Er det morgengry igjen i Bagdad?
I en lang reportasje fra Bagdad stiller BBCs respekterte journalist Jim Muir spørsmålet. Han peker på at alle tall viser at volden er i ferd med å minke. Tidligere utenkelige scener utspiller seg nå i Bagdad.
"On Thursday, in a crowded public hall in the mainly Shia city of Karbala, south of Baghdad,
the local police chief, Brig-Gen Ra'id Shaker Jawdat, bitterly denounced the Mehdi Army militia,
accusing it of presiding over a four-year reign of terror there.
It was an extraordinary occasion. One by one, men and women stood up and screamed abuse at the militia, blaming it for killing and torturing their loved ones. It could not have happened a few months ago, when the Mehdi Army - the military wing of the movement headed by the militant young Shia cleric, Moqtada Sadr - was the real power in the streets of Karbala."
En nøkkel, i følge BBC, kan være George Bush sin kontroversielle "surge", altså økningen i antallet tropper på bakken i Bagdad. En vanlig kritikk mot invasjonen, også fra neo- konservative som David Frum (som nylig besøkte Norge og snakket med Minerva), har vært at Det Hvite Hus litt forenklet blandet sammen to strategier for krig.
Den såkalte Powell - doktrinen, oppkalt etter tidligere Chief of Staff og utenriksminister Collin Powell, tolkes ofte som en advarsel mot å involvere seg i nasjonsbygging. Det grunnleggende prinsippet er at USA må slå til mot sine fiender med overveldende kraft for å redusere amerikanske tap og sikre en rask seier. Powell er også kjent for sitt prinsipp om å ha en klar Exit- strategi, en arv etter den bitre krigen i Vietnam.
Rumsfeld - doktrinen har et annet utgangspunkt. USAs tidligere forsvarsminister så for seg en ny type krig hvor massivt luftbombardement og svært sofistikert krigsteknologi skulle slå ut fienden uten at USA behøvde å bruke en stor mengde soldater.
Problemet, hevder kritikere som Frum, som nå er tilknyttet Rudy Giuliani sin kampanje, er at Bush- administrasjonen kombinerte de to perspektivene. Dermed endte man opp med en okkupasjon hvor USAs styrke på bakken simpelthen ikke var adekvat. Økningen i tropper vil i så fall bøte på dette.
BBC påpeker også at amerikanske styrker nå jobber etter en ny strategi. Mens de tidligere gikk raskt inn for å rydde et område, og så trakk seg ut; bygger de i dag permanente baser i rene områder for å hindre opprørere å komme tilbake. I tillegg har de fått drahjelp av lokale krefter som har samlet seg mot al-Qaeda. Nedgangen i den sekteriske volden svekker også behovet for Shia- militser.
Samtidig er det fortsatt grunn til bekymring, advarer BBC. Ingen vet hvordan gruppene som nå bekjemper al-Qaeda vil oppføre seg i fremtiden, det irakiske parlamentet er fortsatt ute av stand til å implementere en plan for nasjonsbygging og tilliten til den irakiske hæren og det irakiske politiet er nærmest ikke- eksisterende i store deler av befolkningen. Undertegnede tør i hvert fall ikke spå noe om fremtiden. Men det kan være at vi noen år fra nå av vil se at vitnemål som dette, fra en innbygger i det Sunni- dominerte området Dora sør i Bagdad, representerte starten på lysere tider i Irak:
"The Islamic State in Iraq (the umbrella name adopted by al-Qaeda groups) used to control most of the area like a phantom presence. I know Shia shopkeepers who were shot dead in their shops. They put up notices warning people to wear strict Islamic dress. Everybody was frightened. When we called the police to report bodies on the street, they said it was a no-go area and they couldn't come. Now, the Islamic State elements have disappeared. Shops have reopened. My daughter can walk to school without wearing a headscarf. Some Shias who fled have come back. And most important of all, we haven't heard of anybody being killed since July."
