SVs skam
Noen av oss har lenge hevdet at debatten om forskjells-Norge er på ville veier.
For det første bruker vi fattigdomsmål som tilsier at selv om flere mennesker løftes inn i arbeidslivet og får det bedre, så kan det fortsatt bli flere fattige fordi noen på toppen tjener mer.
For det andre fordi SV og andre partier har latet som om dette er et rent politisk problem hvis manglende løsning bare skyldes for lite bevilgninger.
For det tredje fordi debatten alt for ofte ender opp med å handle om de som tjener mest, ikke de som tjener minst. Men problemet er ikke rikdommen, men fattigdommen.
Jeg forstår godt at Karin Andersen skammer seg. Hun gikk til frontalangrep på forrige regjering fordi den ikke gjorde nok for de fattige, og trodde at bare den politiske viljen var stor nok - og bevilgningene høye nok - så kunne fattigdommen avskaffes.
Konklusjonen er klar: Hvis Karin Andersen hadde rett så er det sosialistiske flertallet på Stortinget enten ikke opptatt av, eller ikke villig til å betale for, løftet om å utrydde fattigdom.
Det blir ikke flere fattige fordi de rike får mer med et relativt fattigdomsmål. Årsaken er at fattigdom måles i forhold til median, ikke gjennomsnitt. Det burde da en statsvitenskapstudent vite :)
Problemet er vel at Karin ikke har makt, de som faktisk har makt vet at man ikke kan avskaffe fattigdommen. Noen er pokker meg nødt til å være fattige, ha drittjobber osv, for at hjulene skal gå rundt og det kapitalistiske samfunnet bevares.
Dette var et stusslig innlegg. Skriver man om fattigdom syns jeg man bør peke på sine egne løsninger på utfordringene. Selvsagt er det greitt å samtidig kritisere de man er uenige med eller mener ikke har gjort nok. Men å KUN gjøre dette når det gjelder et så viktig område som fattigdom syns jeg som sagt blir nokså stusslig.
Det blir stusselig fordi ingen politiske partier av en viss størrelse er villig til å ta de bieffekter som en avskaffelse av fattigdommen hadde ført til.
Jaha? Hvilke bieffekter er det her snakk om?
Eneste løsningen for avskaffelse av relativ fattigdom er lik lønn for alle. Eneste reelle mulighet for å oppnå dette i praksis er avskaffelsen av dagens samfunn, nasjonalisering av alle bedrifter og innføring av et kommunistisk regime ala Nord-Korea.
So, Stian, se på Nord-Korea og så ser du de negative "bieffektene" vi snakker om.
Fattigdom kan ikke måles i relativ forstand hvis man har et ønske om å nedkjempe det i et fritt samfunn. Et godt alternativ er en internasjonal standard som er justert for kjøpekraft i de enkelte land. Og den beste linjen for å bekjempe fattigdom på lang sikt er nok utdanning og arbeidslinjen som Bjarne Håkon Hanssen gjennomfører disse dager.
Man behøver ikke gi alle lik lønn for å avskaffe relativ fattigdom, fordi relativ fattigdom er i forhold til medianen, ikke i forhold til snittet. Om man har et samfunn hvor 1000 tjener 200 tusen i året, 300 tjener 300 tusen i året og 100 tjener en million i året har man ingen relativ fattigdom rent statistisk.
Det er ingenting som tyder på at arbeidslinjen reduserer fattigdommen. Det er heller de landene som satser hardest på arbeidslinjen som har de største fattigdomsproblemene blant de rike vestlige landene.
Man kan dog spørre seg om fattigdom er praktisk mulig å utradere i et rikt samfunn. Grunnen er at mange rett og slett er lite produktive i forhold til snittet, og dermed er nærmest dømt til å bli ekskludert fra det gode selskap grunnet relativt lav inntekt.
Det burde kanskje vært et fattigdomsbegrep som ligger imellom det absolutte og det relative. Ifølge et strengt absolutt fattigdomsmål så er en person som i Norge ikke har råd til annet enn de billigste måltid det kan finne, et skift med klær og en leilighet på 20 kvm men ikke har råd til noe som helst annet selv om det er i full jbbb ikke fattig, da det jo har basisgodene som må til for å overleve. På den annen side, så kan en fattigdomsdefinisjon som ser strengt på forholdet til medianinntekten for statisk den andre veien.
Det er vel ikke så veldig mange av de som kommer inn under fattigdomsdefinisjonen i Norge i dag som deltar i ordinært arbeid, vil jeg tro? Jeg har riktignok ikke på stående fot talloversikt over hvilke grupper alle landets fattige tilhører, men det er nok god grunn til å anta at de stort sett hører hjemme blant minstepensjonister, uførepensjonister, mottakere av rehabiliterings- og attføringspenger, arbeidsledige og sosialklienter.
Og da står vi overfor to spørsmål. For det første: Hvor bredt skal folketrygden favne? I dag er det relativt strenge inngangskrav til en del av folketrygdens ytelser, samt en del ventetidskøer, som medfører at en del "faller mellom to stoler" rent inntektsmessig; de mottar hverken lønnsinntekt eller ordinær stønad fra samfunnet. I denne grupperingen - der utskiftingen riktignok er nokså høy - befinner nok til enhver tid mange fattige seg.
Og for det andre: Er vi villige til å ha et stønadssystem som faktisk motvirker fattigdom, når konsekvensen nødvendigvis for en del da vil måtte bli at en kan få høyere inntekt som stønadsmottaker enn som lønnsmottaker? Følger vi arbeidslinja og liberalistisk økonomiteori må svaret bli nei. Vil vi virkelig bekjempe fattigdommen tyder mye på at svaret bør bli ja.
