For en ny konservatisme
Da jeg var 16-17 år tuslet jeg ned til Porsgrunn Bibliotek. Noen måneder tidligere hadde jeg bestemt meg for å melde meg inn i Unge Høyre. Det var noe med frihet og fellesskap, eller noe slikt. Men jeg ville vite mer. Hodet var fullt av tanker og spørsmål og dilemmaer. På biblioteket fant jeg to ganske loslitte bøker. Ideer om frihet av Øystein Sørensen og Frihet og Orden av Lars Roar Langslet. Den ene boken handlet om liberalisme. Den andre om konservatisme.
Jeg har forsøkt å skrive en bok om noen av de samme problemstillingene som opptok meg for snart 15 år siden. Derfor er utgangspunktet mitt: "Spørsmålet er ikke om et parti har en filosofi eller ikke, men om denne er bevisst eller ubevisst, om den diskuteres eller aksepteres uten debatt."
Nå, som da, tror jeg at ideer har konsekvenser. Ideer har noe å si. Det betyr ikke at alt faller på plass og alle dilemmaer fordufter, men at noen prinsipper er verdt å kjempe for.
Dette er en nokså kort og nokså enkel bok om konservatisme. Den handler ikke om hva Høyre bør gjøre frem mot 2009 eller om hvordan vi skal få bygget flere barnehageplasser. Den handler ikke om Erna Solberg eller Jens Stoltenberg. Den handler, helt enkelt, om hvilke ideer jeg tror er viktige - og om de tenkerne som har målbåret dem. Det er en bok om Edmund Burke og F. A. Hayek, om utfordringer og muligheter, om begrensningene ved liberalismen og venstreradikalismen, og om hvordan det kanskje er mulig å revitalisere konservatismen som idéretning.
Hvis du vil kan du kjøpe den i bokhandelen eller på nettet her.
Kan du legge ut et kapittel som smaksprøve?
Grattis! Skal prøve å få lest den oppe i alt det andre.
Gratulerer, allerede bestilt!
Jeg ser frem til å lese den. Det er på høy tid at de utfordringer konservatismen står foran i dagens og morgendagens samfunn, blir debattert. Det er mange tegn i den politiske hverdag som peker i retning av dette blir tatt opp. Jeg håper boken din kan være et bidrag til en en slik debatt.
Kommer et utdrag fra et kap på www.minerva.as i morgen...smaksprøve.
Altså en bok bestående av historisk revisjonisme :) Edmund Burke var jo tross alt liberal og ikke konservativ. Han var jo Whig, og ikke Tory. Uansett hva folk måtte finne på å skrive og filosofere idag, så stammer den europeiske konservatismen fra adelen, og ikke tenkere som Burke. Den amerikanske konservatismen som Burke kan kobles opp mot har ingenting med den europeiske konservatismen å gjøre i det hele tatt.
til PeeWee:
Stort sett alle ideologer som regnes som "konservative" tenkere i dag, Smith, Hume, Acton og Burke, står i whig-tradisjonen. Når de likevel kalles konservative, er det fordi de både var skeptiske til den rasjonalistiske liberalismen som den franske revolusjonen stod for, og selvsagt til revolusjonen i seg selv.
Nettopp denne skepsisen til at en overordnet ideologi kan skape et utopisk samfunn, og at man bør være forsiktig med radikale og plutselige endringer, kjennetegner en moderne (i betydningen post 1789) liberalkonservatisme.
Til Torbjørn:
Ser frem til å lese boken, men vil gjerne ha et signert eksemplar!
PeeWee: Du må lese boken da! Et av de viktigste poengene der er at "Burke the conservative is also Burke the liberal". Men din analyse av Burke i hhv. USA og Europa er positivt gal. Men nok en gang, les boka.
Alex. Hyggelig!
Når kommer den i pocket/lavpris?
Det er bare det at det faktisk er kontiniutet helt fra den tidens konservative til idag. I det meste av historien har de konservative og liberale vært to helt ulike bevegelser. Det blir også riv ruskende galt å kalle Adam Smith for konservativ, han var jo liberalist! Dette virker egentlig som om liberalister forsøker å snikomgjøre de konservative partiene til liberalistiske partier. Toryene var f.eks. tidlig ute med å regulere arbeidstider, arbeidsforhold og visse pensjoner på attenhundretallet, noe de liberale var sterkt imot. Det blir også galt å kalle den franske revolusjon for liberalistisk, da det var flere bevegelser som støttet den, endel av dem var noe protososialistiske heller enn liberale.
Det er også sedvanlig at man ser helt bort fra tenkere som Benjamin Disrael, selv om han i motsetning til Burke faktisk var en ekte Tory.
PeeWee!!!! Nå har du kommentert bloggen min lenge, og det setter jeg pris på. Men med all respekt: ta deg tid til å lese boken. Der står det faktisk både om Adam Smith og Disraeli (jepp!). Og jeg skriver om hvorfor det faktum at Burke var Whig er helt avgjørende for å forstå den konservative (...og liberale) tradisjonen han representerer.