Det er nok mange grunner til at volden avtar. "Surge"-strategien til Bush kan sant nok være en av dem. Men den er neppe den eneste, og troppeøkningen kom selvfølgelig alt for sent, og antakelig over Rumsfelds lik (han virket så ideologisk knyttet til ideen om små styrker at det hindret ham fra å oppfatte virkeligheten).
Men uansett: "The surge" er - som resten av Bush-administrasjonens Irak-strategi - dårlig gjennomtenkt. Hovedproblemet med den er at den nødvendigvis må ta slutt, og det vil skje allerede til våren. Hva vil skje når troppenivået reduseres til tidligere nivåer, eller lavere? Hovedpoenget med "the surge" var jo å legge grunnlaget for politisk gjenforening på tvers av etniske og religiøse skillelinjer, og det har jo ikke skjedd i det hele tatt. "The surge" er dermed en fiasko, i den forstand det ikke har skjedd noen framgang mot å oppnå hovedmålet bak strategien overhodet. Dette betyr sannsynligvis også at den "freden" vi ser nå, ikke er varig, og at de forskjellige fraksjonene bare ligger lavt og venter på styrkereduksjonen som må komme.
Irak har vært en tragisk fiasko for Bush-administrasjonen, og det blir ikke bedre av at mange av feilene kunne og burde ha vært unngått. Irakerne (og amerikanske skattebetalere, for den saks skyld) betaler en høy pris for denne administrasjonens etter hvert notoriske inkompetanse.
Tror nok det er for tidlig å konstatere med at the surge er hverken vellykket eller mislykket, slik Andreas forsøker her. Noen ganger får jeg inntrykket av at venstresiden i Norge stilltiende jubler hver gang en selvmordsbomber sprenger seg i luften og dreper irakiske skolebarn.
Uansett har vi i offentligheten en situasjon hvor venstresiden er misfornøyd uansett: Amerikansk militær fremgang er utvilsomt ikke bra, samtidig som anarki og vold heller ikke er veldig gunstig.
Det er ingen tvil om at den nye strategien - med å komme seg ut fra basene og inn i nabolagene - har virket. Ikke bare har den ført til en nedgang i sivile dødsfall, men også færre amerikanske dødfall. Det sier ganske mye, siden den nye strategien nødvendigvis medfører høyere risiko og mer kamphandlinger.
Nå er den politiske utviklingen langt fra tilfredsstillende, og det er vanskelig å forutsi hvordan f.eks de "omvendte" Sunniene kommer til å oppføre seg i fremtiden.
Men det ser uansett ut til at de fleste irakere nå vender seg mot Al Quaidas terrorisme og deres "foreign fighters". Det er vanskelig å se det som noe annet enn et steg i riktig retning. Et steg av mange som må tas for å gjøre situasjonen i Irak mer levelig og stabil.
Selvfølgelig er det gledelig at volden i Irak HAR avtatt, og alle bør jo håpe at det er starten på et nytt og fredeligere kapittel. Men det er vanskelig å føle seg trygg på det når den politiske situasjonen fortsatt er uavklart, og alle vet at troppenivået snart kommer til å reduseres igjen. USA har jo ikke flere reserver å sette inn. Stadig flere soldater har opptil 3 Irak-opphold bak seg, og dette sliter selvfølgelig på det amerikanske militæret. Jeg savner en "post-surge" strategi. Skal amerikanske styrker trekke seg ut? Eller skal de bli værende på ubestemt tid?
Problemet med det første alternativet er at irakerne på ingen måte er i stand til å ta ansvar for sikkerheten selv. Problemet med det andre er at USA, med en tung tilstedeværelse i Irak, har knapt med ressurser å bruke på andre trusler, eller på å forsvare landet.
Man må velge det minste ondet, men konsekvensene blir alvorlige uansett frykter jeg. Dette er resultatet av Bush-administrasjonens Irak-eventyr.
BBC (Bagdad Broadcasting Corporation) finner alltid en grund til bejymring.
Andreas, om USA blir angripet igjen kommer det sikkert å finnes tropper.