"Er vi villige til å ha et stønadssystem som faktisk motvirker fattigdom, når konsekvensen nødvendigvis for en del da vil måtte bli at en kan få høyere inntekt som stønadsmottaker enn som lønnsmottaker?"
La meg elaborere litt over dette: Selv Ap/SV/Sp følger "arbeidslinja" her til lands. Dette vil si at ingen som er arbeidsføre får motta trygd (utover eventuelt, sett i nåde, en absolutt minimumsnivå sosialhjelp), dersom de nekter å følge pålegg, tiltak og utplasseringer osv som NAV mer eller mindre skreddersyr for dem.
Sagt med andre ord: Det er kun de virkelig (permanent eller midlertidig) uføre her til lands som har mulighet til å motta høyere trygd enn de f.eks. (da selvsagt rent teoretisk) ville kunne oppnå ved lønnet arbeid i en eller annen stillingsprosent.
Dette er jo bare ett av veldig mange momenter som idealistiske nyliberalister glatt glemmer å ta med seg, før de besværer seg og aser seg opp over tingenes tilstand.
På den andre siden er de ideologiske nyliberalister en såpass marginalisert gruppe her til lands, at det er litt vanskelig å se hvorfor man skal gidde å debattere mot dem. Men det er jo bra at noen likevel gjør det.
Det er vel dessuten også endel nyliberalister som faktisk ER klar over tingenes tilstand - og derfor prioriterer å debattere de reelle utfordringer, i stedet for de fiktive - men denne gruppen hører vi vel neppe fra i akkurat arenaer som denne?
Vel, spørsmålstegn: Du kan nok ha et poeng i at ideologiske nyliberalister i Norge er en marginalisert gruppe. Til gjengjeld har ideene deres betydelig mer gjennomslag enn størrelsen på gruppen de tilhører skulle tilsi, ikke minst når det gjelder i utformingen av trygdesystemet.
Til ?,
mener du oppriktig at det ikke er et vidt misbruk av trygdordninger i dette Norge? At det ikke er en sammenheng mellom de gode velferds/trygdeordningene og den hoeye andelen som gaar paa disse ordningene?
Man kan ikke snakke om marginal gruppe naar 25% av arbeidsstyrken til enhver tid er arbeidsufoer (paa kort eller lang sikt). Det blir for dumt at du skal kalle det fiktivt at noen kan velge bort lavere loenn framfor trygd naar jeg tror svaert mange av oss kjenner noen som har gjort nettopp dette.
Saa tilbake til temaet, om man bruker median eller snitt er kun av statistisk betydning. Et dynamisk samfunn er noedt til aa akseptere at de som ikke bidrar heller ikke faar saa mye mer enn at de klarer seg. Skal man hoeyne dette nivaet til snittet eller medianen tar man bort mye av insentivene til aa bidra til sin egen tilvaerelse. Husker ikke hvem, men en smart fyr sa "Den foerste betingelsen for aa faa endene til aa moetes, er aa ikke sitte paa sin egen".
Det å hevde at 25 prosent av befolkningen er abeidsufør er nok å ta av. Saken er dog at det er en situasjon i ALLE rike land at 25 prosent av dem i arbeidsfør alder er utenfor arbeidslivet. Faktisk, så er en like stor andel av 50 årige menn utenfor arbeidslivet i USA som i Norge.
S er en glimrende illustrasjon på hvor virkelighetsfjerne mange av disse bedreviterne fra sofahøyresiden (de marginaliserte nyliberalister osv.) kan være.
At ingen andre enn PeeWee kommer på å nevne at Norge ligger lavt i sammenligning med andre vestlige land i antall arbeidsuføre voksne, er ytterligere betegnende.
Prøv å få virkelighetstilnærming og tilknytning til landsjorden S. Du kan begynne med det faktum at staten (og dette skjedde under den borgerlige regjeringen Bondevik Ii) bruker langt mer penger på å jage trygdemisbrukere, enn hva trygdemisbruket reellt sett kostet allerede FØR man så til de grader intensiverte denne klappjakten.
Betyr begrepet "symbolpolitikk" noe for deg, S?
"Norge ligger lavt i sammenligning med andre vestlige land i antall arbeidsuføre voksne"
Har du kilde på dette? For jeg har bare hørt det motsatte.
"den borgerlige regjeringen Bondevik Ii) bruker langt mer penger på å jage trygdemisbrukere, enn hva trygdemisbruket reellt sett kostet allerede FØR man så til de grader intensiverte denne klappjakten."
Jeg tviler på at jeg er den eneste som ikke skjønner hva du prater om her. Det er mest sannsynlig fordi du heller ikke vet det.
Og det med at det er vanskelig å bli trygdemottaker er svært uriktig. Jeg har assistert en nær venn som ønsker å bli trygdemottaker mens han laget websider svart hjemme. Et riktig utfyllt søknadsskjema er alt som skal til. Det som er vanskelig er å komme seg ut når man først er vant til å få den faste summen...
Det er ikke andelen uføre som er lav i Norge, det er andelen i arbeidsfør befolkning som er utenfor arbeidslivet. Høyresiden har aldri maktet å dokumentere at den andelen er uvanlig lav her i Norge.
I Norge er andelen mannlige tredveåringer i jobb noe mindre enn tilsvarende andel i USA. Derimot så er andelen kvinner på 30 år og menn over 50 år i jobb noe høyere i Norge enn den er i USA. Jeg har ikke sammenlignet tallene for andre land, men forskjellene mellom USA og Norge er på det meste på rundt 6-8 prosent innen en bestemt aldersgruppe og kjønn.
Det skal da sannelig mer til enn et søkandsskjema til for å bli uføretrygdet.