Lavpris? 175 kroner er jo ikke så veldig dyrt da... Pocket er forbeholdt bøker som selger svært godt, og det vil denne neppe gjøre. Det er faktisk et kompliment til forlagene at de gir ut en slik bok selv om de neppe vil tjene mye penger på det.
Forresten hyggelig at du ikke hater det faktum at jeg har kommentert her :) De fleste andre "blåbloggere" blir jo helt rabiate av "uvennlige" kommentarer :)
Det er vel heller snakk om at liberale medlemmer av konservative partier har pyntet litt på tradisjonens historie for å bedre passe deres egne mål i dag? Av det jeg har lest, så minner Burke meg langt mer om amerikansk konservatisme enn europeiske sådan. På den annen side ligger nok Disraeli til venstre for det som var hovedstrømmen innen konservatismen.
Jeg har egentlig en totalt annerledes tilnærming til konservatismen enn deg. Slik jeg ser det, så må man se konservatismen i forhold til adelen. Det er nemlig ingen tvil om at konservatismen som bevegelse springer ut fra den europeiske adelen. På Burke sin tid begynte stadig flere og flere i adelen å forstå at den gamle orden var på vei bort. Den moderne konservatismen ble født når adelen og dens tilhengere forsøkte å finne en ny rolle i den nye orden. Dette spørsmålet kom det i grove trekk to svar på. På den ene siden, så hadde man folk som Disraeli som mente at man måtte sette seg i en slags meglerposisjon mellom kapitalistene og arbeiderne, for på den måten å tjene en hensikt i den nye orden. På den annen siden, så hadde man dem som mente at man burde tilpasse seg den nye orden ved å tilegne seg liberale ideer og gjøre felles sak med kapitalistene. Dette har ført til at konservatismen på mange måter er to ganske ulike ideologier, som har holdt sammen i samme parti over mer enn hundre år grunnet gamle felles tradisjoner. Ser man på den praktiske konservatismen på attenhundretallet, så lå vel de mer i en mellomposisjon. De var irritert over at kapitalistene hadde trengt seg inn på deres enemerker, og var derfor godt fornøyd med å vedta visse grunnleggende rettigheter for arbeiderklassen. Det betydde derimot ikke at de omfavnet folk som Disraeli. Tiltakene var nok mer for å hindre revolujon og irritere de kapitalistiske oppkomlingene enn noen genuin omtanke for arbeiderne.
Det som er problemet, er egentlig at Adam Smith og Edumnd Burke lett kan plasseres i båsen "liberalister". Man kan jo derfor spørre seg om konservatismen virkelig eksisterer, siden man må ty til liberalistiske filosofer for å finne sitt idegrunnlag? Det skal jo også nevnes at forholdet mellom liberalister og konservative ikke var særlig godt på denne tiden. Det var ikke får sosialismen ble en reell trussel, at de virkelig fant tonen ved å samle seg mot en felles fiende. I den sammenheng var det vel ikke før det Liberale partiet erstattet Burke og Smith med Bentham og Mills i jakten på arbeiderstemmer at Toryene virkleig omfavnet liberalistiske ideer. Det samme ser man jo med at de konservative i Norge først ble kalt for en embetsmannsbevegelse. Her ser vi igjen den konservative bevegelse sin trang etter et "oppdrag", at de mer eller mindre byttet posisjon for å tekkes de grupper som de liberale ikke lenger forsøkte å tekkes.
Merk at jeg ikke hevder at Disraeli heller er den ekte konservative. Ved et raskt overblikk så ser man nok mer av hans tenkning i kristeligdemokratiet og femtitalls sosialdemokrati enn i konservatismen. "Gjør din plikt, krev din rett" låter jo mer som Disraeli enn Marx :)
Jeg tror at mye bunner ut i at konservatismen og sosialdemokratiet egentlig var pragmatiske bevegelser uten noen fast ideologi. Når disse ideologene etterhvert har fått relativt intellektuelle tilhengere som ønsker et konsekvent teoretisk grunnlag, så har de forsøkt å mer eller mindre konstruere en intellektuelt mer høyerestående bakgrunn enn de har. Noe som på mange måte er synd, da de pragmatiske bevegelsene har stått for langt mindre faenskap enn de ideologiske. Et problem med det ideologiske fokuset er jo at det slipper ekstremister inn i moderate bevegelser. Dette ser man blant annet med kommunister i den sosialdemokratiske bevegelsen rundt første verdenskrig og rundt 1968. Idag gir det skapDLFere et greit tilholdssted i mer vanlige høyrepartier.
Grunnen til at Europa ikke kom ut for en værre katastrofe under industraliseringen var nok at mer pragmatiske konservative og sosialdemokrater klarte å finne en løsning alle kunne leve med, fremfor den ideologiske kampen til liberalister og sosialister.
