The people vs. Jason Bourne
Frykten for den overmektige staten går som en rød tråd gjennom amerikansk historie, fra grunnleggerne av Republikken som mente at den beste staten var den som styrte minst, til den kritiske anti- materialisten og libertarianeren Henry David Thoureau til moderne økonomer som Milton Friedman. Kontrasten til det sosialdemokratiske bildet av staten som en hjelper for oss alle, en slags overordnet representant for fellesskapet, er slående. Men så har da også amerikanere fra høyre til venstre hatt mye å bekymre seg om. Venstresiden opplevde både Vietnamkrigen og Watergate som bekreftelser på sitt verdensbilde, mens den libertarianske høyresiden ser at nesten uansett hvem som styrer Kongressen og Det Hvite Hus så vokser utgiftene og byråkratiet i Washington. Det er ikke uten grunn at det kryr av konspirasjonsteorier i USA. Amerikanerne har en tendens til å se staten som en potensiell fiende, på sitt verste en slags sammensvergelse av mektige interesser fra politikk og næringsliv som skjuler sannheten fra vanlige folk. Både President Eisenhowers advarsler mot det militærindustrielle kompleks, og TV- serier som X- files er eksempler på det, selv om førstnevnte advarsel neppe kan kalles en konspirasjonsteori.
Denne statsfrykten kan vi kanskje også se i populærkulturen. Bøkene om Jason Bourne ble skrevet på 80- tallet, men den første filmen kom passende nok ut i 2002. Et år etter de grufulle angrepene på World Trade Center, mens amerikanerne opplevet de første effektene av kampen mot terror gjennom den såkalte "Patriot Act". Bare fra liberale miljøer til venstre og libertarianske miljøer til høyre (se Cato) kom det antydninger til protest. Til forskjell fra britenes James Bond, som på tross av sine uortodokse metoder alltid er "In Her Majesty's service", så er Jason Bourne jaget av sine egne myndigheter. Det er staten, eller nærmere bestemt grupper i staten, som er etter ham. I den siste filmen fremstår ikke staten som den enhetlige, rasjonelle aktør mange statsvitere beskriver, men som en arena for maktkamp, maktmisbruk og et instrument for undertrykkelse.
Krigen mot terror har gitt denne statsskrekken en ny dimensjon, eller kanskje rettere sagt brakt tilbake en dimensjon som nesten var glemt etter den kalde krigens slutt. I kjølvannet av krigen mot terror har USA utvidet adgangen til overvåking, satt elementære rettsregler til side, blitt beskyldt for tortur og for å samarbeide med land som torturerer fanger. The Economist setter fokus på problemstillingen i en ny serie, "Civil liberties under threat - the real price of freedom". I en leder har de en oppsiktsvekkende konklusjon.
"Human rights are part of what it means to be civilised. Locking up suspected terrorists?and why not potential murderers, rapists and paedophiles, too??before they commit crimes would probably make society safer. Dozens of plots may have been foiled and thousands of lives saved as a result of some of the unsavoury practices now being employed in the name of fighting terrorism. Dropping such practices in order to preserve freedom may cost many lives. So be it."
Kanskje hadde han rett, Benjamin Franklin, da han sa at den som er villig til å bytte inn sin frihet for trygghet vil ende opp med ingen av delene?
Konklusjonen til The Economist er kanskje ikke så veldig oppsiktsvekkende. De fleste med resonneringsevnene i behold (selv om denne gruppen synes å skrumpe inn dag for dag) må vel være enig i at frihet koster, og kommer til å koste stadig mer i fremtiden.
På samme måte som innvandring og kulturmangfold koster, i form av økt vold og kriminalitet (men det er en annen diskusjon). Bør man stenge landegrensene av den grunn? Nei.
Men Kennedy hadde definitivt et av de mest interessante poenger jeg noengang har hørt fra president-munn. Det var vel derfor han forsvant såpass kjapt fra scenen...
