasjerte på Achtung Baby, ja faktisk er platen på tross av sin tullete tittel en av deres mest alvorlige, men de forkledte det i ironi og sarkasme. Bono tok alteregoer som Mephisto, og preket ikke lenger om rettferdighet og Jesus.  Målet ble nå å ironisere over rockestjernenes rolle i en verden hvor gamle motsetninger plutselig ble borte. Ironiens tidsalder hadde startet, og verdens største band stod i bresjen for bølgen.

Vakumet etter den kalde krigen varte en stund. Etter Sovjets bortfall døde også idealismen. Ironien tok dens plass. Generasjon X ble født, som enten lo av engasjement eller ga faen i alt.

Ironiens tidsalder tok slutt 11. september 2001. En verden våknet opp og fant ut at vi fortsatt trenger menneskerettigheter, engasjement og idealisme. Omtrent på denne tiden dukket også idealistene U2 opp igjen.

På konserten i går fikk vi høre Bono, Frelseren, Bono, refseren, Bono, idealisten, Bono, aktivisten...og jeg elsket det! Riktignok klarer jeg ikke, barn av 90- tallet som jeg er, å fri meg helt fra ironien ved å redde verden gjennom stadionrock - men jeg tror heller ikke 40 000 mennesker på Valle Hovin har vondt av å få høre litt om hva som egentlig skjer der ute.