Er dog ikke helt fremmed for å lese boken :)
Den er bestilt!
kjøpt og betalt! venter på pakke i posten... sitre, sitre, gleder meg!
Det å be om mer ideologi i Høyre betyr mer liberalisme. Konservative har ingen ideologi, men en holdning.
Ut av nysgjerrighet, har du lest "The Conscience of a Conservative" av Barry Goldwater? Jeg har alltid tenkt på denne som den ypperste beskrivelsen av konservativ ideologi.
Gleder meg litt til å lese denne. Dog jeg syns du kunne være bedre til å "selge" den; beskrivelsene har vært så vage og reserverte. En spesifikk 'headline' hadde ikke skadet. :) (i hvertfall hvis du ønsket å nå lenger enn Minerva lesergruppen)
Angående Disraeli, han sa riktignok:
My objection to Liberalism is this that it is the introduction into the practical business of life of the highest kind namely, politics of philosophical ideas instead of political principles.
Og; The right honourable gentleman caught the Whigs bathing, and walked away with their clothes. He has left them in the full enjoyment of their liberal positions, and he is himself a strict conservative of their garments.
Men han sa også:
A Conservative Government is an organized hypocrisy.
Conservatism discards Prescription, shrinks from Principle, disavows Progress; having rejected all respect for antiquity, it offers no redress for the present, and makes no preparation for the future.
Barry Goldwater var ikke konservativ i det hele tatt, han var libertarianer. Det er bare visse historiske særheter i USA som har ført til at de har gitt en slags protolibertarianismen navnet "konservatisme", mens det som her kalles sosialdemokrati kalles "liberalisme".
Goldwater er nok ikke en konservativ utifra norske sosialistiske definisjoner nei, men står for den rendyrkede amerikanske konservatismen. Det er nettopp derfor, og pga. hans prinsippfasthet til dette, at han har oppnådd tilnavnet "Mr. Conservative". Det som du tåkete refererer til som en "historisk særhet", mistenker jeg at er det samme som jeg betraker som det mest høyverdige og moralske i historien.
Det er ikke bare den "sosialistiske" definisjonen av konservatisme det er snakk om, det er hva konservatisme mer eller mindre objektivt sett er for noe i Europa. Det er ganske åpenbart at de første bevegelsene som i Europa ble kalt for konservative og forløperne til dagens konservative partier ikke var noe i nærheten av det Goldwater sto for. Derimot, så er det noe annet som passer perfekt for å beskrive det Goldwater sto for, nemlig libertarianisme. Ser man også på de amerikanske konservative så er de inspirert av tenkere som i Europa ville kalles for protoliberalister eller liberalister. Altså noe som ikke har noe som helst med ekte konservatisme å gjøre. Det er rett og slett slik at både "liberal" og "konservativ" betyr noe annet i USA enn i Europa. I USA kaller man det som vi her ser på som sosialdemokratisk for liberalt, mens man kaller det vi ville kalt liberalistisk for konservativt. Det er ikke ideologien som er en særhet, det er navnet man bruker på den i USA.
Når folk begynner å trekke inn moral, så er det i og for seg et klart tegn på at de ikke har så veldig gode argumenter for sitt syn.
"Når folk begynner å trekke inn moral, så er det i og for seg et klart tegn på at de ikke har så veldig gode argumenter for sitt syn."
He he, og hvordan vil du begrunne dette? Politikk uten ideologi virker sjeleløs og uforutsigbar for meg, og det samme gjelder ideologi uten moral. Dersom man skal føre en politikk som mennesker vil brenne for, må den nødvendigvis være forankret i gode moralske prinsipper. Umoralske og prinsippløse politikere ville jeg ikke stolt på til å ha ansvar for livet til selv min verste fiende, men stemmer du på dem så fortjener du dem virkelig.
Jeg er enig i at konservativisme er vidt forskjellige begrep i USA og Europa. I USA har de konservative tradisjonelt beskyttet den økonomiske friheten til innbyggerne og voktet dem mot "statlig tyranni", og i forhold til dette fremstår den Europeiske konservatismen mer som sosialdemokratisk.
Da jeg selv står for en relativt fri markedsøkonomi skulle jeg gjerne sett at Høyre beveget seg nærmere dette, men når det gjelder sosialpolitikken er jeg godt fornøyd med dem. Takk og pris for at vi ikke har noen "religious right" og "Bible belt" her i Norge.
At du anser Barry Goldwater som en liberalist etter norske standarder er greit nok, men det gjør han ikke noe mindre konservativ etter amerikanske standarder. Det er, som du skjønner, sistnevnte som jeg vil støtte at samfunnet vårt utvikler seg nærmere -- og Høyre sin politikk er om ikke annet et skritt i riktig retning.
De første sidene er lest, og jeg er allerede frelst! Jeg gleder meg til å se hva som skjer med Høyre fremover, nå som du er i Sentralstyret.
