Terra- skolen
Det er fristende å sammenligne den norske skolen med Terra. Vi legger inn masse penger, men får ingen gevinst ut. Norsk skole bruker så og si mest penger i verden, men vi får ikke tilsvarende kunnskapsnivå tilbake. Vi er rett og slett verdensmestere i pengebruk, men ikke i kunnskap.
Elever på fjerde trinn i den russiske føderasjon skårer høyest av deltakerlandene i PIRLS- studien, deretter følger Hong Kong på andre plass og staten Alberta i Canada som nummer tre. Norge kommer på en 35. plass av 45 land.
Et visst forbehold må tas for aldersforskjell mellom elevene, men selv om disse forbeholdene tas så scorer Norge dårligere enn våre nordiske naboland.
I Aftenposten i dag kommer det frem at elevene som er kartlagt har fulgt den gamle læreplanen L97, og direktør i Utdanningsdirektoratet, Petter Skarheim, mener at "det er først etter neste undersøkelse, som vil bli kjent i 2012, vi vil se effekten av Kunnskapsløftet". Allikevel har deler av Høyres ideer gitt uttelling, for eksempel en massiv satsning på lesing gjennom programmet "Gi rom for lesing". Det viser seg at norske elever leser mer enn i forrige undersøkelse, og at færre elever leser dårlig. Norge trekkes ned av at vi fortsatt har svært få elever som leser svært bra.
En nøkkel er å forankre Kunnskapsløftet lokalt, i hvert kommunestyre og på hver skole. Dagsavisen bringer i dag en sak fra skolene i Oslo under overskriften "Testes ofte, leser best". Det vises til at hovedstaden, med 37 prosent elever med minoritetsbakgrunn, faktisk har forbedret resultatene sine kraftig. Rektor Eva Hemstad ved Haugen skole sier det slik:
"Systematisk kartlegging av elevenes ferdigheter er avgjørende for å løfte de svakeste elevene".
Kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell mener Oslo Høyres skolebyråd bommer, og sier at vi ikke må gjøre partipolitikk av undersøkelsene. Det er åpenbart SVs nye strategi i Kunnskapsdepartementet. Etter to ørkesløse år med Øystein Djupedal skal de nå legge retorikken sin så nær Høyres som mulig, men det hjelper lite dersom ikke politikken endres. For, Solhjell, dette er faktisk partipolitikk!
Jeg er helt enig i at Kunnskapsløftet på en del områder har rettet opp mye fra L97. Læreplanene i matematikk og naturfag har blitt forandret slik at listen nå legges høyere, og man er i større grad bevisst på grunnleggende ferdigheter, samt tidlig oppfølging av de svakere elever. Kunnskapsløftet har også slått fast at alle skal lære å lese og skrive i første klasse, og i ungdomsskolen skal det være mulig å lese fag fra den videregående skolens læreplan. Av disse, og andre, grunner støttet jeg Kristin Clemet i hele hennes tid som statsråd, og jeg var en stor tilhenger av Høyre ved valget i 2005. Ved skolevalget i 2007 stemte jeg ikke Høyre.
Problemet med Høyre, Kunnskapsløftet og Kristin Clemets ideologi i skolepolitikken er den nyliberale lokale forankring av opplæringen. Som også Telhaug påpeker, var Gudmund Hernes snarere nykonservativ enn nyliberal, fordi han var opptatt av at alle landets skoler skulle følge ett og samme rammeverk, som kjent en læreplan som kanskje var litt for detaljert, men Hernes' grunntanker var riktige. Jeg har kritisert Hernes mange ganger, men faktum er at hans skolepolitiske ideologi på mange måter er nærmere mine egne tanker om skole enn Clemets. Hernes undervurderte det faktum at de aller fleste lærerne ikke fulgte opp hans nærmest egen-skrevne dokument - hvilket jeg selv har erfart gjennom ti år i grunnskolen - men parallellen til Nordahl Rolfsens lesebok er det som jeg setter pris på. (Dette innlegget om skolepolitikk er faktisk blant de beste jeg har lest: www.dagbladet.no/kultur/2005/05/08/431151.html.)
De som gikk ut av den gamle folkeskolen hadde fått drillet inn en god del kunnskaper som for en del elever er mangelvare etter ungdomsskolen. I Kunnskapsløftet har den lokale frihet til å velge eksempelvis gitt seg utslag i at ingen obligatorisk norsklitteratur er listet opp, dette skal være opp til lærerne å bestemme. Faktum er at de fleste som går ut av den videregående skolen i dag, trolig har lest mindre norsk klassisk litteratur (Ibsen, Kielland, Hamsun, osv.) enn elevene som gikk ut av den gamle realskolen. I engelskfaget er engelsk litteratur i stor grad erstattet av film, til tross for at man har mange undersøkelser som viser at lesning av litteratur i fremmedspråk er noe av det som har størst betydning for ens egen fremgang i språket. I tyskfaget, som jeg selv har på vg1, er det nærmest pedagogisk anarki som råder. Den læreboken vi bruker, representerer noe som er så langt bort fra et kunnskapsløft som man kan komme. Der råder reformpedagogikken i alle sine fargesprakende, billedbefengte og kreative sider, sirkler og firkanter. Bokens opplegg innebærer en eksperimentell og uoversiktlig læresituasjon, der gloser og grammatikk tilsynelatende kommer i annen eller tredje rekke. Med en dårlig tysklærer blir selvstendig arbeid således mye vanskeligere. Vi kommer i hvert fall ikke til å kunne snakke tysk når vi går ut av videregående, etter fem år med faget.
En tilnærming med sentralt fastsatt pensum for alle, kombinert med høye opptakskrav til lærerutdanningen og krav til hhv. adjunkt- og lektorkompetanse i hele grunnskolen og i den videregående skolen (barne- og ungdomsskolen bør ha en person med hovedfag i de mest sentrale fagene), samt forutsigbarhet, langsiktighet og kontinuitet hva angår reformer, er slik jeg ser det veien å gå for å få Norge opp på PISA-rankingen. Med Kunnskapsløftet slik det ser ut i dag, er jeg stygt redd for at Norge kommer til å ligge milevis fra Finland i mange år til.