Var det ikke din helt Ayn Rand som sa at Kennedy med det sitatet minte henne om Hitler?
poenget er at Freedom Isn't Free.
Anders. Det høres veldig Randsk ut, ja. Hun ville sikkert ment at dette var altruistisk grums. Jeg er ikke enig med henne, blant annet fordi Kennedy ikke appellerer til nesegrus dyrking av staten, men til en fornyelse av klassiske borgerverdier som innsats, plikt og ansvar.
Bra skrevet artikkel. Skepsis mot den "store stat" er en sunn impuls som alle, både til høyre og venstre, burde ha i ryggmargen. Dessverre får denne impulsen ofte utslag i nedbygging av kollektive velferdsgoder samtidig som man ruster opp militæret - eksempelvis i USA. Det er liksom greit å ha en stor stat mht militæret men gud forby at man bruker penger på offentlig helsevesen! Jeg forstår ikke denne tendensen.
Jostein: Det er liksom greit å ha en stor stat mht militæret men gud forby at man bruker penger på offentlig helsevesen!
Det er litt enklere å gå til en privat urolog enn det er å skaffe seg et privat atomforsvar - så det henger kanskje litt sammen med det praktisk mulige.
Men det du skøyter glatt over, er at du et offentlig helsevesen ikke er like ideelt i alle sammenhenger. Med et offentlig helsevesen tvinges du til å betale prisen, men er uten garanti for at staten ønsker å gi deg en dekkende behandling.
De som står i helsekø eller de som slåss mot systemet i form av manglende forståelse for en sykdom, har jo alle sammen i teorien betalt for behandling uten å få det. I et privat system betaler du ikke for noe som leverandøren aldri har hatt til hensikt å levere.
Og da er vi tilbake til tryggheten: Hva er egentlig tryggest av å stole på staten og det å være sin egen lykkes smed? At det er enkelte som opplagt har det bedre i et statlig system fordi de er voldsomt kostbare pasienter, er det ikke tvil om. (f.eks. en 19-åring som blir 100% ufør og tungt pleietrengende pga. en trafikkulykke).
Det man ofte ikke tenker på, er at mange får avslag på behandling av nettopp DERES problem, til tross for at de har betalt like mye skatt som resten av befolkningen (omstridte diagnoser som ME, psykiatriske diagnoser etc. For slike oppleves statens tilbud kanskje ikke som annet enn tilbud om en feilbehandling).
Poenget? At det er en tendens til at man overdriver hvilken "dekning" et statlig helsesystem kan gi, mens man undervurderer verdien av å stå fritt til å velge hvilken behandling man vil ha. Det er ikke sagt at offentlig alltid er best, selv om systemet er stort og veldig kostbart.
Mens forsvar bør være statlig, er det ikke sikkert at helsevesenet bør være det. Det kommer an på hvilken organisering som gir den enkelte mest helse for pengene.
Ser definitivt poenget her men vi kan vel i alle fall være enige om nytteverdien av at staten gir full helsedekning, enten gjennom egne eller private institusjoner?
Jeg gjør ikke noe forsøk på å "skøye glatt over" noe, jeg tror ikke det finnes noen enkel løsning som "privatisering" eller "pøs penger inn i offentlige institusjoner".
Kjempe bra og viktig artikkel. Jeg tror at dette blir en av neste generasjons viktigste spørsmål. I kjølevannet av 9/11 har vi sett en spesiellt sterk tilstramming i USA. Men økning av politimyndighet, overvåkning, kontroll og utvidede grenser for hva vi er villig til å gjøre for å føle oss sikker er noe som skjer i kulissene steg for steg, dag for dag. Det er en kamp som må taes og det krever uavhengige institusjoner hvis eneste oppgave er å ivareta individets frihet mot statens villighet til maktbruk. Tilsyn som datatilsynet er et steg i riktig retning, men større grep må taes for å hindre at vi selger friheten vår for billig.
